Den norske Fredskomité - Sideversjonshistorikk

Rool: Teksterstatting – «cand. jur.» til «cand.jur.»

2026-04-03T13:32:24Z

Teksterstatting – «cand. jur.» til «cand.jur.»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. apr. 2026 kl. 13:32
Linje 61:		Linje 61:

	== Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning ==		== Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning ==
	[[Lars Erik Rowe]] som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde [[Sven G. Holtsmark]] som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra [[Institutt for forsvarsstudier]]. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved [[Akers mek. verksted]]), Friheten-journalist [[Rolf Bernhardsen]]. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student [[Gunnar Brøvig]]*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. [[Arne Fredriksen]], forfatter [[Inger Hagerup]], Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler [[Tore Heramb]], Trygve Jensen (formann i [[Blikkenslagernes Forening]]), jernbanearbeider [[Hans Johansen (jernbanearbeider)\|Hans Johansen]], Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, [[Torbjørn Marthinsen]] (formann i [[Torp Fagforening]]), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. [[Solveig Sudmann]], glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), [[Ingrid Hansen]] ([[Husmorforbundet]]). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med [[Torgrim Titlestad]], Roald Halvorsen og [[Kristian Jørstad]] den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra [[Drammen]] karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i [[Sambandet Norge Sovjetunionen]].» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.»		[[Lars Erik Rowe]] som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde [[Sven G. Holtsmark]] som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra [[Institutt for forsvarsstudier]]. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved [[Akers mek. verksted]]), Friheten-journalist [[Rolf Bernhardsen]]. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student [[Gunnar Brøvig]]*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand.jur. [[Arne Fredriksen]], forfatter [[Inger Hagerup]], Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler [[Tore Heramb]], Trygve Jensen (formann i [[Blikkenslagernes Forening]]), jernbanearbeider [[Hans Johansen (jernbanearbeider)\|Hans Johansen]], Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, [[Torbjørn Marthinsen]] (formann i [[Torp Fagforening]]), Birgit Schiødtz (NDK), cand.jur. [[Solveig Sudmann]], glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), [[Ingrid Hansen]] ([[Husmorforbundet]]). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med [[Torgrim Titlestad]], Roald Halvorsen og [[Kristian Jørstad]] den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra [[Drammen]] karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i [[Sambandet Norge Sovjetunionen]].» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.»

	Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.		Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.

PaulVIF: /* Arbeiderbevegelsen ledet an */

2025-09-24T15:21:27Z

Arbeiderbevegelsen ledet an

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. sep. 2025 kl. 15:21
Linje 6:		Linje 6:

	== Arbeiderbevegelsen ledet an ==		== Arbeiderbevegelsen ledet an ==
	De fleste som engasjerte seg aktivt i norsk fredsarbeid kom fra fagbevegelsen, som den gang var synonymt med [[LO]] og dets særforbund. I denne sammenheng var især [[Norsk sjømannsforbund]] en høyt aktet og drivende pådriver. Når det uttales at de langt fleste sognet til [[arbeiderbevegelsen]], må en også ha in mente at det i hovedsak var venstresida i norsk arbeiderbevegelse som ledet an - hvilket på dette tidspunkt er identisk med [[Norges Kommunistiske Parti]] hva gjaldt partiorganiserte aktivister. I tillegg kom da for eksempel [[Norges Krigsseilerforbund]], [[Norges Demokratiske Kvinneforbund]] - som fra 1954 ble til [[Norsk Kvinneforbund]], men også folk som sognet til Arbeiderpartiets venstre fløy. Kampen mot atomopprustningen ble en merkesak, men svært mange var også for væpnet norsk nøytralitet i et nordisk forsvarsforbund og motstandere av norsk medlemskap i [[NATO]]. Den Midlertidige Norske Fredskomite ble dannet 18. mai 1949 med disse åtte som medlemmer: Peder Vestad, [[Mimi Sverdrup Lunden]], Johan Odda, Ellen Gleditsch, Ove Varreng, Ole Nilsen, Frithjof Tidemand-Johannessen og August Lange. Det 15 mann sterke rådet hadde denne sammensetning: Carsten Boysen, Karl Frimann Dahl, Anton Dalen, [[Kirsten Hansteen]], [[Hans Heiberg]], Sigrid Helliesen Lund, Jonathan Larsen, Siri Sverdrup Lunden, Hans Nilsen, Sverre Rotnes, Eva Rønnow, Liv Schødt, Oskar Stav, Lars Strømsvåg og Andreas Søvik. Denne midlertidige komiteen og dens råd hadde blant annet som formål å stimulere til oppstart av «lokale fredskomiteer på større bedrifter og i boligstrøk, på landsbygda og ute i fiskeværene».		De fleste som engasjerte seg aktivt i norsk fredsarbeid kom fra fagbevegelsen, som den gang var synonymt med [[LO]] og dets særforbund. I denne sammenheng var især [[Norsk sjømannsforbund]] en høyt aktet og drivende pådriver. Når det uttales at de langt fleste sognet til [[arbeiderbevegelsen]], må en også ha in mente at det i hovedsak var venstresida i norsk arbeiderbevegelse som ledet an - hvilket på dette tidspunkt er identisk med [[Norges Kommunistiske Parti]] hva gjaldt partiorganiserte aktivister. I tillegg kom da for eksempel [[Norges Krigsseilerforbund]], [[Norges Demokratiske Kvinneforbund]] - som fra 1954 ble til [[Norsk Kvinneforbund]], men også folk som sognet til Arbeiderpartiets venstre fløy. Kampen mot atomopprustningen ble en merkesak, men svært mange var også for væpnet norsk nøytralitet i et nordisk forsvarsforbund og motstandere av norsk medlemskap i [[NATO]]. Den Midlertidige Norske Fredskomite ble dannet 18. mai 1949 med disse åtte som medlemmer: Peder Vestad, [[Mimi Sverdrup Lunden]], Johan Odda, Ellen Gleditsch, Ove Varreng, Ole Nilsen, Frithjof Tidemand-Johannessen og August Lange. Det 15 mann sterke rådet hadde denne sammensetning: Carsten Boysen, Karl Frimann Dahl, Anton Dalen, [[Kirsten Hansteen]], [[Hans Dedichen Heiberg (1904–1978)\|Hans Heiberg]], Sigrid Helliesen Lund, Jonathan Larsen, Siri Sverdrup Lunden, Hans Nilsen, Sverre Rotnes, Eva Rønnow, Liv Schødt, Oskar Stav, Lars Strømsvåg og Andreas Søvik. Denne midlertidige komiteen og dens råd hadde blant annet som formål å stimulere til oppstart av «lokale fredskomiteer på større bedrifter og i boligstrøk, på landsbygda og ute i fiskeværene».

	== Mot norsk medlemsskap i NATO ==		== Mot norsk medlemsskap i NATO ==

PaulVIF: /* Norske delegater til Paris-kongressen */

2025-09-24T15:19:46Z

Norske delegater til Paris-kongressen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. sep. 2025 kl. 15:19
Linje 3:		Linje 3:
	== Norske delegater til Paris-kongressen ==		== Norske delegater til Paris-kongressen ==
	Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis [[Friheten (Oslo)\|Friheten]] den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i [[Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund]] (KDV) [[Mimi Sverdrup Lunden]], sekretær Peder Vestad, teatersjef [[Hans Jacob Nilsen]] og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde [[Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening]] vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant [[Emil Løvlien]] og bekoste hans reise og opphold under kongressen.		Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis [[Friheten (Oslo)\|Friheten]] den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i [[Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund]] (KDV) [[Mimi Sverdrup Lunden]], sekretær Peder Vestad, teatersjef [[Hans Jacob Nilsen]] og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde [[Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening]] vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant [[Emil Løvlien]] og bekoste hans reise og opphold under kongressen.
	I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen [[9. april]] der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, [[Hans Heiberg]], [[Hans Jacob Nilsen]], Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, [[Sigrid Helliesen Lund]], Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og [[Eva Rønnow]], var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til [[NATO]].		I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen [[9. april]] der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, [[Hans Dedichen Heiberg (1904–1978)\|Hans Heiberg]], [[Hans Jacob Nilsen]], Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, [[Sigrid Helliesen Lund]], Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og [[Eva Rønnow]], var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til [[NATO]].

	== Arbeiderbevegelsen ledet an ==		== Arbeiderbevegelsen ledet an ==

Stigrp: lenke til artikkel om Gutorm Gjessing

2025-05-29T17:13:15Z

lenke til artikkel om Gutorm Gjessing

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. mai 2025 kl. 17:13
Linje 33:		Linje 33:
	Det gikk ikke så bra med Fredsfronten i Norge. FFiNs sekretær Adam Egede Nissen arbeidet iherdig med sin hovedkomite for å få de til å være mer tilbakeholdne i forhold til andre fredslag i Norge, slik at Fredskomiteens linje derigjennom kunne få en større slagkraft. Især gjaldt dette vis a vis den viktige Stockholmsapellen. Det oppsto så stor uenighet i komiteen at det ledet til suspensjon og avsettelser. Denne striden kan man ganske klart se har linjer inn til den store striden i kommunistpartiet, der Furubotntilhengere nå ble beskyldt for å drive en selvbestaltet fredspolitikk i henholdsvis trotskiskist og titoistisk ånd. Slik kommer dette til uttrykk i et brev fra Mimi Sverdrup Lunden datert 29. august 1950 til maler, faglig leder og kommunist [[Einar Ravnbø]] i [[Tromsø]]: «De har foretatt seg atskillig bak vår rygg, som vi i disse dager har fått greie på. Det er de ekskluderte i Oslo, som Bekholt og Aksel Njå som er i spissen. (...) Blir det en offentlig splittelse i komiteen, får de fiendtlige aviser noe å fare med - fredskomiteen tar parti i kommunistenes stridigheter osv. Du kjenner hele oppsangen.»		Det gikk ikke så bra med Fredsfronten i Norge. FFiNs sekretær Adam Egede Nissen arbeidet iherdig med sin hovedkomite for å få de til å være mer tilbakeholdne i forhold til andre fredslag i Norge, slik at Fredskomiteens linje derigjennom kunne få en større slagkraft. Især gjaldt dette vis a vis den viktige Stockholmsapellen. Det oppsto så stor uenighet i komiteen at det ledet til suspensjon og avsettelser. Denne striden kan man ganske klart se har linjer inn til den store striden i kommunistpartiet, der Furubotntilhengere nå ble beskyldt for å drive en selvbestaltet fredspolitikk i henholdsvis trotskiskist og titoistisk ånd. Slik kommer dette til uttrykk i et brev fra Mimi Sverdrup Lunden datert 29. august 1950 til maler, faglig leder og kommunist [[Einar Ravnbø]] i [[Tromsø]]: «De har foretatt seg atskillig bak vår rygg, som vi i disse dager har fått greie på. Det er de ekskluderte i Oslo, som Bekholt og Aksel Njå som er i spissen. (...) Blir det en offentlig splittelse i komiteen, får de fiendtlige aviser noe å fare med - fredskomiteen tar parti i kommunistenes stridigheter osv. Du kjenner hele oppsangen.»

	Så kom den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg fram på teppet. Det var viktig å sikre god norsk representasjon på den andre Verdensfredskongressen som skulle avholdes i Sheffield. I egenskap av sine verv i den internasjonale Fredsfronten kom Ehrenburg til Norge for å avhjelpe de organisatoriske vanskelighetene man hadde her på berget. Hans råd til Hovedkomiteen synes å ha munnet ut i en anmodning om å få Hovedkomiteen til å tre tilbake til fordel for en del personer på venstresida i Arbeiderpartiet. Rowe spekulerer i hvem Ehrenburg kan ha vært i kontakt med, og nevner der Ap-politikerne [[Jakob Friis]] og [[Karl Evang]] samt den partiløse professor dr. philos i etnografi og styrer for [[Etnografisk museum]], [[Gutorm Gjessing]] som seinere (1961) stilte seg sammen med forfatteren [[Sigbjørn Hølmebakk]] og historikeren [[Per Maurseth]] som innbyder til [[Sosialistisk Folkeparti]]s stiftelse. Men striden var ikke over; Sverdrup Lunden var riktignok alene, men svært skeptisk til Ehrenburgs «direktiv». Andre fredsforkjempere mente at den nye linja var rett, men Sverdrup Lunden sto fast på at en ensidig satsing på «andre kretser» var uklokt. Det at «de andre ikke skal ha noe med oss å gjøre; vi skal bare være til stede og svare på spørsmål når de har møter om saka. Vi må ikke skrive under sammen med dem, vi må ikke vise oss offentlig i det hele tatt. (...) Det er bl. a. det jeg er i slett humør over - trass i at det var E.s ordre.» (Brev til KDV i [[Danmark]] 26. oktober 1950).		Så kom den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg fram på teppet. Det var viktig å sikre god norsk representasjon på den andre Verdensfredskongressen som skulle avholdes i Sheffield. I egenskap av sine verv i den internasjonale Fredsfronten kom Ehrenburg til Norge for å avhjelpe de organisatoriske vanskelighetene man hadde her på berget. Hans råd til Hovedkomiteen synes å ha munnet ut i en anmodning om å få Hovedkomiteen til å tre tilbake til fordel for en del personer på venstresida i Arbeiderpartiet. Rowe spekulerer i hvem Ehrenburg kan ha vært i kontakt med, og nevner der Ap-politikerne [[Jakob Friis]] og [[Karl Evang]] samt den partiløse professor dr. philos i etnografi og styrer for [[Etnografisk museum]], [[Gutorm Gjessing (1906–1979)\|Gutorm Gjessing]] som seinere (1961) stilte seg sammen med forfatteren [[Sigbjørn Hølmebakk]] og historikeren [[Per Maurseth]] som innbyder til [[Sosialistisk Folkeparti]]s stiftelse. Men striden var ikke over; Sverdrup Lunden var riktignok alene, men svært skeptisk til Ehrenburgs «direktiv». Andre fredsforkjempere mente at den nye linja var rett, men Sverdrup Lunden sto fast på at en ensidig satsing på «andre kretser» var uklokt. Det at «de andre ikke skal ha noe med oss å gjøre; vi skal bare være til stede og svare på spørsmål når de har møter om saka. Vi må ikke skrive under sammen med dem, vi må ikke vise oss offentlig i det hele tatt. (...) Det er bl. a. det jeg er i slett humør over - trass i at det var E.s ordre.» (Brev til KDV i [[Danmark]] 26. oktober 1950).
	Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet.		Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet.

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{bm}}

2024-03-12T09:06:11Z

Robot: Legger til {{bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 09:06
Linje 154:		Linje 154:
	*Samkatalogen: [http://www.arkivverket.no/sk/classes/fk_arkivskaper.php?ft=0&qc=&arkivskaperid=9658]		*Samkatalogen: [http://www.arkivverket.no/sk/classes/fk_arkivskaper.php?ft=0&qc=&arkivskaperid=9658]
	*AID-data: [http://aiddata.org/project/show/21953358]		*AID-data: [http://aiddata.org/project/show/21953358]

			{{ikke koord}}
			{{F2}}
			{{bm}}

	[[Kategori:Den norske Fredskomité\| ‎]]		[[Kategori:Den norske Fredskomité\| ‎]]
	[[Kategori:Oslo kommune]]		[[Kategori:Oslo kommune]]
	[[Kategori:Etableringer i 1949]]		[[Kategori:Etableringer i 1949]]
	~~{{ikke koord}}~~
	~~{{F2}}~~

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: Thumb høyre

2024-03-04T14:54:48Z

Robot: Endrer mal: Thumb høyre

Olve Utne: Teksterstatting – «`» til «'»

2024-02-29T12:03:00Z

Teksterstatting – «`» til «'»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. feb. 2024 kl. 12:03
Linje 64:		Linje 64:

	Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.		Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.
	* Student Gunnar Brøvig var medlem både av AUF og en tid leder for [[Det Norske Totalavholdsselskap`s Ungdom]] (DNTU)		* Student Gunnar Brøvig var medlem både av AUF og en tid leder for [[Det Norske Totalavholdsselskap's Ungdom]] (DNTU)

	== Politisk overvåking ==		== Politisk overvåking ==
Linje 86:		Linje 86:

	== Reorganisering i 1977 ==		== Reorganisering i 1977 ==
	Etter en nødvendig reorganisering i 1977 - som skal krediteres [[Knut Løfsnes]]` ([[SF]]s daværende formann sitt iherdige arbeid i en interimskomite der blant andre Roald Halvorsen (ekskludert NKP-medlem) og Rolf Dahl fra [[Norsk Kommuneforbund]] stilte seg i spissen, har DnF arbeidet med		Etter en nødvendig reorganisering i 1977 - som skal krediteres [[Knut Løfsnes]]' ([[SF]]s daværende formann sitt iherdige arbeid i en interimskomite der blant andre Roald Halvorsen (ekskludert NKP-medlem) og Rolf Dahl fra [[Norsk Kommuneforbund]] stilte seg i spissen, har DnF arbeidet med
	*«Helsinkidokumentet» fra [[1975]].		*«Helsinkidokumentet» fra [[1975]].
	*Brandtkommisjonens rapport 2: «I samme båt nord/sør. Samarbeid for en bedre verden».		*Brandtkommisjonens rapport 2: «I samme båt nord/sør. Samarbeid for en bedre verden».

Cnyborg: lenekretting

2018-09-07T10:28:39Z

lenekretting

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. sep. 2018 kl. 10:28
Linje 61:		Linje 61:

	== Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning ==		== Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning ==
	[[Lars Erik Rowe]] som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde [[Sven G. Holtsmark]] som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra [[Institutt for forsvarsstudier]]. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved [[Akers mek. verksted]]), Friheten-journalist [[Rolf Bernhardsen]]. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student [[Gunnar Brøvig]]*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. [[Arne Fredriksen]], forfatter [[Inger Hagerup]], Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler [[Tore Heramb]], Trygve Jensen (formann i [[Blikkenslagernes Forening]]), jernbanearbeider [[Hans Johansen]], Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, [[Torbjørn Marthinsen]] (formann i [[Torp Fagforening]]), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. [[Solveig Sudmann]], glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), [[Ingrid Hansen]] ([[Husmorforbundet]]). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med [[Torgrim Titlestad]], Roald Halvorsen og [[Kristian Jørstad]] den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra [[Drammen]] karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i [[Sambandet Norge Sovjetunionen]].» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.»		[[Lars Erik Rowe]] som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde [[Sven G. Holtsmark]] som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra [[Institutt for forsvarsstudier]]. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved [[Akers mek. verksted]]), Friheten-journalist [[Rolf Bernhardsen]]. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student [[Gunnar Brøvig]]*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. [[Arne Fredriksen]], forfatter [[Inger Hagerup]], Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler [[Tore Heramb]], Trygve Jensen (formann i [[Blikkenslagernes Forening]]), jernbanearbeider [[Hans Johansen (jernbanearbeider)\|Hans Johansen]], Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, [[Torbjørn Marthinsen]] (formann i [[Torp Fagforening]]), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. [[Solveig Sudmann]], glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), [[Ingrid Hansen]] ([[Husmorforbundet]]). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med [[Torgrim Titlestad]], Roald Halvorsen og [[Kristian Jørstad]] den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra [[Drammen]] karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i [[Sambandet Norge Sovjetunionen]].» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.»

	Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.		Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. [[Helga Evang]] som var formann i [[Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet]] (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: [[Ole Fredrik Olden]] ([[Norges Fredslag]] og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK [[Folkereisning Mot Krig]]) og [[Marie Lous Mohr]] (IKFF), som også var en av de som ble internert på [[Grini]] under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.

Cnyborg på 25. apr. 2017 kl. 13:14

2017-04-25T13:14:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. apr. 2017 kl. 13:14
Linje 3:		Linje 3:
	== Norske delegater til Paris-kongressen ==		== Norske delegater til Paris-kongressen ==
	Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis [[Friheten (Oslo)\|Friheten]] den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i [[Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund]] (KDV) [[Mimi Sverdrup Lunden]], sekretær Peder Vestad, teatersjef [[Hans Jacob Nilsen]] og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde [[Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening]] vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant [[Emil Løvlien]] og bekoste hans reise og opphold under kongressen.		Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis [[Friheten (Oslo)\|Friheten]] den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i [[Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund]] (KDV) [[Mimi Sverdrup Lunden]], sekretær Peder Vestad, teatersjef [[Hans Jacob Nilsen]] og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde [[Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening]] vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant [[Emil Løvlien]] og bekoste hans reise og opphold under kongressen.
	I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen [[9. april]] der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, [[Hans Heiberg]], [[Hans Jacob Nilsen]], Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, Sigrid Helliesen Lund, Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og [[Eva Rønnow]], var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til [[NATO]].		I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen [[9. april]] der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, [[Hans Heiberg]], [[Hans Jacob Nilsen]], Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, [[Sigrid Helliesen Lund]], Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og [[Eva Rønnow]], var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til [[NATO]].

	== Arbeiderbevegelsen ledet an ==		== Arbeiderbevegelsen ledet an ==

PaulVIF: /* Profilerte ledere */

2016-06-25T12:29:06Z

Profilerte ledere

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. jun. 2016 kl. 12:29
Linje 43:		Linje 43:

	== Profilerte ledere ==		== Profilerte ledere ==
	Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950. Ellers har det vist seg vanskelig å finne en oversikt over organisasjonens ledere, men [[Roald Halvorsen]], mangeårig leder av [[Norsk Grafisk Fagforbund]] var en av organisasjonens første ledere. Seinere har både professor [[Ivan Th. Rosenqvist]], fagforeningsleder [[Roy Pedersen]] og konsulent [[Jon Pelle Kjellstrøm]] stått ved roret. [[Harald ~~Øverås~~]], som ledet [[Arbeidsmannsforbundet]] gjennom mange år, var leder av DnFs råd. Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]], stortingsrepresentant [[Bjørn Unneberg]] fra [[Senterpartiet]] og [[Arne Fjørtoft]], tidligere leder av [[Venstre]] skal også ha vært medlemmer av DnFs råd. Imidlertid opplyser Bjørn Unneberg at hans befatning med fredskomiteen er ham totalt ukjent!		Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950. Ellers har det vist seg vanskelig å finne en oversikt over organisasjonens ledere, men [[Roald Halvorsen]], mangeårig leder av [[Norsk Grafisk Fagforbund]] var en av organisasjonens første ledere. Seinere har både professor [[Ivan Th. Rosenqvist]], fagforeningsleder [[Roy Pedersen]] og konsulent [[Jon Pelle Kjellstrøm]] stått ved roret. [[Harald Øveraas]], som ledet [[Arbeidsmannsforbundet]] gjennom mange år, var leder av DnFs råd. Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]], stortingsrepresentant [[Bjørn Unneberg]] fra [[Senterpartiet]] og [[Arne Fjørtoft]], tidligere leder av [[Venstre]] skal også ha vært medlemmer av DnFs råd. Imidlertid opplyser Bjørn Unneberg at hans befatning med fredskomiteen er ham totalt ukjent!

	== Kald krig ==		== Kald krig ==

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mar. 2024 kl. 14:54
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{~~thumb høyre~~\|Den norske Fredskomitè.jpg.jpg\|Den norske Fredskomites plakat ved 60-årsjubileet 2009.\|DnF 2010}}'''[[Den norske Fredskomité]]''' ble stiftet i juni [[1949]], av folk som før [[9. april]] [[1940]] hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen, var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok ''Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963'' og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie ''Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956'' blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ.</onlyinclude>		<onlyinclude>{{Thumb\|Den norske Fredskomitè.jpg.jpg\|Den norske Fredskomites plakat ved 60-årsjubileet 2009.\|DnF 2010}}'''[[Den norske Fredskomité]]''' ble stiftet i juni [[1949]], av folk som før [[9. april]] [[1940]] hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen, var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok ''Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963'' og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie ''Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956'' blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ.</onlyinclude>

	== Norske delegater til Paris-kongressen ==		== Norske delegater til Paris-kongressen ==
Linje 36:		Linje 36:
	Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet.		Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet.

	{{~~thumb høyre~~\|Knut Vidar Paulsen.JPG\|Knut Vidar Paulsen, Fredskomiteens leder og «talsperson» fra 2000.\|Familien 2010}}		{{Thumb\|Knut Vidar Paulsen.JPG\|Knut Vidar Paulsen, Fredskomiteens leder og «talsperson» fra 2000.\|Familien 2010}}
	{\|		{\|
	\|[[Bilde:Yngve Hågensen.jpg\|thumb\|300px\| Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]] var medlem av Den norske Fredskomités råd.<br />{{byline\|Bildet eies av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek}}]]		\|[[Bilde:Yngve Hågensen.jpg\|thumb\|300px\| Tidligere [[LO]]-leder [[Yngve Hågensen]] var medlem av Den norske Fredskomités råd.<br />{{byline\|Bildet eies av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek}}]]
Linje 49:		Linje 49:
	Hva som da kan ha befordret [[Ap]]-sekretær [[Haakon Lie]] til å skrive sin bok ''De kommunistiske dekkorganisasjoner - Dagbladet og Kaderpartiet'', som kom ut i Oslo i 1954, der han framhever «Allerede fra stiftelsen ble det klart at vi her sto overfor en kommunistisk dekkorganisasjon. Da (...) hovedkomiteen som skulle lede organisasjonen var valt, viste det seg at 7 av komiteens 9 medlemmer (i 1950), var velkjente medlemmer av Norges Kommunistiske Parti», kan derfor neppe ses på som annet enn et av hans mange «stikk» mot kommunistpartiet.		Hva som da kan ha befordret [[Ap]]-sekretær [[Haakon Lie]] til å skrive sin bok ''De kommunistiske dekkorganisasjoner - Dagbladet og Kaderpartiet'', som kom ut i Oslo i 1954, der han framhever «Allerede fra stiftelsen ble det klart at vi her sto overfor en kommunistisk dekkorganisasjon. Da (...) hovedkomiteen som skulle lede organisasjonen var valt, viste det seg at 7 av komiteens 9 medlemmer (i 1950), var velkjente medlemmer av Norges Kommunistiske Parti», kan derfor neppe ses på som annet enn et av hans mange «stikk» mot kommunistpartiet.
	På den annen side hevder Rowe at NKPs strategi i fredsarbeidet var preget av kryssende hensyn. Man ville på den ene side søke støtte for kampen mot NATO i alle grupperinger, men samtidig måtte ikke bevegelsen ta en «gal» retning. - Dette samtidig som Rowe siterer fra et skriv fra NKPs sentralstyre til partilagene datert 12.8. 1949 der det blant annet heter: «Det er (...) fredskomiteene selv som skal ta den praktiske og daglige ledelse av de konkrete tiltak til fredens forsvar. Disse komiteene (...) må ikke av våre partikamerater betraktes som underavdelinger av partiet». Det må ha vært den følgende passasjen som er gjengitt fra et ikke nærmere udatert skriv fra Sentralstyret til partilagene i 1949 om «Partiet og Fredskomiteen» som har forvirret hovedoppgaveskribenten: «De (fredskomiteene) er partiløse organisasjoner hvor kommunistene arbeider for å overbevise medlemmene av komiteene om '''hva''' som må gjøres i kampen for freden og og '''hvordan''' det må gjøres for å oppnå de største resultater. Gjennom sin egen innsats i arbeidet vil kommunistene, derved at de opptrer på en enhetlilg linje og utfører det beste arbeid, bli de naturlige ledere av fredskomiteens virksomhet». Her finner vi grunn til å peke på at dette synes å være både en fornuftig farbar veg for å få innflytelse i en organisasjon man ønsket å støtte, med en tilføyelse av at de øvrige norske partier arbeidet vel etter noenlunde samme lest.		På den annen side hevder Rowe at NKPs strategi i fredsarbeidet var preget av kryssende hensyn. Man ville på den ene side søke støtte for kampen mot NATO i alle grupperinger, men samtidig måtte ikke bevegelsen ta en «gal» retning. - Dette samtidig som Rowe siterer fra et skriv fra NKPs sentralstyre til partilagene datert 12.8. 1949 der det blant annet heter: «Det er (...) fredskomiteene selv som skal ta den praktiske og daglige ledelse av de konkrete tiltak til fredens forsvar. Disse komiteene (...) må ikke av våre partikamerater betraktes som underavdelinger av partiet». Det må ha vært den følgende passasjen som er gjengitt fra et ikke nærmere udatert skriv fra Sentralstyret til partilagene i 1949 om «Partiet og Fredskomiteen» som har forvirret hovedoppgaveskribenten: «De (fredskomiteene) er partiløse organisasjoner hvor kommunistene arbeider for å overbevise medlemmene av komiteene om '''hva''' som må gjøres i kampen for freden og og '''hvordan''' det må gjøres for å oppnå de største resultater. Gjennom sin egen innsats i arbeidet vil kommunistene, derved at de opptrer på en enhetlilg linje og utfører det beste arbeid, bli de naturlige ledere av fredskomiteens virksomhet». Her finner vi grunn til å peke på at dette synes å være både en fornuftig farbar veg for å få innflytelse i en organisasjon man ønsket å støtte, med en tilføyelse av at de øvrige norske partier arbeidet vel etter noenlunde samme lest.
	{{~~thumb høyre~~\|Hvorfor nei til Folk og Forsvar.jpg\|Informasjons-/agitasjonsbrosjyren ''Hvorfor nei til Folk og Forsvar''\|Scannet av [[Gunnar E. Kristiansen]]}}		{{Thumb\|Hvorfor nei til Folk og Forsvar.jpg\|Informasjons-/agitasjonsbrosjyren ''Hvorfor nei til Folk og Forsvar''\|Scannet av [[Gunnar E. Kristiansen]]}}

	== NKPs fredsarbeid og Folk og Forsvar ==		== NKPs fredsarbeid og Folk og Forsvar ==
Linje 57:		Linje 57:
	Hovedformålet var altså å få til et forpliktende samvirke mellom norske fredsorganisasjoner, noe både Forbech, Egede Nissen og Jacob Friis meget sterkt betonte både innenfor Fredsfronten og utad, hvilket Rowe betegner å være uttrykk for «avradikalisering» innen FFiN. Imidlertid må det også presiseres her at NKPs [[Just Lippe]] så tidlig som i 1951 skal ha påpekt overfor sitt sentralstyre at det reelle tallet fredskomiteer var så langt fra de 50 man offisielt opptrådte med, men langt nærmere 10.		Hovedformålet var altså å få til et forpliktende samvirke mellom norske fredsorganisasjoner, noe både Forbech, Egede Nissen og Jacob Friis meget sterkt betonte både innenfor Fredsfronten og utad, hvilket Rowe betegner å være uttrykk for «avradikalisering» innen FFiN. Imidlertid må det også presiseres her at NKPs [[Just Lippe]] så tidlig som i 1951 skal ha påpekt overfor sitt sentralstyre at det reelle tallet fredskomiteer var så langt fra de 50 man offisielt opptrådte med, men langt nærmere 10.

	{{~~thumb høyre~~\|EINAR RAVNBØ OG KARL MARX 1983.JPG\|Den profilerte NKPer fra Tromsø Einar Ravnbø. Her fotografert på partihhuset i Tromsø\|Gunnar E. Kristiansen}}		{{Thumb\|EINAR RAVNBØ OG KARL MARX 1983.JPG\|Den profilerte NKPer fra Tromsø Einar Ravnbø. Her fotografert på partihhuset i Tromsø\|Gunnar E. Kristiansen}}
	Et poeng som reflekterer denne tilstand fant vi under Rowes kapittel 6, avsnittet med tittelen «NKP og den sviktende Fredsfronten»: «I årsberetningene for 1955 for Sentrum lag (Oslo), [[Buskerud]] lag og [[Vestlandske lag av NKP\|Vestlandske lag]] nevnes det ingen ting om fredsarbeidet, noe som ville vært utenkelig i for eksempel 1950. I årsberetningen for [[Troms distrikt av NKP\|Troms distrikt]] nevnes fredsarbeidet, men da bare kort og lite inspirert: "Oppgaven med å samle underskrifter mot forberedelsene til atomkrig ble stilt først i perioden. I arbeidet med dette er det vist lite initiativ både fra distriktsstyret og laga, og det er ennå ikke lagt fram noen konkrete resultater av fredsarbeidet.»		Et poeng som reflekterer denne tilstand fant vi under Rowes kapittel 6, avsnittet med tittelen «NKP og den sviktende Fredsfronten»: «I årsberetningene for 1955 for Sentrum lag (Oslo), [[Buskerud]] lag og [[Vestlandske lag av NKP\|Vestlandske lag]] nevnes det ingen ting om fredsarbeidet, noe som ville vært utenkelig i for eksempel 1950. I årsberetningen for [[Troms distrikt av NKP\|Troms distrikt]] nevnes fredsarbeidet, men da bare kort og lite inspirert: "Oppgaven med å samle underskrifter mot forberedelsene til atomkrig ble stilt først i perioden. I arbeidet med dette er det vist lite initiativ både fra distriktsstyret og laga, og det er ennå ikke lagt fram noen konkrete resultater av fredsarbeidet.»

Linje 103:		Linje 103:
	Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone på begynnelsen av 1980-årene.		Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone på begynnelsen av 1980-årene.

	{{~~thumb høyre~~\|Tusenårsvarden.jpg\|«Tusenårsvarden» - En av DnFs plakater ver århundreskiftet 1999/2000.\|DnF 1999}}		{{Thumb\|Tusenårsvarden.jpg\|«Tusenårsvarden» - En av DnFs plakater ver århundreskiftet 1999/2000.\|DnF 1999}}
	== Tusenårsvarde på Skreolegret ==		== Tusenårsvarde på Skreolegret ==
	Det var DnF som tok initiativ til å reise Tusenårsvarden på [[Skreolegret]] i [[Valdres]] i [[1999]]. Parolen var «For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule».		Det var DnF som tok initiativ til å reise Tusenårsvarden på [[Skreolegret]] i [[Valdres]] i [[1999]]. Parolen var «For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule».