Christian Michelsen - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Liv og virke */

2025-04-03T10:18:28Z

Liv og virke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. apr. 2025 kl. 10:18
Linje 15:		Linje 15:
	Christian Michelsen var den eldste av fem søsken, og vokste opp i et konservativt hjem i Bergen. Fra faren fikk han både innsikt i forretningsdrift og interesse for kultur og politikk. Han ble tidlig lagt merke til for sin taleførhet. På hjemmebane oppførte han egne skuespill. På skolen var det tydelig at han var intelligent, men at han tok for lett på ting. Det ble til at han måtte gå sjette klasse på [[latinskolen]] om igjen. Da han endelig kom seg på gymnaset markerte han seg som en dyktig, og til tider infam, debattant i gymnasiastsamfunnet Hugin.		Christian Michelsen var den eldste av fem søsken, og vokste opp i et konservativt hjem i Bergen. Fra faren fikk han både innsikt i forretningsdrift og interesse for kultur og politikk. Han ble tidlig lagt merke til for sin taleførhet. På hjemmebane oppførte han egne skuespill. På skolen var det tydelig at han var intelligent, men at han tok for lett på ting. Det ble til at han måtte gå sjette klasse på [[latinskolen]] om igjen. Da han endelig kom seg på gymnaset markerte han seg som en dyktig, og til tider infam, debattant i gymnasiastsamfunnet Hugin.

	I 1875 avla han [[examen artium]], og så bar til [[Oslo\|Christiania]] og jusstudier. Han ble redaktør for avisa til [[Studentersamfundet]] i 1877. Her kunne han også trekke fram sin teaterinteresse, og han vant førstepremie i Studentersamfundets dramakonkurranse med komedien ''Fra løvernes verden''. Også her var han en aktiv og dyktig debattant, og han framheva senere tida i Studentersamfundet som en viktig læretid. I denne perioden var han negativ til politiske partier, og i 1878 gikk han mot [[Erik Vullum]]s kandidatur som leder i Studentersamfunet fordi Vullum tilhørte et parti.		I 1875 avla han [[examen artium]] på [[Tanks videregående skole\|Tanks skole]], og så bar til [[Oslo\|Christiania]] og jusstudier. Han ble redaktør for avisa til [[Studentersamfundet]] i 1877. Her kunne han også trekke fram sin teaterinteresse, og han vant førstepremie i Studentersamfundets dramakonkurranse med komedien ''Fra løvernes verden''. Også her var han en aktiv og dyktig debattant, og han framheva senere tida i Studentersamfundet som en viktig læretid. I denne perioden var han negativ til politiske partier, og i 1878 gikk han mot [[Erik Vullum]]s kandidatur som leder i Studentersamfunet fordi Vullum tilhørte et parti.

	Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.		Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.

Cnyborg på 15. mai 2024 kl. 09:39

2024-05-15T09:39:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. mai 2024 kl. 09:39
Linje 7:		Linje 7:
	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

	Han var sønn av børskomissær og stortingsrepresentant [[Jacob Andreas Michelsen (1821–1902)\|Jacob Andreas Michelsen]] (1821–1902) og [[Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1827–1902)\|Caroline Sophie Erastine Kjerschow]] (1824–1902). Han ble døpt ''Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen'' etter sin morfar [[Peter Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866)\|Peter Christian Hersleb Kjerschow]] (1786–1866). Hans søster Magdalene Marie (1865–1924) var gift med [[Kristofer Lehmkuhl]].		Han var sønn av børskomissær og stortingsrepresentant [[Jacob Andreas Michelsen (1821–1902)\|Jacob Andreas Michelsen]] (1821–1902) og [[Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1827–1902)\|Caroline Sophie Erastine Kjerschow]] (1824–1902). Han ble døpt ''Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen'' etter sin morfar [[Peter Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866)\|Peter Christian Hersleb Kjerschow]] (1786–1866). Hans søster Magdalene Marie (1865–1924) var gift med [[Kristofer Lehmkuhl (1855–1949)\|Kristofer Lehmkuhl]].

	Den 4. november 1881 ble han gift med [[Johanne Benedicte Wallendahl (1861–1910)\|Johanne Benedicte Wallendahl]] (1861–1910), som var datter av kjøpmann [[Rasmus Carolius Hansen Wallendahl (1823–1896)\|Rasmus Carolius Hansen Wallendahl]] og [[Johanne Cathinka Boalth (1837–1917)\|Johanne Cathinka Boalth]].		Den 4. november 1881 ble han gift med [[Johanne Benedicte Wallendahl (1861–1910)\|Johanne Benedicte Wallendahl]] (1861–1910), som var datter av kjøpmann [[Rasmus Carolius Hansen Wallendahl (1823–1896)\|Rasmus Carolius Hansen Wallendahl]] og [[Johanne Cathinka Boalth (1837–1917)\|Johanne Cathinka Boalth]].

PaulVIF: /* Liv og virke */

2024-04-15T18:53:39Z

Liv og virke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. apr. 2024 kl. 18:53
Linje 23:		Linje 23:
	I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)\|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane.		I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)\|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane.
	Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.		Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.


	Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.		Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.
Linje 61:		Linje 60:
	Et vedtak som ble fatta på Stortinget 15. mai 1905 hadde gått mange hus forbi – fokuset hadde jo vært på unionsspørsmålet. Michelsens forslag fra 1903 hadde blitt tatt fram, og direkte flertallsvalg i enkeltmannskretser var innført. Som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg dersom en kandidat ikke fikk absolutt flertall i første omgang. Dette slo ikke helt heldig ut for Michelsen, for Venstre gjorde et knallvalg i 1906. Etter valget dreide han kursen over mot venstre, men han ga ikke nok, og han irriterte samtidig de konservative.		Et vedtak som ble fatta på Stortinget 15. mai 1905 hadde gått mange hus forbi – fokuset hadde jo vært på unionsspørsmålet. Michelsens forslag fra 1903 hadde blitt tatt fram, og direkte flertallsvalg i enkeltmannskretser var innført. Som en innrømmelse til Venstre skulle det være omvalg dersom en kandidat ikke fikk absolutt flertall i første omgang. Dette slo ikke helt heldig ut for Michelsen, for Venstre gjorde et knallvalg i 1906. Etter valget dreide han kursen over mot venstre, men han ga ikke nok, og han irriterte samtidig de konservative.

	Michelsens regjering klarte å klamre seg fast en tid. Han begynte på det han kalte «den nye arbeidsdag» – nå skulle nasjonen bygges. Siden 1890-åra hadde utenlandske interesser kjøpt seg inn i norsk skog og vannkraft. Våren 1906 gikk Michelsen inn for å begrense utlendingers adgang til å kjøpe opp norske naturressurser. I april kom konsesjonslovene, i samtida omtalt som «panikklovene». Michelsens iver for å sikre ressursene dreide seg ikke ene og alene om hvem som skulle kunne tjene penger på dem. Han mente også det var en fare for at vi fikk et stort og misfornøyd proletariat, som raskt kunne vende seg til sosialismen. Høsten 1906 fikk [[Glommen Brugseierforening]] lov til å regulere vannstanden i [[Mjøsa]] etter de nye konsesjonslovene. Dette var ikke det Stortinget hadde sett for seg, og sommeren 1907 ble regjeringa pålagt å ikke gi nye konsesjoner uten å spørre de folkevalgte. Dette, og flere andre saker, førte til at regjeringa begynte å smuldre hen. Samtidig begynte Michelsens helse å skrante. I oktober 1907 gikk regjeringa Michelsen av, og ble etterfulgt av [[Jørgen Løvlands regjering]].		Michelsens regjering klarte å klamre seg fast en tid. Han begynte på det han kalte «den nye arbeidsdag» – nå skulle nasjonen bygges. Siden 1890-åra hadde utenlandske interesser kjøpt seg inn i norsk skog og vannkraft. Våren 1906 gikk Michelsen inn for å begrense utlendingers adgang til å kjøpe opp norske naturressurser. I april kom konsesjonslovene, i samtida omtalt som «panikklovene». Michelsens iver for å sikre ressursene dreide seg ikke ene og alene om hvem som skulle kunne tjene penger på dem. Han mente også det var en fare for at vi fikk et stort og misfornøyd proletariat, som raskt kunne vende seg til sosialismen. Høsten 1906 fikk [[Glommen Brugseierforening]] lov til å regulere vannstanden i [[Mjøsa]] etter de nye konsesjonslovene og etablerte [[Svanfoss dam og sluse]]. Dette var ikke det Stortinget hadde sett for seg, og sommeren 1907 ble regjeringa pålagt å ikke gi nye konsesjoner uten å spørre de folkevalgte. Dette, og flere andre saker, førte til at regjeringa begynte å smuldre hen. Samtidig begynte Michelsens helse å skrante. I oktober 1907 gikk regjeringa Michelsen av, og ble etterfulgt av [[Jørgen Løvlands regjering]].

	Da Michelsen gikk av ble han hylla med et folketog i Kristiania, et av de største i byen noensinne. Han fikk [[Borgerdådsmedaljen]] i gull, og det ble foretatt en landsomfattende innsamling. Midlene fra denne donerte Michelsen til fondet [[Nationalgaven til Chr. Michelsen]], der avkastninga skulle brukes til vitenskapelig og næringslivmessige formål.		Da Michelsen gikk av ble han hylla med et folketog i Kristiania, et av de største i byen noensinne. Han fikk [[Borgerdådsmedaljen]] i gull, og det ble foretatt en landsomfattende innsamling. Midlene fra denne donerte Michelsen til fondet [[Nationalgaven til Chr. Michelsen]], der avkastninga skulle brukes til vitenskapelig og næringslivmessige formål.

Olve Utne: Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

2023-11-15T21:47:29Z

Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. nov. 2023 kl. 21:47
Linje 90:		Linje 90:
	{{DEFAULTSORT:Michelsen, Christian}}		{{DEFAULTSORT:Michelsen, Christian}}
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[~~kategori~~:Statsministre]]		[[Kategori:Statsministre]]
	[[Kategori:Venstrepolitikere]]		[[Kategori:Venstrepolitikere]]
	[[Kategori:Stortingsrepresentanter]]		[[Kategori:Stortingsrepresentanter]]

Kallrustad: Teksterstatting – «til til» til «til»

2023-07-28T09:56:50Z

Teksterstatting – «til til» til «til»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2023 kl. 09:56
Linje 15:		Linje 15:
	Christian Michelsen var den eldste av fem søsken, og vokste opp i et konservativt hjem i Bergen. Fra faren fikk han både innsikt i forretningsdrift og interesse for kultur og politikk. Han ble tidlig lagt merke til for sin taleførhet. På hjemmebane oppførte han egne skuespill. På skolen var det tydelig at han var intelligent, men at han tok for lett på ting. Det ble til at han måtte gå sjette klasse på [[latinskolen]] om igjen. Da han endelig kom seg på gymnaset markerte han seg som en dyktig, og til tider infam, debattant i gymnasiastsamfunnet Hugin.		Christian Michelsen var den eldste av fem søsken, og vokste opp i et konservativt hjem i Bergen. Fra faren fikk han både innsikt i forretningsdrift og interesse for kultur og politikk. Han ble tidlig lagt merke til for sin taleførhet. På hjemmebane oppførte han egne skuespill. På skolen var det tydelig at han var intelligent, men at han tok for lett på ting. Det ble til at han måtte gå sjette klasse på [[latinskolen]] om igjen. Da han endelig kom seg på gymnaset markerte han seg som en dyktig, og til tider infam, debattant i gymnasiastsamfunnet Hugin.

	I 1875 avla han [[examen artium]], og så bar ~~til~~ til [[Oslo\|Christiania]] og jusstudier. Han ble redaktør for avisa til [[Studentersamfundet]] i 1877. Her kunne han også trekke fram sin teaterinteresse, og han vant førstepremie i Studentersamfundets dramakonkurranse med komedien ''Fra løvernes verden''. Også her var han en aktiv og dyktig debattant, og han framheva senere tida i Studentersamfundet som en viktig læretid. I denne perioden var han negativ til politiske partier, og i 1878 gikk han mot [[Erik Vullum]]s kandidatur som leder i Studentersamfunet fordi Vullum tilhørte et parti.		I 1875 avla han [[examen artium]], og så bar til [[Oslo\|Christiania]] og jusstudier. Han ble redaktør for avisa til [[Studentersamfundet]] i 1877. Her kunne han også trekke fram sin teaterinteresse, og han vant førstepremie i Studentersamfundets dramakonkurranse med komedien ''Fra løvernes verden''. Også her var han en aktiv og dyktig debattant, og han framheva senere tida i Studentersamfundet som en viktig læretid. I denne perioden var han negativ til politiske partier, og i 1878 gikk han mot [[Erik Vullum]]s kandidatur som leder i Studentersamfunet fordi Vullum tilhørte et parti.

	Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.		Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.

Rool på 1. mar. 2019 kl. 10:35

2019-03-01T10:35:10Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. mar. 2019 kl. 10:35
Linje 19:		Linje 19:
	Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.		Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.

	Det hadde nok en tid vært klart for Michelsen at han ville bli politiker, men for å kunne bli det måtte han være økonomisk uavhengig. Sakførerjobben var ikke innbringende nok til dette formålet, men han hadde sine kunnskaper om forretningsdrift. I Bergen var det tydelig at dampskipsrederier var svært innbringende, og dette kasta han seg ut i. Han drev også spekulasjon og meglervirksomhet, spesielt med gruveaksjer. Han hadde fått en del startkapital i 1881, da han gifta seg med Benny Wallendahl. Hun hadde nemlig med seg en del penger inn i ekteskapet. I 1882 gikk det galt, da han gjorde noen ulønnsomme investeringer, og de første årene som reder var ikke spesielt vellykka. En positiv ting i disse årene var ~~avisfeidren~~ med venstremannen [[P.G. Halvorsen]], som var en av Bergens fremste dampskipsredere. Selv om feiden nok var opprivende, og Halvorsen ikke var nådig i sin beskrivelser av Michelsen, førte den til at han fikk markert seg som debattant.		Det hadde nok en tid vært klart for Michelsen at han ville bli politiker, men for å kunne bli det måtte han være økonomisk uavhengig. Sakførerjobben var ikke innbringende nok til dette formålet, men han hadde sine kunnskaper om forretningsdrift. I Bergen var det tydelig at dampskipsrederier var svært innbringende, og dette kasta han seg ut i. Han drev også spekulasjon og meglervirksomhet, spesielt med gruveaksjer. Han hadde fått en del startkapital i 1881, da han gifta seg med Benny Wallendahl. Hun hadde nemlig med seg en del penger inn i ekteskapet. I 1882 gikk det galt, da han gjorde noen ulønnsomme investeringer, og de første årene som reder var ikke spesielt vellykka. En positiv ting i disse årene var avisfeiden med venstremannen [[P.G. Halvorsen]], som var en av Bergens fremste dampskipsredere. Selv om feiden nok var opprivende, og Halvorsen ikke var nådig i sin beskrivelser av Michelsen, førte den til at han fikk markert seg som debattant.

	I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)\|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane.		I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)\|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane.
			Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.

	Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.

	Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.		Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)\|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.
Linje 37:		Linje 37:
	I 1903 ble Michelsen valgt inn for Samlingspartiet for [[Søndre Bergenhus amt]], og i oktober samme år ble han statsråd i [[Francis Hagerups andre regjering]]. Han ble først plassert ved statsrådsavdelinga i Stockholm, og så etter en tid i [[Handelsdepartementet]]. I denne perioden ble unionsforhandlingene gjenopptatt, men det kom ikke til noe. [[Francis Hagerup]] sto på forhandlingslinja. I april 1904 gjorde Michelsen det klart at dersom forhandlingene bært sammen måtte man tenke nytt. Både han og [[Jakob Schøning]] hadde forbeholdt seg retten til å stå fritt om forhandlingene brøt sammen. Da Sverige kom med de åkalte lydrikepunktene i november 1904 førte det til kaos i norsk politikk. Regjeringa ble splitta, og det reelle initiative lå hos en spesialkomité på Stortinget med stortingspresident [[Carl Berner (1841–1918)\|Carl Berner]] som leder.		I 1903 ble Michelsen valgt inn for Samlingspartiet for [[Søndre Bergenhus amt]], og i oktober samme år ble han statsråd i [[Francis Hagerups andre regjering]]. Han ble først plassert ved statsrådsavdelinga i Stockholm, og så etter en tid i [[Handelsdepartementet]]. I denne perioden ble unionsforhandlingene gjenopptatt, men det kom ikke til noe. [[Francis Hagerup]] sto på forhandlingslinja. I april 1904 gjorde Michelsen det klart at dersom forhandlingene bært sammen måtte man tenke nytt. Både han og [[Jakob Schøning]] hadde forbeholdt seg retten til å stå fritt om forhandlingene brøt sammen. Da Sverige kom med de åkalte lydrikepunktene i november 1904 førte det til kaos i norsk politikk. Regjeringa ble splitta, og det reelle initiative lå hos en spesialkomité på Stortinget med stortingspresident [[Carl Berner (1841–1918)\|Carl Berner]] som leder.

	Michelsen og Schøning valgte den 28. februar 1905 å tre ut av regjeringa, med det formål å sprenge den. En ukes tid senere, den 6. mars, klarte Berners komité å få til et kompromiss, og Michelsen ble bedt om å danne ~~regjering. Den 11. mars 1905 tiltrådte~~ [[Christian Michelsens regjering]] med representater fra Venstre, Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet. Samtidig ble [[~~Jørgen Løvland]] statsminister i Stockholm~~. Den 15. mars ~~var en kort tiltredelseserklæring ferdig, med konsulatsaken~~ som eneste saksområde. Alt annet måtte nå legges til side. Den 10. mai kom forslaget til konsulatlov. Den ble ~~vedtatt i~~ Odelstinget 18. mai og ~~Lagtindet 23~~. mai. Da den så den 27. mai ble lagt fram for Oscar II i norsk statsråd i Stockholm nekta kongen igjen å sanksjonere ~~loven~~. Statsrådsavdelinga nekta på sin side å kontrasignere hans sanksjonsnekt. Løvland måtte dermed levere inn avskjedssøknad. Dermed så det ut til å ende som i 1892 og 1893. Men denne gang nekta Oscar II å godta avskjedssøknadene, da han ikke så at det fantes noe regjeringsalternativ.		Michelsen og Schøning valgte den 28. februar 1905 å tre ut av regjeringa, med det formål å sprenge den. En ukes tid senere, den 6. mars, klarte Berners komité å få til et kompromiss, og Michelsen ble bedt om å danne regjeringtiltrådte [[Christian Michelsens regjering]] med representater fra Venstre, Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet. Samtidig ble [[Jør. Den 11. mars som eneste saksområde. Alt annet måtte nå legges til side. Den 10. mai kom forslaget til konsulatlov. Den ble vedta1905 Odelstinget 18. mai og L3. mai. Da den så den 27. mai ble lagt fram for Oscar II i norsk statsråd i Stockholm nekta kongen igjen å sanksjonere loagtindetgen Løvland]] statsminister i Stockholm. Den 15. mars var en kort tiltredelseserklæring ferdig, med konsulatsakentt i 2ven. Statsrådsavdelinga nekta på sin side å kontrasignere hans sanksjonsnekt. Løvland måtte dermed levere inn avskjedssøknad. Dermed så det ut til å ende som i 1892 og 1893. Men denne gang nekta Oscar II å godta avskjedssøknadene, da han ikke så at det fantes noe regjeringsalternativ.

	I det kaos som hadde oppstått så Michelsen en mulighet. Han la sin plan, som var klar den 2. juni. Unionen skulle nå oppløses straks, og kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte ta Norges trone. For å få en gyldig begrunnelse for unionsoppløsninga trakk Michelsen tre slutninger. De var logiske, men som statsrettsig fundament krevde de en del velvilje. Hans tankerekke var som følger: Statsrådene la ned sine embeter, og kongen var ute av stand til å skaffe en ny regjering. Da dette var kongens fremste konstitusjonelle oppgave, hadde den norske kongemakten opphørt å fungere. Ettersom båndet mellom Norge og Sverige var en personalunion, hadde dermed unionsbåndene blitt brutt. Følger man denne argumentasjonen var det altså kongens maktesløshet og ikke Stortingets ønske som førte til oppløsning av unionen. For å få ting til å gå videre skulle regjeringa legge sine embeter i Stortingets hender, og deretter få beskjed om at de skulle fortsette som midlertidig regjering.		I det kaos som hadde oppstått så Michelsen en mulighet. Han la sin plan, som var klar den 2. juni. Unionen skulle nå oppløses straks, og kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte ta Norges trone. For å få en gyldig begrunnelse for unionsoppløsninga trakk Michelsen tre slutninger. De var logiske, men som statsrettsig fundament krevde de en del velvilje. Hans tankerekke var som følger: Statsrådene la ned sine embeter, og kongen var ute av stand til å skaffe en ny regjering. Da dette var kongens fremste konstitusjonelle oppgave, hadde den norske kongemakten opphørt å fungere. Ettersom båndet mellom Norge og Sverige var en personalunion, hadde dermed unionsbåndene blitt brutt. Følger man denne argumentasjonen var det altså kongens maktesløshet og ikke Stortingets ønske som førte til oppløsning av unionen. For å få ting til å gå videre skulle regjeringa legge sine embeter i Stortingets hender, og deretter få beskjed om at de skulle fortsette som midlertidig regjering.

Cnyborg på 10. aug. 2018 kl. 07:01

2018-08-10T07:01:58Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2018 kl. 07:01
Linje 81:		Linje 81:
	Michelsen hadde to barn: sønnen Einar (f. 1882) og dattera Benny (f. 1887). Dattera hadde ei adoptivdatter, Evy, men ellers var det ingen barnebarn. Det lå derfor an til at det ikke ville bli noen livsarvinger videre etter hans barn. I 1918 ble testamentreglene i ''arveloven'' endra etter initiativ fra Michelsen, slik at pliktdelen til livsarvinger kunne reduserers til fordel for allmennyttige formål. Denne lovendringa, som ble kjent som «lex Michelsen», gjorde det mulig å testamentere det meste av formuen til [[Chr. Michelsens Fond]], der avkastninga skulle gå til [[Christian Michelsens Institutt]],. opprinnelig ''Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet''.		Michelsen hadde to barn: sønnen Einar (f. 1882) og dattera Benny (f. 1887). Dattera hadde ei adoptivdatter, Evy, men ellers var det ingen barnebarn. Det lå derfor an til at det ikke ville bli noen livsarvinger videre etter hans barn. I 1918 ble testamentreglene i ''arveloven'' endra etter initiativ fra Michelsen, slik at pliktdelen til livsarvinger kunne reduserers til fordel for allmennyttige formål. Denne lovendringa, som ble kjent som «lex Michelsen», gjorde det mulig å testamentere det meste av formuen til [[Chr. Michelsens Fond]], der avkastninga skulle gå til [[Christian Michelsens Institutt]],. opprinnelig ''Chr. Michelsens Institutt for Videnskap og Åndsfrihet''.

	I juni 1925 døde Michelsen i sitt hjem på Gamlehaugen. Han ble bisatt der – hans urne er satt inn i fjellet på eiendommen. Blant de som var i bisettelsen kan nevnes kong Haakon VII, stortingspresident [[Ivar Lykke]], statsminister [[Johan Ludvig Mowinckel]] og de tre gjenlevende medlemmene av Michelsens 7. juni-regjering: [[Edvard Hagerup Bull]], [[Gunnar Knudsen]] og [[Kristofer Lehmkuhl]].		I juni 1925 døde Michelsen i sitt hjem på Gamlehaugen. Han ble bisatt der – hans urne er satt inn i fjellet på eiendommen. Blant de som var i bisettelsen kan nevnes kong Haakon VII, stortingspresident [[Ivar Lykke]], statsminister [[Johan Ludvig Mowinckel]] og de tre gjenlevende medlemmene av Michelsens 7. juni-regjering: [[Edvard Hagerup Bull]], [[Gunnar Knudsen (1848–1928)\|Gunnar Knudsen]] og [[Kristofer Lehmkuhl]].

	==Litteratur og kilder==		==Litteratur og kilder==

Cnyborg på 10. aug. 2018 kl. 06:58

2018-08-10T06:58:54Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. aug. 2018 kl. 06:58
Linje 67:		Linje 67:
	Stortingets Venstreforening ble oppløst i januar 1908, og rundt en tredjedel av de moderate og samlingsvennlige representantene ble utestengt fra den nye venstreforeninga. Våren 1908 tok Michelsen initiativ tilå starte [[Frisinnede Venstre]], der han fikk med seg blant annet [[Fridtjof Nansen]], [[Ernst Sars]], [[Klaus Hanssen]] og [[Wollert Konow (SB)]]. Gruppa ble formelt konstituert som parti i mars 1908, med [[Abraham Berge]] som lder. De fikk sammen med Høyre et knapt flertall i valget i 1909. Michelsen deltok i denne valgkampen, og var regna som statsministerkandidat av mange. Hans formelle svar kom først da han ved [[Bergensbanen]]s åpning annonserte av det var Wollert Konow som skulle danne en koalisjonsregjering. Høyre trakk seg ut av den i 1911, og [[Wollert Konows regjering]] måtte gå av i februar 1912. Michelsen var mindre og mindre aktiv i politikken, men trådte til når det trengtes. Da det kom krav om at [[Gunnar Knudsens andre regjering]] måtte gå av ville en del ha Michelsen tilbake, men han følte seg ikke frisk nok.		Stortingets Venstreforening ble oppløst i januar 1908, og rundt en tredjedel av de moderate og samlingsvennlige representantene ble utestengt fra den nye venstreforeninga. Våren 1908 tok Michelsen initiativ tilå starte [[Frisinnede Venstre]], der han fikk med seg blant annet [[Fridtjof Nansen]], [[Ernst Sars]], [[Klaus Hanssen]] og [[Wollert Konow (SB)]]. Gruppa ble formelt konstituert som parti i mars 1908, med [[Abraham Berge]] som lder. De fikk sammen med Høyre et knapt flertall i valget i 1909. Michelsen deltok i denne valgkampen, og var regna som statsministerkandidat av mange. Hans formelle svar kom først da han ved [[Bergensbanen]]s åpning annonserte av det var Wollert Konow som skulle danne en koalisjonsregjering. Høyre trakk seg ut av den i 1911, og [[Wollert Konows regjering]] måtte gå av i februar 1912. Michelsen var mindre og mindre aktiv i politikken, men trådte til når det trengtes. Da det kom krav om at [[Gunnar Knudsens andre regjering]] måtte gå av ville en del ha Michelsen tilbake, men han følte seg ikke frisk nok.

	I 1919 ga Michelsen allikevel etter. Ved valget i 1918 gikk Venstre kraftig tilbake, og det var ikke noe klart flertallsalternativ. Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed, og kongen vendte seg til Michelsen for å få en ny regjering på plass. Michelsen dro til Kristiania, men allerede samme kveld som han kom måtte han reise hjem til Bergen med uforretta sak. Et forsøk på å opprette et forretningsministerium med skulle utskrive nyvalg lyktes ikke. [[Gunnar Knudsen]] ble dermed sittende fram til juni 1920.		I 1919 ga Michelsen allikevel etter. Ved valget i 1918 gikk Venstre kraftig tilbake, og det var ikke noe klart flertallsalternativ. Gunnar Knudsens regjering søkte avskjed, og kongen vendte seg til Michelsen for å få en ny regjering på plass. Michelsen dro til Kristiania, men allerede samme kveld som han kom måtte han reise hjem til Bergen med uforretta sak. Et forsøk på å opprette et forretningsministerium med skulle utskrive nyvalg lyktes ikke. [[Gunnar Knudsen (1848–1928)\|Gunnar Knudsen]] ble dermed sittende fram til juni 1920.

	Da [[Fedrelandslaget]] ble etablert var Michelsens nevø [[Joakim Lehmkuhl (1895–1984)\|Joakim Lehmkuhl]] en av hovedinitiativtakerne. Michelsen og Nansen ble med som samlende symboler, og trolig var det Michelsen som fant på navnet Fedrelandslaget. Denne borgerlige, konservative bevegelsen med brodd mot sosialismen ble grunnlagt i Bergen den 25. januar 1925, og Michelsen var hovedtaler på stiftelsesmøtet. Dette var den siste store offentlige opptredenen hans.		Da [[Fedrelandslaget]] ble etablert var Michelsens nevø [[Joakim Lehmkuhl (1895–1984)\|Joakim Lehmkuhl]] en av hovedinitiativtakerne. Michelsen og Nansen ble med som samlende symboler, og trolig var det Michelsen som fant på navnet Fedrelandslaget. Denne borgerlige, konservative bevegelsen med brodd mot sosialismen ble grunnlagt i Bergen den 25. januar 1925, og Michelsen var hovedtaler på stiftelsesmøtet. Dette var den siste store offentlige opptredenen hans.

PaulVIF på 21. mai 2018 kl. 15:09

2018-05-21T15:09:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. mai 2018 kl. 15:09
Linje 3:		Linje 3:
	{{thumb\|Den norske Regjering 1905 - no-nb digifoto 20160225 00007 bldsa PK14852.jpg\|Christian Michelsens regjering i 1905.\|Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen\|1905}}		{{thumb\|Den norske Regjering 1905 - no-nb digifoto 20160225 00007 bldsa PK14852.jpg\|Christian Michelsens regjering i 1905.\|Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen\|1905}}
	{{thumb\|Christian Michelsen på Akershus festning - no-nb digifoto 20160111 00168 bldsa PK14452.jpg\|I 1907 mottok Michelsen folkets hyllest da han gikk av som statsminister. Her står han på Akershus festning og ser på et av de største folketogene i Kristiania noensinne.\|Ukjent\|1907}}		{{thumb\|Christian Michelsen på Akershus festning - no-nb digifoto 20160111 00168 bldsa PK14452.jpg\|I 1907 mottok Michelsen folkets hyllest da han gikk av som statsminister. Her står han på Akershus festning og ser på et av de største folketogene i Kristiania noensinne.\|Ukjent\|1907}}
	'''[[Christian Michelsen]]''' (født [[15. mars]] [[1857]] i [[Bergen]], død [[29. juni]] [[1925]] på [[Hop (Fana)\|Hop]] i [[Fana kommune\|Fana]]) var statsminister ved [[unionsoppløsninga]] i 1905. Han var også skipsreder og en pionér i norsk tankskipsfart, og gjennom sitt testamente en stor donator.		'''[[Christian Michelsen]]''' (født [[15. mars]] [[1857]] i [[Bergen]], død [[29. juni]] [[1925]] på [[Hop (Fana)\|Hop]] i [[Fana kommune\|Fana]]) var [[statsminister]] ved [[unionsoppløsninga]] i 1905. Han var også skipsreder og en pionér i norsk tankskipsfart, og gjennom sitt testamente en stor donator.

	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

PaulVIF: /* Slekt og familie */

2018-01-07T11:44:01Z

Slekt og familie

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. jan. 2018 kl. 11:44
Linje 7:		Linje 7:
	==Slekt og familie==		==Slekt og familie==

	Han var sønn av børskomissær og stortingsrepresentant [[Jacob Andreas Michelsen (1821–1902)\|Jacob Andreas Michelsen]] (1821–1902) og [[Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1827–1902)\|Caroline Sophie Erastine Kjerschow]] (1824–1902). Han ble døpt ''Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen'' etter sin morfar [[Peter Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866)\|Peter Christian Hersleb Kjerschow]] (1786–1866).		Han var sønn av børskomissær og stortingsrepresentant [[Jacob Andreas Michelsen (1821–1902)\|Jacob Andreas Michelsen]] (1821–1902) og [[Caroline Sophie Erastine Kjerschow (1827–1902)\|Caroline Sophie Erastine Kjerschow]] (1824–1902). Han ble døpt ''Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen'' etter sin morfar [[Peter Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866)\|Peter Christian Hersleb Kjerschow]] (1786–1866). Hans søster Magdalene Marie (1865–1924) var gift med [[Kristofer Lehmkuhl]].

	Den 4. november 1881 ble han gift med [[Johanne Benedicte Wallendahl (1861–1910)\|Johanne Benedicte Wallendahl]] (1861–1910), som var datter av kjøpmann [[Rasmus Carolius Hansen Wallendahl (1823–1896)\|Rasmus Carolius Hansen Wallendahl]] og [[Johanne Cathinka Boalth (1837–1917)\|Johanne Cathinka Boalth]].		Den 4. november 1881 ble han gift med [[Johanne Benedicte Wallendahl (1861–1910)\|Johanne Benedicte Wallendahl]] (1861–1910), som var datter av kjøpmann [[Rasmus Carolius Hansen Wallendahl (1823–1896)\|Rasmus Carolius Hansen Wallendahl]] og [[Johanne Cathinka Boalth (1837–1917)\|Johanne Cathinka Boalth]].