Halldis Neegård Østbye - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 29. jan. 2025 kl. 09:00

2025-01-29T09:00:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jan. 2025 kl. 09:00
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Bokomslag Jødeproblemet og dets løsning.jpg\|Boka ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn.}}		<onlyinclude>{{thumb\|Bokomslag Jødeproblemet og dets løsning.jpg\|Boka ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble først utgitt i 1939 under pdeudonymet Irene Sverd. Forfatteren var Halldis Neegård Østbye, som senere ga den ut under fullt navn.}}
	'''[[Halldis Neegård Østbye]]''' (født [[23. mai]] [[1896]] i [[Stor-Elvdal kommune\|Stor-Elvdal]], død [[19. oktober]] [[1983]] i [[Asker kommune\|Asker]]) regnes som en av de fremste ideologene i [[Nasjonal Samling]]. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets [[antisemittisme\|antisemittiske]] politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om [[Splitkeinfabrikken]] gjennom sin mann [[Peter Schou Østbye]], og var første leder i [[Damenes Skiklubb]] som ble stifta i 1931. </onlyinclude>		'''[[Halldis Neegård Østbye]]''' (født [[23. mai]] [[1896]] i [[Stor-Elvdal kommune\|Stor-Elvdal]], død [[19. oktober]] [[1983]] i [[Asker kommune\|Asker]]) regnes som en av de fremste ideologene i [[Nasjonal Samling]]. Hun var spesielt sentral i utviklinga av partiets [[antisemittisme\|antisemittiske]] politikk. Hennes karriere i partiet var på høyden før krigsutbruddet i 1940, og senere ble hun delvis fortrengt, men hun forble medlem av NS gjennom hele krigen. Hun er også knytta til historien om [[Splitkeinfabrikken]] gjennom sin mann [[Peter Schou Østbye (1887–1979)\|Peter Schou Østbye]], og var første leder i [[Damenes Skiklubb]] som ble stifta i 1931. </onlyinclude>

	==Unge år==		==Unge år==

Cnyborg på 29. jan. 2025 kl. 09:00

2025-01-29T09:00:00Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jan. 2025 kl. 09:00
Linje 15:		Linje 15:
	I Kristiania gikk Halldis på [[Oslo Handelsgymnas\|Handelsgymnasiet]]. Deretter begynte hun å jobbe som journalist i flere ukeblader, og i 1924 ble hun redaksjonssekretær i avisa ''Økonomisk Revue''. Det kan ha vært her hun fikk sin første dragning mot det tyske, for redaktør [[Emil Diesen]] hadde klare sympatier for Tyskland og sto på godt ute på høyresida i det politiske landskapet.		I Kristiania gikk Halldis på [[Oslo Handelsgymnas\|Handelsgymnasiet]]. Deretter begynte hun å jobbe som journalist i flere ukeblader, og i 1924 ble hun redaksjonssekretær i avisa ''Økonomisk Revue''. Det kan ha vært her hun fikk sin første dragning mot det tyske, for redaktør [[Emil Diesen]] hadde klare sympatier for Tyskland og sto på godt ute på høyresida i det politiske landskapet.

	I 1927 ble Halldis Neegård gift med [[Peter Schou Østbye]], som var elleve år eldre enn henne. Han hadde utvikla skismøringa ''Østbyes klister'', som var innbringende for ham. Han fikk noe senere kjøpt patentet på Splitkein-skiene, og tilsammen sikra dette en god økonomi for paret. Det ble ingen barn i ekteskapet, men de tok til seg hennes to nevøer da søstera Anna Helene døde mot slutten av 1920-åra. Peter Østbye hadde fabrikk i [[Brugata 3c (Oslo)\|Brugata 3c]], og paret bodde ved [[Lillevann (Oslo)\|Lillevann]].		I 1927 ble Halldis Neegård gift med [[Peter Schou Østbye (1887–1979)\|Peter Schou Østbye]], som var elleve år eldre enn henne. Han hadde utvikla skismøringa ''Østbyes klister'', som var innbringende for ham. Han fikk noe senere kjøpt patentet på Splitkein-skiene, og tilsammen sikra dette en god økonomi for paret. Det ble ingen barn i ekteskapet, men de tok til seg hennes to nevøer da søstera Anna Helene døde mot slutten av 1920-åra. Peter Østbye hadde fabrikk i [[Brugata 3c (Oslo)\|Brugata 3c]], og paret bodde ved [[Lillevann (Oslo)\|Lillevann]].

	==Nasjonal Samling==		==Nasjonal Samling==

Cnyborg på 18. okt. 2024 kl. 09:27

2024-10-18T09:27:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2024 kl. 09:27
Linje 72:		Linje 72:
	* [http://arkivverket.no/URN:db_read/db/49269/1634/ Oslo, Adressebok , 1937-1937].		* [http://arkivverket.no/URN:db_read/db/49269/1634/ Oslo, Adressebok , 1937-1937].
	* [[Ivo de Figueiredo\|Figueiredo, Ivo de]]: [http://www.ivodefigueiredo.no/Artikler/Langs%20historiens%20blindspor.htm «Langs historiens blindspor»] på forfatterens nettside (opprinnelig publisert i ''Historie'' 1/2001).		* [[Ivo de Figueiredo\|Figueiredo, Ivo de]]: [http://www.ivodefigueiredo.no/Artikler/Langs%20historiens%20blindspor.htm «Langs historiens blindspor»] på forfatterens nettside (opprinnelig publisert i ''Historie'' 1/2001).
	* {{~~Fosvold 1937~~}}.		* Fosvold, Anders. ''Bygdebok for Stor-Elvdal : bidrag til bygdens historie. 2''. Hamar. 1937. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2013061208002}}..
	* Østbye, Halldis Neegård: [http://ndla.no/sites/default/files/halldis_neegard_ostbye.pdf Brev til ministerpresident Quisling, datert 7. okt. 1942] i Riksarkivet, Bredtvedt kvinnefengsel, L5/49-50. Eske 1 dokumet nr. 41.		* Østbye, Halldis Neegård: [http://ndla.no/sites/default/files/halldis_neegard_ostbye.pdf Brev til ministerpresident Quisling, datert 7. okt. 1942] i Riksarkivet, Bredtvedt kvinnefengsel, L5/49-50. Eske 1 dokumet nr. 41.
	* [http://www.dagbladet.no/2012/11/23/magasinet/nazisme/andre_verdenskrig/historie/halldis_neegard_ostbye/24512958/ Nazisten Halldis] i ''Dagbladet'', publ. 2012-11-23, lest 2015-04-21.		* [http://www.dagbladet.no/2012/11/23/magasinet/nazisme/andre_verdenskrig/historie/halldis_neegard_ostbye/24512958/ Nazisten Halldis] i ''Dagbladet'', publ. 2012-11-23, lest 2015-04-21.

Cnyborg: Teksterstatting – «{{bokhylla|» til «{{nb.no|»

2023-11-30T09:54:30Z

Teksterstatting – «{{bokhylla|» til «{{nb.no|»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2023 kl. 09:54
Linje 54:		Linje 54:
	==Bibliografi i utvalg==		==Bibliografi i utvalg==

	* ''Jødeproblemet og dets løsning'', eget forlag, 1938. (som Irene Sverd) {{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2008041404008}}		* ''Jødeproblemet og dets løsning'', eget forlag, 1938. (som Irene Sverd) {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008041404008}}
	* ''Jødenes krig'', [[Kamban forlag]], 1941. {{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2007020201009}}		* ''Jødenes krig'', [[Kamban forlag]], 1941. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007020201009}}
	* ''Quislingsaken'', [[Blix Forlag]], 1941. {{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2007021401011}}		* ''Quislingsaken'', [[Blix Forlag]], 1941. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007021401011}}
	* ''Englands stemme'', Blix Forlag, 1941. {{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2007012201019}}		* ''Englands stemme'', Blix Forlag, 1941. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007012201019}}
	* ''Boken om Quisling''		* ''Boken om Quisling''
	* ''Quisling har sagt'' (sitatsamling i fire bind).		* ''Quisling har sagt'' (sitatsamling i fire bind).

Olve Utne: {{bm}}

2022-09-28T12:45:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2022 kl. 12:45
Linje 78:		Linje 78:

	==Eksterne lenker==		==Eksterne lenker==
			* {{hbr1-1\|pf01036392127183\|Halldis Neegård Østbye}}.

	* {{~~hbr1-1\|pf01036392127183\|Halldis Neegård Østbye~~}}.		{{Kvinner i lokalhistoria}}

	{{DEFAULTSORT:Østbye, Halldis Neegård}}		{{DEFAULTSORT:Østbye, Halldis Neegård}}
Linje 91:		Linje 92:
	[[Kategori:Dødsfall i 1983]]		[[Kategori:Dødsfall i 1983]]
	{{F2}}		{{F2}}
	{{~~Kvinner i lokalhistoria~~}}		{{bm}}

PaulVIF: /* Etter frigjøringa */ finner ingen bok, skrev litt om til samme meningsinnhold

2021-12-18T13:59:46Z

Etter frigjøringa: finner ingen bok, skrev litt om til samme meningsinnhold

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. des. 2021 kl. 13:59
Linje 46:		Linje 46:
	Halldis Neegård Østebye ankom Norge i mars 1952, og møtte til soning 15. januar 1953. En kunne tenke seg at straffen ville blitt lenger på grunn av flukten, men i stedet var den faktisk halvert. Det hadde nemlig kommet en ny rettsordning for gifte husmødre. Riktignok fikk hun en tilleggssiktelse for passforfalskning, men den førte ikke til noen stor reaksjon. Etter bare noen måneder ble hun benåda, og den 20. juni 1953 ble hun løslatt. Sammen med mannen og de to pleiesønnene ble hun boende på [[Petershall (Asker)\|Petershall]] i [[Asker kommune\|Asker]], som opprinnelig hadde vært deres sommersted.		Halldis Neegård Østebye ankom Norge i mars 1952, og møtte til soning 15. januar 1953. En kunne tenke seg at straffen ville blitt lenger på grunn av flukten, men i stedet var den faktisk halvert. Det hadde nemlig kommet en ny rettsordning for gifte husmødre. Riktignok fikk hun en tilleggssiktelse for passforfalskning, men den førte ikke til noen stor reaksjon. Etter bare noen måneder ble hun benåda, og den 20. juni 1953 ble hun løslatt. Sammen med mannen og de to pleiesønnene ble hun boende på [[Petershall (Asker)\|Petershall]] i [[Asker kommune\|Asker]], som opprinnelig hadde vært deres sommersted.

	Livet etter soning ble ikke enkelt. Skifabrikken hadde blitt satt under administrasjon, og disponenten ved fabrikken i denne overgangsperioden da Østbye satt i varetekt på [[Grini fangeleir\|Ilebu]] var den tidligere motstandsmannen [[Knut Møyen]], og han hadde latt patentene gå ut uten å fornye dem. De store inntektene Østbye hadde hatt under krigen forsvant i erstatningskrav, og det endte i økonomisk ruin. I de siste årene Halldis Neegård Østbye levde ble hun stadig mer bitter. Hun skal aldri ha uttrykt anger for sine handlinger, og skrev også om raseteorier etter 1953. [[Ivo de Figueiredo]] har i en artikkel om henne vist at hun hadde forestillinger om renhet, og at disse kan stamme fra oppvekståra. Dette overfører hun til samfunnet, og snakker om infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet<ref>Figueiredo, 2001</ref>. Hun opplevde også, uten at vi vet i hvor stor grad hun var klar over det, å bli skrevet ut av skihistorien. ~~Da boka om~~ [[Damenes Skiklubb]] ~~ble utgitt var~~ det [[Bitten Eriksen]] som ~~ble framheva~~, og ikke Neegård Østbye som hadde vært klubbens første leder.		Livet etter soning ble ikke enkelt. Skifabrikken hadde blitt satt under administrasjon, og disponenten ved fabrikken i denne overgangsperioden da Østbye satt i varetekt på [[Grini fangeleir\|Ilebu]] var den tidligere motstandsmannen [[Knut Møyen]], og han hadde latt patentene gå ut uten å fornye dem. De store inntektene Østbye hadde hatt under krigen forsvant i erstatningskrav, og det endte i økonomisk ruin. I de siste årene Halldis Neegård Østbye levde ble hun stadig mer bitter. Hun skal aldri ha uttrykt anger for sine handlinger, og skrev også om raseteorier etter 1953. [[Ivo de Figueiredo]] har i en artikkel om henne vist at hun hadde forestillinger om renhet, og at disse kan stamme fra oppvekståra. Dette overfører hun til samfunnet, og snakker om infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet<ref>Figueiredo, 2001</ref>. Hun opplevde også, uten at vi vet i hvor stor grad hun var klar over det, å bli skrevet ut av skihistorien. I senere omtale av [[Damenes Skiklubb]] har det vært [[Bitten Eriksen]] som er blitt framhevet, og ikke Neegård Østbye som hadde vært klubbens første leder.

	Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på [[Dikemark sykehus]], der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.		Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på [[Dikemark sykehus]], der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.

PaulVIF: /* Etter frigjøringa */

2021-12-18T13:22:18Z

Etter frigjøringa

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. des. 2021 kl. 13:22
Linje 46:		Linje 46:
	Halldis Neegård Østebye ankom Norge i mars 1952, og møtte til soning 15. januar 1953. En kunne tenke seg at straffen ville blitt lenger på grunn av flukten, men i stedet var den faktisk halvert. Det hadde nemlig kommet en ny rettsordning for gifte husmødre. Riktignok fikk hun en tilleggssiktelse for passforfalskning, men den førte ikke til noen stor reaksjon. Etter bare noen måneder ble hun benåda, og den 20. juni 1953 ble hun løslatt. Sammen med mannen og de to pleiesønnene ble hun boende på [[Petershall (Asker)\|Petershall]] i [[Asker kommune\|Asker]], som opprinnelig hadde vært deres sommersted.		Halldis Neegård Østebye ankom Norge i mars 1952, og møtte til soning 15. januar 1953. En kunne tenke seg at straffen ville blitt lenger på grunn av flukten, men i stedet var den faktisk halvert. Det hadde nemlig kommet en ny rettsordning for gifte husmødre. Riktignok fikk hun en tilleggssiktelse for passforfalskning, men den førte ikke til noen stor reaksjon. Etter bare noen måneder ble hun benåda, og den 20. juni 1953 ble hun løslatt. Sammen med mannen og de to pleiesønnene ble hun boende på [[Petershall (Asker)\|Petershall]] i [[Asker kommune\|Asker]], som opprinnelig hadde vært deres sommersted.

	Livet etter soning ble ikke enkelt. Skifabrikken hadde blitt satt under administrasjon, og disponenten ved fabrikken i denne overgangsperioden da Østbye satt i varetekt på [[Grini fangeleir\|Ilebu]] var den tidligere motstandsmannen [[Knut Møyen]], og han hadde latt patentene gå ut uten å fornye dem. De store inntektene Østbye hadde hatt under krigen forsvant i erstatningskrav, og det endte i økonomisk ruin. I de siste årene Halldis Neegård Østbye levde ble hun stadig mer bitter. Hun skal aldri ha uttrykt anger for sine handlinger, og skrev også om raseteorier etter 1953. [[Ivo de Figueiredo]] har i en artikkel om henne vist at hun hadde forestillinger om renhet, og at disse kan stamme fra oppvekståra. Dette overfører hun til samfunnet, og snakker om infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet<ref>Figueiredo, 2001</ref>. Hun opplevde også, uten at vi vet i hvor stor grad hun var klar over det, å bli skrevet ut av skihistorien. Da boka om [[Damenes ~~skiklubb~~]] ble utgitt var det [[Bitten Eriksen]] som ble framheva, og ikke Neegård Østbye som hadde vært klubbens første leder.		Livet etter soning ble ikke enkelt. Skifabrikken hadde blitt satt under administrasjon, og disponenten ved fabrikken i denne overgangsperioden da Østbye satt i varetekt på [[Grini fangeleir\|Ilebu]] var den tidligere motstandsmannen [[Knut Møyen]], og han hadde latt patentene gå ut uten å fornye dem. De store inntektene Østbye hadde hatt under krigen forsvant i erstatningskrav, og det endte i økonomisk ruin. I de siste årene Halldis Neegård Østbye levde ble hun stadig mer bitter. Hun skal aldri ha uttrykt anger for sine handlinger, og skrev også om raseteorier etter 1953. [[Ivo de Figueiredo]] har i en artikkel om henne vist at hun hadde forestillinger om renhet, og at disse kan stamme fra oppvekståra. Dette overfører hun til samfunnet, og snakker om infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet<ref>Figueiredo, 2001</ref>. Hun opplevde også, uten at vi vet i hvor stor grad hun var klar over det, å bli skrevet ut av skihistorien. Da boka om [[Damenes Skiklubb]] ble utgitt var det [[Bitten Eriksen]] som ble framheva, og ikke Neegård Østbye som hadde vært klubbens første leder.

	Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på [[Dikemark sykehus]], der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.		Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på [[Dikemark sykehus]], der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.

Stigrp: /* Etter frigjøringa */ graven er umarkert, kan også være slettet (observert av Stig Rune Pedersen 28 juli 2021)

2021-07-28T15:17:59Z

Etter frigjøringa: graven er umarkert, kan også være slettet (observert av Stig Rune Pedersen 28 juli 2021)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2021 kl. 15:17
Linje 49:		Linje 49:

	Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på [[Dikemark sykehus]], der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.		Hennes tilstand ble stadig mer prega av hat og konspirasjonsteorier. Hun mente etter hvert at hennes nærmeste stjal fra henne, og begynte å skrive ned beskyldninger mot dem på små lapper. Hun endte på [[Dikemark sykehus]], der hun tilbrakte sine siste år fram til hun døde der i høsten 1983.

			Halldis Neegård Østbye ble gravlagt sammen med ektemannen på [[Ris kirkegård (Oslo)\|Ris kirkegård]] i Oslo, men graven er umarkert.

	==Bibliografi i utvalg==		==Bibliografi i utvalg==

Stigrp: /* Nasjonal Samling */ pirk

2021-06-28T21:21:27Z

Nasjonal Samling: pirk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jun. 2021 kl. 21:21
Linje 28:		Linje 28:
	I 1939 økte [[Albert Viljam Hagelin]]s innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom [[Vidkun Quisling\|Quisling]] og [[Adolf Hitler\|Hitler]] i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også [[Gulbrand Lunde]] kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til [[Rikspropagandaledelsen]] i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i ''Fritt Folk'', propagandakontoret og i [[Kvinnehirden]] hvor hun var leder. I et brev til Quisling sa hun rett ut at hun var bitter for at man hadde lagt skjul på hva hun hadde utretta fordi hun var kvinne.		I 1939 økte [[Albert Viljam Hagelin]]s innflytelse i NS. Han la til rette for de to møtene mellom [[Vidkun Quisling\|Quisling]] og [[Adolf Hitler\|Hitler]] i 1939, og sted raskt i gradene. Under krigen ble han innenriksminister i NS-regjeringa. Hagelins og Halldis Neegård Østbyes karrierer kryssa hverandre; hans opptur signaliserte hennes tilbakeskritt. Også [[Gulbrand Lunde]] kom i veien for henne; han tok over propagandaavdelingen da den ble omgjort til [[Rikspropagandaledelsen]] i 1940. Hun ble i løpet av de første årene fratatt alle verv i partiet, både i ''Fritt Folk'', propagandakontoret og i [[Kvinnehirden]] hvor hun var leder. I et brev til Quisling sa hun rett ut at hun var bitter for at man hadde lagt skjul på hva hun hadde utretta fordi hun var kvinne.

	Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet ''Irene Sverd'', men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos ~~henn~~, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av [[jødedeportasjonen]]. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske [[SS]]-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder.		Selv om hun kritiserte Quisling internt, forble hun lojal utad. Hun slutta ikke med sin ideologiske virksomhet, men skrev artikler og bøker om ideologi og om Quisling. Hennes bok ''Jødeproblemet og dets løsning'' ble opprinnelig utgitt i 1938 under pseudonymet ''Irene Sverd'', men etter at hun mista sine verv fikk hun den utgitt i to nye opplag under fullt navn. Antisemittismen ble stadig tydeligere hos henne, og i 1942 engasjerte hun seg i planlegginga av [[jødedeportasjonen]]. Hun var blant annet med på å utarbeide navnelister over jøder som skulle pågripes og sendes ut av landet. Den 7. oktober 1942, omkring en måned før jødene ble pågrepet, skrev hun til Quisling av aksjonene mot jødene måtte være nådeløse, men foregå i det skjulte. Hun skrev om «anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire», og hun skrev også at man ikke måtte pine jødene til døde, slik en del tyske soldater kunne få lyst til, for en slått fiende skal ikke mishandles men «skytes raskt og nådeløst». Hun advarte også mot at unge, ariske [[SS]]-soldater ble brukt som bødler til «å skyte jødiske kvinner, barn og oldinger», men at man heller burdre brukte russere og asiater til dette. I sin bok hadde hun, i likhet med tyske nazister, foreslått deportasjon til Madagaskar. Men brevet fra 1942 viser at hun på det tidspunktet var inneforstått med hvilken vei den tyske jødeforfølgelsen hadde tatt. Selv om hun ikke uttrykkelig støtter den totale utryddelsen av det jødiske folk, viser brevet til Quisling tydelig at hun var konfortabel med drap på jøder.

	I 1943 ble hun medlen av [[Granskningskommisjonen av 1943]], ledet av [[Herman Harris Aall]], hvor hennes fokus var særlig i hvilken grad om [[jøder]] og [[Den norske frimurerorden\|frimurere]] hadde vært involvert da den norske nøytraliten strandet i 1940. Hennes sterke antisemittisme og konspiratoriske tilnærming førte til at kommisjonens arbeid også på dette feltet kjørte seg fast.		I 1943 ble hun medlen av [[Granskningskommisjonen av 1943]], ledet av [[Herman Harris Aall]], hvor hennes fokus var særlig i hvilken grad om [[jøder]] og [[Den norske frimurerorden\|frimurere]] hadde vært involvert da den norske nøytraliten strandet i 1940. Hennes sterke antisemittisme og konspiratoriske tilnærming førte til at kommisjonens arbeid også på dette feltet kjørte seg fast.

PaulVIF: /* Etter frigjøringa */

2020-12-09T08:06:29Z

Etter frigjøringa

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2020 kl. 08:06
Linje 40:		Linje 40:
	Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til [[Møllergata 19]], og satt så isolert på [[Bredtveit kvinnefengsel]] i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på [[Ilebu fengsel\|Ilebu]].		Også Halldis og Gunnar var gode skiløpere, men den råtne vårsnøen ga et vanskelig føre. De holder seg unna politiet til 16. mai, men da ble hun og pleiesønnen pågrepet. Hun ble sendt til [[Møllergata 19]], og satt så isolert på [[Bredtveit kvinnefengsel]] i åtte måneder. Etter to år i varetekt ble hun løslatt i påvente av at landssviksaken skulle komme for retten. I samme periode satt Peter Østbye og pleiesønnene på [[Ilebu fengsel\|Ilebu]].

	Først den 22. desember 1948 falt dommen i [[Oslo byrett]]. Den lød på sju års tvangsarbeid og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til [[Spania]]. Hun kryssa så over til Tanger i [[Marokko]], hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til [[London]], og derfra videre til [[Irland]]. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk.		Først den 22. desember 1948 falt dommen i [[Oslo byrett]]. Den lød på sju års [[tvangsarbeid]] og tap av sivile rettigheter i ti år. I 1948 hadde hevnropene i stor grad stilnet, og i forhold til andre dommer fra denne tida er det ikke en spesielt mild dom. Hun fikk innkalling til soning i april 1949, men møtte ikke opp. Det viste seg at hun hadde reist til Sverige på falsk pass, sammen med to venninner fra NS. Derfra kom hun seg med fly til Genève, og så til [[Spania]]. Hun kryssa så over til Tanger i [[Marokko]], hvor hun ble i tre måneder. For en overbevist rasist var ikke det noen grei opplevelse, for Tanger var en multikulturell by med nærmest lovløse tilstander i årene etter krigen. Hun hadde ikke pene ting å si om afrikanerne og araberne hun møtte der. Flukten fortsatte til [[London]], og derfra videre til [[Irland]]. I byen Athenry bodde det en NS-familie, og hun fikk bo hos dem som stuepike og kokk.

	Etter et par år i Irland kunne mannen fortelle at han hadde penger til gode for salg av Splitkein-ski. Han mente at de måtte kunne gjenforenes og skape seg et nytt liv i Nord-Amerika. De møtte hverandre i Spania, men Peter Østbye hadde da med seg nyheten om at pleiesønnen Odd hadde fått [[tuberkulose]] og var alvorlig syk. Dermed ble flukten avslutte, og hun vendte hjem til Norge for å sone straffen.		Etter et par år i Irland kunne mannen fortelle at han hadde penger til gode for salg av Splitkein-ski. Han mente at de måtte kunne gjenforenes og skape seg et nytt liv i Nord-Amerika. De møtte hverandre i Spania, men Peter Østbye hadde da med seg nyheten om at pleiesønnen Odd hadde fått [[tuberkulose]] og var alvorlig syk. Dermed ble flukten avslutte, og hun vendte hjem til Norge for å sone straffen.