Nålebinding

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Nålebinding

Nålebinding er en masketeknikk utført med nål og tråd, som regel ull. Det er en gammel tekstilteknikk som er kjent over store deler av verden. Arkeologiske funn viser at nålebinding har vært vanlig i Norge og resten av Norden i middelalderen. Et av de eldste funnene i Norden er fra ei myr i Västergötland i Sverige, der det er funnet en nålebundet vott fra 3-400 tallet etter Kristus. I løpet av 1600- og 1700-tallet fikk strikking gradvis fotfeste, og fortrengte nålebindingen. Å strikke med pinner gikk fortere enn å binde med nål. Etter 1. verdenskrig var det langt mellom de som kunne nålebinde, og på 1960-tallet forsvant nesten de aller siste restene av den kontinuerlige nålebindingtradisjonen.

Navnet «nålebinding» kommer av at teknikkens eneste redskap er ei stor nål, som brukes til å «binde» løkkene sammen. Nåla kan være laget av bein, horn, tre eller jern. Den har øye i den ene enden eller mot midten av nåla og kan være ca. 6 – 16 cm. Lang, 6 – 10 mm brei og 2 – 4 mm tykk. Benevnelsen «nålebinding» skal være relativt ny, for å skille teknikken fra strikking, som mange steder ble kalt binding.

Det finnes mange ulike nålebindingsteknikker, men felles for dem alle er at arbeidet bindes med avkuttet tråd. Når man kommer til enden av tråden må derfor en ny spleises på. Da fliser man opp endene, legger dem inntil hverandre og tover dem sammen ved hjelp av litt spytt. Ulike garnkvaliteter kan benyttes til nålebindeing, men som oftest brukes ullgarn. Det er en fordel å rykke av tråden i stedet for å klippe den over - dette gjør trådendene lettere å spleise. Til en del gjenstander ble ull blandet med geitehår, hestehår eller kutagl. Det gjorde garnet sterkere og de ferdige plaggene mer slitesterke.

Sammenligna med strikking, gir nålbinding et fastere og mindre elastisk stoff. Den store fordelen med nålebinding er at når løkkene først er sydd sammen kan det ikke raknes opp. Blir det et hull i nålebundet plagg forblir altså hullet lite. Med nålebindingsteknikken kan man dessuten få svært tette og dermed varme plagg. Det er da også særlig votter, luer og sokker, samt ullskotøy som lodder og labber som blir nålebundet. På lofotfiske var det på 1800-tallet vanlig med Lofot-leista, nålebundne overstrømper. Et bevart slikt strømpepar er lagd av saueull utblanda med hundehår. Også melkesiler i kutagl[1] ble tilvirket ved nålbinding.

Også nistesekker og matposer skal ha vært nålebundet.

Galleri

Fotnoter

Litteratur

  • Brodén, Märta: Nålbindning (1974)
  • Personlige erfaringer; Heidi Thöni Sletten erfaring med nålebinding (bl. a. som kurslærer).
  • Gunvor Instad Trætteberg: Skinnhyre og sjøklær - fiskerbondens utrustning på 1700- og 1800-tallet. Landbruksforlaget, Oslo 1999.