Jakob Friis (1883–1956) - Sideversjonshistorikk

Berghei: formatering

2026-05-11T13:00:37Z

formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 13:00
Linje 5:		Linje 5:
	Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren [[Jakob Pavels Friis]] var direktør ved [[Røros Kobberverk\|Røros kobberverk]], og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle Jakob Johan forlate sin barnetro og tre inn som radikal student i [[Det Norske Studentersamfund]]. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «[[Hannibalsfeiden\|Hannibalfeiden]] og den norske borgerstand».		Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren [[Jakob Pavels Friis]] var direktør ved [[Røros Kobberverk\|Røros kobberverk]], og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle Jakob Johan forlate sin barnetro og tre inn som radikal student i [[Det Norske Studentersamfund]]. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «[[Hannibalsfeiden\|Hannibalfeiden]] og den norske borgerstand».

	Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].		Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Hans første artikkel var på trykk i Social-Demokraten allerede i 1902. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende.

			Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].

	Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-1976) fra 1928. Sammen fikk de sønnen Aage (1927-2018).		Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-1976) fra 1928. Sammen fikk de sønnen Aage (1927-2018).

	== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==		== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==
	Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Hans første artikkel var på trykk i Social-Demokraten allerede i 1902. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende. Han tok del i de fleste landsmøtene til Arbeiderpartiet fra 1911 til 1927.		Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Han tok del i de fleste landsmøtene til Arbeiderpartiet fra 1911 til 1927.

	I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. Han ble her kjent med både Lenin, Stalin og Bukharin. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».		I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. Han ble her kjent med både Lenin, Stalin og Bukharin. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».

Berghei: Familie

2026-05-11T12:59:47Z

Familie

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:59
Linje 7:		Linje 7:
	Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].		Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].

	Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-?) fra 1928. Sammen fikk de sønnen Aage.		Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-1976) fra 1928. Sammen fikk de sønnen Aage (1927-2018).

	== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==		== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==

Berghei: politisk virke

2026-05-11T12:58:45Z

politisk virke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:58
Linje 1:		Linje 1:
	[[Fil:Jacob J. Friis.jpg\|alt=Jakob Friis fotografert ca 1930\|miniatyr\|Jakob Friis var en fremtredende politiker på venstre fløy av arbeiderbevegelsen ~~i mellomkrigstida~~. Etter krigen representerte han Vest-Agder på Stortinget i to perioder. Foto: [https://www.oslobilder.no/OMU/OB.F08501a Oslo museum]]]		[[Fil:Jacob J. Friis.jpg\|alt=Jakob Friis fotografert ca 1930\|miniatyr\|Jakob Friis var en fremtredende politiker på venstre fløy av arbeiderbevegelsen. Etter krigen representerte han Vest-Agder på Stortinget i to perioder. Foto: [https://www.oslobilder.no/OMU/OB.F08501a Oslo museum]]]
	'''Jakob Johan Sigrid Friis''' (f. 27. april 1883 på [[Røros]], d. 12. desember 1956 i [[Kristiansand]]) var en journalist, historiker og fremtredende politiker i den norske [[arbeiderbevegelsen]]. Han representerte [[Arbeiderpartiet]] på [[Stortinget]] i perioden 1945-49 og 1950-53.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representant/?perid=JAFS Friis, Jakob Johan Sigfrid] (1883-1956), Stortinget</ref> Ved siden av sitt politiske liv var han historiker og arkivar, med en lang karriere i [[Riksarkivet]].		'''Jakob Johan Sigrid Friis''' (f. 27. april 1883 på [[Røros]], d. 12. desember 1956 i [[Kristiansand]]) var en journalist, historiker og fremtredende politiker i den norske [[arbeiderbevegelsen]]. Han representerte [[Arbeiderpartiet]] på [[Stortinget]] i perioden 1945-49 og 1950-53.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representant/?perid=JAFS Friis, Jakob Johan Sigfrid] (1883-1956), Stortinget</ref> Ved siden av sitt politiske liv var han historiker og arkivar, med en lang karriere i [[Riksarkivet]].

Linje 10:		Linje 10:

	== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==		== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==
	Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende. I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».		Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Hans første artikkel var på trykk i Social-Demokraten allerede i 1902. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende. Han tok del i de fleste landsmøtene til Arbeiderpartiet fra 1911 til 1927.

			I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. Han ble her kjent med både Lenin, Stalin og Bukharin. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».

	Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>		Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>
Linje 23:		Linje 25:

	== Stortingsrepresentant for Vest-Agder ==		== Stortingsrepresentant for Vest-Agder ==
	I 1933 var han tilbake i arkivverket, og meldte seg på nytt inn i Arbeiderpartiet. I 1934 ble han ansatt som statsarkivar i Kristiansand, hvor han også ble leder i lokallaget til Arbeiderpartiet. Han skrev i tillegg artikler i avisa Sørlandet.		I 1933 var han tilbake i arkivverket, og meldte seg på nytt inn i Arbeiderpartiet etter noen år i kommunistpartiet. I 1934 ble han ansatt som statsarkivar i Kristiansand, hvor han også ble leder i lokallaget til Arbeiderpartiet. Han skrev i tillegg artikler i avisa Sørlandet.

	Friis fikk evakuere statsarkivet til Lyngdal i maidagene 1940, men ble arrestert og forhørt av [[Gestapo]] etterpå. Etter krigen satt han på Stortinget i to perioder for Arbeiderpartiet i valgdistriktet Vest-Agder; 1945-49 og 1950-53. Han tok gjerne avvikende standpunkter på partiets venstre fløy, særlig i utenrikspolitikken. Han var sterkt imot norsk deltakelse i NATO, men stemte ikke mot tilslutningen til alliansen. På 50-tallet var han en av initiativtakerne til ukeavisen [[Orientering (avis)\|Orientering]].		Friis fikk evakuere statsarkivet til Lyngdal i maidagene 1940, men ble arrestert og forhørt av [[Gestapo]] etterpå. Etter krigen satt han på Stortinget i to perioder for Arbeiderpartiet i valgdistriktet Vest-Agder; 1945-49 og 1950-53. Han tok gjerne avvikende standpunkter på partiets venstre fløy, særlig i utenrikspolitikken. Han var sterkt imot norsk deltakelse i NATO, men stemte ikke mot tilslutningen til alliansen. På 50-tallet var han en av initiativtakerne til ukeavisen [[Orientering (avis)\|Orientering]].

Berghei: Gravsted

2026-05-11T12:45:55Z

Gravsted

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:45
Linje 7:		Linje 7:
	Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].		Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].

	Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-?) fra 1928.		Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-?) fra 1928. Sammen fikk de sønnen Aage.

	== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==		== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==
Linje 31:		Linje 31:

	Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen.<ref>Friis, Aage (2011), Den kalde krigens klima var grunnen, i Aftenposten, 9. august 2011</ref> Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.		Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen.<ref>Friis, Aage (2011), Den kalde krigens klima var grunnen, i Aftenposten, 9. august 2011</ref> Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.

			Statsarkivar Jakob Friis er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.<ref>[https://grav.no/grav/4023/976820010/4526/Oslo Statsarkivar Jakob Friis], grav.no</ref>

	== Verker av Jakob Friis ==		== Verker av Jakob Friis ==

Berghei: formatering

2026-05-11T12:43:37Z

formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:43
Linje 14:		Linje 14:
	Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>		Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>

	Friis fant seg til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og stort sett var de på denne tiden revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. De ønsket, som ham, en ny samling til venstre i politikken. Mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 140</ref> Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, [[Henrik Hjartøy (1892–1971)\|Henrik Hjartøy]]. Andre sentrale meningsfeller på Rjukan ble [[Knut Dalastøl (1892–1963)\|Knut Dalastøl]], Ambrosius Olsen og J.A. Franzen. Sammen utarbeidet de det såkalte ''Rjukanforslaget''. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan. Da han kom hjem stilte han til valg for Arbeiderpartiet i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte å be om fritak fra jobben.		Friis fant seg til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og stort sett var de på denne tiden revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. De ønsket, som ham, en ny samling til venstre i politikken. Mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 140</ref>

			Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, [[Henrik Hjartøy (1892–1971)\|Henrik Hjartøy]]. Andre sentrale meningsfeller på Rjukan ble [[Knut Dalastøl (1892–1963)\|Knut Dalastøl]], Ambrosius Olsen og J.A. Franzen. Sammen utarbeidet de det såkalte ''Rjukanforslaget''. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok da et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan.

			Da han kom hjem stilte han til valg for Arbeiderpartiet i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte å be om fritak fra jobben.

	I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter [[Viggo Hansteen]], men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte [[Arbeidernes leksikon]], etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av [[Rjukan bibliotek\|Det røde bibliotek]], men hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble [[Mot Dag]] med [[Trond Hegna]] og [[Erling Falk (1887–1940)\|Erling Falk]] som fullførte leksikonet.		I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter [[Viggo Hansteen]], men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte [[Arbeidernes leksikon]], etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av [[Rjukan bibliotek\|Det røde bibliotek]], men hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble [[Mot Dag]] med [[Trond Hegna]] og [[Erling Falk (1887–1940)\|Erling Falk]] som fullførte leksikonet.

Berghei: Friis på Rjukan

2026-05-11T12:40:47Z

Friis på Rjukan

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:40
Linje 12:		Linje 12:
	Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende. I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».		Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende. I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».

	Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han ~~stilte~~ til ~~valg i~~ [[~~Tinn kommune\|Tinn~~]] ~~under kommunevalget i 1928~~, men ble ~~motarbeidet~~ og ~~ble ikke valgt inn~~. ~~Han valgte å be om fritak fra redaktørjobben~~.		Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>

	I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva, men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte [[Arbeidernes leksikon]], etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, ~~bibliotekaren [[Henrik Hjartøy (1892–1971)\|Henrik~~ Hjartøy]]. Hjartøy, mannen som stod bak innsamlingen av [[Rjukan bibliotek\|Det røde bibliotek]], hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble [[Mot Dag]] med [[Trond Hegna]] og [[Erling Falk (1887–1940)\|Erling Falk]] som fullførte leksikonet.		Friis fant seg til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og stort sett var de på denne tiden revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. De ønsket, som ham, en ny samling til venstre i politikken. Mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 140</ref> Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, [[Henrik Hjartøy (1892–1971)\|Henrik Hjartøy]]. Andre sentrale meningsfeller på Rjukan ble [[Knut Dalastøl (1892–1963)\|Knut Dalastøl]], Ambrosius Olsen og J.A. Franzen. Sammen utarbeidet de det såkalte ''Rjukanforslaget''. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan. Da han kom hjem stilte han til valg for Arbeiderpartiet i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte å be om fritak fra jobben.

			I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter [[Viggo Hansteen]], men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte [[Arbeidernes leksikon]], etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av [[Rjukan bibliotek\|Det røde bibliotek]], men hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble [[Mot Dag]] med [[Trond Hegna]] og [[Erling Falk (1887–1940)\|Erling Falk]] som fullførte leksikonet.

	== Stortingsrepresentant for Vest-Agder ==		== Stortingsrepresentant for Vest-Agder ==

Berghei: formatering

2026-05-11T12:16:14Z

formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:16
Linje 22:		Linje 22:

	== Ettermæle ==		== Ettermæle ==
	Som en omstridt og radikal figur i arbeiderbevegelsen ble han lenge hindret i sine bestrebelser. Hans biografi om Kyrre Grepp, som ble påbegynt på 1930-tallet, ble aldri utgitt. Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen.<ref>Friis, Aage (2011), Den kalde krigens klima var grunnen, i Aftenposten, 9. august 2011</ref> Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.		Som en omstridt og radikal figur i arbeiderbevegelsen ble han lenge hindret i sine bestrebelser. Hans biografi om Kyrre Grepp, som ble påbegynt på 1930-tallet, ble aldri utgitt.

			Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen.<ref>Friis, Aage (2011), Den kalde krigens klima var grunnen, i Aftenposten, 9. august 2011</ref> Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.

	== Verker av Jakob Friis ==		== Verker av Jakob Friis ==

Berghei: yngre år

2026-05-11T12:15:52Z

yngre år

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:15
Linje 3:		Linje 3:

	== Familie og første år ==		== Familie og første år ==
	Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren [[Jakob Pavels Friis]] var direktør ved [[Røros Kobberverk\|Røros kobberverk]], og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle ~~han~~ forlate sin barnetro og tre inn i [[Det Norske Studentersamfund]]. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «[[Hannibalsfeiden\|Hannibalfeiden]] og den norske borgerstand».		Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren [[Jakob Pavels Friis]] var direktør ved [[Røros Kobberverk\|Røros kobberverk]], og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle Jakob Johan forlate sin barnetro og tre inn som radikal student i [[Det Norske Studentersamfund]]. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «[[Hannibalsfeiden\|Hannibalfeiden]] og den norske borgerstand».

	Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].		Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han ble venner med [[Emil Stang (1882–1964)\|Emil Stang]] og [[Edvard Bull (1881–1932)\|Edvard Bull]] og del av kretsen rundt [[Kyrre Grepp]], lederen av Arbeiderpartiet. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].

	Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-?) fra 1928.		Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-?) fra 1928.

Berghei: Om far

2026-05-11T11:53:26Z

Om far

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 11:53
Linje 3:		Linje 3:

	== Familie og første år ==		== Familie og første år ==
	Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. I en alder av 17 år skulle han forlate sin barnetro og tre inn i [[Det Norske Studentersamfund]]. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «[[Hannibalsfeiden\|Hannibalfeiden]] og den norske borgerstand».		Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren [[Jakob Pavels Friis]] var direktør ved [[Røros Kobberverk\|Røros kobberverk]], og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle han forlate sin barnetro og tre inn i [[Det Norske Studentersamfund]]. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «[[Hannibalsfeiden\|Hannibalfeiden]] og den norske borgerstand».

	Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].		Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i [[Oslo\|Kristiania]]. Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i [[Dagsavisen\|Social-Demokraten (Dagsavisen)]].
Linje 10:		Linje 10:

	== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==		== I, med og utenfor arbeiderbevegelsen ==
	Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».		Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende. I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».

	Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han stilte til valg i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han valgte å be om fritak fra redaktørjobben.		Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han stilte til valg i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han valgte å be om fritak fra redaktørjobben.

Berghei: Formatering

2026-05-11T11:34:15Z

Formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 11:34
Linje 21:		Linje 21:
	Friis fikk evakuere statsarkivet til Lyngdal i maidagene 1940, men ble arrestert og forhørt av [[Gestapo]] etterpå. Etter krigen satt han på Stortinget i to perioder for Arbeiderpartiet i valgdistriktet Vest-Agder; 1945-49 og 1950-53. Han tok gjerne avvikende standpunkter på partiets venstre fløy, særlig i utenrikspolitikken. Han var sterkt imot norsk deltakelse i NATO, men stemte ikke mot tilslutningen til alliansen. På 50-tallet var han en av initiativtakerne til ukeavisen [[Orientering (avis)\|Orientering]].		Friis fikk evakuere statsarkivet til Lyngdal i maidagene 1940, men ble arrestert og forhørt av [[Gestapo]] etterpå. Etter krigen satt han på Stortinget i to perioder for Arbeiderpartiet i valgdistriktet Vest-Agder; 1945-49 og 1950-53. Han tok gjerne avvikende standpunkter på partiets venstre fløy, særlig i utenrikspolitikken. Han var sterkt imot norsk deltakelse i NATO, men stemte ikke mot tilslutningen til alliansen. På 50-tallet var han en av initiativtakerne til ukeavisen [[Orientering (avis)\|Orientering]].

			== Ettermæle ==
	Som en omstridt og radikal figur i arbeiderbevegelsen ble han lenge hindret i sine bestrebelser. Hans biografi om Kyrre Grepp, som ble påbegynt på 1930-tallet, ble aldri utgitt. Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen.<ref>Friis, Aage (2011), Den kalde krigens klima var grunnen, i Aftenposten, 9. august 2011</ref> Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.		Som en omstridt og radikal figur i arbeiderbevegelsen ble han lenge hindret i sine bestrebelser. Hans biografi om Kyrre Grepp, som ble påbegynt på 1930-tallet, ble aldri utgitt. Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen.<ref>Friis, Aage (2011), Den kalde krigens klima var grunnen, i Aftenposten, 9. august 2011</ref> Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 12:43
Linje 14:		Linje 14:
	Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>		Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på [[Martin Tranmæl (1879–1967)\|Martin Tranmæl]]<nowiki/>s oppfordring ble han ansatt som redaktør i [[Rjukan Arbeiderblad]]. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør [[Trond Hegna]], men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos [[Norsk Hydro]] på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 139</ref>

	Friis fant seg til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og stort sett var de på denne tiden revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. De ønsket, som ham, en ny samling til venstre i politikken. Mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 140</ref> Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, [[Henrik Hjartøy (1892–1971)\|Henrik Hjartøy]]. Andre sentrale meningsfeller på Rjukan ble [[Knut Dalastøl (1892–1963)\|Knut Dalastøl]], Ambrosius Olsen og J.A. Franzen. Sammen utarbeidet de det såkalte ''Rjukanforslaget''. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan. Da han kom hjem stilte han til valg for Arbeiderpartiet i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte å be om fritak fra jobben.		Friis fant seg til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og stort sett var de på denne tiden revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. De ønsket, som ham, en ny samling til venstre i politikken. Mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.<ref>Friis, Jakob (2011): Bevegelsen og målet. S. 140</ref>

			Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, [[Henrik Hjartøy (1892–1971)\|Henrik Hjartøy]]. Andre sentrale meningsfeller på Rjukan ble [[Knut Dalastøl (1892–1963)\|Knut Dalastøl]], Ambrosius Olsen og J.A. Franzen. Sammen utarbeidet de det såkalte ''Rjukanforslaget''. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok da et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan.

			Da han kom hjem stilte han til valg for Arbeiderpartiet i [[Tinn kommune\|Tinn]] under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte å be om fritak fra jobben.

	I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter [[Viggo Hansteen]], men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte [[Arbeidernes leksikon]], etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av [[Rjukan bibliotek\|Det røde bibliotek]], men hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble [[Mot Dag]] med [[Trond Hegna]] og [[Erling Falk (1887–1940)\|Erling Falk]] som fullførte leksikonet.		I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter [[Viggo Hansteen]], men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte [[Arbeidernes leksikon]], etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av [[Rjukan bibliotek\|Det røde bibliotek]], men hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble [[Mot Dag]] med [[Trond Hegna]] og [[Erling Falk (1887–1940)\|Erling Falk]] som fullførte leksikonet.