Den norske kirke under andre verdenskrig - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Prestene nedlegger sine embeter */

2024-11-28T19:08:38Z

Prestene nedlegger sine embeter

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. nov. 2024 kl. 19:08
Linje 19:		Linje 19:

	== Prestene nedlegger sine embeter ==		== Prestene nedlegger sine embeter ==
	Biskopene, prestene og menighetene benyttet ukene etter biskopenes embetsnedleggelse til ytterligere konsolidering, rådslagning og forberedelse. Det hevet seg blant prestene stadig flere røster for at de måtte følge biskopenes og domprostenes eksempel. Flere proster søkte avskjed, og situasjonen ble prekær for stiftskapellanene, som var direkte underordnet de NS-vennlige prestene som nå ledet bispekontorene. Berggrav advarte mot at prester enkeltvis eller i grupper skulle nedlegge sine embeter, fordi han fryktet en masseutmelding av statskirken. Det var viktig å unngå at staten kom kirken i forkjøpet og avskjediget prestene. Beslutningen om at prestene skulle gå til aksjon og nedlegge den statlige delen av sine embeter, ble tatt i Kristent Samråd (se nedenfor) i tiden 22. mars til 29. mars 1942, under arbeidet med den teologisk-kirkelige erklæringen som fikk navnet Kirkens Grunn (se nedenfor). Prestene fikk ikke lang tid til å tenke over om de skulle være med på aksjonen påskedag. I Oslo mottok prestene Kirkens Grunn påskeaften om morgenen. Noen steder fikk dokumentet før, andre steder senere. De fleste prester skrev under erklæringen om embetsnedleggelsen straks de fikk dokumentet, fordi det var en ventet aksjon. Kirkens Grunn og erklæringen om embetsnedleggelsen ble lest opp i forbindelse med høytidsgudstjenesten påskedag 5. april 1942. Enkelte steder på Vestlandet, og i annekskirker, og i Nidaros bispedømme ble dokumentet og aksjonen gjort kjent for menigheten andre påskedag. I Hålogaland bispedømme og noen få andre steder skjedde det søndag etter påske eller så snart anledningen bød seg. Dokumentet ble lest fra prekestolen, eller fra kordøren, under selve gudstjenesten eller ved gudstjenestens slutt. Tidspunktet varierte. Det ble de fleste steder lest i sin helhet, bare noen få steder ble det forkortet. Tilslutningen der hvor det ble lest opp, var større enn normalt. I enkelte menigheter sto menigheten under opplesningen. Det foregikk på en verdig og alvorsfylt måte. Den overveiende del av prestene nedla sine embeter påskedagene og de nærmeste ukene. Om våren og sommeren kom det melding om en og annen som sluttet seg til aksjonen. Gruppen med etternølere var liten. Innen utgangen av 1942 hadde 645 av 699 geistlige embetsmenn i kirken nedlagt sine embeter, d.v.s. 92,3 %. I tillegg kom de ordinerte prester i offentlig kirkelig stilling og i de frivillige kristelige organisasjoner. I denne kategorien ga 152 av 159 prester sin tilslutning til Kirkens Grunn. Det samlede resultat ble at 797 av 858 prester sluttet seg til dokumentet og nedla sine embeter såfremt de hadde slike. Det betyr at innen årsskiftet 1942/1943, hadde 92,9 % av presteskapet stilt seg bak Kirkens Grunn. 61 prester eller 7,1 %, opptrådte lojalt mot det eksisterende statsstyret og beholdt sine embeter. Prestenes embetsnedleggelse kom overraskende på okkupasjonsmakten. Medlemmene av Kristent Samråd, unntatt Ole Hallesby og Ludvig Hope, ble arrestert.		Biskopene, prestene og menighetene benyttet ukene etter biskopenes embetsnedleggelse til ytterligere konsolidering, rådslagning og forberedelse. Det hevet seg blant prestene stadig flere røster for at de måtte følge biskopenes og domprostenes eksempel. Flere proster søkte avskjed, og situasjonen ble prekær for stiftskapellanene, som var direkte underordnet de NS-vennlige prestene som nå ledet bispekontorene. Berggrav advarte mot at prester enkeltvis eller i grupper skulle nedlegge sine embeter, fordi han fryktet en masseutmelding av statskirken. Det var viktig å unngå at staten kom kirken i forkjøpet og avskjediget prestene. Beslutningen om at prestene skulle gå til aksjon og nedlegge den statlige delen av sine embeter, ble tatt i Kristent Samråd (se nedenfor) i tiden 22. mars til 29. mars 1942, under arbeidet med den teologisk-kirkelige erklæringen som fikk navnet Kirkens Grunn (se nedenfor). Prestene fikk ikke lang tid til å tenke over om de skulle være med på aksjonen påskedag. I Oslo mottok prestene Kirkens Grunn påskeaften om morgenen. Noen steder fikk dokumentet før, andre steder senere. De fleste prester skrev under erklæringen om embetsnedleggelsen straks de fikk dokumentet, fordi det var en ventet aksjon. Kirkens Grunn og erklæringen om embetsnedleggelsen ble lest opp i forbindelse med høytidsgudstjenesten påskedag 5. april 1942. Enkelte steder på Vestlandet, og i annekskirker, og i Nidaros bispedømme ble dokumentet og aksjonen gjort kjent for menigheten andre påskedag. I Hålogaland bispedømme og noen få andre steder skjedde det søndag etter påske eller så snart anledningen bød seg. Dokumentet ble lest fra prekestolen, eller fra kordøren, under selve gudstjenesten eller ved gudstjenestens slutt. Tidspunktet varierte. Det ble de fleste steder lest i sin helhet, bare noen få steder ble det forkortet. Tilslutningen der hvor det ble lest opp, var større enn normalt. I enkelte menigheter sto menigheten under opplesningen. Det foregikk på en verdig og alvorsfylt måte. Den overveiende del av prestene nedla sine embeter påskedagene og de nærmeste ukene. Om våren og sommeren kom det melding om en og annen som sluttet seg til aksjonen. Gruppen med etternølere var liten. Innen utgangen av 1942 hadde 645 av 699 geistlige embetsmenn i kirken nedlagt sine embeter, d.v.s. 92,3 %. I tillegg kom de [[Ordinasjon\|ordinerte]] prester i offentlig kirkelig stilling og i de frivillige kristelige organisasjoner. I denne kategorien ga 152 av 159 prester sin tilslutning til Kirkens Grunn. Det samlede resultat ble at 797 av 858 prester sluttet seg til dokumentet og nedla sine embeter såfremt de hadde slike. Det betyr at innen årsskiftet 1942/1943, hadde 92,9 % av presteskapet stilt seg bak Kirkens Grunn. 61 prester eller 7,1 %, opptrådte lojalt mot det eksisterende statsstyret og beholdt sine embeter. Prestenes embetsnedleggelse kom overraskende på okkupasjonsmakten. Medlemmene av Kristent Samråd, unntatt Ole Hallesby og Ludvig Hope, ble arrestert.

	== Menighetenes deltakelse ==		== Menighetenes deltakelse ==

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T14:11:13Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 14:11
Linje 57:		Linje 57:

	{{SAO}}		{{SAO}}

			{{ikke koord}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]
	[[Kategori:Den norske kirke]]		[[Kategori:Den norske kirke]]

	~~{{ikke koord}}~~

Olve Utne: Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

2023-11-15T21:56:09Z

Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. nov. 2023 kl. 21:56
Linje 59:		Linje 59:

	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]
	[[~~kategori~~:Den norske kirke]]		[[Kategori:Den norske kirke]]

	{{ikke koord}}		{{ikke koord}}

PaulVIF: /* Den midlertidige kirkeledelse */

2019-01-14T08:52:53Z

Den midlertidige kirkeledelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jan. 2019 kl. 08:52
Linje 30:		Linje 30:
	{{utdypende artikkel\|Den midlertidige kirkeledelse}}		{{utdypende artikkel\|Den midlertidige kirkeledelse}}
	{{thumb\|Ole Hallesby foto 1949.jpg\|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.\|Leif Ørnelund}}		{{thumb\|Ole Hallesby foto 1949.jpg\|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.\|Leif Ørnelund}}
	Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.		Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i [[Grunnloven]] og norsk [[kirkerett]]. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.

	== Kirkens Grunn ==		== Kirkens Grunn ==

Cnyborg på 14. aug. 2017 kl. 08:41

2017-08-14T08:41:37Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2017 kl. 08:41
Linje 55:		Linje 55:

	* Artikkelen er basert på et manuskript utarbeidet av Sigurd Rødsten, [[Statsarkivet i Oslo]].		* Artikkelen er basert på et manuskript utarbeidet av Sigurd Rødsten, [[Statsarkivet i Oslo]].

			{{SAO}}

	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]

Cnyborg: /* Kirkekampen */

2017-08-14T08:40:42Z

Kirkekampen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2017 kl. 08:40
Linje 3:		Linje 3:
	== Kirkekampen ==		== Kirkekampen ==

	{{utdypende artikkel\|~~Kirkestriden under andre verdenskrig~~}}		{{utdypende artikkel\|Kirkekampen}}

	Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.		Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.

Cnyborg: /* Kirkekampen */

2017-08-14T07:45:25Z

Kirkekampen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2017 kl. 07:45
Linje 3:		Linje 3:
	== Kirkekampen ==		== Kirkekampen ==

	{{utdypende artikkel\|Kirkestriden}}		{{utdypende artikkel\|Kirkestriden under andre verdenskrig}}

	Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.		Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.

Cnyborg: /* Kirkekampen */

2017-08-14T07:44:48Z

Kirkekampen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2017 kl. 07:44
Linje 2:		Linje 2:

	== Kirkekampen ==		== Kirkekampen ==
	Kirkekampen betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.
			{{utdypende artikkel\|Kirkestriden}}

			Kirkekampen eller kirkestriden betegner den norske kirkes kamp mot den totalitære NS-staten, og for sin egen selvstendighet og for rettsstaten. Kirkekampen gjorde at biskopene og prestene brøt med det statlige kirkestyret våren 1942. I den ideologisk-politiske kampsituasjon som kirken sto i, hadde den storparten av befolkningen bak seg. Den norske regjering i London kunne den også regne med moralsk støtte fra.

	== Okkupasjon ==		== Okkupasjon ==

Siri J: /* Den midlertidige kirkeledelse */ typo

2017-08-12T21:43:24Z

Den midlertidige kirkeledelse: typo

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. aug. 2017 kl. 21:43
Linje 27:		Linje 27:
	{{utdypende artikkel\|Den midlertidige kirkeledelse}}		{{utdypende artikkel\|Den midlertidige kirkeledelse}}
	{{thumb\|Ole Hallesby foto 1949.jpg\|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.\|Leif Ørnelund}}		{{thumb\|Ole Hallesby foto 1949.jpg\|Ole Hallesby var en av initiativtakerne til Den midlertidige kirkeledelse.\|Leif Ørnelund}}
	Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. ~~Juli~~ 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.		Den midlertidige kirkeledelse (DMK), var navnet på det organ som tok seg av det administrative styre i kirken etter det åpne bruddet med Quisling-regjeringen og Kirkedepartementet. Det ble etablert ved biskopenes beslutning 20. juni 1942, etter initiativ fra Ole Hallesby som var medlem både av Kristent Samråd og Kirkens Samråd. Den nye kirkeledelse besto av tre biskoper og tre leke medlemmer av arbeidsutvalget i Kirkens Samråd, og med Hallesby som formann. Opprettelsen ble kunngjort i alle landets kirker 26. juli 1942. Denne kirken omfattet alle de syv biskopene, om lag 92 % av prestene, begge de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner, bispedømmerådene, de fleste menighetsråd og størsteparten av folkekirkens medlemmer. Fordi bruddet med statens kirkestyre ble betraktet som temporært, la DMK an på å bevare de kirkelige ordninger mest mulig intakt. Den bygget i størst mulig utstrekning på den «gamle» statskirkelige forfatning med basis i Grunnloven og norsk kirkerett. Det var en forutsetning at all virksomhet i den selvadministrerte norske folkekirke skulle skje i tilknytning til Kirkens Grunn. Ved innmelding i kirken og ved ordinasjon ble dette presisert. Menighetslivet fortsatte omtrent som tidligere. Det ble sørget for en egen økonomisk ordning med lønn til prestene, som ble boende i de offentlige presteboliger de fleste steder. De holdt gudstjenester og utførte kirkelige forretninger. En regner med at 222 prester ble forhindret i sin tjeneste, forvist eller arrestert; 94 prester kom i fengsel. Brudepar ble henvist til borgerlige myndigheter. Kirkens blanketter og stempler ble byttet ut ved at sogneprest embete ble erstattet med menighet. Hallesby fremsto som kirkekampens leder, etter husarresten av Berggrav i sin hytte i april 1942. Det var nødvendig med stadig suppleringer av medlemmene av DMK, da flere ble forvist eller fengslet. Etter at Hallesby og Hope ble arrestert i mai 1943, måtte den gå «under jorden». De to siste år av kirkekampen måtte kirkeledelsen arbeide i det stille. Folk visste knapt hvem som til enhver tid var med. En rekke menigheter ble uten prest, og det ble satt inn vikarer der hvor det var mulig. Teologiske kandidater, studenter og ikke-ordinerte ble benyttet. DMK var flere ganger i kontakt med den norske regjering i London med tanke på ordningen av de kirkelige forhold i landet i overgangstiden. Ett resultat var kgl.res. 8. mai 1945, som oppnevnte DMK «som midlertidig rådgivende organ» og godkjente landsplanen for fjerning av prester som støttet NS, som skulle effektueres av biskopene. Mandatet ble forlenget til 1947.

	== Kirkens Grunn ==		== Kirkens Grunn ==

Siri J: puss, lenking

2017-08-11T23:09:51Z

puss, lenking

Vis endringer