Johan Sverdrups regjering - Sideversjonshistorikk

Stigrp: /* Statsrådene */

2026-02-15T11:32:02Z

Statsrådene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. feb. 2026 kl. 11:32
Linje 296:		Linje 296:
	\|8. juli 1889		\|8. juli 1889
	\|-		\|-
	\|[[Georg August Thilesen]]		\|[[Georg August Thilesen (1837–1917)\|Georg August Thilesen]]
	\|Indredepartementet		\|Indredepartementet
	\|Venstre		\|Venstre

Cnyborg: Teksterstatting – «Ole Richter» til «Ole Richter»

2025-04-03T07:48:35Z

Teksterstatting – «Ole Richter» til «Ole Richter»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. apr. 2025 kl. 07:48
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Johan Sverdrups regjering]]''' var den første parlamentarisk baserte, og den første regjeringen fra [[Venstre]]. Regjeringen ble utnevnt 26. juni 1884 og avløste det såkalte [[Aprilministeriet]] som var dannet [[3. april]] 1884, etter at [[Christian Selmers ministerium]] var dømt ved [[riksretten 1884]]. Den nye regjeringen ble ledet av [[Christian Schweigaard]], og var et siste forsøk på å unngå en regjering utgått fra [[Venstre]]. Dette var den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og rådvilt, og allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. Da verken [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til [[Johan Sverdrup]], som hadde sin regjering klar 26. juni.		'''[[Johan Sverdrups regjering]]''' var den første parlamentarisk baserte, og den første regjeringen fra [[Venstre]]. Regjeringen ble utnevnt 26. juni 1884 og avløste det såkalte [[Aprilministeriet]] som var dannet [[3. april]] 1884, etter at [[Christian Selmers ministerium]] var dømt ved [[riksretten 1884]]. Den nye regjeringen ble ledet av [[Christian Schweigaard]], og var et siste forsøk på å unngå en regjering utgått fra [[Venstre]]. Dette var den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og rådvilt, og allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. Da verken [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter (1829–1888)\|Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til [[Johan Sverdrup]], som hadde sin regjering klar 26. juni.

	Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].		Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].
Linje 46:		Linje 46:
	\|		\|
	\|-		\|-
	\|[[Ole Richter]]		\|[[Ole Richter (1829–1888)\|Ole Richter]]
	\|[[Norges statsminister i Stockholm\|Statsminister i Stockholm]]		\|[[Norges statsminister i Stockholm\|Statsminister i Stockholm]]
	\|Venstre		\|Venstre

PaulVIF: /* Statsrådene */

2022-03-30T18:37:06Z

Statsrådene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2022 kl. 18:37
Linje 47:		Linje 47:
	\|-		\|-
	\|[[Ole Richter]]		\|[[Ole Richter]]
	\|Statsminister i Stockholm		\|[[Norges statsminister i Stockholm\|Statsminister i Stockholm]]
	\|Venstre		\|Venstre
	\|Høyesterettsadvokat, generalkonsul		\|Høyesterettsadvokat, generalkonsul

PaulVIF på 23. jan. 2021 kl. 14:53

2021-01-23T14:53:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jan. 2021 kl. 14:53
Linje 36:		Linje 36:
	\|16. juli 1884		\|16. juli 1884
	\|-		\|-
	\|Armédepartementet		\|[[Armédepartementet]]
	\|Venstre		\|Venstre
	\|30. april 1885		\|30. april 1885
Linje 86:		Linje 86:
	\|-		\|-
	\|[[Ludvig Daae (1829-1893)\|Ludvig Daa]]		\|[[Ludvig Daae (1829-1893)\|Ludvig Daa]]
	\|Armédepartementet		\|[[Armédepartementet]]
	\|Venstre		\|Venstre
	\|Sorenskriver		\|Sorenskriver

PaulVIF på 4. jan. 2020 kl. 12:37

2020-01-04T12:37:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. jan. 2020 kl. 12:37
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Johan Sverdrups regjering]]''' var den første parlamentarisk baserte, og den første regjeringen fra [[Venstre]]. Regjeringen ble utnevnt 26. juni 1884 og avløste det såkalte [[Aprilministeriet]] som var dannet [[3. april]] 1884, etter at [[Christian Selmers ministerium]] var dømt ved [[riksretten 1884]]. Den nye regjeringen ble ledet av [[Christian Schweigaard]], og var et siste forsøk på å unngå en regjering utgått fra [[Venstre]]. Dette var den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og rådvilt, og allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. Da verken [[Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til [[Johan Sverdrup]], som hadde sin regjering klar 26. juni.		'''[[Johan Sverdrups regjering]]''' var den første parlamentarisk baserte, og den første regjeringen fra [[Venstre]]. Regjeringen ble utnevnt 26. juni 1884 og avløste det såkalte [[Aprilministeriet]] som var dannet [[3. april]] 1884, etter at [[Christian Selmers ministerium]] var dømt ved [[riksretten 1884]]. Den nye regjeringen ble ledet av [[Christian Schweigaard]], og var et siste forsøk på å unngå en regjering utgått fra [[Venstre]]. Dette var den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og rådvilt, og allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. Da verken [[Ole Jacob Broch (1818–1889)\|Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til [[Johan Sverdrup]], som hadde sin regjering klar 26. juni.

	Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].		Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].

PaulVIF: /* Statsrådene */

2019-04-01T11:13:41Z

Statsrådene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. apr. 2019 kl. 11:13
Linje 31:		Linje 31:
	\|1. september 1885		\|1. september 1885
	\|-		\|-
	\|~~Revisjonsdepartemntet~~		\|[[Revisjonsdepartementet]]
	\|Venstre		\|Venstre
	\|		\|
Linje 104:		Linje 104:
	\|1. november 1886		\|1. november 1886
	\|-		\|-
	\|Revisjonsdepartementet		\|[[Revisjonsdepartementet]]
	\|Venstre		\|Venstre
	\|Juli 1886		\|Juli 1886

PaulVIF: /* Statsrådene */

2018-05-21T15:22:08Z

Statsrådene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. mai 2018 kl. 15:22
Linje 20:		Linje 20:
	\|-		\|-
	\|rowspan=5 align=left\|[[Johan Sverdrup]]		\|rowspan=5 align=left\|[[Johan Sverdrup]]
	\|Statsminister		\|[[Statsminister]]
	\|Venstre		\|Venstre
	\|rowspan=5 align=left\|Hypotekbankdirektør		\|rowspan=5 align=left\|Hypotekbankdirektør

Cnyborg på 20. mar. 2018 kl. 09:25

2018-03-20T09:25:00Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. mar. 2018 kl. 09:25
Linje 53:		Linje 53:
	\|6. juni 1888		\|6. juni 1888
	\|-		\|-
	\|rowspan=6 align=left\|[[Hans Georg Jacob Stang\|Jacob Stang]]		\|rowspan=6 align=left\|[[Hans Georg Jacob Stang (1830–1907)\|Jacob Stang]]
	\|Statsrådsavdelingen i Stockholm		\|Statsrådsavdelingen i Stockholm
	\|Venstre		\|Venstre

PaulVIF på 9. jan. 2018 kl. 13:48

2018-01-09T13:48:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jan. 2018 kl. 13:48
Linje 3:		Linje 3:
	Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].		Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].

	Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, [[Avholdsbevegelsen\|avholdsfolk]], [[Nynorsk\|målfolk]] og [[Lavkirkelig\|lavkirkelige]]. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Oppstyret rundt statsminister (i Stockholm) Ole Richters selvmord 15. juni 1888 slo også tilbake på Sverdrup. Utbrytere fra Venstre dannet det nye partiet [[Moderate Venstre]] før stortingsvalget i 1888. Dette partiet fikk 19,9 % av stemmene og 24 mandater, stemmemessige omtrent tilsvarende Venstres tilbakegang med 21,4 %. Venstre tapte tilsammen 47 mandater og sitt tidligere rene flertall på 84 av 114 stortingsplasser.		Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, [[Avholdsbevegelsen\|avholdsfolk]], [[Nynorsk\|målfolk]] og [[Lavkirkelig\|lavkirkelige]]. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Oppstyret rundt statsminister (i Stockholm) Ole Richters selvmord 15. juni 1888 slo også tilbake på Sverdrup. Utbrytere fra Venstre dannet det nye partiet [[Moderate Venstre]] før [[stortingsvalget 1888]]. Dette partiet fikk 19,9 % av stemmene og 24 mandater, stemmemessige omtrent tilsvarende Venstres tilbakegang med 21,4 %. Venstre tapte tilsammen 47 mandater og sitt tidligere rene flertall på 84 av 114 stortingsplasser.

	Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra [[Høyre\|Høire]], behøvde den ikke å gå av. Høires støtte til regjeringen viste seg ved valget i [[1888]] å ha vært en god strategi, og Høire gikk fram med 19 mandater. Regjeringen hadde vist slitasje og Høire virket modent for regjeringskontorene. I [[1889]] ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høire og de radikale gjorde felles sak mot ham.		Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra [[Høyre\|Høire]], behøvde den ikke å gå av. Høires støtte til regjeringen viste seg ved valget i [[1888]] å ha vært en god strategi, og Høire gikk fram med 19 mandater. Regjeringen hadde vist slitasje og Høire virket modent for regjeringskontorene. I [[1889]] ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høire og de radikale gjorde felles sak mot ham.

PaulVIF på 9. jan. 2018 kl. 13:47

2018-01-09T13:47:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jan. 2018 kl. 13:47
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Johan Sverdrups regjering]]''' var den første parlamentarisk baserte, og den ~~førsste~~ regjeringen fra [[Venstre]]. Regjeringen ble utnevnt 26. juni 1884 og avløste det såkalte [[Aprilministeriet]] som var dannet [[3. april]] 1884, etter at [[Christian Selmers ministerium]] var dømt ved [[riksretten 1884]]. Den nye regjeringen ble ledet av [[Christian Schweigaard]], og var et siste forsøk på å unngå en regjering utgått fra [[Venstre]]. Dette var den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og rådvilt, og allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. Da verken [[Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til [[Johan Sverdrup]], som hadde sin regjering klar 26. juni.		'''[[Johan Sverdrups regjering]]''' var den første parlamentarisk baserte, og den første regjeringen fra [[Venstre]]. Regjeringen ble utnevnt 26. juni 1884 og avløste det såkalte [[Aprilministeriet]] som var dannet [[3. april]] 1884, etter at [[Christian Selmers ministerium]] var dømt ved [[riksretten 1884]]. Den nye regjeringen ble ledet av [[Christian Schweigaard]], og var et siste forsøk på å unngå en regjering utgått fra [[Venstre]]. Dette var den siste embetsmannsregjeringen, og opptrådte famlende og rådvilt, og allerede 31. mai meddelte Schweigaard kong [[Oscar II]] at han ønsket å gå av. Da verken [[Ole Jacob Broch]] eller [[Ole Richter]] fikk dannet ny regjering, måtte kongen vende seg 23. juni til [[Johan Sverdrup]], som hadde sin regjering klar 26. juni.

	Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].		Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jan. 2018 kl. 13:48
Linje 3:		Linje 3:
	Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].		Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre. Saken med [[Alexander Lange Kielland\|Alexander Kielland]]s dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet som gikk over til [[Johannes Steen]] og [[Viggo Ullmann]].

	Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, [[Avholdsbevegelsen\|avholdsfolk]], [[Nynorsk\|målfolk]] og [[Lavkirkelig\|lavkirkelige]]. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Oppstyret rundt statsminister (i Stockholm) Ole Richters selvmord 15. juni 1888 slo også tilbake på Sverdrup. Utbrytere fra Venstre dannet det nye partiet [[Moderate Venstre]] før stortingsvalget i 1888. Dette partiet fikk 19,9 % av stemmene og 24 mandater, stemmemessige omtrent tilsvarende Venstres tilbakegang med 21,4 %. Venstre tapte tilsammen 47 mandater og sitt tidligere rene flertall på 84 av 114 stortingsplasser.		Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre denne evnen som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, [[Avholdsbevegelsen\|avholdsfolk]], [[Nynorsk\|målfolk]] og [[Lavkirkelig\|lavkirkelige]]. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner. Oppstyret rundt statsminister (i Stockholm) Ole Richters selvmord 15. juni 1888 slo også tilbake på Sverdrup. Utbrytere fra Venstre dannet det nye partiet [[Moderate Venstre]] før [[stortingsvalget 1888]]. Dette partiet fikk 19,9 % av stemmene og 24 mandater, stemmemessige omtrent tilsvarende Venstres tilbakegang med 21,4 %. Venstre tapte tilsammen 47 mandater og sitt tidligere rene flertall på 84 av 114 stortingsplasser.

	Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra [[Høyre\|Høire]], behøvde den ikke å gå av. Høires støtte til regjeringen viste seg ved valget i [[1888]] å ha vært en god strategi, og Høire gikk fram med 19 mandater. Regjeringen hadde vist slitasje og Høire virket modent for regjeringskontorene. I [[1889]] ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høire og de radikale gjorde felles sak mot ham.		Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra [[Høyre\|Høire]], behøvde den ikke å gå av. Høires støtte til regjeringen viste seg ved valget i [[1888]] å ha vært en god strategi, og Høire gikk fram med 19 mandater. Regjeringen hadde vist slitasje og Høire virket modent for regjeringskontorene. I [[1889]] ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høire og de radikale gjorde felles sak mot ham.