Byhistorie - Sideversjonshistorikk

Ola Alsvik: Lagt til kategori

2025-08-26T09:07:44Z

Lagt til kategori

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. aug. 2025 kl. 09:07
Linje 128:		Linje 128:
	[[Kategori:Sjangerteori\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Sjangerteori\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Historiografi]]		[[Kategori:Historiografi]]
			[[Kategori:Byhistorie]]
	{{bm}}		{{bm}}
	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Hans P. Hosar på 18. mar. 2020 kl. 08:17

2020-03-18T08:17:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. mar. 2020 kl. 08:17
Linje 129:		Linje 129:
	[[Kategori:Historiografi]]		[[Kategori:Historiografi]]
	{{bm}}		{{bm}}
			{{Klasserommet}}

Olve Utne: {{bm}}

2019-12-09T23:06:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2019 kl. 23:06
Linje 128:		Linje 128:
	[[Kategori:Sjangerteori\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Sjangerteori\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Historiografi]]		[[Kategori:Historiografi]]
			{{bm}}

Ola Alsvik: Ny tekst og referanse.

2018-05-30T11:37:32Z

Ny tekst og referanse.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mai 2018 kl. 11:37
Linje 56:		Linje 56:
	Den andre hovedtypen av «byhistorie», altså byhistorie forstått som lokalisert historie eller byhistorie skrevet med utgangspunkt i en overordnet tematisk tilnærming, har sprunget ut av historiefaglige interesser knyttet til de akademiske miljøene ved historiske institutter innenfor universitets- og høyskolesektoren. Som Jan Eivind Myhre har påpekt, er det ikke byen – verken i individuell eller generell forstand – men et tema som logisk sett er atskilt fra byen, som er det primære i slike undersøkelser. For eksempel kan utgangspunktet være temaet industrihistorie innenfor en bestemt periode, der man velger å konsentrere seg om utviklingen av industriell virksomhet i én enkelt by eller et nærmere begrunnet utvalg av byer. Byen eller byene blir da bare undersøkelsessteder for de problemene en historiker tar opp i forbindelse med mer overordnede problemstillinger.		Den andre hovedtypen av «byhistorie», altså byhistorie forstått som lokalisert historie eller byhistorie skrevet med utgangspunkt i en overordnet tematisk tilnærming, har sprunget ut av historiefaglige interesser knyttet til de akademiske miljøene ved historiske institutter innenfor universitets- og høyskolesektoren. Som Jan Eivind Myhre har påpekt, er det ikke byen – verken i individuell eller generell forstand – men et tema som logisk sett er atskilt fra byen, som er det primære i slike undersøkelser. For eksempel kan utgangspunktet være temaet industrihistorie innenfor en bestemt periode, der man velger å konsentrere seg om utviklingen av industriell virksomhet i én enkelt by eller et nærmere begrunnet utvalg av byer. Byen eller byene blir da bare undersøkelsessteder for de problemene en historiker tar opp i forbindelse med mer overordnede problemstillinger.

	Konkrete eksempler på denne hovedtypen av byhistorie er en rekke av hovedoppgavene og publikasjonene knyttet til prosjektet «Norsk samfunnsutvikling 1860-1900», som ble ledet av Sivert Langholm ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, og som kanskje er mer kjent under betegnelsen «Kristiania- og Ullensaker-prosjektene». Langholms prosjekt var blant annet inspirert av nye retninger innenfor europeisk historie på 1960-tallet, retninger som fikk betegnelsen «new social history». Ved siden av Langholm var det særlig [[Edvard Bull d.y.]] som representerte retningen i norsk sammenheng. Den nye sosialhistorien hadde som målsetning å utvide historiefaget tematisk ved å synliggjøre grupper som var blitt oversett eller forsømt av historieforskningen og ved snu forskningens perspektiver, slik at samfunnet ble sett nedenfra og fra periferien. I en berømt og spissformulert programartikkel i [[Historisk Tidsskrift]] i 1970 skrev Bull og Langholm at historiefaget sto overfor et valg mellom å skrive på den ene siden «norsk rikshistorie», forstått som sentralmaktens politiske historie, og på den annen side «sosial historie», tolket som «global, nasjonal og lokal historie».		Konkrete eksempler på denne hovedtypen av byhistorie er en rekke av hovedoppgavene og publikasjonene knyttet til prosjektet «Norsk samfunnsutvikling 1860-1900», som ble ledet av Sivert Langholm ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, og som kanskje er mer kjent under betegnelsen «Kristiania- og Ullensaker-prosjektene». Langholms prosjekt var blant annet inspirert av nye retninger innenfor europeisk historie på 1960-tallet, retninger som fikk betegnelsen «new social history». Ved siden av Langholm var det særlig [[Edvard Bull d.y.]] som representerte retningen i norsk sammenheng. Den nye sosialhistorien hadde som målsetning å utvide historiefaget tematisk ved å synliggjøre grupper som var blitt oversett eller forsømt av historieforskningen og ved snu forskningens perspektiver, slik at samfunnet ble sett nedenfra og fra periferien. I en berømt og spissformulert programartikkel i [[Historisk Tidsskrift]] i 1970 skrev Bull og Langholm at historiefaget sto overfor et valg mellom å skrive på den ene siden «norsk rikshistorie», forstått som sentralmaktens politiske historie, og på den annen side «sosial historie», tolket som «global, nasjonal og lokal historie».

	===Er lokalisert historie lokalhistorie?===		===Er lokalisert historie lokalhistorie?===
	Den nye retningen var altså sympatisk orientert overfor lokalhistorien. Sivert Langholm betraktet heller ikke sitt prosjekt i Kristiania/Oslo i opposisjon til byhistorie av den første hovedtypen vi har nevnt ovenfor, altså den bymonografiske, syntetiserende byhistorien. Andre historikere derimot forsøkte å trekke en grense mellom de to tilnærmingene. Klarest ble dette standpunktet formulert av Jørn Sandnes i et foredrag ved Nordiske fagkonferanse for historisk metodelære på Røros i 1974: Sandens trakk et begrunnet skille mellom lokalhistorie og lokalisert historie. Han ville reservere betegnelsen lokalhistorie for det han betegnet som historie «på lokalsamfunnets egne premisser». Mer presist sagt, argumenterte han for at betegnelsen lokalhistorie burde reserveres for historiske arbeid som var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, og som var «satt i gang av lokalsamfunnet (for eksempel en bygd, en by eller et distrikt) eller av mennesker med identitet i det.» Også metodisk skilte lokalhistorie seg fra lokalisert historie, hevdet Sandnes: «Karakteristisk for lokalhistorisk metode er individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.» Lokalisert historie var i motsetning til dette preget av generalisering og profesjonell distanse til lokalsamfunnet. Synspunktene til Sandnes har vært gjenstand for mye diskusjon. I dag (2010) er det nok rimelig å si de fleste historiografer går inn for en mye åpnere og mer inkluderende definisjon av lokalhistorie, en definisjon som også inkluderer lokalisert historie.		Den nye retningen var altså sympatisk orientert overfor lokalhistorien. Sivert Langholm betraktet heller ikke sitt prosjekt i Kristiania/Oslo i opposisjon til byhistorie av den første hovedtypen vi har nevnt ovenfor, altså den bymonografiske, syntetiserende byhistorien. Andre historikere derimot forsøkte å trekke en grense mellom de to tilnærmingene. Klarest ble dette standpunktet formulert av Jørn Sandnes i et foredrag ved Nordiske fagkonferanse for historisk metodelære på Røros i 1974: Sandens trakk et begrunnet skille mellom lokalhistorie og lokalisert historie. Han ville reservere betegnelsen lokalhistorie for det han betegnet som historie «på lokalsamfunnets egne premisser». Mer presist sagt, argumenterte han for at betegnelsen lokalhistorie burde reserveres for historiske arbeid som var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, og som var «satt i gang av lokalsamfunnet (for eksempel en bygd, en by eller et distrikt) eller av mennesker med identitet i det.» Også metodisk skilte lokalhistorie seg fra lokalisert historie, hevdet Sandnes: «Karakteristisk for lokalhistorisk metode er individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.» Lokalisert historie var i motsetning til dette preget av generalisering og profesjonell distanse til lokalsamfunnet. Synspunktene til Sandnes har vært gjenstand for mye diskusjon. I dag (2010) er det nok rimelig å si de fleste historiografer går inn for en mye åpnere og mer inkluderende definisjon av lokalhistorie, en definisjon som også inkluderer lokalisert historie. Skillet mellom lokalhistorie og lokalisert historie er riktignok reell, analytisk sett, understreker historikeren Jan Eivind Myhre:

			{{sitat\|men i mange situasjoner gjør forfatterne i praksis begge deler (...) et viktig poeng er jo at produsenter og lesere gjerne vil vite hva som er typisk for deres by, blant annet som ledd i identitetsbygging. Dermed må man sammenligne med andre byer, og dermed er man på veier over i generaliserende historieskriving.<ref>Jan Eivind Myhre, personlig meddelelse 23.04.2010.</ref>}}

	==Byhistorie III: Urbaniseringshistorie==		==Byhistorie III: Urbaniseringshistorie==

Ola Alsvik: Språklig endring

2018-05-30T09:17:44Z

Språklig endring

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mai 2018 kl. 09:17
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Grimstad - no-nb digifoto 20150624 00260 NB MIT FNR 27840.jpg\|Byliv i Grimstad.\|[[Kristian Hilsen]]\|1973}}		<onlyinclude>{{thumb\|Grimstad - no-nb digifoto 20150624 00260 NB MIT FNR 27840.jpg\|Byliv i Grimstad.\|[[Kristian Hilsen]]\|1973}}
	'''[[Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep<noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen, og den ~~reflekteres~~ på det vitenskapelige plan ved at vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>		'''[[Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep<noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen, og den avspeiles på det vitenskapelige plan ved at vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>

	*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.</ref>		*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.</ref>

Ola Alsvik: Språklig endring

2018-05-30T09:16:15Z

Språklig endring

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mai 2018 kl. 09:16
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Grimstad - no-nb digifoto 20150624 00260 NB MIT FNR 27840.jpg\|Byliv i Grimstad.\|[[Kristian Hilsen]]\|1973}}		<onlyinclude>{{thumb\|Grimstad - no-nb digifoto 20150624 00260 NB MIT FNR 27840.jpg\|Byliv i Grimstad.\|[[Kristian Hilsen]]\|1973}}
	'''[[Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep<noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen~~. Vi~~ kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>		'''[[Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep<noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen, og den reflekteres på det vitenskapelige plan ved at vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>

	*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.</ref>		*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.</ref>

Cnyborg: {{ikke koord}}

2016-10-27T08:16:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2016 kl. 08:16
Linje 122:		Linje 122:
	<references/>		<references/>

	{{F2}}		{{F2}}{{ikke koord}}
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	[[Kategori:Sjangerteori\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Sjangerteori\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Historiografi]]		[[Kategori:Historiografi]]

Kallrustad på 23. aug. 2016 kl. 06:48

2016-08-23T06:48:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. aug. 2016 kl. 06:48
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Grimstad - no-nb digifoto 20150624 00260 NB MIT FNR 27840.jpg\|Byliv i Grimstad.\|Kristian Hilsen\|1973}}		<onlyinclude>{{thumb\|Grimstad - no-nb digifoto 20150624 00260 NB MIT FNR 27840.jpg\|Byliv i Grimstad.\|[[Kristian Hilsen]]\|1973}}
	'''[[Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep<noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen. Vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>		'''[[Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep<noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen. Vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>

Kallrustad: /* Byhistorie I: Bymonografien eller bybiografien */

2016-08-23T06:43:23Z

Byhistorie I: Bymonografien eller bybiografien

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. aug. 2016 kl. 06:43
Linje 13:		Linje 13:
	== Byhistorie I: Bymonografien eller bybiografien ==		== Byhistorie I: Bymonografien eller bybiografien ==
	Den lokalhistoriske bymonografien eller bybiografien har gamle røtter. De første verkene av denne typen ble utgitt allerede på 1500-tallet. Martin Hewitt nevner særlig Frankrike og Italia som land med tidlige bymonografiske tradisjoner.<ref>Hewitt 1999: s. 1247.</ref> Det framstår som om den eldste bølgen av bybiografier oppsto som et resultat av to klart forskjellige behov, som begge kommer til uttrykk i litteraturen.		Den lokalhistoriske bymonografien eller bybiografien har gamle røtter. De første verkene av denne typen ble utgitt allerede på 1500-tallet. Martin Hewitt nevner særlig Frankrike og Italia som land med tidlige bymonografiske tradisjoner.<ref>Hewitt 1999: s. 1247.</ref> Det framstår som om den eldste bølgen av bybiografier oppsto som et resultat av to klart forskjellige behov, som begge kommer til uttrykk i litteraturen.
	{{thumb\|Brugata1860.jpg\|[[Brugata (Oslo)\|Brugata]] sett fra Lilletorvet. Christiania Tugthus i bakgrunnen. De syv oksehodeformede skiltene viser hvor det var garvere.\|A. Collett, Gamle Christiania-Billeder\|1860}}		{{thumb\|Brugata1860.jpg\|[[Brugata (Oslo)\|Brugata]] i Oslo sett fra Lilletorvet. Christiania Tugthus i bakgrunnen. De syv oksehodeformede skiltene viser hvor det var garvere.\|A. Collett, Gamle Christiania-Billeder\|1860}}
	For det første et behov for å profilere eller markere én by i konkurranse med andre byer: Mange av de tidligste monografiene er euforiske skildringer av en bys fortreffelige historie og samtid. Med utgangspunkt i den skarpe konkurransen mellom italienske byer er det kanskje ikke så underlig at nettopp Italia er ett av kjernelandene for denne typen lokalhistorie.		For det første et behov for å profilere eller markere én by i konkurranse med andre byer: Mange av de tidligste monografiene er euforiske skildringer av en bys fortreffelige historie og samtid. Med utgangspunkt i den skarpe konkurransen mellom italienske byer er det kanskje ikke så underlig at nettopp Italia er ett av kjernelandene for denne typen lokalhistorie.
	Det andre behovet er det dokumentariske: Byhistorien blir skrevet utfra et ønske om å få nedtegnet enkelte viktige hendelser eller begivenheter i byens historie. Også dette behovet kan virke forståelig på bakgrunn av de omfattende endringene som for eksempel de norditalienske bysamfunnene gjennomgikk på 1500-tallet. Men også i langt mindre urbaniserte samfunn, som det norske, ble de tidligste bymonografiene utgitt på omtrent samme tid. Den anonyme Hamarkrøniken fra midten av 1500-tallet blir ofte regnet som det eldste eksemplet. Hamarkrøniken mangler imidlertid fullstendig det euforiske perspektiv som preger de samtidige franske og italienske monografiene. Tvert imot er den fylt av sorg over reformasjonen, som ifølge forfatterens historieforståelse har drevet landet inn i en nasjonal krise og ruinert den lille byen ved Mjøsa.<ref>Ropeid 1970: s. 115.</ref>		Det andre behovet er det dokumentariske: Byhistorien blir skrevet utfra et ønske om å få nedtegnet enkelte viktige hendelser eller begivenheter i byens historie. Også dette behovet kan virke forståelig på bakgrunn av de omfattende endringene som for eksempel de norditalienske bysamfunnene gjennomgikk på 1500-tallet. Men også i langt mindre urbaniserte samfunn, som det norske, ble de tidligste bymonografiene utgitt på omtrent samme tid. Den anonyme Hamarkrøniken fra midten av 1500-tallet blir ofte regnet som det eldste eksemplet. Hamarkrøniken mangler imidlertid fullstendig det euforiske perspektiv som preger de samtidige franske og italienske monografiene. Tvert imot er den fylt av sorg over reformasjonen, som ifølge forfatterens historieforståelse har drevet landet inn i en nasjonal krise og ruinert den lille byen ved Mjøsa.<ref>Ropeid 1970: s. 115.</ref>

Kallrustad på 23. aug. 2016 kl. 06:43

2016-08-23T06:43:01Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. aug. 2016 kl. 06:43
Linje 4:		Linje 4:
	*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.</ref>		*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.</ref>

			{{thumb\|Moss fra Jeløya.jpg\|[[Moss]] sett fra [[Jeløya]]. Røyken fra cellulosefabrikken [[Peterson & Søn]] vises tydelig.\|Lars Røed Hansen\|2006}}
	*For det andre kan vi bruke betegnelsen byhistorie om ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' (Knut Kjeldstadli) eller ''tematisk historie'' (Jan Eivind Myhre). Lokalisert eller tematisk historie vil si case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å undersøke et generelt spørsmål eller prøve ut en generell tese på et avgrenset materiale. En by eller et byområde som blir gjort til gjenstand for denne typen undersøkelse, blir ikke valgt så å si for sin egen skyld, men fordi den danner et gunstig utgangspunkt for å kaste lys over et generelt fenomen.<ref>Kjeldstadli 1992: s. 27f. Myhre 1998: s. 16f.</ref> Målsetningen bak slike studier er ikke å lage en syntese som favner flest mulig aspekter ved et lokalt samfunn, men derimot å lage en teoretisk generalisering, som for eksempel kan si at gitt disse vilkåra vil dette inntreffe av denne bestemte grunn. Undersøkelsesobjektene i en lokalisert eller tematisk fokusert byhistorie er ikke valgt for sin egen del, men fordi de relevante når det gjelder å kaste lys over et generelt fenomen og på basis av et bestemt forskningsopplegg. Initiativet til slike studier springer i regelen ut av forskningsprosjekter eller forskningsmiljøer ved høgskoler og universiteter, og den primære målgruppa er andre forskere eller akademikere. Selv om skillet mellom «egentlig lokalhistorie» (local history proper) og «lokalisert historie» (history localized) er analytisk viktig framhever for eksempel Jan Eivind Myhre at forfatterne av bymonografier i praksis gjør begge deler: «Et viktig poeng er jo at produsenter og lesere av bymonografier gjerne vil vite hva som er typisk for deres by, blant annet som ledd i identitetsbygging. Dermed må man sammenligne med andre byer, og slik er man på vei mot mer generaliserende historieskrivning.»<ref>Jan Eivind Myhre, muntlig meddelelse til Ola Alsvik, 23.04.2010.</ref>		*For det andre kan vi bruke betegnelsen byhistorie om ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' (Knut Kjeldstadli) eller ''tematisk historie'' (Jan Eivind Myhre). Lokalisert eller tematisk historie vil si case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å undersøke et generelt spørsmål eller prøve ut en generell tese på et avgrenset materiale. En by eller et byområde som blir gjort til gjenstand for denne typen undersøkelse, blir ikke valgt så å si for sin egen skyld, men fordi den danner et gunstig utgangspunkt for å kaste lys over et generelt fenomen.<ref>Kjeldstadli 1992: s. 27f. Myhre 1998: s. 16f.</ref> Målsetningen bak slike studier er ikke å lage en syntese som favner flest mulig aspekter ved et lokalt samfunn, men derimot å lage en teoretisk generalisering, som for eksempel kan si at gitt disse vilkåra vil dette inntreffe av denne bestemte grunn. Undersøkelsesobjektene i en lokalisert eller tematisk fokusert byhistorie er ikke valgt for sin egen del, men fordi de relevante når det gjelder å kaste lys over et generelt fenomen og på basis av et bestemt forskningsopplegg. Initiativet til slike studier springer i regelen ut av forskningsprosjekter eller forskningsmiljøer ved høgskoler og universiteter, og den primære målgruppa er andre forskere eller akademikere. Selv om skillet mellom «egentlig lokalhistorie» (local history proper) og «lokalisert historie» (history localized) er analytisk viktig framhever for eksempel Jan Eivind Myhre at forfatterne av bymonografier i praksis gjør begge deler: «Et viktig poeng er jo at produsenter og lesere av bymonografier gjerne vil vite hva som er typisk for deres by, blant annet som ledd i identitetsbygging. Dermed må man sammenligne med andre byer, og slik er man på vei mot mer generaliserende historieskrivning.»<ref>Jan Eivind Myhre, muntlig meddelelse til Ola Alsvik, 23.04.2010.</ref>
	~~{{thumb\|Moss fra Jeløya.jpg\|[[Moss]] sett fra [[Jeløya]]. Røyken fra cellulosefabrikken [[Peterson & Søn]] vises tydelig.\|Lars Røed Hansen\|2006}}~~
	*Begge disse tilnærmingene er lokale, i det minste i den forstand at kildematerialet – empirien – er hentet fra en lokal historisk kontekst. Mange historiografer er derfor tilbøyelige til å betegne begge som lokalhistorie ([[Dagfinn Slettan]]) eller i det minste som lokale studier (Jan Eivind Myhre).<ref>Slettan: s. 96. Myhre 1998: s. 16.</ref> Men i tillegg til disse to hovedtypene kan vi også bruke betegnelsen «byhistorie» på en tredje måte, som kanskje distanserer byhistorie i sterkere grad fra lokalhistorie: Byhistorie kan reserveres for ''historiske studier av [[urbanisering]]''. Historiske studier av denne typen har ofte hentet sitt begrepsapparat og sine teoretisk-metodiske modeller fra fagområder som samfunnsgeografi og sosiologi.		*Begge disse tilnærmingene er lokale, i det minste i den forstand at kildematerialet – empirien – er hentet fra en lokal historisk kontekst. Mange historiografer er derfor tilbøyelige til å betegne begge som lokalhistorie ([[Dagfinn Slettan]]) eller i det minste som lokale studier (Jan Eivind Myhre).<ref>Slettan: s. 96. Myhre 1998: s. 16.</ref> Men i tillegg til disse to hovedtypene kan vi også bruke betegnelsen «byhistorie» på en tredje måte, som kanskje distanserer byhistorie i sterkere grad fra lokalhistorie: Byhistorie kan reserveres for ''historiske studier av [[urbanisering]]''. Historiske studier av denne typen har ofte hentet sitt begrepsapparat og sine teoretisk-metodiske modeller fra fagområder som samfunnsgeografi og sosiologi.