Camilla Figenschou (f. 1978) - Sideversjonshistorikk

Emilhyttel: bilde

2026-04-23T11:30:02Z

bilde

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. apr. 2026 kl. 11:30
Linje 1:		Linje 1:
			{{thumb\|Camilla Figenschou.jpg\|Camilla Figenschou.\|Nordic Women in Film}}
	'''[[Camilla Figenschou (f. 1978)\|Camilla Figenschou]]''' (født 1978 i [[Lofoten]]) er regissør og kunstner. Bosatt i [[Henningsvær]]. Har regissert kortfilm og dokumentarfilm. Etter [[Ex.phil.]] i [[Bergen kommune\|Bergen]] og studier i historie ved Høgskolen i [[Bodø kommune\|Bodø]] (1999) ble Camilla Figenschou tatt opp ved Nordlands kunst- og filmfagskole, der hun studerte i årene 1999 til 2001. Hun studerte videre ved Konstfack i [[Stockholm]] i [[Sverige]], der hun tok en bachelor i billedkunst i årene 2001 til 2004. Etter et registudium ved Facultad del Cine i Buenos Aires i [[Argentina]], i perioden 2005 til 2006, tok Camilla Figenschou en master i billedkunst ved Konstfack i Stockholm fra 2006 til 2008.		'''[[Camilla Figenschou (f. 1978)\|Camilla Figenschou]]''' (født 1978 i [[Lofoten]]) er regissør og kunstner. Bosatt i [[Henningsvær]]. Har regissert kortfilm og dokumentarfilm. Etter [[Ex.phil.]] i [[Bergen kommune\|Bergen]] og studier i historie ved Høgskolen i [[Bodø kommune\|Bodø]] (1999) ble Camilla Figenschou tatt opp ved Nordlands kunst- og filmfagskole, der hun studerte i årene 1999 til 2001. Hun studerte videre ved Konstfack i [[Stockholm]] i [[Sverige]], der hun tok en bachelor i billedkunst i årene 2001 til 2004. Etter et registudium ved Facultad del Cine i Buenos Aires i [[Argentina]], i perioden 2005 til 2006, tok Camilla Figenschou en master i billedkunst ved Konstfack i Stockholm fra 2006 til 2008.

Linje 22:		Linje 23:

	Camilla Figenschou har framstått som en av de mest originale og særpregede stemmene i norsk kort- og dokumentarfilm siden debuten i 2010.		Camilla Figenschou har framstått som en av de mest originale og særpregede stemmene i norsk kort- og dokumentarfilm siden debuten i 2010.
	==Filmografi==		== Filmografi==
	===Regi===		===Regi ===
	*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)		*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
	*Tauba (2020)		*Tauba (2020)
	*Pil og bue (dokumentarisk novellefilm: 2016)		*Pil og bue (dokumentarisk novellefilm: 2016)
	*Å åpne, å se (kortfilm: 2012)		* Å åpne, å se (kortfilm: 2012)
	*Det begynte å bli ingen natt (kortfilm: 2010)		*Det begynte å bli ingen natt (kortfilm: 2010)
	===Klipp===		===Klipp ===
			*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
			===Produsent===
	*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)		*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
	~~===Produsent ===~~
	* Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
	==Priser og utmerkelser==		==Priser og utmerkelser==
	*Skårungen-prisen ved filmfestivalen i Tromsø 2011 for Det begynte å bli ingen natt		* Skårungen-prisen ved filmfestivalen i Tromsø 2011 for Det begynte å bli ingen natt
	*Terje Vigen-prisen ved [[Kortfilmfestivalen i Grimstad]] 2012 for Å åpne, å se		*Terje Vigen-prisen ved [[Kortfilmfestivalen i Grimstad]] 2012 for Å åpne, å se
	*Pris for beste film ved Minimalen i Trondheim 2013 for Å åpne, å se		*Pris for beste film ved Minimalen i Trondheim 2013 for Å åpne, å se

Cnyborg på 8. apr. 2026 kl. 06:28

2026-04-08T06:28:30Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. apr. 2026 kl. 06:28
Linje 42:		Linje 42:
	{{Kvinner i lokalhistoria}}		{{Kvinner i lokalhistoria}}
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	~~[[Kategori:Nordic Women in Film]]~~
	~~[[Kategori:Fødsler i 1978]]~~
	~~[[Kategori:Lofoten]]~~
	[[Kategori:Regissører]]		[[Kategori:Regissører]]
	[[Kategori:Kunstnere]]		[[Kategori:Kunstnere]]
			[[Kategori:Vågan kommune]]
			[[Kategori:Fødsler i 1978]]
			[[Kategori:Nordic Women in Film]]

Julia Knudstad: Sortering

2026-03-18T08:42:35Z

Sortering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. mar. 2026 kl. 08:42
Linje 39:		Linje 39:
	*Pris for beste kvinnelige regissør ved Giff, Mexico 2013, for Å åpne, å se		*Pris for beste kvinnelige regissør ved Giff, Mexico 2013, for Å åpne, å se
	{{Nordic Women in Film-artikkel\|Gunnar Iversen}}		{{Nordic Women in Film-artikkel\|Gunnar Iversen}}
			{{DEFAULTSORT:Figenschou, Camilla}}
			{{Kvinner i lokalhistoria}}
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Nordic Women in Film]]		[[Kategori:Nordic Women in Film]]

Emilhyttel: formattering, lenker, kategori

2026-03-18T07:48:30Z

formattering, lenker, kategori

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. mar. 2026 kl. 07:48
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Camilla Figenschou (f. 1978)\|Camilla Figenschou]]'''		'''[[Camilla Figenschou (f. 1978)\|Camilla Figenschou]]''' (født 1978 i [[Lofoten]]) er regissør og kunstner. Bosatt i [[Henningsvær]]. Har regissert kortfilm og dokumentarfilm. Etter [[Ex.phil.]] i [[Bergen kommune\|Bergen]] og studier i historie ved Høgskolen i [[Bodø kommune\|Bodø]] (1999) ble Camilla Figenschou tatt opp ved Nordlands kunst- og filmfagskole, der hun studerte i årene 1999 til 2001. Hun studerte videre ved Konstfack i [[Stockholm]] i [[Sverige]], der hun tok en bachelor i billedkunst i årene 2001 til 2004. Etter et registudium ved Facultad del Cine i Buenos Aires i [[Argentina]], i perioden 2005 til 2006, tok Camilla Figenschou en master i billedkunst ved Konstfack i Stockholm fra 2006 til 2008.
	~~Regissør og kunstner. Født i~~ 1978 i Lofoten. Bosatt i Henningsvær. Har regissert kortfilm og dokumentarfilm.
	Etter Ex.phil. i Bergen og studier i historie ved Høgskolen i Bodø (1999) ble Camilla Figenschou tatt opp ved Nordlands kunst- og filmfagskole, der hun studerte i årene 1999 til 2001. Hun studerte videre ved Konstfack i Stockholm i Sverige, der hun tok en bachelor i billedkunst i årene 2001 til 2004. Etter et registudium ved Facultad del Cine i Buenos Aires i Argentina, i perioden 2005 til 2006, tok Camilla Figenschou en master i billedkunst ved Konstfack i Stockholm fra 2006 til 2008.		Camilla Figenschou vakte oppsikt med filmdebuten ''Det begynte å bli ingen natt'' i 2010. Denne stilsikre kortfilmen er en stemningsfull skildring av møtet mellom to unge. En jente og en gutt er på en biltur, de stopper opp og utforsker en gammel bunker, der de finner et gevær, og en stemning av uskyld og forelskelse snus til noe mer farlig og mørkt for en kort stund.
	Camilla Figenschou vakte oppsikt med filmdebuten Det begynte å bli ingen natt i 2010. Denne stilsikre kortfilmen er en stemningsfull skildring av møtet mellom to unge. En jente og en gutt er på en biltur, de stopper opp og utforsker en gammel bunker, der de finner et gevær, og en stemning av uskyld og forelskelse snus til noe mer farlig og mørkt for en kort stund.
	Det usagte og stemningsfulle står også sentralt i gjennombruddsfilmen Å åpne, å se fra 2012. Denne kortfilmen skildrer en utflukt med en ungeflokk som utarter, og en nysgjerrig lek blir til noe mer alvorlig og farlig. Å åpne, å se skildrer noen barn som finner en død nise på en strand. De begynner å undersøke og leke med det døde dyret, kjenner på dens hud, og kutter opp nisens buk. De begynner å leke med blodet og innvollene. Først kjenner de på delene av dyret, så blir leken stadig villere og farligere. De spruter blod på hverandre, smører hverandre inn med innvoller. Dyret blir mer og mer en stor klump kjøtt og blod. Den voksne kvinnen som har kjørt ungeflokken til stranden blir ufrivillig dratt inn i den stadig blodigere og villere leken, inntil de pånytt roer seg ned og vasker av seg blodet. Å åpne, å se er en usedvanlig vellykket kortfilm. En allegori om uskyld og nysgjerrighet, men også om beruselse, begjær og seksualitet. Filmen vant flere priser og vakte stor oppsikt med sitt suverene billedspråk, vare stemninger og overskridende handlinger.		Det usagte og stemningsfulle står også sentralt i gjennombruddsfilmen ''Å åpne, å se'' fra 2012. Denne kortfilmen skildrer en utflukt med en ungeflokk som utarter, og en nysgjerrig lek blir til noe mer alvorlig og farlig. Å åpne, å se skildrer noen barn som finner en død nise på en strand. De begynner å undersøke og leke med det døde dyret, kjenner på dens hud, og kutter opp nisens buk. De begynner å leke med blodet og innvollene. Først kjenner de på delene av dyret, så blir leken stadig villere og farligere. De spruter blod på hverandre, smører hverandre inn med innvoller. Dyret blir mer og mer en stor klump kjøtt og blod. Den voksne kvinnen som har kjørt ungeflokken til stranden blir ufrivillig dratt inn i den stadig blodigere og villere leken, inntil de pånytt roer seg ned og vasker av seg blodet. Å ''åpne, å se'' er en usedvanlig vellykket kortfilm. En allegori om uskyld og nysgjerrighet, men også om beruselse, begjær og seksualitet. Filmen vant flere priser og vakte stor oppsikt med sitt suverene billedspråk, vare stemninger og overskridende handlinger.
	I den eksperimentelle timelange dokumentarfilmen Pil og bue fra 2016 møter vi en ung kvinne som en sommer kommer til et hestesenter et sted i Nord-Norge. Hun prøver å legge noe smertefullt bak seg, og gjennom møter med menneskene på dette senteret for hesteterapi forsøker hun å finne tilbake balansen i livet sitt. Figenschou følger kvinnen tett, i møter med de som arbeider på senteret, og først og fremst i nærkontakten med hester. Kvinnen oppnår ikke noen umiddelbar kontakt med de store dyrene, men helt mot slutten av filmen kommer en av hestene som tidligere har avvist henne av egen vilje til henne. En helt spesiell kontakt har blitt opprettet mellom dyr og menneske.
	Camilla Figenschous første virkelige langfilm Tauba (2020) viderefører den nye tilstandsorienteringen i hennes filmproduksjon. Hun har et bredere lerret å fylle, og hun har raffinert noen av de kunstneriske strategiene hun arbeidet med i Pil og bue. Ved å gi mer rom for tilfeldigheter, lytte og se det som oppstår når man nærmest lar kamera vandre og søke seg til et miljø og et landskap, utforsker Tauba ikke bare mennesker og omgivelser, men også hvordan vi ser og hvordan vi sanser. Tauba framstår som et mer modig og omfattende prosjekt enn Pil og bue. Det er et sikrere og mer modent verk.		I den eksperimentelle timelange dokumentarfilmen ''Pil og bue'' fra 2016 møter vi en ung kvinne som en sommer kommer til et hestesenter et sted i [[Nord-Norge]]. Hun prøver å legge noe smertefullt bak seg, og gjennom møter med menneskene på dette senteret for hesteterapi forsøker hun å finne tilbake balansen i livet sitt. Figenschou følger kvinnen tett, i møter med de som arbeider på senteret, og først og fremst i nærkontakten med hester. Kvinnen oppnår ikke noen umiddelbar kontakt med de store dyrene, men helt mot slutten av filmen kommer en av hestene som tidligere har avvist henne av egen vilje til henne. En helt spesiell kontakt har blitt opprettet mellom dyr og menneske.
	Handlingen i Tauba kan skisseres i noen få setninger. En sensommerdag ankommer scenografen Susanne (Anna Katharina Haukeland) til en kunstnerkoloni i Lofoten sammen med sine to barn Ida og Thea. Susanne skal arbeide sammen med scenekunstneren Håkon som utvikler et nytt prosjekt. Håkon har ingen helt presise planer, isteden ønsker han at de to skal «lete etter idéer og arbeidsformer» i løpet av den uken Susanne befinner seg i Lofoten. Mens Susanne og Håkon forsøker å se konturene av et samarbeid, som skal resultere i en teaterforestilling, vandrer de to småjentene rundt i landskapet sammen med et knippe kunstnere som bor i det samme huset.
			Camilla Figenschous første virkelige langfilm ''Tauba'' (2020) viderefører den nye tilstandsorienteringen i hennes filmproduksjon. Hun har et bredere lerret å fylle, og hun har raffinert noen av de kunstneriske strategiene hun arbeidet med i ''Pil og bue''. Ved å gi mer rom for tilfeldigheter, lytte og se det som oppstår når man nærmest lar kamera vandre og søke seg til et miljø og et landskap, utforsker ''Tauba'' ikke bare mennesker og omgivelser, men også hvordan vi ser og hvordan vi sanser. Tauba framstår som et mer modig og omfattende prosjekt enn ''Pil og bue''. Det er et sikrere og mer modent verk.

			Handlingen i ''Tauba'' kan skisseres i noen få setninger. En sensommerdag ankommer scenografen Susanne (Anna Katharina Haukeland) til en kunstnerkoloni i Lofoten sammen med sine to barn Ida og Thea. Susanne skal arbeide sammen med scenekunstneren Håkon som utvikler et nytt prosjekt. Håkon har ingen helt presise planer, isteden ønsker han at de to skal «lete etter idéer og arbeidsformer» i løpet av den uken Susanne befinner seg i Lofoten. Mens Susanne og Håkon forsøker å se konturene av et samarbeid, som skal resultere i en teaterforestilling, vandrer de to småjentene rundt i landskapet sammen med et knippe kunstnere som bor i det samme huset.

	Med en nesten dokumentarisk presisjon og impuls fanger Camilla Figenschous film inn det yrende livet i kunstnerkolonien. Man prøver ut bevegelser, tegner og filmer, men man spiser også måltider sammen og prater om løst og fast. Miljøet og stedet blir mer viktig enn det som skjer med Susanne. Til tider blir hun nesten perifer i filmen. Susanne vandrer på mange måter inn og ut av fortellingen, mens de to småjentenes nærvær er mer varig og betydningsfullt. De synes også mer nysgjerrige og åpne overfor det kunstneriske utviklingsarbeidet som foregår rundt dem, og som de blir en del av.		Med en nesten dokumentarisk presisjon og impuls fanger Camilla Figenschous film inn det yrende livet i kunstnerkolonien. Man prøver ut bevegelser, tegner og filmer, men man spiser også måltider sammen og prater om løst og fast. Miljøet og stedet blir mer viktig enn det som skjer med Susanne. Til tider blir hun nesten perifer i filmen. Susanne vandrer på mange måter inn og ut av fortellingen, mens de to småjentenes nærvær er mer varig og betydningsfullt. De synes også mer nysgjerrige og åpne overfor det kunstneriske utviklingsarbeidet som foregår rundt dem, og som de blir en del av.
	Tauba er en film som etablerer et intenst nærvær, utforsker kunstnerne og deres aktivitet gjennom Susanne og småjentene, men som også utforsker hva et blikk er og hvordan det er knyttet til å se og å sanse. Tauba er navnet på det Figenschou kaller en «kamerapersonlighet», og det er Taubas nysgjerrige blikk som vi som ser filmen i første rekke er ment å identifisere oss med. Det er et interessant grep. I Tauba blir vi for en kort stund en annen, fordi vi deler en annens blikk på verden.
			''Tauba'' er en film som etablerer et intenst nærvær, utforsker kunstnerne og deres aktivitet gjennom Susanne og småjentene, men som også utforsker hva et blikk er og hvordan det er knyttet til å se og å sanse. Tauba er navnet på det Figenschou kaller en «kamerapersonlighet», og det er Taubas nysgjerrige blikk som vi som ser filmen i første rekke er ment å identifisere oss med. Det er et interessant grep. I Tauba blir vi for en kort stund en annen, fordi vi deler en annens blikk på verden.

	Camilla Figenschous film er både kunstvideo og spillefilm. Selv om den unnviker alle enkle kategorier og genrer, og utfordrer alle forsøk på å finne en bås å sette filmen i, er det mest nærliggende å knytte Tauba til det som internasjonalt gjerne kalles slow cinema. Dette har i økende grad blitt en samlebetegnelse på filmer som utfordrer sentrale forestillinger om hva en film er eller bør være, og som er mer opptatt av stemninger og nærvær enn å fortelle dramatiske historier. Med navn som Tsai Ming-liang eller Apichatpong Weerasethakul i spissen har langsom film nærmest blitt en filmatisk motkraft og motkultur i det internasjonale filmmiljøet, som stiller viktige spørsmål og krever andre svar.		Camilla Figenschous film er både kunstvideo og spillefilm. Selv om den unnviker alle enkle kategorier og genrer, og utfordrer alle forsøk på å finne en bås å sette filmen i, er det mest nærliggende å knytte Tauba til det som internasjonalt gjerne kalles slow cinema. Dette har i økende grad blitt en samlebetegnelse på filmer som utfordrer sentrale forestillinger om hva en film er eller bør være, og som er mer opptatt av stemninger og nærvær enn å fortelle dramatiske historier. Med navn som Tsai Ming-liang eller Apichatpong Weerasethakul i spissen har langsom film nærmest blitt en filmatisk motkraft og motkultur i det internasjonale filmmiljøet, som stiller viktige spørsmål og krever andre svar.
	Camilla Figenschous siste to filmer, Pil og bue og Tauba, er ikke bare særegne og originale filmer som ikke ligner på det andre norske filmskapere lager, men også filmer som intuitivt tar opp i seg og viderefører det som kanskje kan kalles langsom film. Et kunstnerisk filmuttrykk som legger vekt på tid, stemning og nærvær, og som utforsker vår felles verden på en sanselig måte.
			Camilla Figenschous siste to filmer, ''Pil og bue'' og ''Tauba'', er ikke bare særegne og originale filmer som ikke ligner på det andre norske filmskapere lager, men også filmer som intuitivt tar opp i seg og viderefører det som kanskje kan kalles langsom film. Et kunstnerisk filmuttrykk som legger vekt på tid, stemning og nærvær, og som utforsker vår felles verden på en sanselig måte.

	Camilla Figenschou er også billed- og videokunstner. Ofte arbeider hun med forskjellige uttrykk og materialer – vannfarger, skulptur og fotografi – på en undersøkende måte som en del av forarbeidet til filmene hun har laget.		Camilla Figenschou er også billed- og videokunstner. Ofte arbeider hun med forskjellige uttrykk og materialer – vannfarger, skulptur og fotografi – på en undersøkende måte som en del av forarbeidet til filmene hun har laget.

	Camilla Figenschou har framstått som en av de mest originale og særpregede stemmene i norsk kort- og dokumentarfilm siden debuten i 2010.		Camilla Figenschou har framstått som en av de mest originale og særpregede stemmene i norsk kort- og dokumentarfilm siden debuten i 2010.
	==Filmografi==		==Filmografi==
	===Regi===		===Regi===
	Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)		*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
	Tauba (2020)		*Tauba (2020)
	Pil og bue (dokumentarisk novellefilm: 2016)		*Pil og bue (dokumentarisk novellefilm: 2016)
	Å åpne, å se (kortfilm: 2012)		*Å åpne, å se (kortfilm: 2012)
	Det begynte å bli ingen natt (kortfilm: 2010)		*Det begynte å bli ingen natt (kortfilm: 2010)
	===Klipp===		===Klipp===
	Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)		*Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
	===Produsent===		===Produsent ===
	Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)		* Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
	==Priser og utmerkelser==		==Priser og utmerkelser==
	Skårungen-prisen ved filmfestivalen i Tromsø 2011 for Det begynte å bli ingen natt		*Skårungen-prisen ved filmfestivalen i Tromsø 2011 for Det begynte å bli ingen natt
	Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012 for Å åpne, å se		*Terje Vigen-prisen ved [[Kortfilmfestivalen i Grimstad]] 2012 for Å åpne, å se
	Pris for beste film ved Minimalen i Trondheim 2013 for Å åpne, å se		*Pris for beste film ved Minimalen i Trondheim 2013 for Å åpne, å se
	Pris for beste kvinnelige regissør ved Giff, Mexico 2013, for Å åpne, å se		*Pris for beste kvinnelige regissør ved Giff, Mexico 2013, for Å åpne, å se
	{{Nordic Women in Film-artikkel\|Gunnar Iversen~~}}{{NWIF uferdig~~}}		{{Nordic Women in Film-artikkel\|Gunnar Iversen}}
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Nordic Women in Film]]		[[Kategori:Nordic Women in Film]]
	~~{{kvinner~~ i ~~lokalhistoria}}~~		[[Kategori:Fødsler i 1978]]
	~~{{bm}}~~		[[Kategori:Lofoten]]
			[[Kategori:Regissører]]
			[[Kategori:Kunstnere]]

Cnyborgbot: Robot: Automatisk import av artikler

2026-03-12T12:23:29Z

Robot: Automatisk import av artikler

Ny side

'''[[Camilla Figenschou (f. 1978)|Camilla Figenschou]]'''
Regissør og kunstner. Født i 1978 i Lofoten. Bosatt i Henningsvær. Har regissert kortfilm og dokumentarfilm.
Etter Ex.phil. i Bergen og studier i historie ved Høgskolen i Bodø (1999) ble Camilla Figenschou tatt opp ved Nordlands kunst- og filmfagskole, der hun studerte i årene 1999 til 2001. Hun studerte videre ved Konstfack i Stockholm i Sverige, der hun tok en bachelor i billedkunst i årene 2001 til 2004. Etter et registudium ved Facultad del Cine i Buenos Aires i Argentina, i perioden 2005 til 2006, tok Camilla Figenschou en master i billedkunst ved Konstfack i Stockholm fra 2006 til 2008.
Camilla Figenschou vakte oppsikt med filmdebuten Det begynte å bli ingen natt i 2010. Denne stilsikre kortfilmen er en stemningsfull skildring av møtet mellom to unge. En jente og en gutt er på en biltur, de stopper opp og utforsker en gammel bunker, der de finner et gevær, og en stemning av uskyld og forelskelse snus til noe mer farlig og mørkt for en kort stund.
Det usagte og stemningsfulle står også sentralt i gjennombruddsfilmen Å åpne, å se fra 2012. Denne kortfilmen skildrer en utflukt med en ungeflokk som utarter, og en nysgjerrig lek blir til noe mer alvorlig og farlig. Å åpne, å se skildrer noen barn som finner en død nise på en strand. De begynner å undersøke og leke med det døde dyret, kjenner på dens hud, og kutter opp nisens buk. De begynner å leke med blodet og innvollene. Først kjenner de på delene av dyret, så blir leken stadig villere og farligere. De spruter blod på hverandre, smører hverandre inn med innvoller. Dyret blir mer og mer en stor klump kjøtt og blod. Den voksne kvinnen som har kjørt ungeflokken til stranden blir ufrivillig dratt inn i den stadig blodigere og villere leken, inntil de pånytt roer seg ned og vasker av seg blodet. Å åpne, å se er en usedvanlig vellykket kortfilm. En allegori om uskyld og nysgjerrighet, men også om beruselse, begjær og seksualitet. Filmen vant flere priser og vakte stor oppsikt med sitt suverene billedspråk, vare stemninger og overskridende handlinger.
I den eksperimentelle timelange dokumentarfilmen Pil og bue fra 2016 møter vi en ung kvinne som en sommer kommer til et hestesenter et sted i Nord-Norge. Hun prøver å legge noe smertefullt bak seg, og gjennom møter med menneskene på dette senteret for hesteterapi forsøker hun å finne tilbake balansen i livet sitt. Figenschou følger kvinnen tett, i møter med de som arbeider på senteret, og først og fremst i nærkontakten med hester. Kvinnen oppnår ikke noen umiddelbar kontakt med de store dyrene, men helt mot slutten av filmen kommer en av hestene som tidligere har avvist henne av egen vilje til henne. En helt spesiell kontakt har blitt opprettet mellom dyr og menneske.
Camilla Figenschous første virkelige langfilm Tauba (2020) viderefører den nye tilstandsorienteringen i hennes filmproduksjon. Hun har et bredere lerret å fylle, og hun har raffinert noen av de kunstneriske strategiene hun arbeidet med i Pil og bue. Ved å gi mer rom for tilfeldigheter, lytte og se det som oppstår når man nærmest lar kamera vandre og søke seg til et miljø og et landskap, utforsker Tauba ikke bare mennesker og omgivelser, men også hvordan vi ser og hvordan vi sanser. Tauba framstår som et mer modig og omfattende prosjekt enn Pil og bue. Det er et sikrere og mer modent verk.
Handlingen i Tauba kan skisseres i noen få setninger. En sensommerdag ankommer scenografen Susanne (Anna Katharina Haukeland) til en kunstnerkoloni i Lofoten sammen med sine to barn Ida og Thea. Susanne skal arbeide sammen med scenekunstneren Håkon som utvikler et nytt prosjekt. Håkon har ingen helt presise planer, isteden ønsker han at de to skal «lete etter idéer og arbeidsformer» i løpet av den uken Susanne befinner seg i Lofoten. Mens Susanne og Håkon forsøker å se konturene av et samarbeid, som skal resultere i en teaterforestilling, vandrer de to småjentene rundt i landskapet sammen med et knippe kunstnere som bor i det samme huset.
Med en nesten dokumentarisk presisjon og impuls fanger Camilla Figenschous film inn det yrende livet i kunstnerkolonien. Man prøver ut bevegelser, tegner og filmer, men man spiser også måltider sammen og prater om løst og fast. Miljøet og stedet blir mer viktig enn det som skjer med Susanne. Til tider blir hun nesten perifer i filmen. Susanne vandrer på mange måter inn og ut av fortellingen, mens de to småjentenes nærvær er mer varig og betydningsfullt. De synes også mer nysgjerrige og åpne overfor det kunstneriske utviklingsarbeidet som foregår rundt dem, og som de blir en del av.
Tauba er en film som etablerer et intenst nærvær, utforsker kunstnerne og deres aktivitet gjennom Susanne og småjentene, men som også utforsker hva et blikk er og hvordan det er knyttet til å se og å sanse. Tauba er navnet på det Figenschou kaller en «kamerapersonlighet», og det er Taubas nysgjerrige blikk som vi som ser filmen i første rekke er ment å identifisere oss med. Det er et interessant grep. I Tauba blir vi for en kort stund en annen, fordi vi deler en annens blikk på verden.
Camilla Figenschous film er både kunstvideo og spillefilm. Selv om den unnviker alle enkle kategorier og genrer, og utfordrer alle forsøk på å finne en bås å sette filmen i, er det mest nærliggende å knytte Tauba til det som internasjonalt gjerne kalles slow cinema. Dette har i økende grad blitt en samlebetegnelse på filmer som utfordrer sentrale forestillinger om hva en film er eller bør være, og som er mer opptatt av stemninger og nærvær enn å fortelle dramatiske historier. Med navn som Tsai Ming-liang eller Apichatpong Weerasethakul i spissen har langsom film nærmest blitt en filmatisk motkraft og motkultur i det internasjonale filmmiljøet, som stiller viktige spørsmål og krever andre svar.
Camilla Figenschous siste to filmer, Pil og bue og Tauba, er ikke bare særegne og originale filmer som ikke ligner på det andre norske filmskapere lager, men også filmer som intuitivt tar opp i seg og viderefører det som kanskje kan kalles langsom film. Et kunstnerisk filmuttrykk som legger vekt på tid, stemning og nærvær, og som utforsker vår felles verden på en sanselig måte.
Camilla Figenschou er også billed- og videokunstner. Ofte arbeider hun med forskjellige uttrykk og materialer – vannfarger, skulptur og fotografi – på en undersøkende måte som en del av forarbeidet til filmene hun har laget.
Camilla Figenschou har framstått som en av de mest originale og særpregede stemmene i norsk kort- og dokumentarfilm siden debuten i 2010.
==Filmografi==
===Regi===
Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
Tauba (2020)
Pil og bue (dokumentarisk novellefilm: 2016)
Å åpne, å se (kortfilm: 2012)
Det begynte å bli ingen natt (kortfilm: 2010)
===Klipp===
Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
===Produsent===
Nå er jeg her, jeg også (kortfilm: 2022)
==Priser og utmerkelser==
Skårungen-prisen ved filmfestivalen i Tromsø 2011 for Det begynte å bli ingen natt
Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad 2012 for Å åpne, å se
Pris for beste film ved Minimalen i Trondheim 2013 for Å åpne, å se
Pris for beste kvinnelige regissør ved Giff, Mexico 2013, for Å åpne, å se
{{Nordic Women in Film-artikkel|Gunnar Iversen}}{{NWIF uferdig}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Nordic Women in Film]]
{{kvinner i lokalhistoria}}
{{bm}}