Asfaltverket i Redalen - Sideversjonshistorikk

Olve Utne: {{bm}} kat. Gjøvik komm.

2023-05-31T21:23:28Z

{{bm}} kat. Gjøvik komm.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mai 2023 kl. 21:23
Linje 16:		Linje 16:

	Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet."		Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet."


	== Kilder ==		== Kilder ==

	*Årbok for Gjøvik - 1998.		*Årbok for Gjøvik - 1998.



	[[Kategori:Redalen]]		[[Kategori:Redalen]]
			[[Kategori:Gjøvik kommune]]
			{{bm}}

Aslak Kittelsen: lagt til lenker

2011-09-09T09:15:57Z

lagt til lenker

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. sep. 2011 kl. 09:15
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Asfaltverket i Redalen]]'''.		'''[[Asfaltverket i Redalen]]'''.

	"Det var lagt asfalt i noen av Gjøviks gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de et lag med fin pukk, så kjørte de en asfaltkoker med varm asfalt og sprøytet den på pukken, og til slutt kom valsen og slettet over det hele.		"Det var lagt asfalt i noen av [[Gjøvik\|Gjøviks]] gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de et lag med fin pukk, så kjørte de en asfaltkoker med varm asfalt og sprøytet den på pukken, og til slutt kom valsen og slettet over det hele.

	I 1947 satte Norsk Essen-asfalt opp asfaltverk i Sveens grustak hvor de drev i to år, 1947 - 48. Arbeidet ble for det meste utført med håndmakt bortsett fra blandingen i maskinen. Asfalten – “Bitumen” som det heter på fagspråket – kom på 200 liters tønner og ble varmet opp i en asfaltkoker som rommet ca 15 tønner. Oppvarmingen foregikk med ved og kull. Kapasiteten på maskinene var på 80 – 100 tonn pr dag. Transporten av maskingrusen foregikk med trillebår. Utlegging av massen ble også gjort med håndmakt, 2 – 3 mann måket av lasset, som var på ca 3 tonn, og spredde det utover vegen. 2 mann med hver sin asfaltskyffel jevner det ut. Ole Olsen i firmaet Norsk Essen-asfalt fant fort ut hvem han ville bruke til dette arbeidet i Redalen. Valget falt på Johannes Jensen og Asbjørn Engen.		I [[1947]] satte Norsk Essen-asfalt opp asfaltverk i Sveens grustak hvor de drev i to år, 1947 - 48. Arbeidet ble for det meste utført med håndmakt bortsett fra blandingen i maskinen. Asfalten – “Bitumen” som det heter på fagspråket – kom på 200 liters tønner og ble varmet opp i en asfaltkoker som rommet ca 15 tønner. Oppvarmingen foregikk med ved og kull. Kapasiteten på maskinene var på 80 – 100 tonn pr dag. Transporten av maskingrusen foregikk med trillebår. Utlegging av massen ble også gjort med håndmakt, 2 – 3 mann måket av lasset, som var på ca 3 tonn, og spredde det utover vegen. 2 mann med hver sin asfaltskyffel jevner det ut. Ole Olsen i firmaet Norsk Essen-asfalt fant fort ut hvem han ville bruke til dette arbeidet i [[Redalen]]. Valget falt på Johannes Jensen og Asbjørn Engen.

	En liten historie om Olsen illustrerer hans myndighet og lojalitet overfor sitt firma: Lars Onsrud på Gjøvik Skofabrikk spurte om å få lagt asfalt inne i gården og på fortauet utenfor butikken. “Ja, det kan vi gjøre, men da må du få kommunen til å garantere for beløpet”. Onsrud mente at det ikke var nødvendig. “Ikke en kvadratmeter uten garanti!” svarte Olsen. “Ja, kommunen gjør meg sikkert den tjenesten for jeg kausjonerte jo for dem i 30-åra, for 225 000”. – “Jo da, jo da – du kan godt være millionær uten at jeg vet det, men kommunens garanti må jeg ha”. Asfalten ble lagt.		En liten historie om Olsen illustrerer hans myndighet og lojalitet overfor sitt firma: Lars Onsrud på [[Gjøvik Skofabrikk]] spurte om å få lagt asfalt inne i gården og på fortauet utenfor butikken. “Ja, det kan vi gjøre, men da må du få kommunen til å garantere for beløpet”. Onsrud mente at det ikke var nødvendig. “Ikke en kvadratmeter uten garanti!” svarte Olsen. “Ja, kommunen gjør meg sikkert den tjenesten for jeg kausjonerte jo for dem i 30-åra, for 225 000”. – “Jo da, jo da – du kan godt være millionær uten at jeg vet det, men kommunens garanti må jeg ha”. Asfalten ble lagt.

	En annen historie må jeg også ta med: Jeg holdt på i verket og fikk da beskjed av Olsen om at 2 eller 3 mann fra vegkontoret op Lillehammer kom innom for å ta meg med til Kolberg. Olsen skulle komme fra Gjøvik klokka halv ti. Vi skulle måle opp asfalten som var lagt fra Kolberg til Stokke bru. Målingen foregikk på den tiden med 20 meters bånd. I tillegg til lengden skulle hver 20. meter også bredden på asfaltdekket måles. Olsen ble noe forsinket, og ingeniør Sæther mente at vi kunne begynne å måle opp, for Olsen hadde jo sin representant Bakke til stede. Da sa oppsynsmann Mølmen: “Nei, oss fæ inkje bynde mæhle fyrry Olsen kjøm, elles lyt oss bærre mæhle upp att”.		En annen historie må jeg også ta med: Jeg holdt på i verket og fikk da beskjed av Olsen om at 2 eller 3 mann fra vegkontoret op Lillehammer kom innom for å ta meg med til Kolberg. Olsen skulle komme fra Gjøvik klokka halv ti. Vi skulle måle opp asfalten som var lagt fra Kolberg til Stokke bru. Målingen foregikk på den tiden med 20 meters bånd. I tillegg til lengden skulle hver 20. meter også bredden på asfaltdekket måles. Olsen ble noe forsinket, og ingeniør Sæther mente at vi kunne begynne å måle opp, for Olsen hadde jo sin representant Bakke til stede. Da sa oppsynsmann Mølmen: “Nei, oss fæ inkje bynde mæhle fyrry Olsen kjøm, elles lyt oss bærre mæhle upp att”.

	I 1949 kom ingeniør Lorck med asfaltverk. Han drev produksjon i 2 år. Deretter flyttet han verket fra Redalen til Bjørgedalen ved Hamar. Så i 1951 kom Sigurd Hesselberg og holdt på i 2 år. Denne sommeren kom ingeniør Korsbrekke i kompaniskap med Lorck, og de dannet firmaet Korsbrekke & Lorck, senere KoLo A/S. I 1953 kom dette firmaet til Redalen med asfaltverk, og hadde det stående her til de flyttet til Nygård i 1962. I 1971 satte KoLo A/S opp eget knuseverk i Sveens grustak og kjøpte masse til knusing herfra. Den knuste massen ble kjørt til anlegget i Nygard for å brukes i asfaltproduksjonen sammen med knust fjellmasse fra KoLo’s knuseverk der. KoLO A/S er nå i kompaniskap med A/S Veidekke. Før denne forbindelsen ble opprettet hadde KoLo A/S asfaltverk i Hamar, på Jessheim, i Redalen og i Mosjøen.		I [[1949]] kom ingeniør Lorck med asfaltverk. Han drev produksjon i 2 år. Deretter flyttet han verket fra Redalen til Bjørgedalen ved Hamar. Så i [[1951]] kom Sigurd Hesselberg og holdt på i 2 år. Denne sommeren kom ingeniør Korsbrekke i kompaniskap med Lorck, og de dannet firmaet Korsbrekke & Lorck, senere KoLo A/S. I [[1953]] kom dette firmaet til Redalen med asfaltverk, og hadde det stående her til de flyttet til Nygård i [[1962]]. I [[1971]] satte KoLo A/S opp eget knuseverk i Sveens grustak og kjøpte masse til knusing herfra. Den knuste massen ble kjørt til anlegget i Nygard for å brukes i asfaltproduksjonen sammen med knust fjellmasse fra KoLo’s knuseverk der. KoLO A/S er nå i kompaniskap med A/S Veidekke. Før denne forbindelsen ble opprettet hadde KoLo A/S asfaltverk i Hamar, på Jessheim, i Redalen og i Mosjøen.

	Kapasiteten på maskinene som produserte asfalten var på 80 – 100 tonn pr dag. Senere ble asfalten produsert for lagring i siloer, ca 15 000 liter store tanker med elektrisk oppvarming, og tankbiler kom med varm asfalt – 130 grader. Arbeidet med utleggingen gikk etter hvert lettere og raskere. Det ble laget en slodd som var 2.5 m bred og 5 m lang. Denne kunne reguleres til forskjellige høgde etter hvor tykt asfaltdekket skulle være. Det kom spesielle utleggermaskiner, større lastebiler med 2- hjulshengere – så 4- hjulshengere. Hvert lass økte fra 3 til 30 – 35 tonn. Produksjonen i verket økte i samme grad.		Kapasiteten på maskinene som produserte asfalten var på 80 – 100 tonn pr dag. Senere ble asfalten produsert for lagring i siloer, ca 15 000 liter store tanker med elektrisk oppvarming, og tankbiler kom med varm asfalt – 130 grader. Arbeidet med utleggingen gikk etter hvert lettere og raskere. Det ble laget en slodd som var 2.5 m bred og 5 m lang. Denne kunne reguleres til forskjellige høgde etter hvor tykt asfaltdekket skulle være. Det kom spesielle utleggermaskiner, større lastebiler med 2- hjulshengere – så 4- hjulshengere. Hvert lass økte fra 3 til 30 – 35 tonn. Produksjonen i verket økte i samme grad.

	Sommeren 1992 la et svensk firma nytt dekke på riksveg 4. En maskin karvet opp det øverste laget av det tidligere dekke. Denne massen gikk på bånd til en varmetrommel. Her ble den tilsatt en viss del ny asfalt, for deretter å bli transportert på bånd til utleggermaskinen. 3 valsemaskiner komprimerte og jevnet det nye dekket. Produksjonshastigheten var vanlig gangfart.		Sommeren [[1992]] la et svensk firma nytt dekke på riksveg 4. En maskin karvet opp det øverste laget av det tidligere dekke. Denne massen gikk på bånd til en varmetrommel. Her ble den tilsatt en viss del ny asfalt, for deretter å bli transportert på bånd til utleggermaskinen. 3 valsemaskiner komprimerte og jevnet det nye dekket. Produksjonshastigheten var vanlig gangfart.

	Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet."		Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet."

Evy Valdresstuen på 14. mai 2011 kl. 16:32

2011-05-14T16:32:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. mai 2011 kl. 16:32
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Asfaltverket i Redalen]]'''.		'''[[Asfaltverket i Redalen]]'''.

	Det var lagt asfalt i noen av Gjøviks gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de et lag med fin pukk, så kjørte de en asfaltkoker med varm asfalt og sprøytet den på pukken, og til slutt kom valsen og slettet over det hele.		"Det var lagt asfalt i noen av Gjøviks gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de et lag med fin pukk, så kjørte de en asfaltkoker med varm asfalt og sprøytet den på pukken, og til slutt kom valsen og slettet over det hele.

	I 1947 satte Norsk Essen-asfalt opp asfaltverk i Sveens grustak hvor de drev i to år, 1947 - 48. Arbeidet ble for det meste utført med håndmakt bortsett fra blandingen i maskinen. Asfalten – “Bitumen” som det heter på fagspråket – kom på 200 liters tønner og ble varmet opp i en asfaltkoker som rommet ca 15 tønner. Oppvarmingen foregikk med ved og kull. Kapasiteten på maskinene var på 80 – 100 tonn pr dag. Transporten av maskingrusen foregikk med trillebår. Utlegging av massen ble også gjort med håndmakt, 2 – 3 mann måket av lasset, som var på ca 3 tonn, og spredde det utover vegen. 2 mann med hver sin asfaltskyffel jevner det ut. Ole Olsen i firmaet Norsk Essen-asfalt fant fort ut hvem han ville bruke til dette arbeidet i Redalen. Valget falt på Johannes Jensen og Asbjørn Engen.		I 1947 satte Norsk Essen-asfalt opp asfaltverk i Sveens grustak hvor de drev i to år, 1947 - 48. Arbeidet ble for det meste utført med håndmakt bortsett fra blandingen i maskinen. Asfalten – “Bitumen” som det heter på fagspråket – kom på 200 liters tønner og ble varmet opp i en asfaltkoker som rommet ca 15 tønner. Oppvarmingen foregikk med ved og kull. Kapasiteten på maskinene var på 80 – 100 tonn pr dag. Transporten av maskingrusen foregikk med trillebår. Utlegging av massen ble også gjort med håndmakt, 2 – 3 mann måket av lasset, som var på ca 3 tonn, og spredde det utover vegen. 2 mann med hver sin asfaltskyffel jevner det ut. Ole Olsen i firmaet Norsk Essen-asfalt fant fort ut hvem han ville bruke til dette arbeidet i Redalen. Valget falt på Johannes Jensen og Asbjørn Engen.
Linje 15:		Linje 15:
	Sommeren 1992 la et svensk firma nytt dekke på riksveg 4. En maskin karvet opp det øverste laget av det tidligere dekke. Denne massen gikk på bånd til en varmetrommel. Her ble den tilsatt en viss del ny asfalt, for deretter å bli transportert på bånd til utleggermaskinen. 3 valsemaskiner komprimerte og jevnet det nye dekket. Produksjonshastigheten var vanlig gangfart.		Sommeren 1992 la et svensk firma nytt dekke på riksveg 4. En maskin karvet opp det øverste laget av det tidligere dekke. Denne massen gikk på bånd til en varmetrommel. Her ble den tilsatt en viss del ny asfalt, for deretter å bli transportert på bånd til utleggermaskinen. 3 valsemaskiner komprimerte og jevnet det nye dekket. Produksjonshastigheten var vanlig gangfart.

	Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet.		Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet."

Evy Valdresstuen: Ny side: '''Asfaltverket i Redalen'''. Det var lagt asfalt i noen av Gjøviks gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de ...

2011-02-26T17:54:55Z

Ny side: '''Asfaltverket i Redalen'''. Det var lagt asfalt i noen av Gjøviks gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de ...

Ny side

'''[[Asfaltverket i Redalen]]'''.

Det var lagt asfalt i noen av Gjøviks gater tidligere, men den var laget på en helt annen måte enn det som seinere har blitt praktisert. Først la de et lag med fin pukk, så kjørte de en asfaltkoker med varm asfalt og sprøytet den på pukken, og til slutt kom valsen og slettet over det hele.

I 1947 satte Norsk Essen-asfalt opp asfaltverk i Sveens grustak hvor de drev i to år, 1947 - 48. Arbeidet ble for det meste utført med håndmakt bortsett fra blandingen i maskinen. Asfalten – “Bitumen” som det heter på fagspråket – kom på 200 liters tønner og ble varmet opp i en asfaltkoker som rommet ca 15 tønner. Oppvarmingen foregikk med ved og kull. Kapasiteten på maskinene var på 80 – 100 tonn pr dag. Transporten av maskingrusen foregikk med trillebår. Utlegging av massen ble også gjort med håndmakt, 2 – 3 mann måket av lasset, som var på ca 3 tonn, og spredde det utover vegen. 2 mann med hver sin asfaltskyffel jevner det ut. Ole Olsen i firmaet Norsk Essen-asfalt fant fort ut hvem han ville bruke til dette arbeidet i Redalen. Valget falt på Johannes Jensen og Asbjørn Engen.

En liten historie om Olsen illustrerer hans myndighet og lojalitet overfor sitt firma: Lars Onsrud på Gjøvik Skofabrikk spurte om å få lagt asfalt inne i gården og på fortauet utenfor butikken. “Ja, det kan vi gjøre, men da må du få kommunen til å garantere for beløpet”. Onsrud mente at det ikke var nødvendig. “Ikke en kvadratmeter uten garanti!” svarte Olsen. “Ja, kommunen gjør meg sikkert den tjenesten for jeg kausjonerte jo for dem i 30-åra, for 225 000”. – “Jo da, jo da – du kan godt være millionær uten at jeg vet det, men kommunens garanti må jeg ha”. Asfalten ble lagt.

En annen historie må jeg også ta med: Jeg holdt på i verket og fikk da beskjed av Olsen om at 2 eller 3 mann fra vegkontoret op Lillehammer kom innom for å ta meg med til Kolberg. Olsen skulle komme fra Gjøvik klokka halv ti. Vi skulle måle opp asfalten som var lagt fra Kolberg til Stokke bru. Målingen foregikk på den tiden med 20 meters bånd. I tillegg til lengden skulle hver 20. meter også bredden på asfaltdekket måles. Olsen ble noe forsinket, og ingeniør Sæther mente at vi kunne begynne å måle opp, for Olsen hadde jo sin representant Bakke til stede. Da sa oppsynsmann Mølmen: “Nei, oss fæ inkje bynde mæhle fyrry Olsen kjøm, elles lyt oss bærre mæhle upp att”.

I 1949 kom ingeniør Lorck med asfaltverk. Han drev produksjon i 2 år. Deretter flyttet han verket fra Redalen til Bjørgedalen ved Hamar. Så i 1951 kom Sigurd Hesselberg og holdt på i 2 år. Denne sommeren kom ingeniør Korsbrekke i kompaniskap med Lorck, og de dannet firmaet Korsbrekke & Lorck, senere KoLo A/S. I 1953 kom dette firmaet til Redalen med asfaltverk, og hadde det stående her til de flyttet til Nygård i 1962. I 1971 satte KoLo A/S opp eget knuseverk i Sveens grustak og kjøpte masse til knusing herfra. Den knuste massen ble kjørt til anlegget i Nygard for å brukes i asfaltproduksjonen sammen med knust fjellmasse fra KoLo’s knuseverk der. KoLO A/S er nå i kompaniskap med A/S Veidekke. Før denne forbindelsen ble opprettet hadde KoLo A/S asfaltverk i Hamar, på Jessheim, i Redalen og i Mosjøen.

Kapasiteten på maskinene som produserte asfalten var på 80 – 100 tonn pr dag. Senere ble asfalten produsert for lagring i siloer, ca 15 000 liter store tanker med elektrisk oppvarming, og tankbiler kom med varm asfalt – 130 grader. Arbeidet med utleggingen gikk etter hvert lettere og raskere. Det ble laget en slodd som var 2.5 m bred og 5 m lang. Denne kunne reguleres til forskjellige høgde etter hvor tykt asfaltdekket skulle være. Det kom spesielle utleggermaskiner, større lastebiler med 2- hjulshengere – så 4- hjulshengere. Hvert lass økte fra 3 til 30 – 35 tonn. Produksjonen i verket økte i samme grad.

Sommeren 1992 la et svensk firma nytt dekke på riksveg 4. En maskin karvet opp det øverste laget av det tidligere dekke. Denne massen gikk på bånd til en varmetrommel. Her ble den tilsatt en viss del ny asfalt, for deretter å bli transportert på bånd til utleggermaskinen. 3 valsemaskiner komprimerte og jevnet det nye dekket. Produksjonshastigheten var vanlig gangfart.

Det er bare 50 år siden trillebåra ble brukt til dette utleggsarbeidet. I den tida kunne 6 mann produsere ca 60 m3 asfalt, en brøkdel av det som kan produseres i dag. Men så har da også maskinene tatt over det tyngste slitet.

== Kilder ==

*Årbok for Gjøvik - 1998.

[[Kategori:Redalen]]