Morten Edvard Isaksen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Morten Edvard Isaksen

Morten Edvard Isaksen (født 1851 på Øvergård i Balsfjord, død 1936) var en ishavsskipper.[1] Han startet sin ishavskarriere under Johan Adrian Johannessen. Isaksen jobbet i rundt 50 år i polarområdene, 38 av dem som skipsfører.

Han var gift med Martha Elisabeth Beck, datter av Lars Andreas Beck og søster til Andreas Beck. Et av hans mange barn var Isak Edvin Isaksen.

Ishavsskipperen og fangstmannen

I 1868 gjorde Isaksen sin første ishavstur med skipper Johan Adrian Johannessen ombord i jakten «Lydianna» av Tromsø. God fangst av hvalros og kobbe. – Året etter reiste han med den samme skuten som nu førtes av Hans C. Johannessen. Fangsten foregikk først i Karahavet, men isforholdene var meget vanskelig, så fartøyet seilte til Spitsbergen på renfangst.[2]

I 1871 var han med skipper Edvard Johannessen, skonnerten «Nordland». Dette året seilte de inn Den kariske port og gjennom Karahavet like til munningen av Ob. Da det var lite is, fortsattes turen rundt nordenden av Novaja Semlja. Fangsten var 260 hvalross, fanget i Det kariske hav, samt 18 bjørn og endel storkobbe. Dette var Morten Isaksens første år som harpuner. Senhøstes kom de hjem til Tromsø. Turen hadde vært lang og provianten var nesten sluppet opp. Året etter var Isaksen med sitt søskenbarn Johan Karl, født på Seljeelv i Balsfjord, på fangst med jakten «Dragdokka», reder konsul Ludwig Mack Tromsø.[2]

I 1872 reiste han med skipper Johan Myhre, sluppen «Helene» av Tromsø, reder konsul Mack til fangstfeltet på nordsiden av Spitsbergen. Fartøyet ble sammen med flere andre fast i isen ved Gråhuken den 8. september og lå der i 2 måneder sammen med 3 andre fartøyer – jakten «Dragdokka», samt Hemming Andresen og gamle Matillas. 17 mann av besetningen drog fra fartøyene og kom til Kapp Thordsen i Isfjorden, hvor alle døde i løpet av vinteren av skjørbuk. Matillas og kokken la seg igjen ombord i sitt fartøy og døde der om vinteren.[2]

Morten Isaksen hadde også pakket en sekk for å gå til Isfjorden, men da han skulle forlate skuten, ombestemte han seg.[2]

Ved Rensdyrlandsodden lå to fartøyer fast. Det største av disse var jakten «Pepita», skipper Nils Johansen, reder Lars Andreas Beck fra Balsfjord. Først i november satte det inn med sydvestkuling, så de to fartøyer kom løs etter mange strabaser.[2]

Besetningene som var igjen ombord i de 4 fartøyene, som fremdeles lå fast i isen, søkte ombord i de to små fartøyer som var kommet løs. Således var det i alt 21 mann ombord i «Pepita». I det andre fartøyet, som var meget mindre, var det 17 mann. Uten betenkning tok fartøyene nu på hjemtur, men søkte dog å komme inn til Isfjorden for å hente de 17 mann som tidligere var reist dit. På grunn av østlig kuling og frostrøyk, måtte det oppgis å krysse inn fjorden. Derfor fortsatte de ferden til Norge. «Pepita» fikk havari i sjøen. Og da den endelig kom inn til Hammerfest, ble den etterlatt der som forlist. Det fartøyet som Isaksen fulgte hjem med, kom til Tromsø julaften etter mange strabaser på hjemturen.[2]

I 1875 var Isaksen med sluppen «Krisvik» av Kristiansund N., Skipperen var Hans Ingebrigtsen fra Tromsø. De fanget på nordsiden av Novaja Semlja. Året etter med jakten «Johanna Marie», skipper Johan Kjeldsen, reder Holst. Dette året og følgende år drev de fangst på Spitsbergens fjorder. I 1878 reiste Isaksen med skipper Hemming Andresen, skøyten «Elieser» på nord – og østsiden av Spitsbergen. De fanget 120 hvalross i Storfjorden. De var fire fartøyer i lag som hadde samme fangsten. Neste år var Isaksen med skute og skipper og lastet med hvalross og kobbe ved Spitsbergen. På hjemturen sprang fartøyet lekk, så de måtte stadig bruke pumpene og pøsene for å holde skuten lens. Hjemturen tok en måned.[2]

I 1880 reiste Isaksen med skipper Bernt Jæger fra Tromsø, kutter «Leif Erikson» fra Sørlandet. Det året lå de på hvitfiskfangst i Kings Bay, det var lite hvitfisk og turen ble helt mislykket. Året etter med skipper Hans Kristensen, skonnerten «Andenes». Ludvig Sebulonsen var flaggskipper. De var først en tur i Hvitehavet hvor de fanget 1600 sel. På den andre turen var de på nordsiden av Spitsbergen, men fikk liten fangst. I 1882 førte Morten Isaksen også «Andenes». De drev fangst ved Novaja Semlja og hadde en fangst av 250 tønner spekk. [2]

I 1883 førte Isaksen jakten «Olivia», reder Hans Beck. Drev fangst ved Novaja Semlja i det nevnte og følgende år, men isforholdene var meget ugunstige.[2]

I 1885 førte Isaksen «Enigheten» av Kristiansund. Han fanget det år ved nordkysten av Novaja Semlja, hvor fartøyet forliste i de første dagene av juni. Han lå da 8 mil fra kysten, og fartøyet ble skrudd ned av isen. Forliset gikk så hurtig at intet ble reddet, med unntagelse av litt klær som ble fisket opp av vannet med hakapiker. Han hadde da ombord 170 storkobbe og ca. 100 tønner spekk. Mannskapet ble opptatt og fulgte hjem med jakten «Cesilie Malene», skipper Magnus Arnesen.[2]

I 1886 førte Isaksen jakten «Spitsbergen», reder Anton Næss. For dette rederiet førte Isaksen fartøyer i 29 år. Det første året drev han fangst på Novaja Semlja og i Det kariske hav, senere vekselvis Hvitehavet, Spitsbergen og Vestisen.[2]

Etter at han hadde ført «Spitsbergen» i 12 år, fikk han jakten «Grønland», som han førte til 1915. Et av disse år var Isaksen sammen med skipper O. Grødahl, som førte «Søstrene», ved land på Øst-Grønland. På omtrent 75 graders bredde, seilte fartøyene gjennom fordelt is ca. 60 mil opp til land. De hadde fangstlag det året og hadde 68 moskusdyr på hver skute samt 2 levende. For øvrig bestod fangsten av hvalross, bjørn og kobbe. I slutten av august begynte hjemturen. En gang ble de fast i skjellis mens de seilte mellom 2 store isflorer. 3 ganger ble fartøyet helt oppskrudd av isen. Den siste gangen falt fartøyet ned idet isen slaknet, og fikk knekket 4 spanter, men etter iherdig arbeide ble fartøyet tettet så hjemturen kunne fortsettes. Blant fangsten hadde de med 5 tønner laks som var fanget ved Grønland. Et år var Isaksen ved Frans Josefs Land og fanget der 68 hvalross samt endel kobbe og bjørn. [2]

Fra 1911 til 1915 førte han M/K «Doggeren».[2]

Referanser

  1. Balsfjordens og Malangens Historie, Bind II (1830 - 1920) Fram mot økt sjølstyre - Balsfjord kommune, 1991
  2. 2,00 2,01 2,02 2,03 2,04 2,05 2,06 2,07 2,08 2,09 2,10 2,11 2,12 Utdrag av Tromsøes og omegns sjøfartshistorie

Litteratur og kilder