Jonas Lie (1899–1945) - Sideversjonshistorikk

Kallrustad: /* Under okkupasjonen */

2025-08-07T08:18:12Z

Under okkupasjonen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. aug. 2025 kl. 08:18
Linje 19:		Linje 19:
	==Under okkupasjonen==		==Under okkupasjonen==
	{{thumb\|Lindvig Lie.jpg\|Lie tildeler [[Olaf T. Lindvig]] [[Rikspolitiet\|Rikspolitiets Hederstegn]].\|Sverre Rødder: ''Politiminster Jonas Lie: Min ære er troskap'', [[Aschehoug]]\|2009}}		{{thumb\|Lindvig Lie.jpg\|Lie tildeler [[Olaf T. Lindvig]] [[Rikspolitiet\|Rikspolitiets Hederstegn]].\|Sverre Rødder: ''Politiminster Jonas Lie: Min ære er troskap'', [[Aschehoug]]\|2009}}
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte, var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] sammen med [[Den norske legion]], underlagt [[2. SS-Infanteri-Brigade]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] sammen med [[Den norske legion]], underlagt [[2. SS-Infanteri-Brigade]].
Linje 27:		Linje 27:
	Lie var sammen med [[Sverre Riisnæs]] personlig involvert i saken mot [[Gunnar Eilifsen]] i 1943, som var den første som ble dømt til døden av en norsk domstol under okkupasjonen, gjennom ''[[Politiets særdomstol]]''. Han bidro med å presse dommerne til å vedta dødsdommen.		Lie var sammen med [[Sverre Riisnæs]] personlig involvert i saken mot [[Gunnar Eilifsen]] i 1943, som var den første som ble dømt til døden av en norsk domstol under okkupasjonen, gjennom ''[[Politiets særdomstol]]''. Han bidro med å presse dommerne til å vedta dødsdommen.

	Da Finnmark ble [[evakueringen av Finnmark\|tvangsevakuert]] ledet han prosessen sammen med [[Johan Lippestad (1902–1961)\|Johan Andreas Lippestad]], og assistert av [[Aage Henry Berg (1914–2003)\|Aage Henry Berg]] som var stasjonert i [[Narvik]] som kompanisjef for [[3. SS-Politikompani]].		Da Finnmark ble [[evakueringen av Finnmark\|tvangsevakuert]], ledet han prosessen sammen med [[Johan Lippestad (1902–1961)\|Johan Andreas Lippestad]], og assistert av [[Aage Henry Berg (1914–2003)\|Aage Henry Berg]] som var stasjonert i [[Narvik]] som kompanisjef for [[3. SS-Politikompani]].

	==Endelikt==		==Endelikt==

PaulVIF: /* Under okkupasjonen */

2025-01-26T16:34:01Z

Under okkupasjonen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jan. 2025 kl. 16:34
Linje 21:		Linje 21:
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] sammen med [[Den norske legion]], underlagt [[2. SS-Infanteri-Brigade]].

	Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].		Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].

PaulVIF: /* Under okkupasjonen */

2025-01-24T09:28:02Z

Under okkupasjonen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jan. 2025 kl. 09:28
Linje 27:		Linje 27:
	Lie var sammen med [[Sverre Riisnæs]] personlig involvert i saken mot [[Gunnar Eilifsen]] i 1943, som var den første som ble dømt til døden av en norsk domstol under okkupasjonen, gjennom ''[[Politiets særdomstol]]''. Han bidro med å presse dommerne til å vedta dødsdommen.		Lie var sammen med [[Sverre Riisnæs]] personlig involvert i saken mot [[Gunnar Eilifsen]] i 1943, som var den første som ble dømt til døden av en norsk domstol under okkupasjonen, gjennom ''[[Politiets særdomstol]]''. Han bidro med å presse dommerne til å vedta dødsdommen.

	Da Finnmark ble [[evakueringen av Finnmark\|tvangsevakuert]] ledet han prosessen sammen med [[Johan Lippestad (1902–1961)\|Johan Andreas Lippestad]].		Da Finnmark ble [[evakueringen av Finnmark\|tvangsevakuert]] ledet han prosessen sammen med [[Johan Lippestad (1902–1961)\|Johan Andreas Lippestad]], og assistert av [[Aage Henry Berg (1914–2003)\|Aage Henry Berg]] som var stasjonert i [[Narvik]] som kompanisjef for [[3. SS-Politikompani]].

	==Endelikt==		==Endelikt==

Stigrp: /* Under okkupasjonen */ pirk

2025-01-10T20:10:21Z

Under okkupasjonen: pirk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jan. 2025 kl. 20:10
Linje 21:		Linje 21:
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble et bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].

	Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].		Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].

PaulVIF: /* Under okkupasjonen */

2025-01-10T18:18:27Z

Under okkupasjonen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jan. 2025 kl. 18:18
Linje 21:		Linje 21:
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble et bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. ~~politikompani~~]] i [[Den norske legion]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble et bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].

	Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].		Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].

Cnyborgbot: Robot: Erstatter mal: Norsk krigsleksikon

2024-10-18T07:44:12Z

Robot: Erstatter mal: Norsk krigsleksikon

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2024 kl. 07:44
Linje 40:		Linje 40:
	==Litteratur==		==Litteratur==
	* Bernt Rougthvedt: ''Med penn og pistol – en biografi om politiminister Jonas Lie'', Cappelen Damm Oslo 2010, ISBN 978-82-02-27290-6		* Bernt Rougthvedt: ''Med penn og pistol – en biografi om politiminister Jonas Lie'', Cappelen Damm Oslo 2010, ISBN 978-82-02-27290-6
	* {{Norsk krigsleksikon\|~~http://www~~.~~norgeslexi~~.~~com/krigslex/l/l2~~.~~html#lie~~-~~jonas\|Lie, Jonas~~}}		* ''[[Norsk krigsleksikon\|Norsk krigsleksikon 1940–45]]''. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2010113005006}}
	* Jonas Lie: ''[[Over Balkans syv blåner]]'', [[Blix Forlag]], 1942 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015021108098}}		* Jonas Lie: ''[[Over Balkans syv blåner]]'', [[Blix Forlag]], 1942 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015021108098}}
	* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}		* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: NK-artikkel

2024-03-08T08:49:28Z

Robot: Endrer mal: NK-artikkel

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mar. 2024 kl. 08:49
Linje 40:		Linje 40:
	==Litteratur==		==Litteratur==
	* Bernt Rougthvedt: ''Med penn og pistol – en biografi om politiminister Jonas Lie'', Cappelen Damm Oslo 2010, ISBN 978-82-02-27290-6		* Bernt Rougthvedt: ''Med penn og pistol – en biografi om politiminister Jonas Lie'', Cappelen Damm Oslo 2010, ISBN 978-82-02-27290-6
	* {{~~NK-artikkel~~\|http://www.norgeslexi.com/krigslex/l/l2.html#lie-jonas\|Lie, Jonas}}		* {{Norsk krigsleksikon\|http://www.norgeslexi.com/krigslex/l/l2.html#lie-jonas\|Lie, Jonas}}
	* Jonas Lie: ''[[Over Balkans syv blåner]]'', [[Blix Forlag]], 1942 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015021108098}}		* Jonas Lie: ''[[Over Balkans syv blåner]]'', [[Blix Forlag]], 1942 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015021108098}}
	* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}		* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}

Marianne Wiig: /* Se også */ lenkefiks

2023-11-10T12:46:40Z

Se også: lenkefiks

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. nov. 2023 kl. 12:46
Linje 36:		Linje 36:

	==Se også==		==Se også==
	* [~~https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Kjeldearkiv:Fremmedboka_p%C3%A5_Nyrud~~ Kjeldearkiv:Fremmedboka på Nyrud]		* [[Kjeldearkiv:Fremmedboka på Nyrud]]

	==Litteratur==		==Litteratur==

Marianne Wiig: Endret Kilder (i forrige revisjon) til Se også

2023-11-10T12:30:06Z

Endret Kilder (i forrige revisjon) til Se også

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. nov. 2023 kl. 12:30
Linje 34:		Linje 34:

	Rogstad begikk selvmord, mens Riisnæs overga seg. Lie skrev et selvmordsbrev, og det er tydelig at han var forberedt på å ta sitt liv, men det er uklarhet omkring dødsårsaken. Under obduksjonen fant man ikke noe skuddsår, og det er mulig at han døde av sykdom og stress etter at helsen var svekket av et høyt alkoholkonsum over tid.		Rogstad begikk selvmord, mens Riisnæs overga seg. Lie skrev et selvmordsbrev, og det er tydelig at han var forberedt på å ta sitt liv, men det er uklarhet omkring dødsårsaken. Under obduksjonen fant man ikke noe skuddsår, og det er mulig at han døde av sykdom og stress etter at helsen var svekket av et høyt alkoholkonsum over tid.

			==Se også==
			* [https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Kjeldearkiv:Fremmedboka_p%C3%A5_Nyrud Kjeldearkiv:Fremmedboka på Nyrud]

	==Litteratur==		==Litteratur==
Linje 40:		Linje 43:
	* Jonas Lie: ''[[Over Balkans syv blåner]]'', [[Blix Forlag]], 1942 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015021108098}}		* Jonas Lie: ''[[Over Balkans syv blåner]]'', [[Blix Forlag]], 1942 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015021108098}}
	* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}		* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}
	* {{hbr1-1\|pf01036374000892\|Jonas Lie}}.		* {{hbr1-1\|pf01036374000892\|Jonas Lie}}.{{bm}}

	~~==Kilder==~~
	* https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Kjeldearkiv:Fremmedboka_p%C3%A5_Nyrud


	{{DEFAULTSORT:Lie, Jonas}}		{{DEFAULTSORT:Lie, Jonas}}

Labyrinten på 1. nov. 2023 kl. 19:10

2023-11-01T19:10:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. nov. 2023 kl. 19:10
Linje 41:		Linje 41:
	* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}		* {{WP-lenke\|Jonas Lie (1899–1945)\|nb}}
	* {{hbr1-1\|pf01036374000892\|Jonas Lie}}.		* {{hbr1-1\|pf01036374000892\|Jonas Lie}}.

			==Kilder==
			* https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Kjeldearkiv:Fremmedboka_p%C3%A5_Nyrud


	{{DEFAULTSORT:Lie, Jonas}}		{{DEFAULTSORT:Lie, Jonas}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jan. 2025 kl. 16:34
Linje 21:		Linje 21:
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] sammen med [[Den norske legion]], underlagt [[2. SS-Infanteri-Brigade]].

	Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].		Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jan. 2025 kl. 20:10
Linje 21:		Linje 21:
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble et bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble en bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].

	Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].		Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jan. 2025 kl. 18:18
Linje 21:		Linje 21:
	Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].		Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie [[Vidkun Quislings første regjering\|utnevnt til minister]]. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og [[Josef Terboven]] ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den [[25. september]] ble han [[De kommissariske statsråder\|kommissarisk politistatsråd]].

	Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble et bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. ~~politikompani~~]] i [[Den norske legion]].		Lie var en utpreget [[Pangermanisme\|pangermanist]] og i januar [[1941]] var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for [[Norges SS]], som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av [[Heinrich Himmler]], som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i ''[[1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS «Adolf Hitler»\|Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'' under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. Lie hospiterte en måneds tid som ordonansoffiser i staben til første motoriserte infanteribaltaljon, ledet av SS-Sturmbannführer Fritz Witt, men endte mest opp i en mer observerende rolle. I boken ''[[Over Balkans syv blåner]]'' (utgitt 1942 på [[Blix Forlag]]) skrev han om dette og denne ble et bestselger. Han mottok Jernkorset av første klasse og fikk graden ''[[SS-Sturmbannführer]]'' (tilsvarende [[major]]). Høsten [[1942]] var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som kompanisjef for [[1. SS-Politikompani]] i [[Den norske legion]].

	Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].		Etter [[statsakten på Akershus]] fortsatte han som [[Politidepartementet (1940–1945)\|politiminister]] i [[Vidkun Quislings andre regjering]].