Eiendomsregistre i byer - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: Teksterstatting – «{{Hbr-prosjekt}}» til «{{Eiendomsregistre}}»

2024-11-07T12:49:53Z

Teksterstatting – «{{Hbr-prosjekt}}» til «{{Eiendomsregistre}}»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. nov. 2024 kl. 12:49
Linje 97:		Linje 97:
	[[Eiendomsregister i Ålesund\|Ålesund]]		[[Eiendomsregister i Ålesund\|Ålesund]]
	[[Åsgårdstrand_Eiendomsregister\|Åsgårdstrand]]		[[Åsgårdstrand_Eiendomsregister\|Åsgårdstrand]]
	{{~~Hbr-prosjekt~~}}		{{Eiendomsregistre}}

	[[Kategori:Eiendomsregistre]]		[[Kategori:Eiendomsregistre]]
	[[Kategori:Matrikler]]		[[Kategori:Matrikler]]
	[[Kategori:Eiendomsforhold]]		[[Kategori:Eiendomsforhold]]

Arne Solli: /* Historiske eiendomsregister i byer */

2024-09-30T13:30:55Z

Historiske eiendomsregister i byer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2024 kl. 13:30
Linje 6:		Linje 6:


	Det betyr at til slutten av 1800-tallet hadde byene i Norge to sett av identifikasjonssystemer for fast eiendom. De fleste og de mindre byene hadde branntakstnummer som identifiksjon, mens de største byene som Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand hadde egne nummersystemer helt uavhengig av branntakstene. Bakgrunnen for dette er at de største byene bygde matriklene på eldre registre som hadde blitt benyttet ved ordinær skattelegging (innkvarteringsskatt) og ved ekstraskatter (1743, 1762). ~~For sammenstilling~~ og ~~kopling av~~ informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.		Det betyr at til slutten av 1800-tallet hadde byene i Norge to sett av identifikasjonssystemer for fast eiendom. De fleste og de mindre byene hadde branntakstnummer som identifiksjon, mens de største byene som Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand hadde egne nummersystemer helt uavhengig av branntakstene. Bakgrunnen for dette er at de største byene bygde matriklene på eldre registre som hadde blitt benyttet ved ordinær skattelegging (innkvarteringsskatt) og ved ekstraskatter (1743, 1762). Det eldre registrene i de største byene hadde utgangspunkt i å kunne sammenstille og koble informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger, og da er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver. Det er på denne tiden nummersystemet med roder og husnummer etableres i Bergen, og tilsvarende har andre store byer kvartaler og kvartalsnumre.

	Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer.		Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer.

Arne Solli: /* Historiske eiendomsregister i byer */

2024-09-30T13:28:38Z

Historiske eiendomsregister i byer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2024 kl. 13:28
Linje 4:		Linje 4:
	Fra ca. 1800 tok byfogd og byskriver i bruk forsikringsnummeret som identifikasjon av grunneiendom og bygninger. Det er på samme tid at magistrat og byfogd begynner å omtale registrene som matrikler. Protokoller fra byfogd, byskriver og bygningsavgiften 1802 har ofte likarted oppbygging, eiendomsidentifikasjon selv om opplysningene på den enkelte eiendom varierer avhengig av formål. Byfogd og byvaktmester har egne register relatert i skatter og avgifter basert på byeiendom, mens byskriver har tilsvarende register men for hjemmel (skjøter) og heft (pant). Registrenes indeks eller oppslagsnøkkel er den samme, men byfogden omtaler sitt register som matrikkel, mens byskriver kaller et helt analogt register for panteregister.		Fra ca. 1800 tok byfogd og byskriver i bruk forsikringsnummeret som identifikasjon av grunneiendom og bygninger. Det er på samme tid at magistrat og byfogd begynner å omtale registrene som matrikler. Protokoller fra byfogd, byskriver og bygningsavgiften 1802 har ofte likarted oppbygging, eiendomsidentifikasjon selv om opplysningene på den enkelte eiendom varierer avhengig av formål. Byfogd og byvaktmester har egne register relatert i skatter og avgifter basert på byeiendom, mens byskriver har tilsvarende register men for hjemmel (skjøter) og heft (pant). Registrenes indeks eller oppslagsnøkkel er den samme, men byfogden omtaler sitt register som matrikkel, mens byskriver kaller et helt analogt register for panteregister.

	For sammenstilling og kopling av informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.

	Det betyr at til slutten av 1800-tallet hadde byene i Norge to sett av identifikasjonssystemer for fast eiendom. De fleste og de mindre byene hadde branntakstnummer som identifiksjon, mens de største byene som Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand hadde egne nummersystemer helt uavhengig av branntakstene. Bakgrunnen for dette er at de største byene bygde matriklene på eldre registre som hadde blitt benyttet ved ordinær skattelegging (innkvarteringsskatt) og ved ekstraskatter (1743, 1762)
			Det betyr at til slutten av 1800-tallet hadde byene i Norge to sett av identifikasjonssystemer for fast eiendom. De fleste og de mindre byene hadde branntakstnummer som identifiksjon, mens de største byene som Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand hadde egne nummersystemer helt uavhengig av branntakstene. Bakgrunnen for dette er at de største byene bygde matriklene på eldre registre som hadde blitt benyttet ved ordinær skattelegging (innkvarteringsskatt) og ved ekstraskatter (1743, 1762). For sammenstilling og kopling av informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.

	Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer.		Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer.

Arne Solli: /* Historiske eiendomsregister i byer */

2024-09-30T13:27:19Z

Historiske eiendomsregister i byer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2024 kl. 13:27
Linje 2:		Linje 2:
	Frem til ikraftsetting av delingsloven 1.1.1980 hadde byene i Norge forskjelligartede registre og systemer for eiendomsregistrering. Bygningslovene hadde siden 1800-tallet gitt en rekke bestemmelser om eiendomsinformasjon og dokumentasjon av eiendommer. For eksempel 1924-loven har kapitler om saksbehandling, oppgaver og stillinger, om byplaner, regulering (tomter), om oppmåling og deling av grunn, og flere kapitler om byggearbeider inkludert tilsyn, kontroll og sanksjoner. Lovene påla bykommunene en rekke bestemmelser med krav om dokumentasjon, men uten krav til oppbygging av arkiv og register for opplysningene. Dette galdt også identifikasjon av eiendom, der man på landsbygden siden 1800-tallet hadde gårds- og bruksnummer som felles nøkkel som ble benyttet av prest, lensmann, fut og sorenskriver. Siden byene var egne uavhengige enheter var det også mindre behov for likeartede eller felles systemer. Det betyr ikke at byene hadde helt ulike systemer, så foreksempel hadde loven om brannforsikring fra 1767 stor innflytelse på register og registreringssytemene. Det som fra ca. 1800 er omtalt som bymatrikler bygger ofte på innhold og systematikk fra de tiårlige protokollene for brannforsikring.		Frem til ikraftsetting av delingsloven 1.1.1980 hadde byene i Norge forskjelligartede registre og systemer for eiendomsregistrering. Bygningslovene hadde siden 1800-tallet gitt en rekke bestemmelser om eiendomsinformasjon og dokumentasjon av eiendommer. For eksempel 1924-loven har kapitler om saksbehandling, oppgaver og stillinger, om byplaner, regulering (tomter), om oppmåling og deling av grunn, og flere kapitler om byggearbeider inkludert tilsyn, kontroll og sanksjoner. Lovene påla bykommunene en rekke bestemmelser med krav om dokumentasjon, men uten krav til oppbygging av arkiv og register for opplysningene. Dette galdt også identifikasjon av eiendom, der man på landsbygden siden 1800-tallet hadde gårds- og bruksnummer som felles nøkkel som ble benyttet av prest, lensmann, fut og sorenskriver. Siden byene var egne uavhengige enheter var det også mindre behov for likeartede eller felles systemer. Det betyr ikke at byene hadde helt ulike systemer, så foreksempel hadde loven om brannforsikring fra 1767 stor innflytelse på register og registreringssytemene. Det som fra ca. 1800 er omtalt som bymatrikler bygger ofte på innhold og systematikk fra de tiårlige protokollene for brannforsikring.

	Fra ca. 1800 tok byfogd og byskriver i bruk forsikringsnummeret som identifikasjon av grunneiendom og bygninger. Protokoller fra byfogd, byskriver og bygningsavgiften 1802 har ofte likarted oppbygging, eiendomsidentifikasjon selv om opplysningene på den enkelte eiendom varierer avhengig av formål.		Fra ca. 1800 tok byfogd og byskriver i bruk forsikringsnummeret som identifikasjon av grunneiendom og bygninger. Det er på samme tid at magistrat og byfogd begynner å omtale registrene som matrikler. Protokoller fra byfogd, byskriver og bygningsavgiften 1802 har ofte likarted oppbygging, eiendomsidentifikasjon selv om opplysningene på den enkelte eiendom varierer avhengig av formål. Byfogd og byvaktmester har egne register relatert i skatter og avgifter basert på byeiendom, mens byskriver har tilsvarende register men for hjemmel (skjøter) og heft (pant). Registrenes indeks eller oppslagsnøkkel er den samme, men byfogden omtaler sitt register som matrikkel, mens byskriver kaller et helt analogt register for panteregister.

	For sammenstilling og kopling av informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.		For sammenstilling og kopling av informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.

Arne Solli: /* Historiske eiendomsregister i byer */

2024-09-30T13:21:10Z

Historiske eiendomsregister i byer

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2024 kl. 13:21
Linje 1:		Linje 1:
	=Historiske eiendomsregister i byer=		=Historiske eiendomsregister i byer=
	Frem til ikraftsetting av delingsloven 1.1.1980 hadde byene i Norge forskjelligartede registre og systemer for eiendomsregistrering. Bygningslovene hadde siden 1800-tallet gitt en rekke bestemmelser~~, for~~ eksempel 1924-loven har kapitler om saksbehandling, oppgaver og stillinger, om byplaner, regulering (tomter), om oppmåling og deling av grunn, og flere kapitler om byggearbeider inkludert tilsyn, kontroll og sanksjoner. Lovene påla bykommunene en rekke bestemmelser med krav om dokumentasjon, men uten krav til oppbygging av arkiv og register for opplysningene. Dette galdt også identifikasjon av eiendom, der man på landsbygden siden 1800-tallet hadde gårds- og bruksnummer som felles nøkkel som ble benyttet av prest, lensmann, fut og sorenskriver. Siden byene var egne uavhengige enheter var det også mindre behov for likeartede eller felles systemer. ~~For sammenstilling og kopling av informasjon~~ på ~~tvers av embeter, etater~~ og ~~avdelinger~~ er ~~unik identifikasjon~~ og ~~nøkler avgjørdene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen~~ fra ~~1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem~~ for ~~byskriver~~.		Frem til ikraftsetting av delingsloven 1.1.1980 hadde byene i Norge forskjelligartede registre og systemer for eiendomsregistrering. Bygningslovene hadde siden 1800-tallet gitt en rekke bestemmelser om eiendomsinformasjon og dokumentasjon av eiendommer. For eksempel 1924-loven har kapitler om saksbehandling, oppgaver og stillinger, om byplaner, regulering (tomter), om oppmåling og deling av grunn, og flere kapitler om byggearbeider inkludert tilsyn, kontroll og sanksjoner. Lovene påla bykommunene en rekke bestemmelser med krav om dokumentasjon, men uten krav til oppbygging av arkiv og register for opplysningene. Dette galdt også identifikasjon av eiendom, der man på landsbygden siden 1800-tallet hadde gårds- og bruksnummer som felles nøkkel som ble benyttet av prest, lensmann, fut og sorenskriver. Siden byene var egne uavhengige enheter var det også mindre behov for likeartede eller felles systemer. Det betyr ikke at byene hadde helt ulike systemer, så foreksempel hadde loven om brannforsikring fra 1767 stor innflytelse på register og registreringssytemene. Det som fra ca. 1800 er omtalt som bymatrikler bygger ofte på innhold og systematikk fra de tiårlige protokollene for brannforsikring.

	Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer. ~~Siden 1800-tallet hadde eiendommer~~		Fra ca. 1800 tok byfogd og byskriver i bruk forsikringsnummeret som identifikasjon av grunneiendom og bygninger. Protokoller fra byfogd, byskriver og bygningsavgiften 1802 har ofte likarted oppbygging, eiendomsidentifikasjon selv om opplysningene på den enkelte eiendom varierer avhengig av formål.

			For sammenstilling og kopling av informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.

			Det betyr at til slutten av 1800-tallet hadde byene i Norge to sett av identifikasjonssystemer for fast eiendom. De fleste og de mindre byene hadde branntakstnummer som identifiksjon, mens de største byene som Bergen, Oslo, Trondheim og Kristiansand hadde egne nummersystemer helt uavhengig av branntakstene. Bakgrunnen for dette er at de største byene bygde matriklene på eldre registre som hadde blitt benyttet ved ordinær skattelegging (innkvarteringsskatt) og ved ekstraskatter (1743, 1762)

			Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer.

	=A, B=		=A, B=

Arne Solli på 30. sep. 2024 kl. 13:01

2024-09-30T13:01:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. sep. 2024 kl. 13:01
Linje 1:		Linje 1:
	=Historiske eiendomsregister i byer=		=Historiske eiendomsregister i byer=
			Frem til ikraftsetting av delingsloven 1.1.1980 hadde byene i Norge forskjelligartede registre og systemer for eiendomsregistrering. Bygningslovene hadde siden 1800-tallet gitt en rekke bestemmelser, for eksempel 1924-loven har kapitler om saksbehandling, oppgaver og stillinger, om byplaner, regulering (tomter), om oppmåling og deling av grunn, og flere kapitler om byggearbeider inkludert tilsyn, kontroll og sanksjoner. Lovene påla bykommunene en rekke bestemmelser med krav om dokumentasjon, men uten krav til oppbygging av arkiv og register for opplysningene. Dette galdt også identifikasjon av eiendom, der man på landsbygden siden 1800-tallet hadde gårds- og bruksnummer som felles nøkkel som ble benyttet av prest, lensmann, fut og sorenskriver. Siden byene var egne uavhengige enheter var det også mindre behov for likeartede eller felles systemer. For sammenstilling og kopling av informasjon på tvers av embeter, etater og avdelinger er unik identifikasjon og nøkler avgjørdene. For eksempel krevde den egne loven for Bergen fra 1740 om tinglysing av fast eiendom at informasjon om eiendomen ble hentet inn fra kemner, byvaktmester, byfogd, byens største grunneier (Manufakturhuset) og ble lagt frem for byskriver.

			Med delingsloven fra 1.1.1980 fikk Norge for første gang et ensartet regelverk for eiendomsopplysninger. Dette inbefattet nøyaktig merking, oppmåling av grenser og registrering av eiendomsopplysninger. Loven gav grunnlaget for innføringen av GAB-registeret, G for grunneiendom, A for adresse og B for bygninger. Loven betydde i hovedsak at bestemmelsene i bygningsloven 1965 om oppmåling i byer og tettsteder ble gjeldende for hele landet. For byene betydde loven at byeiendommer måtte identifiseres med samme type nøkkel som på landsbygden, med gårds- og bruksnummer. Siden 1800-tallet hadde eiendommer

	=A, B=		=A, B=

Cnyborgbot: Robot: Erstatter kategorien Matrikkel forarbeid med Eiendomsregistre

2024-03-18T08:48:16Z

Robot: Erstatter kategorien Matrikkel forarbeid med Eiendomsregistre

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. mar. 2024 kl. 08:48
Linje 90:		Linje 90:
	{{Hbr-prosjekt}}		{{Hbr-prosjekt}}

	[[Kategori:~~Matrikkel forarbeid~~]]		[[Kategori:Eiendomsregistre]]
	[[Kategori:Matrikler]]		[[Kategori:Matrikler]]
	[[Kategori:Eiendomsforhold]]		[[Kategori:Eiendomsforhold]]

Arne Solli: /* Å */

2023-03-11T17:57:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mar. 2023 kl. 17:57
Linje 87:		Linje 87:
	=Å=		=Å=
	[[Eiendomsregister i Ålesund\|Ålesund]]		[[Eiendomsregister i Ålesund\|Ålesund]]
	[[~~Eiendomsregister i Åsgårdstrand~~\|Åsgårdstrand]]		[[Åsgårdstrand_Eiendomsregister\|Åsgårdstrand]]
	{{Hbr-prosjekt}}		{{Hbr-prosjekt}}

Arne Solli: /* V */

2023-03-11T17:56:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mar. 2023 kl. 17:56
Linje 83:		Linje 83:
	=V=		=V=
	[[Eiendomsregister i Vadsø\|Vadsø]]		[[Eiendomsregister i Vadsø\|Vadsø]]
	[[~~Eiendomsregister i Vardø~~\|Vardø]]		[[Vardø_Eiendomsregister\|Vardø]]

	=Å=		=Å=
	[[Eiendomsregister i Ålesund\|Ålesund]]		[[Eiendomsregister i Ålesund\|Ålesund]]

Arne Solli: /* T */

2023-03-11T17:55:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mar. 2023 kl. 17:55
Linje 77:		Linje 77:
	=T=		=T=
	[[Eiendomsregister i Tromsø\|Tromsø]]		[[Eiendomsregister i Tromsø\|Tromsø]]
	[[Eiendomsregister ~~i Trondhjem~~\|Trondhjem]]		[[Trondheim Eiendomsregister\|Trondhjem]]
	[[Tvedestrand Eiendomsregister\|Tvedestrand]]		[[Tvedestrand Eiendomsregister\|Tvedestrand]]
	[[Eiendomsregister i Tønsberg\|Tønsberg]]		[[Eiendomsregister i Tønsberg\|Tønsberg]]

	=V=		=V=
	[[Eiendomsregister i Vadsø\|Vadsø]]		[[Eiendomsregister i Vadsø\|Vadsø]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mar. 2023 kl. 17:55
Linje 77:		Linje 77:
	=T=		=T=
	[[Eiendomsregister i Tromsø\|Tromsø]]		[[Eiendomsregister i Tromsø\|Tromsø]]
	[[Eiendomsregister ~~i Trondhjem~~\|Trondhjem]]		[[Trondheim Eiendomsregister\|Trondhjem]]
	[[Tvedestrand Eiendomsregister\|Tvedestrand]]		[[Tvedestrand Eiendomsregister\|Tvedestrand]]
	[[Eiendomsregister i Tønsberg\|Tønsberg]]		[[Eiendomsregister i Tønsberg\|Tønsberg]]

	=V=		=V=
	[[Eiendomsregister i Vadsø\|Vadsø]]		[[Eiendomsregister i Vadsø\|Vadsø]]