Bryllupstradisjoner - Sideversjonshistorikk

Rool på 16. des. 2024 kl. 19:56

2024-12-16T19:56:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. des. 2024 kl. 19:56
Linje 249:		Linje 249:
	'''Den fjerde dagen'''		'''Den fjerde dagen'''

	Den fjerde dagen dro folk ~~avgårde~~ på formiddagen. De fikk alltid en melkesuppe, aakjørselsuppen. Da de så var ferdige og hadde takket for seg, samlet mannen sammen kjerring og unger og gikk mot døren med dem. Der stod de og sang et vers til brudeparet.		Den fjerde dagen dro folk av gårde på formiddagen. De fikk alltid en melkesuppe, aakjørselsuppen. Da de så var ferdige og hadde takket for seg, samlet mannen sammen kjerring og unger og gikk mot døren med dem. Der stod de og sang et vers til brudeparet.

	Dette er altså fortalt av Elisa Ulvig i artikkelen Folkelivsbilleder fra Søndfjord (1909)<ref name=":0" />		Dette er altså fortalt av Elisa Ulvig i artikkelen Folkelivsbilleder fra Søndfjord (1909)<ref name=":0" />

Marianne Wiig: se også

2024-10-21T09:27:56Z

se også

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. okt. 2024 kl. 09:27
Linje 269:		Linje 269:

	Etter vielsen ble det holdt kirkedur, en sammenkomst. Hvis været var fint hadde de denne sammenkomsten ute. Hvis de måtte være inne, var det hos den gårdbrukeren som bodde nærmest kirken. Kirkeduren bestod av et håndmatmåltid og dram som var medbrakt fra bryllupsgarden. Til drammen hørte også ølskjenk med. Til denne duren var både prest og klokker medbedt. Og spillemennene, oftest to, måtte gjøre sitt beste. Etter måltidet var det å ta raskest mulig fatt på turen til bryllupsgarden.		Etter vielsen ble det holdt kirkedur, en sammenkomst. Hvis været var fint hadde de denne sammenkomsten ute. Hvis de måtte være inne, var det hos den gårdbrukeren som bodde nærmest kirken. Kirkeduren bestod av et håndmatmåltid og dram som var medbrakt fra bryllupsgarden. Til drammen hørte også ølskjenk med. Til denne duren var både prest og klokker medbedt. Og spillemennene, oftest to, måtte gjøre sitt beste. Etter måltidet var det å ta raskest mulig fatt på turen til bryllupsgarden.

			==Se også==

			* [[Tamilske bryllupstradisjoner\|Bryllupstradisjoner i tamilsk kultur]]

	==Kilder==		==Kilder==

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-xx#. +)

2024-05-13T09:36:47Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-xx#. +)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mai 2024 kl. 09:36
Linje 2:		Linje 2:

	== Bryllup på Voss omkring 1750 ==		== Bryllup på Voss omkring 1750 ==
	I Norsk idrætsblad fra 1906 ble det fortalt om en bryllupstradisjon fra Voss fra omkring 1750<ref>'Norsk idrætsblad''. ~~xx#.~~ 1906. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2020081981164_001}}.''</ref>;		I Norsk idrætsblad fra 1906 ble det fortalt om en bryllupstradisjon fra Voss fra omkring 1750<ref>'Norsk idrætsblad''. 1906. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2020081981164_001}}.''</ref>;

	Fra bryllupsgården red hele brudefølget i en bestemt orden. Brudeparet på blå hester, som hadde bjeller hengende på. Underveis ble ordenen brutt, man samlet seg foran paret - så ble det kappridning. Da de nærmet seg kirken, red brudefølget i vanlig orden igjen. På vei hjem fra kirken var det om å gjøre å komme først til bryllupsgården, hente brudegrøten og ri brudeparet i møte med den. Den som nådde frem til brudeparet først, var seierherre og hans hest ble "frispringar". Når flere hester som tidligere hadde blitt frispringere møttes i samme bryllup, kunne det gå heftig for seg.		Fra bryllupsgården red hele brudefølget i en bestemt orden. Brudeparet på blå hester, som hadde bjeller hengende på. Underveis ble ordenen brutt, man samlet seg foran paret - så ble det kappridning. Da de nærmet seg kirken, red brudefølget i vanlig orden igjen. På vei hjem fra kirken var det om å gjøre å komme først til bryllupsgården, hente brudegrøten og ri brudeparet i møte med den. Den som nådde frem til brudeparet først, var seierherre og hans hest ble "frispringar". Når flere hester som tidligere hadde blitt frispringere møttes i samme bryllup, kunne det gå heftig for seg.
Linje 198:		Linje 198:
	'''Lærke i lommen'''		'''Lærke i lommen'''

	Fra opptegnelser om Kvernes Præstegjæld fra 1874<ref>''Eide-minne''. ~~xx#.~~ 1976. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2023020880026_001}}.</ref>, het det seg at man "drikker Bryllup". Enkelte bryllupsgjester var beskjenket før gudstjenesten og beruset i Guds hus. Etter vielsen slo man leir et sted og nøt "traktement". Etter gammel skikk hadde hver person en "lærke i lommmen", og i bryllup hadde gjestene lov til å drikke så mye de ville - ellers ville bryllupshuset bli negativt omtalt. Men det var den største vanære for en brudgom å bli beruset i sitt eget bryllup, sa presten.		Fra opptegnelser om Kvernes Præstegjæld fra 1874<ref>''Eide-minne''. 1976. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2023020880026_001}}.</ref>, het det seg at man "drikker Bryllup". Enkelte bryllupsgjester var beskjenket før gudstjenesten og beruset i Guds hus. Etter vielsen slo man leir et sted og nøt "traktement". Etter gammel skikk hadde hver person en "lærke i lommmen", og i bryllup hadde gjestene lov til å drikke så mye de ville - ellers ville bryllupshuset bli negativt omtalt. Men det var den største vanære for en brudgom å bli beruset i sitt eget bryllup, sa presten.

	'''Brennevin og skålgaver'''		'''Brennevin og skålgaver'''
Linje 254:		Linje 254:

	== Bryllup på Nordmøre i 1880- og 1890-årene ==		== Bryllup på Nordmøre i 1880- og 1890-årene ==
	Ivar Rasmussen Eide (1874-) begynte å spille fele til bryllup på Nordmøre allerede i 12-årsalderen. Han fortalte dette om bryllupene på den tida<ref>''Eide-minne''. ~~xx#.~~ 1997. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2023022280019_007}}.</ref>:		Ivar Rasmussen Eide (1874-) begynte å spille fele til bryllup på Nordmøre allerede i 12-årsalderen. Han fortalte dette om bryllupene på den tida<ref>''Eide-minne''. 1997. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2023022280019_007}}.</ref>:

	'''Tredagersbryllup og åttedagersbryllup'''		'''Tredagersbryllup og åttedagersbryllup'''

Randihagen på 1. mai 2024 kl. 18:40

2024-05-01T18:40:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. mai 2024 kl. 18:40
Linje 123:		Linje 123:
	Før bryllupet ble det drukket festensøl eller handebandsgjestebod (gjestebryllup). Ofte var presten til stede, og de ble regnet som nesten gift etterpå, så de kunne flytte sammen om de ønsket. Det siste festsølet på Lunde ble drukket til Søren Jensson fra Leire rundt år 1800.		Før bryllupet ble det drukket festensøl eller handebandsgjestebod (gjestebryllup). Ofte var presten til stede, og de ble regnet som nesten gift etterpå, så de kunne flytte sammen om de ønsket. Det siste festsølet på Lunde ble drukket til Søren Jensson fra Leire rundt år 1800.

	Dager man ikke skulle holde bryllup Onsdag var ikke en god dag å holde bryllup. Det var en prest som ikke ville vite av at de holdt bryllup mandag eller lørdag, for det brøt med søndagsfreden. Etter dette holdt de jevnlig bryllup på tirsdag eller torsdag.		'''Dager man ikke skulle holde bryllup'''

			Onsdag var ikke en god dag å holde bryllup. Det var en prest som ikke ville vite av at de holdt bryllup mandag eller lørdag, for det brøt med søndagsfreden. Etter dette holdt de jevnlig bryllup på tirsdag eller torsdag.

	Be til bryllup I gamle dager var det ikke bruden som ba til bryllupet. Når hun gikk rundt til de som skulle inviteres, hadde hun med seg en jente som fremførte ærendet. Jenta spurte «um dei vilde gjera den æra å koma til bryllup den og den dagen til» (der hun nevnte gutten og jenta som skulle være brudeparet). Det må være svært lenge siden den skikken ble avlagt. Siden har det alltid vært slik at bruden går alene når hun ber til bryllup. Folk måtte få god tid til å forberede seg med klær og sending, derfor ble de alltid bedt åtte dager før bryllupet. Når bruden kom inn der hun skulle be, måtte hun ikke sette seg ned før hun hadde gjort fra seg ærendet. Det var det samme hvor mye de ba og nødde henne. Hun kunne si: Jeg skulle be fra N. N. (brudgommen) om dere vil komme til bryllup (den og den dagen). Da Bolette Hansdotter skulle be til sitt bryllup rundt 1862, sa moren til henne: Du må endelig si fra Olai (brudgommen), helst før det blir nødvendig. Hendrikka Eig sa da hun ba til sitt bryllup: E skulle be ifrå me ò Simon (brudgomen) osv.		Be til bryllup I gamle dager var det ikke bruden som ba til bryllupet. Når hun gikk rundt til de som skulle inviteres, hadde hun med seg en jente som fremførte ærendet. Jenta spurte «um dei vilde gjera den æra å koma til bryllup den og den dagen til» (der hun nevnte gutten og jenta som skulle være brudeparet). Det må være svært lenge siden den skikken ble avlagt. Siden har det alltid vært slik at bruden går alene når hun ber til bryllup. Folk måtte få god tid til å forberede seg med klær og sending, derfor ble de alltid bedt åtte dager før bryllupet. Når bruden kom inn der hun skulle be, måtte hun ikke sette seg ned før hun hadde gjort fra seg ærendet. Det var det samme hvor mye de ba og nødde henne. Hun kunne si: Jeg skulle be fra N. N. (brudgommen) om dere vil komme til bryllup (den og den dagen). Da Bolette Hansdotter skulle be til sitt bryllup rundt 1862, sa moren til henne: Du må endelig si fra Olai (brudgommen), helst før det blir nødvendig. Hendrikka Eig sa da hun ba til sitt bryllup: E skulle be ifrå me ò Simon (brudgomen) osv.

Randihagen på 1. mai 2024 kl. 18:13

2024-05-01T18:13:35Z

@@ Linje 145: / Linje 145: @@
 '''De la merke til været'''
-Dagen før bryllupet var brudgommens dag, og bryllupsdagen var brudens dag. Avhengig av om været var klart eller dårlig de dagene, bestemte bruden eller brudgommen seg i ekteskapet. Det var et godt varsel når bruden fikk noen regndråper i kransen, det varslet rikdom. Dersom det dryppet så lite, var det bra.
+Dagen før bryllupet var brudgommens dag, og bryllupsdagen var brudens dag. Avhengig av om været var klart eller dårlig de dagene, bestemte bruden eller brudgommen seg i ekteskapet. Det var et godt varsel når bruden fikk noen regndråper i kransen, det varslet rikdom. Dersom det dryppet så lite, var det bra. "Rig e reinbrua, sæl e solbrua, men stormbrua får ikkje no løkke."
 Dette er altså fortalt i ei bok om Søgne i gamle dager.<ref>Lunde, Peter. ''Folkeminne frå Søgne''. Utg. Universitetsforlaget. 1969. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011091608160}}.</ref>

Randihagen på 1. mai 2024 kl. 17:36

2024-05-01T17:36:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. mai 2024 kl. 17:36
Linje 99:		Linje 99:

	Dette er altså fortalt i en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785		Dette er altså fortalt i en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785

			== Bryllup i Søgne på 1800-tallet ==
			I boka Folkeminne fra Søgne (1969)<ref>Lunde, Peter. ''Folkeminne frå Søgne''. Utg. Universitetsforlaget. 1969. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2011091608160}}.</ref> skriver Peter Lunde om frieri og bryllup:

			'''Varsel om hvem de skulle få'''

			På julaften skulle de sette et glass med vann på bordet. Så kunne de se den personen de skulle få, stående med hodet i vannet. Abel Olsdotter Tråne (f. 1836) gjorde dette. Hun så ham så tydelig at hun kjente ham igjen med en gang da han kom på frieri. Dette må ha vært rundt 1860.

			'''Få den andre til å ville gifte seg'''

			Det knyttet seg noe overtro rundt det å få den andre interessert. Dersom en gutt fikk overført litt av svetten sin eller blodet sitt i et eple og fikk ei jente til å spise det - "vendte han til seg hugen hennar". "Ingeborg Beintsdotter Berge (1802-1838) var so ven og stram ei gjenta. Dei sa ho gjekk med snørliv og mansjett kvar dag. Det var ein gut som pent vilde hava henne, men ho brydde seg ikkje det minste um ham. Men so fekk han gjeve henne noko av blodet sitt i eit eple, og ette den dgen kunne ho ikkje halda seg ifrå han. Ho hekk etter han alle stader. Det vart ikkje giftarmål med dei; ho døydde ugift." (Lunde, s. 2)

			'''Frieri og trolovelse'''

			Man skulle ikke fri til jenta når man var sammen med henne i bryllup. Det ble ikke noe lykke av ekteskapet da. Det beste var når man kunne møte henne i fjøset, slik at man kunne stå i fjøsdøren og fremføre frieriet. "Mikal Austrus stod i kvidøri og fridde til Tone Kleppand".

			Det var oftest foreldrene som bestemte over ekteskapet. De unge måtte ta den som foreldrene ønsket de skulle ha. Hans i Romsviga gikk til Rasmus Berge og ba om datteren. — Du får ’kje Rakkel, for ho kann gifte se sjel, ho e só pen. Men vil du ha Anne Gurina, så kann du få henne, svarte Rasmus, og Hans gikk med på det. De ble viet i 1827, og året etter ble Rakkel gift med Tønnes degn.

			De gjorde ikke forlovelsen kjent, de skjulte den så lenge det var mulig, og noen ganger enda lenger. Tønnes Beintson på Stausland snakket med nabogutten Tørres Tellefson, og mente at han ikke skulle ha Anne (som han ble gift med), selv om presten allerede hadde annonsert for de samme den formiddagen i Greipstad kirke (1859).

			'''Festensøl'''

			Før bryllupet ble det drukket festensøl eller handebandsgjestebod (gjestebryllup). Ofte var presten til stede, og de ble regnet som nesten gift etterpå, så de kunne flytte sammen om de ønsket. Det siste festsølet på Lunde ble drukket til Søren Jensson fra Leire rundt år 1800.

			Dager man ikke skulle holde bryllup Onsdag var ikke en god dag å holde bryllup. Det var en prest som ikke ville vite av at de holdt bryllup mandag eller lørdag, for det brøt med søndagsfreden. Etter dette holdt de jevnlig bryllup på tirsdag eller torsdag.

			Be til bryllup I gamle dager var det ikke bruden som ba til bryllupet. Når hun gikk rundt til de som skulle inviteres, hadde hun med seg en jente som fremførte ærendet. Jenta spurte «um dei vilde gjera den æra å koma til bryllup den og den dagen til» (der hun nevnte gutten og jenta som skulle være brudeparet). Det må være svært lenge siden den skikken ble avlagt. Siden har det alltid vært slik at bruden går alene når hun ber til bryllup. Folk måtte få god tid til å forberede seg med klær og sending, derfor ble de alltid bedt åtte dager før bryllupet. Når bruden kom inn der hun skulle be, måtte hun ikke sette seg ned før hun hadde gjort fra seg ærendet. Det var det samme hvor mye de ba og nødde henne. Hun kunne si: Jeg skulle be fra N. N. (brudgommen) om dere vil komme til bryllup (den og den dagen). Da Bolette Hansdotter skulle be til sitt bryllup rundt 1862, sa moren til henne: Du må endelig si fra Olai (brudgommen), helst før det blir nødvendig. Hendrikka Eig sa da hun ba til sitt bryllup: E skulle be ifrå me ò Simon (brudgomen) osv.

			'''Sending'''

			Sendingen til bryllup og begravelse bar de gjerne i en sølje-kurv, derfor kalte de den gjerne for en sendingskurv også. De bar fram sendingen kvelden før bryllupet. De ga vanligvis seks–sju lefser med smør, og den var to til fire tommer bred. Så bar de et stort fat med gumlegoe, fem til åtte hvetekaker, og minst et halvt (bismar-)pund smør (3 kg). Noen ganger bar de søtost istedenfor gumlegoe. Hendrikka Eig sier de bar fire lefser og fra åtte–ti merker opp til et halvt pund smør. Siste gang Hendrikka var med og smurte lefser, var til Tarald Larssons bryllup på Eig rundt 1870. De smurte smøret på med fingrene, og skonningen kunne de glatte ut med en skje.

			I gamle dager satte de smøret fram i smørøtter eller formet det i firkantede rutete smørformer. Men senere begynte de å sette det opp i store runde «smørstykker» som smalnet oppover mot den avrundede toppen, der det var fire krøller mot hverandre. De lagde krøllene på den måten at de satte spissen av en skje mot smørstykket nede ved kanten, og førte den oppover stykket, mens de vekselvis trykket skjeen hardere og løsere mot det. Smøret som lå inne i skjeen, ble til en fin krøll på toppen av stykket. De brukte helst en gammeldags sølvskje med bredt blad til dette arbeidet, og de dyppet skjeen i varmt vann slik at den skulle slippe smøret. Når alle fire krøllene var ferdige, stod det en bred stripe etter skjeen opp langs fire sider av smørstykket. Så tok de gjerne en treskje med baksiden opp, og satte den med spissen litt dypt inn i smørstykket to eller tre steder over hverandre i hver av de fire bolkene mellom stripene.

			Det var visst mest en av jentene i huset som gikk med sendingen, en av de voksne døtrene eller tjenestejenta. De fikk skjenk og et måltid mat i bryllupsgården. Når sendingen kom til gårds, skar reidkona lefsene små, og «reipegutten» hjalp til.

			Tønnes Svemland på Løne var vert. Da det led mot kveld, ville kona hjem; men Tønnes syntes det var for tidlig. — Jeg har ikke fått tilbake det jeg har båret, sa han. Han ville ha likt for sendingen.

			'''Når bryllupsgjestene kom'''

			Gjestene som hadde lang vei, kom gjerne kvelden før bryllupet; men de andre gjestene kom samme dagen som bryllupet skulle være. Og de måtte være tidlig ute, der det var lang vei til kirken.

			Bryllupsmorgenen sto spellemannen utenfor bryllupsgården og tok imot gjestene med «Brud-slag» etterhvert som de kom. Så sto bruden og brudgommen i forstuen og tok imot dem med skjenk.

			'''De la merke til været'''

			Dagen før bryllupet var brudgommens dag, og bryllupsdagen var brudens dag. Avhengig av om været var klart eller dårlig de dagene, bestemte bruden eller brudgommen seg i ekteskapet. Det var et godt varsel når bruden fikk noen regndråper i kransen, det varslet rikdom. Dersom det dryppet så lite, var det bra.

			Dette er altså fortalt i ei bok om Søgne i gamle dager.<ref>Lunde, Peter. ''Folkeminne frå Søgne''. Utg. Universitetsforlaget. 1969. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2011091608160}}.</ref>

	== Bryllup på Averøya i 1860- og 70-åra ==		== Bryllup på Averøya i 1860- og 70-åra ==

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-no#. +)

2024-04-26T08:54:24Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-no#. +)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. apr. 2024 kl. 08:54
Linje 60:		Linje 60:

	== Bryllup i Vågå i 1785 ==		== Bryllup i Vågå i 1785 ==
	I en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785 beskrives bryllupstradisjonene i området slik<ref>''Skjulte skatter''. Utg. Maihaugen. ~~no#.~~ 2008. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2014062307239}}.</ref>.		I en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785 beskrives bryllupstradisjonene i området slik<ref>''Skjulte skatter''. Utg. Maihaugen. 2008. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2014062307239}}.</ref>.

	'''Medgift'''		'''Medgift'''

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-13T09:32:36Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 09:32
Linje 181:		Linje 181:
	==Kilder==		==Kilder==
	<references />		<references />
			{{Bm}}

	[[Kategori:Bryllup]]		[[Kategori:Bryllup]]

Randihagen på 18. feb. 2024 kl. 05:19

2024-02-18T05:19:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. feb. 2024 kl. 05:19
Linje 13:		Linje 13:
	'''Føring (fodne)'''		'''Føring (fodne)'''

	Både menn og kvinner hadde med seg føring (fodne) til bryllupet; kvinnene hadde med lefse, gumme (dravle), ost og smør. Mennene hadde med seg kjøttlår. Dravlen ble ofte tatt med til gården i ferdig form, siden søt melk sjelden holdt seg under transport fra stølen til bryllupsgården.		Både menn og kvinner hadde med seg føring (fodne) til bryllupet; kvinnene hadde med [[lefse]], gumme (dravle), ost og smør. Mennene hadde med seg kjøttlår. Dravlen ble ofte tatt med til gården i ferdig form, siden søt melk sjelden holdt seg under transport fra [[Støl\|stølen]] til bryllupsgården.

	'''Skjenking'''		'''Skjenking'''
Linje 25:		Linje 25:
	'''Kjøkemesteren'''		'''Kjøkemesteren'''

	Kjøkemesteren sa "Gjev lyd gode Gjæster!" og fikk folk til bords. Han slo på beten i stua, en tradisjon som også ble brukt på Færøyene den tiden. Folk spiste og pratet ved bordet, og det ble drukket mye øl. Kjøkemesteren leste og sang etter maten. Han hadde ordnet med spelemann med fele, og dansen gikk livlig. I Sogn danset de springar, ut fra en beskrivelse i et vers.		Kjøkemesteren sa "Gjev lyd gode Gjæster!" og fikk folk til bords. Han slo på beten i stua, en tradisjon som også ble brukt på [[Færøyene]] den tiden. Folk spiste og pratet ved bordet, og det ble drukket mye øl. Kjøkemesteren leste og sang etter maten. Han hadde ordnet med spelemann med fele, og dansen gikk livlig. I Sogn danset de springar, ut fra en beskrivelse i et vers.

	'''Sengetid'''		'''Sengetid'''

	Da det var sengetid, fikk de gifte seg en seng - mens de unge måtte ty til halmen på gulvet, til flatsenga eller "slonkebolet". Det ble ofte lite søvn og småfriing (flørting). I Gulen og Masfjorden kunne det hende at par som sovnet ved siden v hverandre, våknet om morgenen med føttene sammenbundnes. På Helgeland i Nord-Norge gjorde husbonden ærend om natta og strødde salt på ungdommene i flatsenga.		Da det var sengetid, fikk de gifte seg en seng - mens de unge måtte ty til halmen på gulvet, til flatsenga eller "slonkebolet". Det ble ofte lite søvn og småfriing (flørting). I [[Gulen]] og [[Masfjorden kommune\|Masfjorden]] kunne det hende at par som sovnet ved siden v hverandre, våknet om morgenen med føttene sammenbundnes. På [[Helgeland]] i Nord-Norge gjorde husbonden ærend om natta og strødde salt på ungdommene i flatsenga.

	'''Brennevin til frokost'''		'''Brennevin til frokost'''
Linje 37:		Linje 37:
	'''Bruden pyntes'''		'''Bruden pyntes'''

	I det spesifikke bryllupet i Sogn som beskrives, kom prestekona og pyntet bruden. Det var hun som hadde handlaget og kjente tradisjonen. Noen steder stoppet brudefølget i prestens tun, bruden pyntet seg der og brudesvennene tok en dans i stua til presten. Prestekona måtte da finne frem øl. Dette holdt frem helt til i 1811, da en prest sa fra om at dette ikke var i orden lenger. Andre steder brukte brudefølget drengestova eller våpenhuset i kirka til å pynte bruda.		I det spesifikke bryllupet i Sogn som beskrives, kom prestekona og pyntet bruden. Det var hun som hadde handlaget og kjente tradisjonen. Noen steder stoppet brudefølget i prestens tun, bruden pyntet seg der og brudesvennene tok en dans i stua til presten. Prestekona måtte da finne frem øl. Dette holdt frem helt til i 1811, da en prest sa fra om at dette ikke var i orden lenger. Andre steder brukte brudefølget [[Drengestue\|drengestova]] eller [[Våpenhus\|våpenhuset]] i kirka til å pynte bruda.

	Brurestasen var ei krone av sølv, krage, belte og snoreband. Det var bare noen få som eide slik, så de leide eller lånte.		Brurestasen var ei krone av sølv, krage, belte og snoreband. Det var bare noen få som eide slik, så de leide eller lånte.
Linje 45:		Linje 45:
	Det var ikke bare på Voss at det var ridende bryllup, det var det også i Sogn på denne tida. Under skyting og spetakkel på kirkeveien hendte det av og til at hesten ble skremt og bruden falt av hesten.		Det var ikke bare på Voss at det var ridende bryllup, det var det også i Sogn på denne tida. Under skyting og spetakkel på kirkeveien hendte det av og til at hesten ble skremt og bruden falt av hesten.

	Hjem fra kirken ble det sprengridd, og der var det øl, brennevin og mjød. Både mjøden og brennevinen var nok kjøpt i Bergen. Maten på denne tida var venda såd, steik, smør, fisk, kjøtt, ost og brød. Særlig gikk det unna med steik.		Hjem fra kirken ble det sprengridd, og der var det øl, brennevin og [[mjød]]. Både mjøden og brennevinen var nok kjøpt i Bergen. Maten på denne tida var venda såd, steik, smør, fisk, kjøtt, ost og brød. Særlig gikk det unna med steik.

	Det ble skålet for konger, prinser og prinsesser - og kongens "arvehus". Så ble det dans, og noen ble både fulle og "styrlause". Kjellersveinen sørget for å få de mest påvirkede til å gå til sengs. Brud og brudgom ble så spilt til sengs, og så ble det mer mat og dans. Folk satt sammen og skrønet og hadde det moro til langt på natt. Festen holdt frem til neste dag, men nå var det forandring. Bruda hadde lagt fra seg hodekrona og nå var hun kone med svarthuve. Så spilte de inn brudegrøten, og skyter når han kommer på bordet. Etter grøten ble det lagt pengegaver i ei skål. Man brukte ofte uttrykkene "skålebrudlaup" eller "sendingsbrudlaup", noen ganger en kombinasjon - som var vanlig i Nordhordaland og Ytre Sogn.		Det ble skålet for konger, prinser og prinsesser - og kongens "arvehus". Så ble det dans, og noen ble både fulle og "styrlause". Kjellersveinen sørget for å få de mest påvirkede til å gå til sengs. Brud og brudgom ble så spilt til sengs, og så ble det mer mat og dans. Folk satt sammen og skrønet og hadde det moro til langt på natt. Festen holdt frem til neste dag, men nå var det forandring. Bruda hadde lagt fra seg hodekrona og nå var hun kone med svarthuve. Så spilte de inn brudegrøten, og skyter når han kommer på bordet. Etter grøten ble det lagt pengegaver i ei skål. Man brukte ofte uttrykkene "skålebrudlaup" eller "sendingsbrudlaup", noen ganger en kombinasjon - som var vanlig i Nordhordaland og Ytre Sogn.

Randihagen på 17. feb. 2024 kl. 18:50

2024-02-17T18:50:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. feb. 2024 kl. 18:50
Linje 30:		Linje 30:

	Da det var sengetid, fikk de gifte seg en seng - mens de unge måtte ty til halmen på gulvet, til flatsenga eller "slonkebolet". Det ble ofte lite søvn og småfriing (flørting). I Gulen og Masfjorden kunne det hende at par som sovnet ved siden v hverandre, våknet om morgenen med føttene sammenbundnes. På Helgeland i Nord-Norge gjorde husbonden ærend om natta og strødde salt på ungdommene i flatsenga.		Da det var sengetid, fikk de gifte seg en seng - mens de unge måtte ty til halmen på gulvet, til flatsenga eller "slonkebolet". Det ble ofte lite søvn og småfriing (flørting). I Gulen og Masfjorden kunne det hende at par som sovnet ved siden v hverandre, våknet om morgenen med føttene sammenbundnes. På Helgeland i Nord-Norge gjorde husbonden ærend om natta og strødde salt på ungdommene i flatsenga.

			'''Brennevin til frokost'''

			På morgenen fikk alle brød, brennevin og øl på senga. Så var det dans for de unge og fyrige til det var frokost. Da fant hver seg plass der de ville, og de tok for seg av maten.

			'''Bruden pyntes'''

			I det spesifikke bryllupet i Sogn som beskrives, kom prestekona og pyntet bruden. Det var hun som hadde handlaget og kjente tradisjonen. Noen steder stoppet brudefølget i prestens tun, bruden pyntet seg der og brudesvennene tok en dans i stua til presten. Prestekona måtte da finne frem øl. Dette holdt frem helt til i 1811, da en prest sa fra om at dette ikke var i orden lenger. Andre steder brukte brudefølget drengestova eller våpenhuset i kirka til å pynte bruda.

			Brurestasen var ei krone av sølv, krage, belte og snoreband. Det var bare noen få som eide slik, så de leide eller lånte.

			'''Ridende bryllup'''

			Det var ikke bare på Voss at det var ridende bryllup, det var det også i Sogn på denne tida. Under skyting og spetakkel på kirkeveien hendte det av og til at hesten ble skremt og bruden falt av hesten.

			Hjem fra kirken ble det sprengridd, og der var det øl, brennevin og mjød. Både mjøden og brennevinen var nok kjøpt i Bergen. Maten på denne tida var venda såd, steik, smør, fisk, kjøtt, ost og brød. Særlig gikk det unna med steik.

			Det ble skålet for konger, prinser og prinsesser - og kongens "arvehus". Så ble det dans, og noen ble både fulle og "styrlause". Kjellersveinen sørget for å få de mest påvirkede til å gå til sengs. Brud og brudgom ble så spilt til sengs, og så ble det mer mat og dans. Folk satt sammen og skrønet og hadde det moro til langt på natt. Festen holdt frem til neste dag, men nå var det forandring. Bruda hadde lagt fra seg hodekrona og nå var hun kone med svarthuve. Så spilte de inn brudegrøten, og skyter når han kommer på bordet. Etter grøten ble det lagt pengegaver i ei skål. Man brukte ofte uttrykkene "skålebrudlaup" eller "sendingsbrudlaup", noen ganger en kombinasjon - som var vanlig i Nordhordaland og Ytre Sogn.

			'''Brurebeten'''

			Bruden gikk rundt med en liten godbit. I dette bestemte bryllupet gikk det med fem fat av mjølkost, lefse og gumme.

			'''Langdans (bruderei)'''

			Verten ba om at alle sprang langedansen. De hoppet, sprang som gale, skrek og ropte. Fra Hemsedal vet vi at de i langedans hektet seg sammen i ei lang rad, opp til 15 stykker. Det første paret holdt opp armene som en port.

			I Nordfjord på 1700-talelt danset de første en halling, så fikk bruden svarthuva på, så holdt kjøkemester en tale og samlet in penger - og til sist danset hele skaren (spesielt de ugifte) gjennom alle husene og omkring alle markene med bruden. De holdt alle hånd i hånd og løp i en linje - de to første holdt et tørkle mellom seg, som alle måtte løpe under. Symbolikken var at bruden skulle danses ut av pikelaget.

	== Bryllup i Vågå i 1785 ==		== Bryllup i Vågå i 1785 ==