Wehrmacht

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Kriegsmarine)
Hopp til: navigasjon, søk

Wehrmacht (tysk, «Vernemakten») var fellesbetegnelsen på den tyske hær, luftvåpen og marine fra 1935 til 1946. Under andre verdenskrig utgjorde Wehrmachts styrker størstedelen av den tyske okkupasjonsstyrken i Norge. På det meste var det mer enn 400 000 soldater tilknyttet Wehrmacht i landet.[1][2]

Struktur

Wehrmacht var delt i tre grener: Heer (hæren), Kriegsmarine (marinen) og Luftwaffe (luftvåpenet). Norge forble et operativt område gjennom hele krigen, i motsetning til andre okkuperte områder der man satte inn en sivil administrasjon. Sjefen for hæren var Wehrmachtsbefehlhaber in Norwegen (WBN), og koordinerte de tre våpengrenenes innsats.

Høsten 1940 ble Norge delt i tre militærterritorier: Sør-Norge, Midt-Norge og Nord-Norge. Hvert område hadde en korpskommando, og var delt inn i to eller flere avsnitt som hadde hvert sin divisjonskommando. Avsnittene var videre delt inn i kampgrupper eller forsvarsområder, normalt med en enhet på regimentsnivå. Med unntak av at Nord-Norge ble delt i to i juni 1941 beholdt man denne inndelingen gjennom hele krigen.

Waffen-SS var formelt underlagt Reichsführer-SS, Og av den grunn sto under politisjef [[Wilhelm Rediess]' kommando, men ble i løpet av krigen knyttet tettere til Wehrmacht på grunn av behovet for å koordinere styrker.

Styrker og struktur

Antallet soldater varierte i løpet av krigen. Ved kapitulasjonen var det omkring 350 000 tyskere i Norge, hvorav 322 000 tilhørte Wehrmacht. De var fordelt på 192 000 var hæren, 80 500 var Kriegsmarine og 49 500 fra Luftwaffe.

Heer

Soldater fra den tyske hær på Karl Johans gate april 1940.
Foto: Ukjent
Solheimsbrakka ved Bjørnfjell stasjonOfotbanen var Eduard Dietls hovedkvarter under siste del av slaget om Narvik, og ble senere en turistattraksjon for de tyske styrkene i Norge.
Foto: Ukjent (1942).

Oversikten over enheter på korps- og arménivå viser at det var en rekke endringer i styrkenes ansvarsområder i Nord-Norge. Endringene i juni 1941 var et resultat av det tyske angrepet på Sovjetunionen, som gjorde Øst-Finnmark og Finland til frontområder. På grunn av krigens gang i øst ble det nye endringer i januar 1942. I 1944 kom så den tyske tilbaketrekkingen fra Finnmark.

  • AOK Norwegen: Utgikk fra Gruppe XI desember 1940. Overordnet for hærstyrkene i Norge, og fra juni 1941 også for styrkene i Finland. Finland og Øst-Finnmark fradelt fra januar 1942. Oppløst desember 1944, og ble avløst av 20. bergarmé.
  • AOK Lappland/20. bergarmé: Fra januar 1942 overordnet for hærstyrkene i Finland og Øst-Finnmark. Fra juni samme år kalt 20. bergarmé. Avløste AOK Norwegen i desember 1944.
  • Armee-Abteilung Narvik: Opprettet desember 1944. Overordnet ledd for 71. armékorps og 19 bergkorps.
  • Gebirgskorps Norwegen/19. bergkorps: Ansvar for Nord-Norge fra høsten 1940. Fra juni 1941 ansvar for frontavsnittet øst for Kirkenes og Øst-Finnmark. Fra november 1942 kalt 19. bergkorps. Evakuert til Troms i oktober 1944, fikk ansvar for deler av Nord-Norge sør for Lyngen.
  • Abschnittstab Nord-Norwegen/71. armékorps: En del av Gebirgskorps Norwegen som i juni 1941 ble plassert i den vestlige delen av korpsområdet. Fra mars 1942 kalt 71. armékorps. Fra høsten 1944 plassert sør for Lyngen-linjen, og avga samtidig områder til 19. bergkorps.
  • 33. armékorps: Ansvarlig for Midt-Norge fra høsten 1940 til kapitulasjonen.
  • 36. armékorps: Ansvarlig for Sør-Norge fra høsten 1940. Til Finland juni 1941, tilbake til Norge høsten 1944 med ansvar for det indre østlandsområdet.
  • 70. armékorps: Ansvarlig for Sør-Norge fra juni 1941 til kapitulasjonen, fra høsten 1944 sammen med 36. armékorps.

Kriegsmarine

Nærbilde av et anker fra Blücher, plassert på Aker brygge i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Marinen spilte en viktig rolle under invasjonen, og fikk etter at Norge var okkupert ansvar for å beskytte kystlinjen. Det ble etablert flere baser for marinens fartøyer, og personell fra marinen bemannet første de norske kystfortene og etterhvert også en del av befestningene i Atlantikwall. Fram til våren 1941 hadde Kriegsmarine eneansvar for sikring av kysten.

Allerede i april 1940 ble Marineoberkommando Norwegen (MOK) opprettet. Det ble så etterhvert utnevnt kommandanter for forskjellige områder:

  • Horten: Seeverteidigung Oslofjord
  • Bergen: Admiral den norwegischen Westküste
  • Trondheim: Admiral der norwegischen Nordküste
  • Tromsø: Admiral der norwegischen Polarküste
  • Kristiansand: Kommandant der norwegischen Südküste (kun en kort periode)

Under disse kommandantene kom mindre områder med hver sin Seekommandant. Det ble også opprettet fjernkampbatterier med tungt artilleri, som Batterie Vara, Batterie Dietl, Austrått fort og Fjell festning.

Ubåtflåten som lå i Norge var underlagt Führer der Unterseeboote Norwegene, som var løsrevet fra Marineoberkommando. Det samme gjelder overflateskip som bare periodevis var i Norge. Sivile fartøyer lå under en egen avdeling i MOK.

Luftwaffe

Erhard Milch besøker Stuka-mannskaper i Trondheim 23. april 1940
Foto: Lange

Luftwaffe hadde i Norge sin viktigste oppgave under invasjonen og felttoget i 1940. De deltok dels med flyangrep mot bakkemål, og dels med slipp av fallskjermtropper. Det norske flyvåpenet hadde utdaterte fly og var svært lite, og hadde minimalt å stille opp med mot Luftwaffe.

Våpengrenen var delt inn i Luftflotten. I Norge ble Luftflotte 5 under general Erhard Milch opprettet 12. april 1940. Totalt ble 1008 disponert av Luftflotte 5, hvorav nesten halvparten var transportfly. Etter at kampene i Sør-Norge endte i mai 1940 ble det meste av styrken sendt for å støtte de tyske styrkene ved Narvik. Milch ble i mai 1940 avløst av generaloberst Hans-Jürgen Stumpff. Luftwaffe tok over flyplassene i landet, og opprustet mange av dem. Det ble også anlagt flere sjøflystasjoner, og man konstruerte falske flyplasser for å avverge bombing av de virkelige basene. Etter den norske kapitulasjonen var det særlige i Nord-Norge Luftwaffe opererte. De kunne derfra nå konvoier i Nord-Atlanteren og fungerer til støtte for tyske skip.

Etter angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 ble store deler av Luftwaffe omdisponert til Østfronten. Fra sommeren 1941 hadde Luftflotte også ansvar for Nord-Finland. Hovedkvarteret ble flyttet til Kemi i Nord-Finland. De ble først satt inn mot allierte konvoier til Murmansk og Arkangelsk, og senere mot Murmansk-banen og andre landmål. Noen få bombeoppdrag mot De britiske øyer ble flydd fra norske baser, men dette tilhørte sjeldenhetene. I november 1943 ble Stumpff avløst av general Josef Kammhuber, og hovedkvarteret ble samtidig flyttet tilbake til Oslo. I oktober 1944 ble Luftflotte 5 oppløst da hele Luftwaffe ble omorganisert.

Mot slutten av krigen ble det sendt en del nye fly til Norge, inkludert noen av de helt nye jetflyene Arado 234. Ved kapitulasjonen ble de overtatt av norske myndigheter, og noen fly ble brukt av Luftforsvaret i noen år etter krigen. De fleste ble hugget opp kort tid etter krigen.

Kapitulasjonen

I løpet av krigen ble mange offiserer i Wehrmacht desillusjonert i forhold til Hitler og nazismen. Soldatene var krigstrøtte, og i løpet av krigen var det en stadig mindre andel av dem som var medlemmer av partiet. Svært mange av soldatene i Norge var langt mer interessert i å komme hjem for å finne ut om deres familier var i live etter at de tyske byene hadde blitt bombet sønder og sammen, enn de var i å kjempe videre i Norge. Da ordren om kapitulasjon kom fulgte overkommandoen på Lillehammer den til punkt og prikke, og overgangen fra tysk til norsk styre gikk dermed de fleste steder effektivt og smertefritt.

Soldatene ble krigsfanger, og ble holdt igjen i Norge en periode før de ble sendt hjem.

Referanser

  1. Hvor mange var de egentlig?. Bergens Tidende. Besøkt 8. februar 2017.
  2. Norge under 2. verdenskrig. www.norge.dk. Besøkt 8. februar 2017.

Litteratur

Eksterne lenker