Diakon - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Katolsk */

2024-11-28T15:48:32Z

Katolsk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. nov. 2024 kl. 15:48
Linje 3:		Linje 3:
	==Katolsk==		==Katolsk==

	I [[Den katolske kirke]] var og er diakonen en ~~vigslet~~ mann som assisterer presten. Diakonene har sitt opphav i arbeidet de første menighetene gjorde for fattige og enker, og en diakon var da ansvarlig for denne menighetspleien. Etterhvert ble diakonene satt inn i mange andre typer arbeid, som å lede forskjellige seremonier i mangel av en prest, å være sjelesørger og å ha ansvar i menigheter, kirker og kapeller. Diakoner er lekmenn, og kan ikke feire [[nattverd]] slik prester og biskoper kan, men de har en del fullmakter som lekfolk flest ikke har.		I [[Den katolske kirke]] var og er diakonen en [[Ordinasjon\|ordinert]] mann som assisterer presten. Diakonene har sitt opphav i arbeidet de første menighetene gjorde for fattige og enker, og en diakon var da ansvarlig for denne menighetspleien. Etterhvert ble diakonene satt inn i mange andre typer arbeid, som å lede forskjellige seremonier i mangel av en prest, å være sjelesørger og å ha ansvar i menigheter, kirker og kapeller. Diakoner er lekmenn, og kan ikke feire [[nattverd]] slik prester og biskoper kan, men de har en del fullmakter som lekfolk flest ikke har.

	Tradisjonelt har diakonatet vært et skritt på veien mot prestevigsel. I nyere tid har man også fått ''permanente diakoner''. Disse skal ikke prestevies, men ønsker å stå i diakonatet, ofte ved siden av en annen jobb eller som pensjonister. Fordi permanente diakoner ikke skal prestevies kan de være gift, men en ugift mann som blir diakonviet kan ikke senere gifte seg.		Tradisjonelt har diakonatet vært et skritt på veien mot prestevigsel. I nyere tid har man også fått ''permanente diakoner''. Disse skal ikke prestevies, men ønsker å stå i diakonatet, ofte ved siden av en annen jobb eller som pensjonister. Fordi permanente diakoner ikke skal prestevies kan de være gift, men en ugift mann som blir diakonviet kan ikke senere gifte seg.

Cnyborg på 8. nov. 2024 kl. 10:06

2024-11-08T10:06:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. nov. 2024 kl. 10:06
Linje 14:		Linje 14:

	* [[Leksikon:Degn\|Degn]] i ''Norsk historisk leksikon''.		* [[Leksikon:Degn\|Degn]] i ''Norsk historisk leksikon''.
			* {{WP-lenke\|Diakon\|nb}}.
			* [https://snl.no/diakon Diakon] i ''Store norske leksikon''.
	{{Bm}}		{{Bm}}

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Cnyborg på 7. nov. 2024 kl. 13:21

2024-11-07T13:21:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. nov. 2024 kl. 13:21
Linje 9:		Linje 9:
	==Protestantisk==		==Protestantisk==

	~~{{leksikon\|Degn}}~~		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap mv. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.

	~~Etter~~ [[~~reformasjonen~~]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap mv. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.		== Kilder og litteratur ==

			* [[Leksikon:Degn\|Degn]] i ''Norsk historisk leksikon''.
	{{Bm}}		{{Bm}}

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-13T12:19:45Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 12:19
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap mv. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap mv. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.
			{{Bm}}

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Janes: /* Protestantisk */

2018-10-10T12:14:55Z

Protestantisk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. okt. 2018 kl. 12:14
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap mv. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.
	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Janes: /* Protestantisk */

2018-10-10T12:14:24Z

Protestantisk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. okt. 2018 kl. 12:14
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. ~~Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.~~		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod.

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Janes: /* Protestantisk */

2018-10-10T12:13:17Z

Protestantisk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. okt. 2018 kl. 12:13
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer ~~en vanlige~~ skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da til en mer vanlig skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Janes: /* Protestantisk */

2018-10-10T12:12:08Z

Protestantisk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. okt. 2018 kl. 12:12
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk ~~for~~ og ~~skaffe~~ seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer en vanlige skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk og skaffet seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer en vanlige skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Janes: /* Protestantisk */

2018-10-10T12:11:10Z

Protestantisk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. okt. 2018 kl. 12:11
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk for og skaffe seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer en vanlige skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. ~~Oppsummert så synes det som~~ Trondheim har hatt ~~sin~~ degnegård ~~hele tiden~~ og ~~før~~ reformasjonen, mens andre byer ~~som Oslo~~ ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk for og skaffe seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer en vanlige skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Trondheim har hatt degnegård både før og etter reformasjonen, mens andre store byer i landet ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]

Janes: /* Protestantisk */

2018-10-10T12:08:25Z

Protestantisk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. okt. 2018 kl. 12:08
Linje 11:		Linje 11:
	{{leksikon\|Degn}}		{{leksikon\|Degn}}

	Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk for og skaffe seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer en vanlige skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Oppsummert så synes det som Trondheim har hatt sin degnegård hele tiden og før reformasjonen, mens andre byer som Oslo ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.		Etter [[reformasjonen]] i 1539 kom en kirkeordinans som hadde som ledende prinsipp at alle i samfunnet uavhengig av klasse skulle lære den nye lutherske bibellæren og få kristelig opplysning. Det gikk imidlertid nokså smått med og få denne ordning i gang over hele landet. Det ble klaget fra alle stift. Biskop Hans Gaas fikk under ett opphold i København i 1552 kongen til å utstede en streng skrivelse om “den store uskikkelighed, som finner sted i Trondhjems stift, at det nemlig ingen sognedegne finnes ved nogen kirke”, og det måtte ennå et nytt kongebrev til i 1568, som stadfestet det tidligere. Det ble gjennom kirkeordinans både fra kong Christian III og deretter Christian IV bestemt at degnen skulle gå presten til hånde under gudstjenesten, lede kirkesang og messe på latin og undervise ungdommen i den nye Lutherske katekismen. For og kunne gjøre det måtte han være kyndig i latin og derfor ble degnen hentet fra det øverste trinn i Latinskolen hvis det var mulig. Det var først og fremst i byene slike fantes. Når en elev ved Latinskolen måtte ut i distriktet for og undervise ble han kalt en løpedegn. Han ble fram til eneveldet i 1660 valgt av 6 valgmenn og i tillegg sognepresten selv. Degnen hadde flere oppgaver. En annen oppgave var og frakte brev og beskjeder fra presten ut til bøndene i sognet. Det ble ofte klaget over degnens uvitenhet både i latin og annet. I et kongebrev av 1562 heter det at degnene er uskikket og ikke kunne lese eller skrive latin. Dette gjeldt først og fremst forholdene på landet. Forholdet mellom prest og degn var åpenbart anstrengt utover dette århundret. Det finnes flere historier om åpen konflikt mellom disse og degnen ble ansett som ulydig og uforskammet. Det var trolig også fordi degnen noen ganger stilte seg på bøndenes side og sikkert passet på at presten ikke drev med maktmisbruk for og skaffe seg selv økonomiske fordeler. Degnen fikk selv av de innsamlede penger. Jfr. ordtaket, "Når det regner på presten, drypper det på degnen". Degnen ble dermed tilsidesatt og holdt utenfor når presten holdt selskap. Det måtte utstedes gjentatte påbud om ansettelse av degner og tilveiebringelse av gårder og inntekter for degner. Først ut på 1600-tallet ble disse påbud i Norge i alminnelighet etterfulgt. Senere ble degnene forpliktet til og holde en mer ordnet skole, og det ble da mer en vanlige skole. I slutten av 1700-tallet ble denne utilstrekkelige skolen etter hvert avløst inntil det endelig ved skoleordningen av 29 juli 1814 ble bestemt at samtlige degnekall skulle avskaffes og deres inntekter benyttes til den nye skolens fremme. De kirkelige oppgaver for degnen ble da henlagt og i realiteten utvisket. Degnen som klokker bestod. Oppsummert så synes det som Trondheim har hatt sin degnegård hele tiden og før reformasjonen, mens andre byer som Oslo ikke fikk dette på plass før langt utpå 1600-tallet.

	[[Kategori:Kirkelige embeter]]		[[Kategori:Kirkelige embeter]]