Hjelp:Normalisering av personnavn - Sideversjonshistorikk

Jobr på 24. jun. 2016 kl. 16:56

2016-06-24T16:56:10Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 16:56
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[~~Metode~~:Normalisering av personnavn\|Normalisering av personnavn]]''' vil si at man velger standardformer av personnavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], var slik at de færreste hadde noe bevisst forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.</onlyinclude>		<onlyinclude>'''[[Hjelp:Normalisering av personnavn\|Normalisering av personnavn]]''' vil si at man velger standardformer av personnavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], var slik at de færreste hadde noe bevisst forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.</onlyinclude>

	I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.		I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.

	Det er i eldre navn normalt tre ledd: Fornavn, patronym (farsnavnet) og enten gårds- eller slektsnavn. Patronym og gårdsnavn ble ofte brukt til å danne slektsnavn på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det er særlig fornavn og patronym som er gjenstand for normalisering. For slektsnavn er det ofte enklere å finne en «riktig» form. Gårdsnavnene kan være vanskeligere. En mulighet er å følge praksis for skrivemåte av stedsnavn (se [[~~Metode~~:normalisering av stedsnavn]]), men dette kan føre til at man får anakronistiske former. En mulighet vil i mange tilfeller være å velge den formen av slektsnavn som har vært i bruk etter innføringa av navneloven.		Det er i eldre navn normalt tre ledd: Fornavn, patronym (farsnavnet) og enten gårds- eller slektsnavn. Patronym og gårdsnavn ble ofte brukt til å danne slektsnavn på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det er særlig fornavn og patronym som er gjenstand for normalisering. For slektsnavn er det ofte enklere å finne en «riktig» form. Gårdsnavnene kan være vanskeligere. En mulighet er å følge praksis for skrivemåte av stedsnavn (se [[Hjelp:normalisering av stedsnavn]]), men dette kan føre til at man får anakronistiske former. En mulighet vil i mange tilfeller være å velge den formen av slektsnavn som har vært i bruk etter innføringa av navneloven.

	Et unntak man gjerne gjør er for navn på kjente personer. Der velger man som hovedregel den skrivemåte de selv brukte, men i en del tilfeller finnes det en standardform som er mer eller mindre allment akseptert.		Et unntak man gjerne gjør er for navn på kjente personer. Der velger man som hovedregel den skrivemåte de selv brukte, men i en del tilfeller finnes det en standardform som er mer eller mindre allment akseptert.

Jobr: Jobr flyttet siden Metode:Normalisering av personnavn til Hjelp:Normalisering av personnavn uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode

2016-06-23T15:29:03Z

Jobr flyttet siden Metode:Normalisering av personnavn til Hjelp:Normalisering av personnavn uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode

← Eldre sideversjon

Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 15:29

Cnyborg: /* Se også */

2013-08-14T11:16:15Z

Se også

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2013 kl. 11:16
Linje 18:		Linje 18:
	==Se også==		==Se også==

	* [[Hjelp:Titler på artikler]]		* [[Hjelp:Titler på artikler#Personnavn\|Hjelp:Titler på artikler]]

	[[Kategori:Metode\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Metode\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Navn]]		[[Kategori:Navn]]

Cnyborg på 14. aug. 2013 kl. 11:13

2013-08-14T11:13:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2013 kl. 11:13
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>'''[[Metode:Normalisering av ~~fornavn~~\|Normalisering av ~~fornavn~~]]''' vil si at man velger standardformer av ~~fornavn~~ framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], ~~ikke~~ var slik at ~~man~~ hadde noe forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.</onlyinclude>		<onlyinclude>'''[[Metode:Normalisering av personnavn\|Normalisering av personnavn]]''' vil si at man velger standardformer av personnavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], var slik at de færreste hadde noe bevisst forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.</onlyinclude>

	I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.		I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.

			Det er i eldre navn normalt tre ledd: Fornavn, patronym (farsnavnet) og enten gårds- eller slektsnavn. Patronym og gårdsnavn ble ofte brukt til å danne slektsnavn på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det er særlig fornavn og patronym som er gjenstand for normalisering. For slektsnavn er det ofte enklere å finne en «riktig» form. Gårdsnavnene kan være vanskeligere. En mulighet er å følge praksis for skrivemåte av stedsnavn (se [[Metode:normalisering av stedsnavn]]), men dette kan føre til at man får anakronistiske former. En mulighet vil i mange tilfeller være å velge den formen av slektsnavn som har vært i bruk etter innføringa av navneloven.

	Et unntak man gjerne gjør er for navn på kjente personer. Der velger man som hovedregel den skrivemåte de selv brukte, men i en del tilfeller finnes det en standardform som er mer eller mindre allment akseptert.		Et unntak man gjerne gjør er for navn på kjente personer. Der velger man som hovedregel den skrivemåte de selv brukte, men i en del tilfeller finnes det en standardform som er mer eller mindre allment akseptert.

	~~På {{SITENAME}} ser vi for oss følgende hovedregel~~:		==Tilrådinger fra NLI==
	* ~~Det er fordelaktig om man normaliserer eldre~~ fornavn i ~~tråd med~~ lokal ~~uttale~~ og ~~navnetradisjoner~~, ~~for eksempel~~ i ~~tråd med praksis i ei bygdebok~~ for ~~området~~ man ~~skriver om~~.
	* ~~Fornavn skrevet ned etter ca. 1850, evt. fornavnene~~ til personer født ~~etter~~ 1830~~, skrives slik de er angitt i kildene såfremt det ikke er åpenbare avvik~~.		I spørsmål om normalisering av personnavn har Norsk lokalhistorisk institutt kommet med noen tilrådinger. Disse kan oppsummeres slik:
	* ~~Når man normaliserer~~ bør ~~normen~~ gjøres tilgjengelig for ~~andre, for eksempel ved at man oppsummerer prinsippene i en underartikkel til~~ [[~~Metode~~:~~Normalisering av fornavn\|denne artikkelen~~]] ~~eller i en artikkel om navnetradisjoner i området.~~
			* Normalisering av fornavn og fornavndelen av patronym bør være forankra i lokal navneskikk. Samme norm bør følges for fornavn og fornavnsdel av patronym, slik at man unngår blandingsformer.
			* Suffikset i patronym skrives –sson og –dotter for personer født før omk. 1830. Dette er det nærmeste man kommer en standardform som var i bruk over hele landet.
			* Normalisering bør begrenses til personer født før omk. 1830.
			* Normen bør gjøres tilgjengelig for leserne.

			==Se også==

			* [[Hjelp:Titler på artikler]]

	[[Kategori:Metode\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Metode\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Navn]]		[[Kategori:Navn]]

Cnyborg: Metode:Normalisering av fornavn flytta til Metode:Normalisering av personnavn

2013-08-14T10:57:22Z

Metode:Normalisering av fornavn flytta til Metode:Normalisering av personnavn

← Eldre sideversjon	Sideversjonen fra 14. aug. 2013 kl. 10:57
(Ingen forskjell)

Ida Tolgensbakk: test

2010-06-30T12:01:57Z

test

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. jun. 2010 kl. 12:01
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Metode:Normalisering av fornavn\|Normalisering av fornavn]]''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], ikke var slik at man hadde noe forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.		<onlyinclude>'''[[Metode:Normalisering av fornavn\|Normalisering av fornavn]]''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], ikke var slik at man hadde noe forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.</onlyinclude>

	I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.		I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.

Cnyborg: korr

2010-01-13T09:00:40Z

korr

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jan. 2010 kl. 09:00
Linje 10:		Linje 10:
	* Når man normaliserer bør normen gjøres tilgjengelig for andre, for eksempel ved at man oppsummerer prinsippene i en underartikkel til [[Metode:Normalisering av fornavn\|denne artikkelen]] eller i en artikkel om navnetradisjoner i området.		* Når man normaliserer bør normen gjøres tilgjengelig for andre, for eksempel ved at man oppsummerer prinsippene i en underartikkel til [[Metode:Normalisering av fornavn\|denne artikkelen]] eller i en artikkel om navnetradisjoner i området.

	[[Kategori:Metode\|{{PAGENAME}}		[[Kategori:Metode\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Navn]]		[[Kategori:Navn]]

Cnyborg: Ny side: '''Normalisering av fornavn''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt …

2010-01-13T09:00:27Z

Ny side: '''Normalisering av fornavn''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt …

Ny side

'''[[Metode:Normalisering av fornavn|Normalisering av fornavn]]''' vil si at man velger standardformer av fornavn framfor å følge skrivemåten i kildene. Årsaken til at dette er aktuelt er at det fram til [[1800-tallet]], og i mange tilfeller inn på [[1900-tallet]], ikke var slik at man hadde noe forhold til skrivemåten. En og samme person kan dermed ha fått sitt navn skrevet på flere måter i kildene. Norsk navnetradisjon bærer preg av liten grad av standardisering i forhold til mange andre lands tradisjoner. Dette gjelder endringer over tid, endringer som følge av skrivere som valgte egne former og etter hvert oppfatningen av at det som opprinnelig var versjoner av et og samme navn egentlig er ulike navn.

I et lokalhistorisk verk, som en bygdebok, velger forfatteren derfor ofte å normalisere navn. Dette kan vekke sterke følelser, spesielt fra personer som finner slektninger omtalt under det de oppfatter som et fremmed navn. Samtidig har normalisering fordeler i forhold til muligheten til å indeksere navn og til å avgjøre hvilken form av de mange som er oppgitt i kirkebøker og andre kilder man skal velge. Sentralt for normaliseringsprinsippet er forståelsen av at navn i tidligere tider ble skrevet etter eget forgodtbefinnende, og ikke etter noen tanke om at en skrivemåte var rett og andre var gale. På midten av [[1800-tallet]] inntreffer et skifte. Dette blir blant annet knytta til økende lese- og skrivekyndighet hos allmuen, som førte til at flere fikk et bevisst forhold til hvordan navnet deres ble skrevet. I [[1920-åra]] kom et enda tydeligere skifte med [[navneloven]] som førte til at skrivemåten ble fast for hver enkelt persons navn.

Et unntak man gjerne gjør er for navn på kjente personer. Der velger man som hovedregel den skrivemåte de selv brukte, men i en del tilfeller finnes det en standardform som er mer eller mindre allment akseptert.

På {{SITENAME}} ser vi for oss følgende hovedregel:
* Det er fordelaktig om man normaliserer eldre fornavn i tråd med lokal uttale og navnetradisjoner, for eksempel i tråd med praksis i ei bygdebok for området man skriver om.
* Fornavn skrevet ned etter ca. 1850, evt. fornavnene til personer født etter 1830, skrives slik de er angitt i kildene såfremt det ikke er åpenbare avvik.
* Når man normaliserer bør normen gjøres tilgjengelig for andre, for eksempel ved at man oppsummerer prinsippene i en underartikkel til [[Metode:Normalisering av fornavn|denne artikkelen]] eller i en artikkel om navnetradisjoner i området.

[[Kategori:Metode|{{PAGENAME}}
[[Kategori:Navn]]