Jakob Eliassen (1922–2010) - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-I følge +Ifølge)

2026-07-22T09:11:08Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-I følge +Ifølge)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. jul. 2026 kl. 09:11
Linje 46:		Linje 46:

	== Rømningsplaner ==		== Rømningsplaner ==
	To av kompisene, som også arbeidet for tyskerne snakka tidvis om å finne på noe annet. [[Atle Anthonsen]] gikk på gymnaset, og hadde en deltidsjobb på lageret i [[BSIN]], det som gikk under betegnelsen «Gymnastikken». Birger Steen arbeidet ved et anlegg tyskerne hadde på [[Gangsåsholmen]]. Flere av Harstad-ungdommene var opptatt av å komme seg til Sverige for å få sloss for Norge. Når dette med Sverige kom opp var nok det også betinget av at en eldre bror av Atle; [[Kåre Bergiton Antonsen\|Kåre Bergiton]] allerede var kommet seg til [[Canada]] ved å reise gjennom Sovjet og [[Japan]] via Sverige. Dessuten var det flere jamaldringer som og hadde tatt seg over til Sverige på vei til [[England]] for å gå inn i de norske styrkene der. Utpå seinhøsten 1942 hadde en av kameratene fått snusen i at en tidligere klassekamerat var gått inn i [[hirden]]. Dette avfødte et hjemmebesøk hos den frafalne. Alle tre trampa inn på kjøkkenet til karen som akkurat den kvelden satt og sydde på distinksjonene på den nyervervede uniformen sin. I et anfall av sinne tok Jakob tak i skjorta hans – reiv av epålettene og kasta de og plaggene i golvet mens han fortalte karen hva han mente om ham. Vel ute igjen kom de på at det kanskje ikke hadde vært så lurt dette. De kunne jo bli satt fast for mindre. Der og da ble beslutningen tatt. «Vi rømmer – til Sverige». Slik husket Jakob at beslutningen ble tatt. Det er i dag ganske vanskelig å vite noe eksakt, for både Atle og Birger er døde. Når vi søker å sjekke det mot andre kilder, sier disse at de to ikke har fortalt sin versjon med samme innhold. Dette kan ha å gjøre med at for Jakob ble akkurat denne hendelsen skjellsettende, for det var jo han som ribba hirduniformen. Mens det for de andre to kanskje har vært andre forhold som spilte en større rolle. For Atle var det kan hende blitt stadig viktigere å sammenligne seg med brorens innsats – som skulle bli flyver. Mens det kanskje var en blanding av eventyr og pliktfølelse som dro Birger til å bli med. Han skal i alle fall ikke ha angitt noen spesiell grunn for overfarten. En liten ledetråd har vi og i den brevvekslingen som fant sted mellom Atle og hans far [[Harald A. Antonsen]] – forvalteren ved [[Harstad sykehus]] – og eldstesønnen Kåre sine brev fra Canada til faren som ble overbrakt familien med en kurer fra Sverige. Kureren var for øvrig fra [[Saltvatn]] i [[Grovfjord]]. Mellom linjene kan man der skimte at noe hadde skjedd med Atle (og kamerater) som befordret utferden høsten 1942. Under alle omstendigheter; guttene forlot Harstad fredag 16. oktober 1942. Jakob fortalte heime at han skulle på fisketur til [[Salangen]], og tok med seg fornødent utstyr til turen. Søster Edvarda (Varda) og mamma ga ham begge en del penger så han ikke skulle være helt blakk. Antagelig fikk han penger hos dem fordi han gikk glipp av lønnsutbetalingen den påfølgende lørdag. Dette indikerer samtidig at familien nok var klar over at det kunne bli en lang «fisketur». Birger hadde ikke gitt noen beskjed om sin utferd, slik hans bror [[Magne Steen\|Magne]] kan erindre. ~~I følge~~ kopi av brev adressert til politimesteren i Senja datert 10. november 1942 skal Atle ha sagt at han skulle til [[Salangsverket]] for å begynne i lære hos [[Einar Fjeldstad]] som drev bilverksted der. Forvalter H. Anthonsen meldte nå sin sønn Atle Johan som savnet. I detalj går det fram at Atle dro med lokalbåten til Sjøvegan fredag morgen den 16. oktober. Faren fikk melding om at Atle var reist til [[Bardu]] allerede dagen etter. Der bodde han hos [[Sigurd Rydningen]], hvis kone var kusine med Atles avdøde mor. Onsdag 21. oktober skal han ha tatt turen til [[Finnsnes]], angivelig for å reise heim. Sammen med politianmeldelsen ble det og utstedt «flytningsanmeldelse» på dertil fastsatt blankett trykt i A/S [[Harstad Tidende]]s trykkeri. Flyttinga ble meldt samme dag som brevet til politimesteren ble skrevet. Av dette får vi vite flere ting: 1) Familien Anthonsen kunne ikke røpe at Atle var reist sammen med to andre. Det ville virket kompromitterende for alle tre. 2) Enten løy sykehusforvalteren om sønnens angivelige arbeidsansøkning – eller også var dette Atles offisielle forklaring til faren. 3) Samtidig bekrefter disse dokumentene Jakob sin historie som i korthet går ut på at de tre tok «lokalen» til Salangen, tok inn hos en slektning av Atle på [[Sjøvegan]], videre tok de bussen til Bardu - og ble innkvartert hos en familie der som var i slekt med Birger Steen. Her er det en liten divergens, som sannsynligvis har sammenheng med at Anthonsens ville beskytte Steen-familien. Planen var så at de skulle ta seg over til Sverige samme dag de ankom Bardu. Men de fikk vite at tyskerne hadde militærøvelse i området der de skulle passere grensa. Dessuten var det hund på en av gårdene som de eventuelt måtte passere om de tok ei litt anna rute.		To av kompisene, som også arbeidet for tyskerne snakka tidvis om å finne på noe annet. [[Atle Anthonsen]] gikk på gymnaset, og hadde en deltidsjobb på lageret i [[BSIN]], det som gikk under betegnelsen «Gymnastikken». Birger Steen arbeidet ved et anlegg tyskerne hadde på [[Gangsåsholmen]]. Flere av Harstad-ungdommene var opptatt av å komme seg til Sverige for å få sloss for Norge. Når dette med Sverige kom opp var nok det også betinget av at en eldre bror av Atle; [[Kåre Bergiton Antonsen\|Kåre Bergiton]] allerede var kommet seg til [[Canada]] ved å reise gjennom Sovjet og [[Japan]] via Sverige. Dessuten var det flere jamaldringer som og hadde tatt seg over til Sverige på vei til [[England]] for å gå inn i de norske styrkene der. Utpå seinhøsten 1942 hadde en av kameratene fått snusen i at en tidligere klassekamerat var gått inn i [[hirden]]. Dette avfødte et hjemmebesøk hos den frafalne. Alle tre trampa inn på kjøkkenet til karen som akkurat den kvelden satt og sydde på distinksjonene på den nyervervede uniformen sin. I et anfall av sinne tok Jakob tak i skjorta hans – reiv av epålettene og kasta de og plaggene i golvet mens han fortalte karen hva han mente om ham. Vel ute igjen kom de på at det kanskje ikke hadde vært så lurt dette. De kunne jo bli satt fast for mindre. Der og da ble beslutningen tatt. «Vi rømmer – til Sverige». Slik husket Jakob at beslutningen ble tatt. Det er i dag ganske vanskelig å vite noe eksakt, for både Atle og Birger er døde. Når vi søker å sjekke det mot andre kilder, sier disse at de to ikke har fortalt sin versjon med samme innhold. Dette kan ha å gjøre med at for Jakob ble akkurat denne hendelsen skjellsettende, for det var jo han som ribba hirduniformen. Mens det for de andre to kanskje har vært andre forhold som spilte en større rolle. For Atle var det kan hende blitt stadig viktigere å sammenligne seg med brorens innsats – som skulle bli flyver. Mens det kanskje var en blanding av eventyr og pliktfølelse som dro Birger til å bli med. Han skal i alle fall ikke ha angitt noen spesiell grunn for overfarten. En liten ledetråd har vi og i den brevvekslingen som fant sted mellom Atle og hans far [[Harald A. Antonsen]] – forvalteren ved [[Harstad sykehus]] – og eldstesønnen Kåre sine brev fra Canada til faren som ble overbrakt familien med en kurer fra Sverige. Kureren var for øvrig fra [[Saltvatn]] i [[Grovfjord]]. Mellom linjene kan man der skimte at noe hadde skjedd med Atle (og kamerater) som befordret utferden høsten 1942. Under alle omstendigheter; guttene forlot Harstad fredag 16. oktober 1942. Jakob fortalte heime at han skulle på fisketur til [[Salangen]], og tok med seg fornødent utstyr til turen. Søster Edvarda (Varda) og mamma ga ham begge en del penger så han ikke skulle være helt blakk. Antagelig fikk han penger hos dem fordi han gikk glipp av lønnsutbetalingen den påfølgende lørdag. Dette indikerer samtidig at familien nok var klar over at det kunne bli en lang «fisketur». Birger hadde ikke gitt noen beskjed om sin utferd, slik hans bror [[Magne Steen\|Magne]] kan erindre. Ifølge kopi av brev adressert til politimesteren i Senja datert 10. november 1942 skal Atle ha sagt at han skulle til [[Salangsverket]] for å begynne i lære hos [[Einar Fjeldstad]] som drev bilverksted der. Forvalter H. Anthonsen meldte nå sin sønn Atle Johan som savnet. I detalj går det fram at Atle dro med lokalbåten til Sjøvegan fredag morgen den 16. oktober. Faren fikk melding om at Atle var reist til [[Bardu]] allerede dagen etter. Der bodde han hos [[Sigurd Rydningen]], hvis kone var kusine med Atles avdøde mor. Onsdag 21. oktober skal han ha tatt turen til [[Finnsnes]], angivelig for å reise heim. Sammen med politianmeldelsen ble det og utstedt «flytningsanmeldelse» på dertil fastsatt blankett trykt i A/S [[Harstad Tidende]]s trykkeri. Flyttinga ble meldt samme dag som brevet til politimesteren ble skrevet. Av dette får vi vite flere ting: 1) Familien Anthonsen kunne ikke røpe at Atle var reist sammen med to andre. Det ville virket kompromitterende for alle tre. 2) Enten løy sykehusforvalteren om sønnens angivelige arbeidsansøkning – eller også var dette Atles offisielle forklaring til faren. 3) Samtidig bekrefter disse dokumentene Jakob sin historie som i korthet går ut på at de tre tok «lokalen» til Salangen, tok inn hos en slektning av Atle på [[Sjøvegan]], videre tok de bussen til Bardu - og ble innkvartert hos en familie der som var i slekt med Birger Steen. Her er det en liten divergens, som sannsynligvis har sammenheng med at Anthonsens ville beskytte Steen-familien. Planen var så at de skulle ta seg over til Sverige samme dag de ankom Bardu. Men de fikk vite at tyskerne hadde militærøvelse i området der de skulle passere grensa. Dessuten var det hund på en av gårdene som de eventuelt måtte passere om de tok ei litt anna rute.
	[[Fil:Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko.jpg\|miniatyr\|Idyll ved Torneträsk. Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko. Det ble en hard tørn for å komme over hit i 1942.]]		[[Fil:Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko.jpg\|miniatyr\|Idyll ved Torneträsk. Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko. Det ble en hard tørn for å komme over hit i 1942.]]
	Der denne gårdshunden sto var sjølfolket ikke helt til å stole på, derfor la de seg til å vente. Etter tre døgn på loftet – var så tyskerne endelig ferdig med å leke krig, og det var for så vidt klar bane. Da fikk Jakob et skikkelig hardt astmaanfall som ikke ville gi seg. Turen over til Sverige ble meget strabasiøs. Jakob sier det slik: «Visst var det hårdt». De kløv oppover i ei steinur, noe som tok veldig på kreftene. Oppe i høyden lå snøen, og det gjorde ikke saken lettere. Vel opp ved toppen var det ei gammelignende kåte som i situasjonen var fristende innbydende. Guttene ble likevel enige om at de ikke skulle legge seg inn der. Klokka var omtrent midnatt, og det var «rustigt kallt», ifølge Jakob. Det kunne blitt skjebnesvangert å legge seg til og sove i den kulda.		Der denne gårdshunden sto var sjølfolket ikke helt til å stole på, derfor la de seg til å vente. Etter tre døgn på loftet – var så tyskerne endelig ferdig med å leke krig, og det var for så vidt klar bane. Da fikk Jakob et skikkelig hardt astmaanfall som ikke ville gi seg. Turen over til Sverige ble meget strabasiøs. Jakob sier det slik: «Visst var det hårdt». De kløv oppover i ei steinur, noe som tok veldig på kreftene. Oppe i høyden lå snøen, og det gjorde ikke saken lettere. Vel opp ved toppen var det ei gammelignende kåte som i situasjonen var fristende innbydende. Guttene ble likevel enige om at de ikke skulle legge seg inn der. Klokka var omtrent midnatt, og det var «rustigt kallt», ifølge Jakob. Det kunne blitt skjebnesvangert å legge seg til og sove i den kulda.

Cnyborgbot: Robot: automatisk teksterstatning: (-i følge +ifølge)

2026-07-22T08:53:12Z

Robot: automatisk teksterstatning: (-i følge +ifølge)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. jul. 2026 kl. 08:53
Linje 48:		Linje 48:
	To av kompisene, som også arbeidet for tyskerne snakka tidvis om å finne på noe annet. [[Atle Anthonsen]] gikk på gymnaset, og hadde en deltidsjobb på lageret i [[BSIN]], det som gikk under betegnelsen «Gymnastikken». Birger Steen arbeidet ved et anlegg tyskerne hadde på [[Gangsåsholmen]]. Flere av Harstad-ungdommene var opptatt av å komme seg til Sverige for å få sloss for Norge. Når dette med Sverige kom opp var nok det også betinget av at en eldre bror av Atle; [[Kåre Bergiton Antonsen\|Kåre Bergiton]] allerede var kommet seg til [[Canada]] ved å reise gjennom Sovjet og [[Japan]] via Sverige. Dessuten var det flere jamaldringer som og hadde tatt seg over til Sverige på vei til [[England]] for å gå inn i de norske styrkene der. Utpå seinhøsten 1942 hadde en av kameratene fått snusen i at en tidligere klassekamerat var gått inn i [[hirden]]. Dette avfødte et hjemmebesøk hos den frafalne. Alle tre trampa inn på kjøkkenet til karen som akkurat den kvelden satt og sydde på distinksjonene på den nyervervede uniformen sin. I et anfall av sinne tok Jakob tak i skjorta hans – reiv av epålettene og kasta de og plaggene i golvet mens han fortalte karen hva han mente om ham. Vel ute igjen kom de på at det kanskje ikke hadde vært så lurt dette. De kunne jo bli satt fast for mindre. Der og da ble beslutningen tatt. «Vi rømmer – til Sverige». Slik husket Jakob at beslutningen ble tatt. Det er i dag ganske vanskelig å vite noe eksakt, for både Atle og Birger er døde. Når vi søker å sjekke det mot andre kilder, sier disse at de to ikke har fortalt sin versjon med samme innhold. Dette kan ha å gjøre med at for Jakob ble akkurat denne hendelsen skjellsettende, for det var jo han som ribba hirduniformen. Mens det for de andre to kanskje har vært andre forhold som spilte en større rolle. For Atle var det kan hende blitt stadig viktigere å sammenligne seg med brorens innsats – som skulle bli flyver. Mens det kanskje var en blanding av eventyr og pliktfølelse som dro Birger til å bli med. Han skal i alle fall ikke ha angitt noen spesiell grunn for overfarten. En liten ledetråd har vi og i den brevvekslingen som fant sted mellom Atle og hans far [[Harald A. Antonsen]] – forvalteren ved [[Harstad sykehus]] – og eldstesønnen Kåre sine brev fra Canada til faren som ble overbrakt familien med en kurer fra Sverige. Kureren var for øvrig fra [[Saltvatn]] i [[Grovfjord]]. Mellom linjene kan man der skimte at noe hadde skjedd med Atle (og kamerater) som befordret utferden høsten 1942. Under alle omstendigheter; guttene forlot Harstad fredag 16. oktober 1942. Jakob fortalte heime at han skulle på fisketur til [[Salangen]], og tok med seg fornødent utstyr til turen. Søster Edvarda (Varda) og mamma ga ham begge en del penger så han ikke skulle være helt blakk. Antagelig fikk han penger hos dem fordi han gikk glipp av lønnsutbetalingen den påfølgende lørdag. Dette indikerer samtidig at familien nok var klar over at det kunne bli en lang «fisketur». Birger hadde ikke gitt noen beskjed om sin utferd, slik hans bror [[Magne Steen\|Magne]] kan erindre. I følge kopi av brev adressert til politimesteren i Senja datert 10. november 1942 skal Atle ha sagt at han skulle til [[Salangsverket]] for å begynne i lære hos [[Einar Fjeldstad]] som drev bilverksted der. Forvalter H. Anthonsen meldte nå sin sønn Atle Johan som savnet. I detalj går det fram at Atle dro med lokalbåten til Sjøvegan fredag morgen den 16. oktober. Faren fikk melding om at Atle var reist til [[Bardu]] allerede dagen etter. Der bodde han hos [[Sigurd Rydningen]], hvis kone var kusine med Atles avdøde mor. Onsdag 21. oktober skal han ha tatt turen til [[Finnsnes]], angivelig for å reise heim. Sammen med politianmeldelsen ble det og utstedt «flytningsanmeldelse» på dertil fastsatt blankett trykt i A/S [[Harstad Tidende]]s trykkeri. Flyttinga ble meldt samme dag som brevet til politimesteren ble skrevet. Av dette får vi vite flere ting: 1) Familien Anthonsen kunne ikke røpe at Atle var reist sammen med to andre. Det ville virket kompromitterende for alle tre. 2) Enten løy sykehusforvalteren om sønnens angivelige arbeidsansøkning – eller også var dette Atles offisielle forklaring til faren. 3) Samtidig bekrefter disse dokumentene Jakob sin historie som i korthet går ut på at de tre tok «lokalen» til Salangen, tok inn hos en slektning av Atle på [[Sjøvegan]], videre tok de bussen til Bardu - og ble innkvartert hos en familie der som var i slekt med Birger Steen. Her er det en liten divergens, som sannsynligvis har sammenheng med at Anthonsens ville beskytte Steen-familien. Planen var så at de skulle ta seg over til Sverige samme dag de ankom Bardu. Men de fikk vite at tyskerne hadde militærøvelse i området der de skulle passere grensa. Dessuten var det hund på en av gårdene som de eventuelt måtte passere om de tok ei litt anna rute.		To av kompisene, som også arbeidet for tyskerne snakka tidvis om å finne på noe annet. [[Atle Anthonsen]] gikk på gymnaset, og hadde en deltidsjobb på lageret i [[BSIN]], det som gikk under betegnelsen «Gymnastikken». Birger Steen arbeidet ved et anlegg tyskerne hadde på [[Gangsåsholmen]]. Flere av Harstad-ungdommene var opptatt av å komme seg til Sverige for å få sloss for Norge. Når dette med Sverige kom opp var nok det også betinget av at en eldre bror av Atle; [[Kåre Bergiton Antonsen\|Kåre Bergiton]] allerede var kommet seg til [[Canada]] ved å reise gjennom Sovjet og [[Japan]] via Sverige. Dessuten var det flere jamaldringer som og hadde tatt seg over til Sverige på vei til [[England]] for å gå inn i de norske styrkene der. Utpå seinhøsten 1942 hadde en av kameratene fått snusen i at en tidligere klassekamerat var gått inn i [[hirden]]. Dette avfødte et hjemmebesøk hos den frafalne. Alle tre trampa inn på kjøkkenet til karen som akkurat den kvelden satt og sydde på distinksjonene på den nyervervede uniformen sin. I et anfall av sinne tok Jakob tak i skjorta hans – reiv av epålettene og kasta de og plaggene i golvet mens han fortalte karen hva han mente om ham. Vel ute igjen kom de på at det kanskje ikke hadde vært så lurt dette. De kunne jo bli satt fast for mindre. Der og da ble beslutningen tatt. «Vi rømmer – til Sverige». Slik husket Jakob at beslutningen ble tatt. Det er i dag ganske vanskelig å vite noe eksakt, for både Atle og Birger er døde. Når vi søker å sjekke det mot andre kilder, sier disse at de to ikke har fortalt sin versjon med samme innhold. Dette kan ha å gjøre med at for Jakob ble akkurat denne hendelsen skjellsettende, for det var jo han som ribba hirduniformen. Mens det for de andre to kanskje har vært andre forhold som spilte en større rolle. For Atle var det kan hende blitt stadig viktigere å sammenligne seg med brorens innsats – som skulle bli flyver. Mens det kanskje var en blanding av eventyr og pliktfølelse som dro Birger til å bli med. Han skal i alle fall ikke ha angitt noen spesiell grunn for overfarten. En liten ledetråd har vi og i den brevvekslingen som fant sted mellom Atle og hans far [[Harald A. Antonsen]] – forvalteren ved [[Harstad sykehus]] – og eldstesønnen Kåre sine brev fra Canada til faren som ble overbrakt familien med en kurer fra Sverige. Kureren var for øvrig fra [[Saltvatn]] i [[Grovfjord]]. Mellom linjene kan man der skimte at noe hadde skjedd med Atle (og kamerater) som befordret utferden høsten 1942. Under alle omstendigheter; guttene forlot Harstad fredag 16. oktober 1942. Jakob fortalte heime at han skulle på fisketur til [[Salangen]], og tok med seg fornødent utstyr til turen. Søster Edvarda (Varda) og mamma ga ham begge en del penger så han ikke skulle være helt blakk. Antagelig fikk han penger hos dem fordi han gikk glipp av lønnsutbetalingen den påfølgende lørdag. Dette indikerer samtidig at familien nok var klar over at det kunne bli en lang «fisketur». Birger hadde ikke gitt noen beskjed om sin utferd, slik hans bror [[Magne Steen\|Magne]] kan erindre. I følge kopi av brev adressert til politimesteren i Senja datert 10. november 1942 skal Atle ha sagt at han skulle til [[Salangsverket]] for å begynne i lære hos [[Einar Fjeldstad]] som drev bilverksted der. Forvalter H. Anthonsen meldte nå sin sønn Atle Johan som savnet. I detalj går det fram at Atle dro med lokalbåten til Sjøvegan fredag morgen den 16. oktober. Faren fikk melding om at Atle var reist til [[Bardu]] allerede dagen etter. Der bodde han hos [[Sigurd Rydningen]], hvis kone var kusine med Atles avdøde mor. Onsdag 21. oktober skal han ha tatt turen til [[Finnsnes]], angivelig for å reise heim. Sammen med politianmeldelsen ble det og utstedt «flytningsanmeldelse» på dertil fastsatt blankett trykt i A/S [[Harstad Tidende]]s trykkeri. Flyttinga ble meldt samme dag som brevet til politimesteren ble skrevet. Av dette får vi vite flere ting: 1) Familien Anthonsen kunne ikke røpe at Atle var reist sammen med to andre. Det ville virket kompromitterende for alle tre. 2) Enten løy sykehusforvalteren om sønnens angivelige arbeidsansøkning – eller også var dette Atles offisielle forklaring til faren. 3) Samtidig bekrefter disse dokumentene Jakob sin historie som i korthet går ut på at de tre tok «lokalen» til Salangen, tok inn hos en slektning av Atle på [[Sjøvegan]], videre tok de bussen til Bardu - og ble innkvartert hos en familie der som var i slekt med Birger Steen. Her er det en liten divergens, som sannsynligvis har sammenheng med at Anthonsens ville beskytte Steen-familien. Planen var så at de skulle ta seg over til Sverige samme dag de ankom Bardu. Men de fikk vite at tyskerne hadde militærøvelse i området der de skulle passere grensa. Dessuten var det hund på en av gårdene som de eventuelt måtte passere om de tok ei litt anna rute.
	[[Fil:Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko.jpg\|miniatyr\|Idyll ved Torneträsk. Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko. Det ble en hard tørn for å komme over hit i 1942.]]		[[Fil:Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko.jpg\|miniatyr\|Idyll ved Torneträsk. Utsikt mot Pålnoviken fra Abisko. Det ble en hard tørn for å komme over hit i 1942.]]
	Der denne gårdshunden sto var sjølfolket ikke helt til å stole på, derfor la de seg til å vente. Etter tre døgn på loftet – var så tyskerne endelig ferdig med å leke krig, og det var for så vidt klar bane. Da fikk Jakob et skikkelig hardt astmaanfall som ikke ville gi seg. Turen over til Sverige ble meget strabasiøs. Jakob sier det slik: «Visst var det hårdt». De kløv oppover i ei steinur, noe som tok veldig på kreftene. Oppe i høyden lå snøen, og det gjorde ikke saken lettere. Vel opp ved toppen var det ei gammelignende kåte som i situasjonen var fristende innbydende. Guttene ble likevel enige om at de ikke skulle legge seg inn der. Klokka var omtrent midnatt, og det var «rustigt kallt», ~~i følge~~ Jakob. Det kunne blitt skjebnesvangert å legge seg til og sove i den kulda.		Der denne gårdshunden sto var sjølfolket ikke helt til å stole på, derfor la de seg til å vente. Etter tre døgn på loftet – var så tyskerne endelig ferdig med å leke krig, og det var for så vidt klar bane. Da fikk Jakob et skikkelig hardt astmaanfall som ikke ville gi seg. Turen over til Sverige ble meget strabasiøs. Jakob sier det slik: «Visst var det hårdt». De kløv oppover i ei steinur, noe som tok veldig på kreftene. Oppe i høyden lå snøen, og det gjorde ikke saken lettere. Vel opp ved toppen var det ei gammelignende kåte som i situasjonen var fristende innbydende. Guttene ble likevel enige om at de ikke skulle legge seg inn der. Klokka var omtrent midnatt, og det var «rustigt kallt», ifølge Jakob. Det kunne blitt skjebnesvangert å legge seg til og sove i den kulda.

	== Sverige ==		== Sverige ==

Rool: Teksterstatting – «vis a vis» til «vis-a-vis»

2026-07-14T14:21:57Z

Teksterstatting – «vis a vis» til «vis-a-vis»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jul. 2026 kl. 14:21
Linje 31:		Linje 31:
	Å gå for presten krevde etter måten mange ressurser. Det var langt til [[Trondenes]] fra Eineberget, men bestefar Theodor i Harstad-gården hadde en sykkel Jakob fikk bruke. Den måtte riktignok repareres en del; nye slanger og dekk og bremsen var ødelagt, men Jakob fikk den i stand. Etter at konfirmasjonen var «avsegstyrt» krevde bestefar å få igjen sykkelen. Det var bittert syntes Jakob, han hadde jo kosta på den ganske betydelig. Men sånn er livet, det er en hard skole.		Å gå for presten krevde etter måten mange ressurser. Det var langt til [[Trondenes]] fra Eineberget, men bestefar Theodor i Harstad-gården hadde en sykkel Jakob fikk bruke. Den måtte riktignok repareres en del; nye slanger og dekk og bremsen var ødelagt, men Jakob fikk den i stand. Etter at konfirmasjonen var «avsegstyrt» krevde bestefar å få igjen sykkelen. Det var bittert syntes Jakob, han hadde jo kosta på den ganske betydelig. Men sånn er livet, det er en hard skole.
	[[Fil:Drosjer på Torvet i Harstad.jpg\|miniatyr\|Torvet på 1920-tallet. Vi ser Schjøtner-kiosken og der butikken til Brødr. Henriksen var til ut på 1960-tallet. Her i området var det Jakob arbeidet hos vulkanisøren.]]		[[Fil:Drosjer på Torvet i Harstad.jpg\|miniatyr\|Torvet på 1920-tallet. Vi ser Schjøtner-kiosken og der butikken til Brødr. Henriksen var til ut på 1960-tallet. Her i området var det Jakob arbeidet hos vulkanisøren.]]
	Hverdagen tok til for fullt, og han fikk seg arbeid hos en vulkanisør som holdt til ved siden av [[Schjøtner-kiosken]] på [[Torvet (Harstad)\|Torvet]]; vis a vis butikken [[Brødr. Henriksen (Harstad)\|Brødr. Henriksen]]. Vulanisøren hadde en sønn på omtrent samme alder som Jakob, av ham lærte Jakob seg å fotografere og fremkalle film. Gutten hadde tuberkoluse, mintes Jakob, men han var ikke i stand til å erindre navnet hans. Arbeidet i verkstedet gikk ellers ut på å vulkanisere kalosjer, støvler, sko og bildekk med mer. Unge menn skulle være standsmessig kledd, og Jakob fikk kjøpt seg full garderobe hos [[Meyer Sokolsky\|Sokolsky]]; byens spesialist på herreklær. For skjorte og slips, dress med vest og kappe måtte han ut med hele 60 kroner. Det var derfor helt nødvendig å ta klesbunaden på avbetaling. Avdragene ble betalt punktlig, for nå fikk han jo hele 15 kroner i uka. Riktignok gikk det en del penger til «røyk» og fornøyelser (les jenter), men selv om han betalte 5 kr uka heime, ble det penger nok – også til Sokolsky, så gjelda var betalt i løpet av året. Ungdommene søkte utfordringer i arbeid og fritid, og da var det godt å ha gode venner. Julius er nevnt, en annen var [[Leif Mathiassen]]. De to fikk et nært og godt forhold, som Jakob søkte å ta vare på – også etter han ble voksen. Sommeren [[1939]] var Jakob blitt 17 og turene til [[Seljestad (Harstad)\|Seljestad]] kom stadig tettere, det var flere ungdommer enn Leif som bodde der, - og så var det kjærlighetsmuren da! Der traff man jenter som var ute i samme ærend; å treffe folk av det annet kjønn. En grei og liketil måte å møtes på, minnes Jakob. På direkte spørsmål om det «å gå i musikken» svarte han at han mintes det vagt, men at han nok var for ung og bare var tilskuer til hendingene. I 1940 kom jo krigen, og det ble en brå slutt på slike forhold.		Hverdagen tok til for fullt, og han fikk seg arbeid hos en vulkanisør som holdt til ved siden av [[Schjøtner-kiosken]] på [[Torvet (Harstad)\|Torvet]]; vis-a-vis butikken [[Brødr. Henriksen (Harstad)\|Brødr. Henriksen]]. Vulanisøren hadde en sønn på omtrent samme alder som Jakob, av ham lærte Jakob seg å fotografere og fremkalle film. Gutten hadde tuberkoluse, mintes Jakob, men han var ikke i stand til å erindre navnet hans. Arbeidet i verkstedet gikk ellers ut på å vulkanisere kalosjer, støvler, sko og bildekk med mer. Unge menn skulle være standsmessig kledd, og Jakob fikk kjøpt seg full garderobe hos [[Meyer Sokolsky\|Sokolsky]]; byens spesialist på herreklær. For skjorte og slips, dress med vest og kappe måtte han ut med hele 60 kroner. Det var derfor helt nødvendig å ta klesbunaden på avbetaling. Avdragene ble betalt punktlig, for nå fikk han jo hele 15 kroner i uka. Riktignok gikk det en del penger til «røyk» og fornøyelser (les jenter), men selv om han betalte 5 kr uka heime, ble det penger nok – også til Sokolsky, så gjelda var betalt i løpet av året. Ungdommene søkte utfordringer i arbeid og fritid, og da var det godt å ha gode venner. Julius er nevnt, en annen var [[Leif Mathiassen]]. De to fikk et nært og godt forhold, som Jakob søkte å ta vare på – også etter han ble voksen. Sommeren [[1939]] var Jakob blitt 17 og turene til [[Seljestad (Harstad)\|Seljestad]] kom stadig tettere, det var flere ungdommer enn Leif som bodde der, - og så var det kjærlighetsmuren da! Der traff man jenter som var ute i samme ærend; å treffe folk av det annet kjønn. En grei og liketil måte å møtes på, minnes Jakob. På direkte spørsmål om det «å gå i musikken» svarte han at han mintes det vagt, men at han nok var for ung og bare var tilskuer til hendingene. I 1940 kom jo krigen, og det ble en brå slutt på slike forhold.

	== Andre verdenskrig ==		== Andre verdenskrig ==

EvaRogneflåten: EvaRogneflåten flyttet siden Jakob Eliassen til Jakob Eliassen (1922–2010): Biografier bør ha fødsels- og evt. dødsdato

2025-09-15T12:38:22Z

EvaRogneflåten flyttet siden Jakob Eliassen til Jakob Eliassen (1922–2010): Biografier bør ha fødsels- og evt. dødsdato

← Eldre sideversjon

Sideversjonen fra 15. sep. 2025 kl. 12:38

EvaRogneflåten på 15. sep. 2025 kl. 12:38

2025-09-15T12:38:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. sep. 2025 kl. 12:38
Linje 1:		Linje 1:
	[[Fil:Jakob Eliassen.jpg\|miniatyr\|Jakob Eliassen fotografert i 1940-åra.]]		[[Fil:Jakob Eliassen.jpg\|miniatyr\|Jakob Eliassen fotografert i 1940-åra.]]
	'''[[Jakob Eliassen]]''' (født 23. juni 1922 i [[Harstad]], død 4. august 2010 i Enviken i Sverige) var.......		'''[[Jakob Eliassen (1922–2010)\|Jakob Eliassen]]''' (født 23. juni [[1922]] i [[Harstad]], død 4. august [[2010]] i Enviken i Sverige) var.......

	Han ble både døpt og konfirmert i [[Trondenes kirke]]. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far [[Reobert Eliassen]] var blant de heldige; han hadde fast arbeid på [[Harstad Mek. Verksted]]; seinere bedre kjent som KMV – [[Kaarbøs Mek. Verksted]]. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.		Han ble både døpt og konfirmert i [[Trondenes kirke]]. Familien ble formet og preget av den voksende industrialiseringen som Harstad-samfunnet gjennomgikk under Jakobs oppvekst. Far [[Reobert Eliassen]] var blant de heldige; han hadde fast arbeid på [[Harstad Mek. Verksted]]; seinere bedre kjent som KMV – [[Kaarbøs Mek. Verksted]]. Mor Trine var aldri ute i lønnet arbeide utenfor heimen. Det ble vel nok å henge fingrene i likevel med 12 barn på rekke og rad.

Kallrustad: kategorirydding Sverige

2025-08-01T12:59:09Z

kategorirydding Sverige

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. aug. 2025 kl. 12:59
Linje 85:		Linje 85:
	{{bm}}		{{bm}}
	[[Kategori:Dalarnas län]]		[[Kategori:Dalarnas län]]
			[[Kategori:Nordmenn i Sverige under andre verdenskrig]]

Kallrustad på 28. jul. 2025 kl. 11:07

2025-07-28T11:07:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2025 kl. 11:07
Linje 81:		Linje 81:
	[[Kategori:Harstad kommune]]		[[Kategori:Harstad kommune]]
	[[Kategori:Ibestad kommune]]		[[Kategori:Ibestad kommune]]
	~~[[Kategori:Sverige]]~~
	~~[[Kategori:Andre verdenskrig]]~~
	[[Kategori:Fødsler i 1922]]		[[Kategori:Fødsler i 1922]]
	[[Kategori:Dødsfall i 2010]]		[[Kategori:Dødsfall i 2010]]
	{{bm}}		{{bm}}
			[[Kategori:Dalarnas län]]

Cnyborg på 26. jun. 2025 kl. 11:14

2025-06-26T11:14:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jun. 2025 kl. 11:14
Linje 78:		Linje 78:

	{{DEFAULTSORT:Eliassen, Jakob}}		{{DEFAULTSORT:Eliassen, Jakob}}
			[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Harstad kommune]]		[[Kategori:Harstad kommune]]
	[[Kategori:Ibestad kommune]]		[[Kategori:Ibestad kommune]]

Kallrustad: /* Kilder */

2025-06-23T09:22:56Z

Kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2025 kl. 09:22
Linje 81:		Linje 81:
	[[Kategori:Ibestad kommune]]		[[Kategori:Ibestad kommune]]
	[[Kategori:Sverige]]		[[Kategori:Sverige]]
	~~[[Kategori:Migrasjon]]~~
	[[Kategori:Andre verdenskrig]]		[[Kategori:Andre verdenskrig]]
	[[Kategori:Fødsler i 1922]]		[[Kategori:Fødsler i 1922]]
	[[Kategori:Dødsfall i 2010]]		[[Kategori:Dødsfall i 2010]]
	{{bm}}		{{bm}}

PaulVIF: /* Til Sør-Sverige */

2025-03-11T08:41:29Z

Til Sør-Sverige

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mar. 2025 kl. 08:41
Linje 56:		Linje 56:
	[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]		[[Fil:Birger Steen og Atle Antonsen.jpg\|miniatyr\|Birger Steen og Atle Antonsen ble skogsarbeidere i Sverige.]]
	[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]		[[Fil:Jakob og Rut.jpg\|miniatyr\|Jakob og Rut]]
	Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på Kjesäter. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk.		Snart bar det sørover til Øreryd i Småland som var hovedmottaksleiren for de ca. 60.000 norske flyktningene som kom over til Sverige under krigen. Der ble flyktningene utrustet med pent tøy til bruk i hverdag og fest samt arbeidsklær. Etter noen dager bar det inn til den norske legasjonen på [[Kjesäter]]. Der ble karene utsatt for et mer nøyaktig intervju, om omstendighetene rundt flukten osv. Etter et par dager ble de tildelt arbeide på Undsättholmen som ligger i vannet Ljugaren i Rättvik kommune i Dalarna. Det var skogforvaltningen som skulle ha ryddet et granplantefelt. De ble innkvartert på en gård på holmen som nok ikke var bygd for formålet, men den gjorde nytten for alle de 21 nordmennene som var utplassert der sammen med en svensk instruktør. 19 var da tømmerhuggere og to var ansatt som kokker. Arbeidet besto i å rydde skog med øks og handsag, noe verken Jakob eller de andre kompisene var særlig fortrolige med. Det var to slags virke på Undsättholmen; gran og bjørk.
	<gallery>		<gallery>
	Fil:Atle Antonsen.jpg\|Atle Antonsen.		Fil:Atle Antonsen.jpg\|Atle Antonsen.