Bodøsaken - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-forøvrig +for øvrig)

2024-11-11T10:15:28Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-forøvrig +for øvrig)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2024 kl. 10:15
Linje 29:		Linje 29:
	==Flukt==		==Flukt==

	Everth bodde på et av skipene i havna vinteren 1818/1819. Det ble etter en tid reist tiltale, men både fogd og sorenskriver var på reise, så det drøyde å få opp saken for retten. Da man endelig var klar for rettsmøte viste det seg at man ikke hadde noen tolk. Sorenskriver [[Henrik Hornemann Rist]] kunne ikke engelsk. Han fant en tolk, men denne ble ikke godtatt av de tiltalte. De foreslo på sin side Gerss' fullmektig [[Melchier Koch]], men det kunne ikke sorenskriveren godta. Dermed ble det å vente på en tolk fra Trondheim. Koch hadde ~~forøvrig~~ ikke vært involvert i smugleraffæren; han hadde fra tidlig i 1818 til oktober samme år vært ute på handelstokt.		Everth bodde på et av skipene i havna vinteren 1818/1819. Det ble etter en tid reist tiltale, men både fogd og sorenskriver var på reise, så det drøyde å få opp saken for retten. Da man endelig var klar for rettsmøte viste det seg at man ikke hadde noen tolk. Sorenskriver [[Henrik Hornemann Rist]] kunne ikke engelsk. Han fant en tolk, men denne ble ikke godtatt av de tiltalte. De foreslo på sin side Gerss' fullmektig [[Melchier Koch]], men det kunne ikke sorenskriveren godta. Dermed ble det å vente på en tolk fra Trondheim. Koch hadde for øvrig ikke vært involvert i smugleraffæren; han hadde fra tidlig i 1818 til oktober samme år vært ute på handelstokt.

	I februar 1819 la Helliesen merke til at det skjedde noe om bord på «Commerce d'Anvers» og «Forsøget». Han ba amtmann [[Johan Ernst Berg]] om å gripe inn. Tredve mann ble beordra til Nyholmen skanse for å få utlevert gevær og skudd. Men dette var under [[lofotfisket]], så det var ikke lett å samle mannskapene. Den 28. februar ba Everth lensmannen om å komme til ham på skuta, og da han kom med to mann ble de plassert bakbundet i kahytten. Deretter sendte Everth bud på fire mann til fra Nyholmen - også de ble tatt til fange. Han gjentok operasjonen, og til slutt var det elleve nordmenn på båten og bare seks eller sju på holmen. Everth gikk i land med et tjuetalls mann med geværer og harpuner. De avvæpna mannskapet på Nyholmen og låste dem inne. Fogden ankom da stedet, men etter et varselskudd fra en av skutene holdt han seg borte. Dermed kunne «Forsøget» og «Commerce d'Anvers» sette seil og komme seg ut av havna uten at kanonene på skansen var til fare for dem. Lensmannen og de andre ti nordmennene ble satt ut i en lettbåt en halv fjerding fra Bodø. Båten var dårlig, men det var godt vær så de kom seg trygt i land.		I februar 1819 la Helliesen merke til at det skjedde noe om bord på «Commerce d'Anvers» og «Forsøget». Han ba amtmann [[Johan Ernst Berg]] om å gripe inn. Tredve mann ble beordra til Nyholmen skanse for å få utlevert gevær og skudd. Men dette var under [[lofotfisket]], så det var ikke lett å samle mannskapene. Den 28. februar ba Everth lensmannen om å komme til ham på skuta, og da han kom med to mann ble de plassert bakbundet i kahytten. Deretter sendte Everth bud på fire mann til fra Nyholmen - også de ble tatt til fange. Han gjentok operasjonen, og til slutt var det elleve nordmenn på båten og bare seks eller sju på holmen. Everth gikk i land med et tjuetalls mann med geværer og harpuner. De avvæpna mannskapet på Nyholmen og låste dem inne. Fogden ankom da stedet, men etter et varselskudd fra en av skutene holdt han seg borte. Dermed kunne «Forsøget» og «Commerce d'Anvers» sette seil og komme seg ut av havna uten at kanonene på skansen var til fare for dem. Lensmannen og de andre ti nordmennene ble satt ut i en lettbåt en halv fjerding fra Bodø. Båten var dårlig, men det var godt vær så de kom seg trygt i land.

Cnyborgbot: Robot: Erstatter mal: Bodø by 1966

2024-10-17T12:50:11Z

Robot: Erstatter mal: Bodø by 1966

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. okt. 2024 kl. 12:50
Linje 59:		Linje 59:
	==Litteratur==		==Litteratur==

	* {{Bodø by 1966}}.		* Coldevin, Axel. ''Bodø by 1816-1966''. Utg. [s.n.]. Bodø. 1966. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007042401105}}..

	[[Kategori:Kriminalhistorie]]		[[Kategori:Kriminalhistorie]]

Finnrind: lenke

2024-09-28T12:50:06Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2024 kl. 12:50
Linje 41:		Linje 41:
	I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt.		I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt.

	Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til sokneprest [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]].		Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til sokneprest [[Arnoldus Schytte (1769-1834)\|Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]].

	Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan\|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)\|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.		Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan\|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)\|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.

Olve Utne: {{bm}}

2019-05-29T19:37:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. mai 2019 kl. 19:37
Linje 64:		Linje 64:
	[[Kategori:Bodø kommune]]		[[Kategori:Bodø kommune]]
	[[Kategori:1810-åra]]		[[Kategori:1810-åra]]
			{{bm}}

PaulVIF på 11. aug. 2016 kl. 10:21

2016-08-11T10:21:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. aug. 2016 kl. 10:21
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb\|Bodo1800-tallet.jpg\|Maleri av Peter Frederik Wergmann (1802–1869). Til høyre ligger Nyholmen med skansen. Flagget med unionsmerket tyder på at dette er malt etter 1844, men byen hadde nok ikke endra seg så veldig mye siden Bodøsaken sto på.}}		{{thumb\|Bodo1800-tallet.jpg\|Maleri av Peter Frederik Wergmann (1802–1869). Til høyre ligger Nyholmen med skansen. Flagget med [[unionsmerket]] tyder på at dette er malt etter 1844, men byen hadde nok ikke endra seg så veldig mye siden Bodøsaken sto på.}}
	'''[[Bodøsaken]]''' var en smuglersak i [[Bodø]] i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann [[Carl Johan Gerss]], som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner [[John Everth]] uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser.		'''[[Bodøsaken]]''' var en smuglersak i [[Bodø]] i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann [[Carl Johan Gerss]], som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner [[John Everth]] uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser.

Cnyborg på 21. jul. 2016 kl. 06:50

2016-07-21T06:50:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2016 kl. 06:50
Linje 41:		Linje 41:
	I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt.		I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt.

	Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]].		Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til sokneprest [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]].

	Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan\|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)\|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.		Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan\|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)\|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.

Cnyborg på 21. jul. 2016 kl. 06:27

2016-07-21T06:27:27Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jul. 2016 kl. 06:27
Linje 1:		Linje 1:
			{{thumb\|Bodo1800-tallet.jpg\|Maleri av Peter Frederik Wergmann (1802–1869). Til høyre ligger Nyholmen med skansen. Flagget med unionsmerket tyder på at dette er malt etter 1844, men byen hadde nok ikke endra seg så veldig mye siden Bodøsaken sto på.}}
	'''[[Bodøsaken]]''' var en smuglersak i [[Bodø]] i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann [[Carl Johan Gerss]], som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner [[John Everth]] uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser.		'''[[Bodøsaken]]''' var en smuglersak i [[Bodø]] i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann [[Carl Johan Gerss]], som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner [[John Everth]] uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser.

Cnyborg: /* Etterspill - del to */

2016-07-20T12:10:43Z

Etterspill - del to

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2016 kl. 12:10
Linje 50:		Linje 50:
	I 1824 ble saken tatt opp på [[Stortinget]] av Arnoldus Schytte. Poul Holst fikk i oppdrag å forfatte en redegjørelse til det neste Stortinget, i 1827. Det endte med sterk kritikk mot regjering og utenriksminister, og det var tett på at det ble tatt ut [[riksrett]]stiltale.		I 1824 ble saken tatt opp på [[Stortinget]] av Arnoldus Schytte. Poul Holst fikk i oppdrag å forfatte en redegjørelse til det neste Stortinget, i 1827. Det endte med sterk kritikk mot regjering og utenriksminister, og det var tett på at det ble tatt ut [[riksrett]]stiltale.

	David Stead meldte også sin ankomst på ny. Han kom til [[Oslo\|Christiania]], og hevda at han var uvitende inndratt i bedrageriforsøk. Han hadde ikke mottatt noen erstatning. Han la fram bevis for at Denovan hadde forfalska bevis i saken. Han forsøkte å få ut de 45 bilagene Denovan hadde levert i erstatningssaken, men de viste seg å ha forsvunnet. Men det ble stadig tydeligere at Denovan hadde levert inn en rekke falske dokumenter i saken. Dette ble behandla i Stortinget, og utenriksministeren kontakta sin motpart i England, utenriksminister Palmerston. Sistnevnte nekta å ta opp saken. Stead fortsatte å jobbe med saken, og ga i 1838 ut ei bok. [[Ludvig ~~Marieboe~~]] skrev også ei bok retta til det engelske parlamentet der han krevde gjenopptakelse av saken.		David Stead meldte også sin ankomst på ny. Han kom til [[Oslo\|Christiania]], og hevda at han var uvitende inndratt i bedrageriforsøk. Han hadde ikke mottatt noen erstatning. Han la fram bevis for at Denovan hadde forfalska bevis i saken. Han forsøkte å få ut de 45 bilagene Denovan hadde levert i erstatningssaken, men de viste seg å ha forsvunnet. Men det ble stadig tydeligere at Denovan hadde levert inn en rekke falske dokumenter i saken. Dette ble behandla i Stortinget, og utenriksministeren kontakta sin motpart i England, utenriksminister Palmerston. Sistnevnte nekta å ta opp saken. Stead fortsatte å jobbe med saken, og ga i 1838 ut ei bok. [[Ludvig Mariboe]] skrev også ei bok retta til det engelske parlamentet der han krevde gjenopptakelse av saken.

	Denovan presterte å søke om å bli visekonsul i Norge. Han fikk ikke godkjenning av den norske regjeringa, men etter noen år ble han faktisk konstituert konsul i Christiania i en kort periode. En av de som hadde lagd falske dokumenter for Denovan, John Crowe, ble i 1823 britisk konsul for Nordkapp, men i 1835 ble han fjerna av den engelske regjeringa etter at Stead la fram bevis for hans rolle i saken. Crowe hadde frekkhetenes nådegave; han reiste til Stockholm og klarte å bli forfremma til konsul i Christiania. Det var han helt til 1875, da han ved sin avgang ble hylla av byens mest framtredende menn.		Denovan presterte å søke om å bli visekonsul i Norge. Han fikk ikke godkjenning av den norske regjeringa, men etter noen år ble han faktisk konstituert konsul i Christiania i en kort periode. En av de som hadde lagd falske dokumenter for Denovan, John Crowe, ble i 1823 britisk konsul for Nordkapp, men i 1835 ble han fjerna av den engelske regjeringa etter at Stead la fram bevis for hans rolle i saken. Crowe hadde frekkhetenes nådegave; han reiste til Stockholm og klarte å bli forfremma til konsul i Christiania. Det var han helt til 1875, da han ved sin avgang ble hylla av byens mest framtredende menn.

Cnyborg: /* Etterspill */

2016-07-20T12:08:22Z

Etterspill

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2016 kl. 12:08
Linje 42:		Linje 42:
	Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]].		Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til [[Arnoldus Schytte]]. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos [[Riksarkivet]].

	Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan\|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.		Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. [[Carl III Johan\|Karl Johan]] utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær [[Poul Christian Holst (1776–1863)\|Poul Christian Holst]] om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.

	Gerss har vært fraværende i alt dette. Han forlot Norge tidlig i 1819, og bosatte seg i England. Det ble ikke reist sak mot ham. Han døde i 1843 på et fattighus i London.		Gerss har vært fraværende i alt dette. Han forlot Norge tidlig i 1819, og bosatte seg i England. Det ble ikke reist sak mot ham. Han døde i 1843 på et fattighus i London.

Cnyborg: /* Opptakten */

2016-07-20T12:07:03Z

Opptakten

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jul. 2016 kl. 12:07
Linje 3:		Linje 3:
	==Opptakten==		==Opptakten==

			{{thumb\|Nyholmen skanse 02.JPG\|Carl Johan Gerss leide fra 1814 til 1818 bygninger på Nyholmen skanse, og her skjedde flere dramatiske hendelser i forbindelse med Bodøsaken.\|Chris Nyborg\|2016}}
	Carl Johan Gerss etablerte seg i 1814 i Bodø som handelsmann. I 1816 ble Bodø [[kjøpstad]], og Gerss ble den 24. mars 1818 den første som ble innført i borgerboka. Gerss hadde møtt velvilje hos [[Herman Wedel-Jarlsberg]], og fikk de tillatelser han trengte for å etablere seg. Han fikk også drahjelp fra amtmann [[Christen Elster]], som leide ut bygninger på [[Nyholmen skanse]] til ham, i og med at skansen ikke lenger var fullt bemanna etter at [[Napoleonskrigene]] endte i 1814. Samtidig møtte han mye motstand fra handelsmenn i [[Bergen]] og [[Trondheim]], som ikke likte at en utlending – Gerss var finsk-svensk – forsynte seg av handelen med Nord-Norge.		Carl Johan Gerss etablerte seg i 1814 i Bodø som handelsmann. I 1816 ble Bodø [[kjøpstad]], og Gerss ble den 24. mars 1818 den første som ble innført i borgerboka. Gerss hadde møtt velvilje hos [[Herman Wedel-Jarlsberg]], og fikk de tillatelser han trengte for å etablere seg. Han fikk også drahjelp fra amtmann [[Christen Elster]], som leide ut bygninger på [[Nyholmen skanse]] til ham, i og med at skansen ikke lenger var fullt bemanna etter at [[Napoleonskrigene]] endte i 1814. Samtidig møtte han mye motstand fra handelsmenn i [[Bergen]] og [[Trondheim]], som ikke likte at en utlending – Gerss var finsk-svensk – forsynte seg av handelen med Nord-Norge.