Enhetsbefal - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 3. okt. 2023 kl. 08:44

2023-10-03T08:44:57Z

@@ Linje 25: / Linje 25: @@
 * Stein Helge Kingsrød: [http://pacem.no/2017/ny-personellordning-i-forsvaret-betydning-for-profesjonsidentiteten/ Ny personellordning i Forsvaret – betydning for profesjonsidentiteten], 15. august 2017, Pacem – Tidsskrift for militær etikk
 * [https://www.regjeringen.no/contentassets/6323bbae80bc48a2a4e27022acef98d6/no/pdfs/prp201420150111000dddpdfs.pdf ''Ordningen for militært tilsatte og endringer i forsvarspersonelloven m.m. (militærordningen)''], Prop. 111 LS (2014–2015). Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak og stortingsvedtak).
-* [https://forsvaret.no/aktuelt/klarsignal-om-ny-ordning Om den nye spesialistordningen i Forsvaret] vedtatt av Stortinget 12. juni 2015, med virkning fra 1. januar 2016.
+* [https://forsvaret.no/aktuelt/klarsignal-om-ny-ordning Om den nye spesialistordningen i Forsvaret] vedtatt av Stortinget 12. juni 2015, med virkning fra 1. januar 2016.   [[Kategori:Hæren]] [[Kategori:Sjøforsvaret]] [[Kategori:Luftforsvaret]]  [[Kategori:Militære grader]]  [[Kategori:Etableringer i 1930]] [[Kategori:Opphør i 2016]]
 {{bm}}{{ikke koord}}

PaulVIF: /* Enhetsbefal */

2023-10-02T14:20:55Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. okt. 2023 kl. 14:20
Linje 8:		Linje 8:
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble innplassert som fenriker, løytnanter og kapteiner/~~kapteinløtnanter~~, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble innplassert som fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløytnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.

PaulVIF: /* Enhetsbefal */

2023-10-02T14:20:26Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. okt. 2023 kl. 14:20
Linje 12:		Linje 12:
	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.

	Ordningen var premissgivende for personellpolitikken i Forsvaret og var lenge en tilstrekkelig løsning for å sikre stort volum til mobiliseringsforsvaret, et behov som stadig ble mindre etter hvert		Ordningen var premissgivende for personellpolitikken i Forsvaret og var lenge en tilstrekkelig løsning for å sikre stort volum til mobiliseringsforsvaret, et behov som stadig ble mindre etter hvert som dette ble bygget ned og delvis avviklet. Ordningen med enhetsbefal ble derfor utover på 2000-tallet vurdert til ikke å kunne møte framtidens behov på en god nok måte, med behov for større dybdekompetanse, kontinuitet og profesjonalitet.
	som dette ble bygget ned og delvis avviklet. Ordningen med enhetsbefal ble derfor utover på 2000-tallet vurdert til ikke å kunne møte framtidens behov på en god nok måte, med behov for større dybdekompetanse, kontinuitet og profesjonalitet.

	== Opphør i 2016 ==		== Opphør i 2016 ==

PaulVIF: /* Enhetsbefal */

2023-10-02T14:19:20Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. okt. 2023 kl. 14:19
Linje 8:		Linje 8:
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble ~~forfremmet til~~ fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble innplassert som fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.

PaulVIF på 2. okt. 2023 kl. 14:17

2023-10-02T14:17:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. okt. 2023 kl. 14:17
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Enhetsbefal]]''' var en ordning for befal i Forsvaret, innført i 1930 hvor en gikk bort fra den tidligere [[underoffiser]]-ordningen. Som ~~enhetsbefalfikk~~ alt befal et felles karriereløp, med bruk av de samme gradene. Den enkeltes utdannelse og erfaring ble avgjørende for innplassering i den samme karrierestigen.		'''[[Enhetsbefal]]''' var en ordning for befal i Forsvaret, innført i 1930 hvor en gikk bort fra den tidligere [[underoffiser]]-ordningen. Som enhetsbefal fikk alt befal et felles karriereløp, med bruk av de samme gradene. Den enkeltes utdannelse og erfaring ble avgjørende for innplassering i den samme karrierestigen.

	== Tidligere ordning ==		== Tidligere ordning ==

Kallrustad: /* Enhetsbefal */

2023-05-09T13:31:36Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. mai 2023 kl. 13:31
Linje 8:		Linje 8:
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.
	behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.

Kallrustad: Teksterstatting – «etterhvert» til «etter hvert »

2023-05-08T08:43:08Z

Teksterstatting – «etterhvert» til «etter hvert »

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2023 kl. 08:43
Linje 8:		Linje 8:
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og ~~etterhvert~~ behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etter hvert
			behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.

	Ordningen var premissgivende for personellpolitikken i Forsvaret og var lenge en tilstrekkelig løsning for å sikre stort volum til mobiliseringsforsvaret, et behov som stadig ble mindre ~~etterhvert~~ som dette ble bygget ned og delvis avviklet. Ordningen med enhetsbefal ble derfor utover på 2000-tallet vurdert til ikke å kunne møte framtidens behov på en god nok måte, med behov for større dybdekompetanse, kontinuitet og profesjonalitet.		Ordningen var premissgivende for personellpolitikken i Forsvaret og var lenge en tilstrekkelig løsning for å sikre stort volum til mobiliseringsforsvaret, et behov som stadig ble mindre etter hvert
			som dette ble bygget ned og delvis avviklet. Ordningen med enhetsbefal ble derfor utover på 2000-tallet vurdert til ikke å kunne møte framtidens behov på en god nok måte, med behov for større dybdekompetanse, kontinuitet og profesjonalitet.

	== Opphør i 2016 ==		== Opphør i 2016 ==

PaulVIF: /* Enhetsbefal */

2019-07-05T08:06:02Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. jul. 2019 kl. 08:06
Linje 6:		Linje 6:

	== Enhetsbefal ==		== Enhetsbefal ==
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] ([[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] (senere [[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) ved [[Karljohansvern]] i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etterhvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etterhvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

PaulVIF: /* Enhetsbefal */

2019-07-05T06:30:45Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. jul. 2019 kl. 06:30
Linje 8:		Linje 8:
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] ([[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] ([[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etterhvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]]~~, men dette~~ ble avskaffet i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etterhvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]] for enkelte særlig tekniske fagstillinger. Dette ble imidlertid avskaffet igjen i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.

PaulVIF: /* Enhetsbefal */

2019-07-04T17:22:52Z

Enhetsbefal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jul. 2019 kl. 17:22
Linje 8:		Linje 8:
	Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] ([[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) i [[Horten]].		Den nye befalingsordningen fra 1930 må sees på bakgrunn av den tids politiske og sosiale motsetningsforhold, og var ikke primært funksjonelt begrunnet i Forsvarets kompetansebehov. Ordningen opphevet kategorien med underoffiserer og det ble innført en gjennomgående befalsutdannelse. Dette medførte at alt yrkesbefal i hæren fra og med [[sersjant]]s grad måtte ha gjennomgått [[befalsskole]]. Med [[examen artium]] kunne en så gå videre til [[Krigsskolen]]. En befalskoleutdannet sersjant ville ved videre ansettelse kunne rykke opp til fenrik og høyere offisersgrader på ansiennitet og erfaring, uten [[Krigsskolen]] og dette ble særlig aktuelt for [[avdelingsbefal]]et, noe som tidligere ikke var mulig annet enn helt unntaksvis. Tilsvarende også i Marinen, hvor underoffiserene ble «spesialoffiserer» med grader normalt fra fenrik til kapteinløyntant, og det ble innført en felles eller parallell grunnutdanning for alt befal i Sjøforsvaret ved [[Sjømilitære korps]] ([[Befalsskolen for Sjøforsvaret]]) i [[Horten]].

	Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etterhvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en ~~på 1950-tallet~~ gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]], men dette ble avskaffet i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.		Erfaringene fra [[andre verdenskrig]], [[Tysklandsbrigaden]] og etterhvert behov for befal som NATO-medlem gjorde at en gjeninnførte gradene oversersjant og stabsersjant i [[Hæren]], vingsersjant og stabsersjant i [[Luftforsvaret]], og kvartermester I og flaggkvartermester i [[Sjøforsvaret]], men dette ble avskaffet i 1975 og de som hadde disse gradene ble forfremmet til fenriker, løytnanter og kapteiner/kapteinløtnanter, slik at man gjeninnførte enhetsbefalet.

	Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.		Enhetsbefalskorpset skulle både produsere ledere fra troppsnivå til strategisk nivå og stabsoffiserer på alle nivåene i mellom, og det skulle også ivareta de mer tekniske oppgavene på lavt nivå slik som instruktøroppgaver, materiellvedlikehold og direkte lederskap. Ordningen var vertikalt orientert for å rekruttere ledere med breddekompetanse, og ikke horisontalt for å utvikle dybdekompetanse, og behovet for dette bare økte. Dette sammen med tilsettingsvilkårene for befalet (og vervede) med teknisk dybdekompetanse, skapte stor personellgjennomgang og større rekrutteringsomkostninger. Dette påvirket profesjonaliteten, kompetansen og effektiviteten.