Christian Holtermann Knudsen - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-Alfred Eriksen +Alfred Eriksen)

2024-06-24T11:40:03Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-Alfred Eriksen +Alfred Eriksen)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jun. 2024 kl. 11:40
Linje 42:		Linje 42:
	Christian Holtermann Knudsen fikk [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfunn]] over fra Venstre til Arbeiderpartiet i [[1893]]. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I [[1908]] var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 42.</ref> Han tapte formannsstriden i partiet mot [[Ludvig Meyer]] i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da [[Landsorganisasjonen i Norge\|Arbeidernes faglige Landsorganisasjon]] (LO) ble dannet i [[1899]] med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til [[1926]]. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.		Christian Holtermann Knudsen fikk [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfunn]] over fra Venstre til Arbeiderpartiet i [[1893]]. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I [[1908]] var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 42.</ref> Han tapte formannsstriden i partiet mot [[Ludvig Meyer]] i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da [[Landsorganisasjonen i Norge\|Arbeidernes faglige Landsorganisasjon]] (LO) ble dannet i [[1899]] med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til [[1926]]. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.

	Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på [[1890-årene\|1890-tallet]] vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 34-36.</ref> Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten [[Alfred Eriksen]] alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i [[1900]], men ble kastet ved kampvotering mot [[Christopher Hornsrud]] etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i [[stortingsvalget 1903]] ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister.		Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på [[1890-årene\|1890-tallet]] vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 34-36.</ref> Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten [[Alfred Eriksen (1864–1934)\|Alfred Eriksen]] alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i [[1900]], men ble kastet ved kampvotering mot [[Christopher Hornsrud]] etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i [[stortingsvalget 1903]] ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister.

	===Sosialistisk parlamentarisme===		===Sosialistisk parlamentarisme===

Cnyborgbot: Robot: Erstatter mal: Reflist

2024-03-08T10:06:45Z

Robot: Erstatter mal: Reflist

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mar. 2024 kl. 10:06
Linje 65:		Linje 65:

	==Referanser==		==Referanser==
	~~{{reflist\|2}}~~		<references />

	==Eksterne lenker==		==Eksterne lenker==

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: Thumb høyre

2024-03-04T14:50:08Z

Robot: Endrer mal: Thumb høyre

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mar. 2024 kl. 14:50
Linje 52:		Linje 52:

	==Knudsens betydning==		==Knudsens betydning==
	{{~~thumb høyre~~\| Christian Holtermann Knudsen gravminne Oslo.jpg\| Christian Holtermann Knudsen er gravlagt på [[Gamlebyen gravlund]] i Oslo. \|[[Bruker:Stigrp\|Stig Rune Pedersen]] (2015)}}		{{Thumb\| Christian Holtermann Knudsen gravminne Oslo.jpg\| Christian Holtermann Knudsen er gravlagt på [[Gamlebyen gravlund]] i Oslo. \|[[Bruker:Stigrp\|Stig Rune Pedersen]] (2015)}}
	Fattiggutten og partibyggeren Christian Holtermann Knudsen mistet sin kone Marie i [[1923]], og i april [[1929]] sovnet han selv inn, 84 år gammel. På det tidspunktet hadde partiet inntatt posisjonen som landets største i valg, og hadde dannet en kortvarig regjering året i forveien. Avisen Social-Demokraten hadde vokst til å bli en stor, riksdekkende avis. Han hadde ofte blitt nedstemt, men det var til syvende og sist linjen til partiets grunnlegger som seiret. Programfestingen av totalavholdet, pasifismen og den revolusjonære strategien ble kun episoder i partiets liv som ikke fikk varig feste. Men først og fremst lyktes Knudsen i å danne det sosialdemokratiske partiet i Norge, og få store arbeiderforeninger med i dette partiet, herunder foreningen i Kristiania. Han grunnla også en egen, og politisk sett meget viktig avis for arbeiderbevegelsen, med stor personlig kostnad gjennom 24 års gjeldsbetaling på trykkeriet. Knudsen var ingen glitrende taler, snarere syntes mange unge tilhørere at han var kjedelig. Men Knudsen var en grundig, utrettelig og utholdende partibygger. Og han var ingen stor sosialistisk teoretiker, men bygde et stort, sosialistisk parti.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 47-49.</ref> Under begge partisplittelsene legitimerte han det samlede, opprinnelige partiet, samtidig som han bremset den indre radikaliseringen 1918-27.		Fattiggutten og partibyggeren Christian Holtermann Knudsen mistet sin kone Marie i [[1923]], og i april [[1929]] sovnet han selv inn, 84 år gammel. På det tidspunktet hadde partiet inntatt posisjonen som landets største i valg, og hadde dannet en kortvarig regjering året i forveien. Avisen Social-Demokraten hadde vokst til å bli en stor, riksdekkende avis. Han hadde ofte blitt nedstemt, men det var til syvende og sist linjen til partiets grunnlegger som seiret. Programfestingen av totalavholdet, pasifismen og den revolusjonære strategien ble kun episoder i partiets liv som ikke fikk varig feste. Men først og fremst lyktes Knudsen i å danne det sosialdemokratiske partiet i Norge, og få store arbeiderforeninger med i dette partiet, herunder foreningen i Kristiania. Han grunnla også en egen, og politisk sett meget viktig avis for arbeiderbevegelsen, med stor personlig kostnad gjennom 24 års gjeldsbetaling på trykkeriet. Knudsen var ingen glitrende taler, snarere syntes mange unge tilhørere at han var kjedelig. Men Knudsen var en grundig, utrettelig og utholdende partibygger. Og han var ingen stor sosialistisk teoretiker, men bygde et stort, sosialistisk parti.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 47-49.</ref> Under begge partisplittelsene legitimerte han det samlede, opprinnelige partiet, samtidig som han bremset den indre radikaliseringen 1918-27.

PaulVIF: /* Knudsens betydning */

2023-06-20T07:33:45Z

Knudsens betydning

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jun. 2023 kl. 07:33
Linje 59:		Linje 59:
	Knudsen var [[stortinget\|stortingsrepresentant]] fra [[1906]] til [[1915]]. I denne egenskap var han [[parlamentarisk leder]] for [[Det norske Arbeiderparti\|Arbeiderpartiets]] stortingsgruppe [[1906]]–[[1909]] og [[1913]]–[[1915]], og var forøvrig medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre [[1887]]–[[1918]] og [[1919]]–[[1924]].		Knudsen var [[stortinget\|stortingsrepresentant]] fra [[1906]] til [[1915]]. I denne egenskap var han [[parlamentarisk leder]] for [[Det norske Arbeiderparti\|Arbeiderpartiets]] stortingsgruppe [[1906]]–[[1909]] og [[1913]]–[[1915]], og var forøvrig medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre [[1887]]–[[1918]] og [[1919]]–[[1924]].

	Videre var Christian Holtermann Knudsen medlem av [[Den ~~Norske~~ Nobelkomite\|Nobelkomiteen]] [[15. mars]] [[1924]] - [[31. desember]] [[1924]], samt varamedlem i Nobelkomiteen [[30. juni]] [[1913]] - [[15. mars]] [[1924]] og [[1. januar]] [[1925]] - [[31. desember]] [[1927]].		Videre var Christian Holtermann Knudsen medlem av [[Den norske Nobelkomite\|Nobelkomiteen]] [[15. mars]] [[1924]] - [[31. desember]] [[1924]], samt varamedlem i Nobelkomiteen [[30. juni]] [[1913]] - [[15. mars]] [[1924]] og [[1. januar]] [[1925]] - [[31. desember]] [[1927]].

	== Se også ==		== Se også ==

PaulVIF på 20. jun. 2023 kl. 07:32

2023-06-20T07:32:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jun. 2023 kl. 07:32
Linje 83:		Linje 83:
	[[Kategori:Dødsfall i 1929]]		[[Kategori:Dødsfall i 1929]]
	[[Kategori:Nobelprisen]]		[[Kategori:Nobelprisen]]
	{{f1}}		{{f1}}{{bm}}

PaulVIF på 10. jan. 2018 kl. 17:41

2018-01-10T17:41:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jan. 2018 kl. 17:41
Linje 45:		Linje 45:

	===Sosialistisk parlamentarisme===		===Sosialistisk parlamentarisme===
	Etter det nedslående 1903-valget søkte Knudsen revansje mot Venstre-samarbeidet ved landsmøtet i 1904, men ble igjen nedstemt. Arbeiderpartiet støttet kravet om unionsoppløsning for å få det av veien slik at de sosiale spørsmål igjen kunne komme i forgrunnen.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 40.</ref> Svenskenes arbeiderleder [[Hjalmar Branting]] støttet også unionsoppløsningen. Under den interne partistriden om man måtte forberede seg på kamp mot den svenske overmakten eller skulle stole fullt på klassealliansen med den svenske arbeiderbevegelsen, ble Holtermann Knudsens støtte til folkevæpning nedstemt på partilandsmøtet i [[1906]], hvor flertallet vedtok [[pasifisme]]. Likevel ble Knudsen nestformann i partiet samme år, og inntok [[Stortinget]] som representant for første gang i [[1906]], her ble han parlamentarisk leder fra første stund.		Etter det nedslående 1903-valget søkte Knudsen revansje mot Venstre-samarbeidet ved landsmøtet i 1904, men ble igjen nedstemt. Arbeiderpartiet støttet kravet om unionsoppløsning for å få det av veien slik at de sosiale spørsmål igjen kunne komme i forgrunnen.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 40.</ref> Svenskenes arbeiderleder [[Hjalmar Branting]] støttet også unionsoppløsningen. Under den interne partistriden om man måtte forberede seg på kamp mot den svenske overmakten eller skulle stole fullt på klassealliansen med den svenske arbeiderbevegelsen, ble Holtermann Knudsens støtte til folkevæpning nedstemt på partilandsmøtet i [[1906]], hvor flertallet vedtok [[pasifisme]]. Likevel ble Knudsen nestformann i partiet samme år, og inntok [[Stortinget]] som [[Stortingsvalget 1906\|representant for første gang i 1906]], her ble han parlamentarisk leder fra første stund.

	I [[1911]] overtok Holtermann Knudsen for tredje gang som Arbeiderpartiets formann, ved opprykk etter [[Oscar Nissen]]s død. Han fortsatte motstrebende som formann etter at partiet mot Knudsen og Jeppesens advarsler vedtok totalavhold i [[1912]]. Han ville frasi seg stortingsplassen men ble renominert og fikk først trekke seg i [[1915]], samme år som han fylte 70 år. Tre år senere opplevde han radikaliseringen som gjorde opprør mot den parlamentariske tradisjonen på påskelandsmøtet i [[1918]] – hvor den revolusjonære [[Kyrre Grepp\|Grepp]]-[[Martin Tranmæl\|Tranmæl]]-fløyen vant flertall, men Knudsen ble igjen valgt inn i sentralstyret i [[1920]] som eneste representant for den «gamle» fløyen, 75 år gammel.		I [[1911]] overtok Holtermann Knudsen for tredje gang som Arbeiderpartiets formann, ved opprykk etter [[Oscar Nissen]]s død. Han fortsatte motstrebende som formann etter at partiet mot Knudsen og Jeppesens advarsler vedtok totalavhold i [[1912]]. Han ville frasi seg stortingsplassen men ble renominert og fikk først trekke seg i [[1915]], samme år som han fylte 70 år. Tre år senere opplevde han radikaliseringen som gjorde opprør mot den parlamentariske tradisjonen på påskelandsmøtet i [[1918]] – hvor den revolusjonære [[Kyrre Grepp\|Grepp]]-[[Martin Tranmæl\|Tranmæl]]-fløyen vant flertall, men Knudsen ble igjen valgt inn i sentralstyret i [[1920]] som eneste representant for den «gamle» fløyen, 75 år gammel.

PaulVIF: /* Knudsen som Arbeiderpartiets ideolog */

2018-01-09T13:58:21Z

Knudsen som Arbeiderpartiets ideolog

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jan. 2018 kl. 13:58
Linje 42:		Linje 42:
	Christian Holtermann Knudsen fikk [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfunn]] over fra Venstre til Arbeiderpartiet i [[1893]]. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I [[1908]] var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 42.</ref> Han tapte formannsstriden i partiet mot [[Ludvig Meyer]] i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da [[Landsorganisasjonen i Norge\|Arbeidernes faglige Landsorganisasjon]] (LO) ble dannet i [[1899]] med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til [[1926]]. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.		Christian Holtermann Knudsen fikk [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfunn]] over fra Venstre til Arbeiderpartiet i [[1893]]. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I [[1908]] var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 42.</ref> Han tapte formannsstriden i partiet mot [[Ludvig Meyer]] i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da [[Landsorganisasjonen i Norge\|Arbeidernes faglige Landsorganisasjon]] (LO) ble dannet i [[1899]] med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til [[1926]]. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.

	Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på [[1890-årene\|1890-tallet]] vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 34-36.</ref> Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten [[Alfred Eriksen]] alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i [[1900]], men ble kastet ved kampvotering mot [[Christopher Hornsrud]] etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i ~~stortingsvalget~~ [[1903]] ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister.		Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på [[1890-årene\|1890-tallet]] vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 34-36.</ref> Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten [[Alfred Eriksen]] alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i [[1900]], men ble kastet ved kampvotering mot [[Christopher Hornsrud]] etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i [[stortingsvalget 1903]] ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister.

	===Sosialistisk parlamentarisme===		===Sosialistisk parlamentarisme===

Gunnar E. Kristiansen: Ny kategori

2017-08-10T13:00:40Z

Ny kategori

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2017 kl. 13:00
Linje 77:		Linje 77:
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Ap-politikere]]		[[Kategori:Ap-politikere]]
			[[Kategori:Partiledere]]
	[[Kategori:Redaktører]]		[[Kategori:Redaktører]]
	[[Kategori:Typografer]]		[[Kategori:Typografer]]

Kallrustad: Se også

2017-02-23T12:22:23Z

Se også

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. feb. 2017 kl. 12:22
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Christian_Holtermann_Knudsen.jpg\|Christian Holtermann Knudsen\|Ukjent.}}		<onlyinclude>{{thumb\|Christian_Holtermann_Knudsen.jpg\|Christian Holtermann Knudsen.\|Ukjent}}
	'''[[Christian Holtermann Knudsen]]''' (født [[15. juli]] [[1845]] i [[Bergen]], død [[21. april]] [[1929]]) var [[typograf]], [[redaktør]] og [[politiker]]. Han representerte [[Det norske Arbeiderparti\|Arbeiderpartiet]]. Han var av fattig arbeiderslekt, gikk i typograflære, og drev eget trykkeri i [[Brugata (Oslo)\|Brugata]] nr. [[Brugata 17 (Oslo)\|17]] i [[Oslo\|Kristiania]] fra [[1884]]. Han gikk aktivt inn i [[fagforening\|fagbevegelsen]] for trykkeriarbeiderne i [[1872]], og grunnla både forløperen til [[Landsorganisasjonen i Norge\|LO]] i [[1882]], forløperen til [[Dagsavisen\|Arbeiderbladet]] i [[1884]], videre [[Den socialdemokratiske Forening]] i [[1885]], og [[Det norske Arbeiderparti\|Det forenede norske Arbeiderparti]] i [[1887]]. Han var også den ledende kraft i maktovertakelsen i [[Oslo Arbeidersamfunn]], denne foreningen meldte overgang fra [[Venstre]] til [[Det norske Arbeiderparti]] i [[1893]]. Med ett skiftet da 5000 medlemmer partitilhørighet.</onlyinclude>		'''[[Christian Holtermann Knudsen]]''' (født [[15. juli]] [[1845]] i [[Bergen]], død [[21. april]] [[1929]]) var [[typograf]], [[redaktør]] og [[politiker]]. Han representerte [[Det norske Arbeiderparti\|Arbeiderpartiet]]. Han var av fattig arbeiderslekt, gikk i typograflære, og drev eget trykkeri i [[Brugata (Oslo)\|Brugata]] nr. [[Brugata 17 (Oslo)\|17]] i [[Oslo\|Kristiania]] fra [[1884]]. Han gikk aktivt inn i [[fagforening\|fagbevegelsen]] for trykkeriarbeiderne i [[1872]], og grunnla både forløperen til [[Landsorganisasjonen i Norge\|LO]] i [[1882]], forløperen til [[Dagsavisen\|Arbeiderbladet]] i [[1884]], videre [[Den socialdemokratiske Forening]] i [[1885]], og [[Det norske Arbeiderparti\|Det forenede norske Arbeiderparti]] i [[1887]]. Han var også den ledende kraft i maktovertakelsen i [[Oslo Arbeidersamfunn]], denne foreningen meldte overgang fra [[Venstre]] til [[Det norske Arbeiderparti]] i [[1893]]. Med ett skiftet da 5000 medlemmer partitilhørighet.</onlyinclude>

Linje 60:		Linje 60:

	Videre var Christian Holtermann Knudsen medlem av [[Den Norske Nobelkomite\|Nobelkomiteen]] [[15. mars]] [[1924]] - [[31. desember]] [[1924]], samt varamedlem i Nobelkomiteen [[30. juni]] [[1913]] - [[15. mars]] [[1924]] og [[1. januar]] [[1925]] - [[31. desember]] [[1927]].		Videre var Christian Holtermann Knudsen medlem av [[Den Norske Nobelkomite\|Nobelkomiteen]] [[15. mars]] [[1924]] - [[31. desember]] [[1924]], samt varamedlem i Nobelkomiteen [[30. juni]] [[1913]] - [[15. mars]] [[1924]] og [[1. januar]] [[1925]] - [[31. desember]] [[1927]].

			== Se også ==
			*[[Holtermann Knudsens gate]]

	==Referanser==		==Referanser==

MortenHV: lenke

2016-07-14T10:11:42Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jul. 2016 kl. 10:11
Linje 16:		Linje 16:
	Christian Holtermann Knudsen fikk nå trykkerjobb i avisen [[Almuevennen]], eid av den radikale stortingsmannen og senere statsrevisor [[Johan Christian Johnsen\|Christian Johnsen]]. Knudsen ble der til [[1884]], og Johnsen ga også ut det mer politiske [[Adressebladet]]. I denne perioden, hvor økonomisk oppgang skapte klarere lønnskrav fra håndverkerne, ble Christian Holtermann Knudsen fagforeningsmann, [[sosialisme\|sosialist]], og agitator.<ref> Egil Helle (red.), 1985, side 16-17.</ref> I [[1872]] startet typografene fagforening i Kristiania, med Knudsen som medstifter og tillitsvalgt. Han fikk her blant annet vedtatt at medlemmene betalte ukentlige bidrag til streikekassen for typografer i [[København]].<ref>[http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Politikere/Biografier/Knudsen-Christian-Holtermann Arbeiderpartiet] . ''Christian Holtermann Knudsen''.</ref>		Christian Holtermann Knudsen fikk nå trykkerjobb i avisen [[Almuevennen]], eid av den radikale stortingsmannen og senere statsrevisor [[Johan Christian Johnsen\|Christian Johnsen]]. Knudsen ble der til [[1884]], og Johnsen ga også ut det mer politiske [[Adressebladet]]. I denne perioden, hvor økonomisk oppgang skapte klarere lønnskrav fra håndverkerne, ble Christian Holtermann Knudsen fagforeningsmann, [[sosialisme\|sosialist]], og agitator.<ref> Egil Helle (red.), 1985, side 16-17.</ref> I [[1872]] startet typografene fagforening i Kristiania, med Knudsen som medstifter og tillitsvalgt. Han fikk her blant annet vedtatt at medlemmene betalte ukentlige bidrag til streikekassen for typografer i [[København]].<ref>[http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Politikere/Biografier/Knudsen-Christian-Holtermann Arbeiderpartiet] . ''Christian Holtermann Knudsen''.</ref>

	Knudsen ble i [[1876]] valgt til formann i [[Oslo Grafiske Fagforening\|Oslo typografiske forening]], som var Norges første levedyktige fagforening. Dette året startet en verdenskrise som brakte nødsår og arbeidsløshet i Norge – og økte motsetninger mellom håndverkerne og de ufaglærte arbeiderne som under nødsårene strømmet inn fra bygdene. Under trykket av lønnskamp og arbeidsløshet organiserte trykkeriarbeiderne seg, som den første håndverkergruppen i landet.<ref>Håkon Meyer, ''Den politiske arbeiderbevegelse i Norge'', Arbeiderpartiets forlag 1931, side 24.</ref> Knudsen ble med i styret fra [[1874]] og gikk i møter med svenske og norske tidlige [[sosialisme\|sosialister]], og leste tyske småskrifter om sosialismen. Foreløpig fantes det ingen sosialistisk forening i Norge - bare rene fagforeninger uten en nasjonal overbygning. Hans initiativ allerede i [[1877]] om å danne et nasjonalt forbund for typografforeningene møtte motstand i Oslo, men han fikk Bergens typografforening til å medvirke til opprettelsen av ''Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere'' i [[1882]] - dagens [[Norsk Grafisk Forbund]]. Dermed stod Knudsen fadder for Norges første nasjonale fagforbund, som la grunnstenen for [[Landsorganisasjonen i Norge\|LO]]. Samme år stiftet arbeidersamfundene og arbeiderforeningene en nasjonal fellesorganisasjon – De forenede norske Arbeidersamfund – under det andre arbeidermøte i [[Trondheim]], politisk helt dominert av [[Venstre]].<ref>Håkon Meyer, 1931, side 28-29.</ref>		Knudsen ble i [[1876]] valgt til formann i [[Oslo Grafiske Fagforening\|Oslo typografiske forening]], som var Norges første levedyktige fagforening. Dette året startet en verdenskrise som brakte nødsår og arbeidsløshet i Norge – og økte motsetninger mellom håndverkerne og de ufaglærte arbeiderne som under nødsårene strømmet inn fra bygdene. Under trykket av lønnskamp og arbeidsløshet organiserte trykkeriarbeiderne seg, som den første håndverkergruppen i landet.<ref>Håkon Meyer, ''Den politiske arbeiderbevegelse i Norge'', Arbeiderpartiets forlag 1931, side 24.</ref> Knudsen ble med i styret fra [[1874]] og gikk i møter med svenske og norske tidlige [[sosialisme\|sosialister]], og leste tyske småskrifter om sosialismen. Foreløpig fantes det ingen sosialistisk forening i Norge - bare rene fagforeninger uten en nasjonal overbygning. Hans initiativ allerede i [[1877]] om å danne et nasjonalt forbund for typografforeningene møtte motstand i Oslo, men han fikk Bergens typografforening til å medvirke til opprettelsen av ''Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere'' i [[1882]] - dagens [[Norsk Grafisk Forbund]]. Dermed stod Knudsen fadder for Norges første nasjonale fagforbund, som la grunnstenen for [[Landsorganisasjonen i Norge\|LO]]. Samme år stiftet arbeidersamfundene og arbeiderforeningene en nasjonal fellesorganisasjon – De forenede norske Arbeidersamfund – under det andre [[Arbeidermøtene\|arbeidermøte]] i [[Trondheim]], politisk helt dominert av [[Venstre]].<ref>Håkon Meyer, 1931, side 28-29.</ref>

	Knudsen ble selv medlem av [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfund]] i 1882, en «borgerlig» arbeiderforening hvor Venstre nettopp hadde overtatt den politiske ledelsen på bekostning av [[Høyre]]. Holtermann Knudsen tilhørte arbeiderforeningens og partiet Venstres ytterste venstrefløy, og kjempet der for alminnelig stemmerett og «arbeidersagen». Kristiania Arbeidersamfund var helt preget av Venstre, med agitatorer som [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[Ernst Sars]] og [[Johan Sverdrup]] blant medlemmene, og tusenvis av tilhørere på møtene. Knudsens opposisjonstilværelse i Venstre bar få frukter, og han konsentrerte etter hvert sin kraft om arbeidet gjennom fagbevegelsen. Da snekkerne i Kristiania tok initiativ til en sammenslutning, inviterte de etter hvert til en sentralkomite for ulike fagforbund, hvor Knudsen fikk styreplass sent i [[1883]].		Knudsen ble selv medlem av [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfund]] i 1882, en «borgerlig» arbeiderforening hvor Venstre nettopp hadde overtatt den politiske ledelsen på bekostning av [[Høyre]]. Holtermann Knudsen tilhørte arbeiderforeningens og partiet Venstres ytterste venstrefløy, og kjempet der for alminnelig stemmerett og «arbeidersagen». Kristiania Arbeidersamfund var helt preget av Venstre, med agitatorer som [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[Ernst Sars]] og [[Johan Sverdrup]] blant medlemmene, og tusenvis av tilhørere på møtene. Knudsens opposisjonstilværelse i Venstre bar få frukter, og han konsentrerte etter hvert sin kraft om arbeidet gjennom fagbevegelsen. Da snekkerne i Kristiania tok initiativ til en sammenslutning, inviterte de etter hvert til en sentralkomite for ulike fagforbund, hvor Knudsen fikk styreplass sent i [[1883]].

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jul. 2016 kl. 10:11
Linje 16:		Linje 16:
	Christian Holtermann Knudsen fikk nå trykkerjobb i avisen [[Almuevennen]], eid av den radikale stortingsmannen og senere statsrevisor [[Johan Christian Johnsen\|Christian Johnsen]]. Knudsen ble der til [[1884]], og Johnsen ga også ut det mer politiske [[Adressebladet]]. I denne perioden, hvor økonomisk oppgang skapte klarere lønnskrav fra håndverkerne, ble Christian Holtermann Knudsen fagforeningsmann, [[sosialisme\|sosialist]], og agitator.<ref> Egil Helle (red.), 1985, side 16-17.</ref> I [[1872]] startet typografene fagforening i Kristiania, med Knudsen som medstifter og tillitsvalgt. Han fikk her blant annet vedtatt at medlemmene betalte ukentlige bidrag til streikekassen for typografer i [[København]].<ref>[http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Politikere/Biografier/Knudsen-Christian-Holtermann Arbeiderpartiet] . ''Christian Holtermann Knudsen''.</ref>		Christian Holtermann Knudsen fikk nå trykkerjobb i avisen [[Almuevennen]], eid av den radikale stortingsmannen og senere statsrevisor [[Johan Christian Johnsen\|Christian Johnsen]]. Knudsen ble der til [[1884]], og Johnsen ga også ut det mer politiske [[Adressebladet]]. I denne perioden, hvor økonomisk oppgang skapte klarere lønnskrav fra håndverkerne, ble Christian Holtermann Knudsen fagforeningsmann, [[sosialisme\|sosialist]], og agitator.<ref> Egil Helle (red.), 1985, side 16-17.</ref> I [[1872]] startet typografene fagforening i Kristiania, med Knudsen som medstifter og tillitsvalgt. Han fikk her blant annet vedtatt at medlemmene betalte ukentlige bidrag til streikekassen for typografer i [[København]].<ref>[http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Politikere/Biografier/Knudsen-Christian-Holtermann Arbeiderpartiet] . ''Christian Holtermann Knudsen''.</ref>

	Knudsen ble i [[1876]] valgt til formann i [[Oslo Grafiske Fagforening\|Oslo typografiske forening]], som var Norges første levedyktige fagforening. Dette året startet en verdenskrise som brakte nødsår og arbeidsløshet i Norge – og økte motsetninger mellom håndverkerne og de ufaglærte arbeiderne som under nødsårene strømmet inn fra bygdene. Under trykket av lønnskamp og arbeidsløshet organiserte trykkeriarbeiderne seg, som den første håndverkergruppen i landet.<ref>Håkon Meyer, ''Den politiske arbeiderbevegelse i Norge'', Arbeiderpartiets forlag 1931, side 24.</ref> Knudsen ble med i styret fra [[1874]] og gikk i møter med svenske og norske tidlige [[sosialisme\|sosialister]], og leste tyske småskrifter om sosialismen. Foreløpig fantes det ingen sosialistisk forening i Norge - bare rene fagforeninger uten en nasjonal overbygning. Hans initiativ allerede i [[1877]] om å danne et nasjonalt forbund for typografforeningene møtte motstand i Oslo, men han fikk Bergens typografforening til å medvirke til opprettelsen av ''Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere'' i [[1882]] - dagens [[Norsk Grafisk Forbund]]. Dermed stod Knudsen fadder for Norges første nasjonale fagforbund, som la grunnstenen for [[Landsorganisasjonen i Norge\|LO]]. Samme år stiftet arbeidersamfundene og arbeiderforeningene en nasjonal fellesorganisasjon – De forenede norske Arbeidersamfund – under det andre arbeidermøte i [[Trondheim]], politisk helt dominert av [[Venstre]].<ref>Håkon Meyer, 1931, side 28-29.</ref>		Knudsen ble i [[1876]] valgt til formann i [[Oslo Grafiske Fagforening\|Oslo typografiske forening]], som var Norges første levedyktige fagforening. Dette året startet en verdenskrise som brakte nødsår og arbeidsløshet i Norge – og økte motsetninger mellom håndverkerne og de ufaglærte arbeiderne som under nødsårene strømmet inn fra bygdene. Under trykket av lønnskamp og arbeidsløshet organiserte trykkeriarbeiderne seg, som den første håndverkergruppen i landet.<ref>Håkon Meyer, ''Den politiske arbeiderbevegelse i Norge'', Arbeiderpartiets forlag 1931, side 24.</ref> Knudsen ble med i styret fra [[1874]] og gikk i møter med svenske og norske tidlige [[sosialisme\|sosialister]], og leste tyske småskrifter om sosialismen. Foreløpig fantes det ingen sosialistisk forening i Norge - bare rene fagforeninger uten en nasjonal overbygning. Hans initiativ allerede i [[1877]] om å danne et nasjonalt forbund for typografforeningene møtte motstand i Oslo, men han fikk Bergens typografforening til å medvirke til opprettelsen av ''Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere'' i [[1882]] - dagens [[Norsk Grafisk Forbund]]. Dermed stod Knudsen fadder for Norges første nasjonale fagforbund, som la grunnstenen for [[Landsorganisasjonen i Norge\|LO]]. Samme år stiftet arbeidersamfundene og arbeiderforeningene en nasjonal fellesorganisasjon – De forenede norske Arbeidersamfund – under det andre [[Arbeidermøtene\|arbeidermøte]] i [[Trondheim]], politisk helt dominert av [[Venstre]].<ref>Håkon Meyer, 1931, side 28-29.</ref>

	Knudsen ble selv medlem av [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfund]] i 1882, en «borgerlig» arbeiderforening hvor Venstre nettopp hadde overtatt den politiske ledelsen på bekostning av [[Høyre]]. Holtermann Knudsen tilhørte arbeiderforeningens og partiet Venstres ytterste venstrefløy, og kjempet der for alminnelig stemmerett og «arbeidersagen». Kristiania Arbeidersamfund var helt preget av Venstre, med agitatorer som [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[Ernst Sars]] og [[Johan Sverdrup]] blant medlemmene, og tusenvis av tilhørere på møtene. Knudsens opposisjonstilværelse i Venstre bar få frukter, og han konsentrerte etter hvert sin kraft om arbeidet gjennom fagbevegelsen. Da snekkerne i Kristiania tok initiativ til en sammenslutning, inviterte de etter hvert til en sentralkomite for ulike fagforbund, hvor Knudsen fikk styreplass sent i [[1883]].		Knudsen ble selv medlem av [[Oslo Arbeidersamfunn\|Kristiania Arbeidersamfund]] i 1882, en «borgerlig» arbeiderforening hvor Venstre nettopp hadde overtatt den politiske ledelsen på bekostning av [[Høyre]]. Holtermann Knudsen tilhørte arbeiderforeningens og partiet Venstres ytterste venstrefløy, og kjempet der for alminnelig stemmerett og «arbeidersagen». Kristiania Arbeidersamfund var helt preget av Venstre, med agitatorer som [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[Ernst Sars]] og [[Johan Sverdrup]] blant medlemmene, og tusenvis av tilhørere på møtene. Knudsens opposisjonstilværelse i Venstre bar få frukter, og han konsentrerte etter hvert sin kraft om arbeidet gjennom fagbevegelsen. Da snekkerne i Kristiania tok initiativ til en sammenslutning, inviterte de etter hvert til en sentralkomite for ulike fagforbund, hvor Knudsen fikk styreplass sent i [[1883]].