Karl Knutsson Bonde - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 15. mai 2026 kl. 18:10

2026-05-15T18:10:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. mai 2026 kl. 18:10
Linje 25:		Linje 25:
	Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.		Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.

	Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson (1390–1453)\|Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.		Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. Den norske drottseten [[Sigurd Jonsson (1390–1453)\|Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.

	For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.		For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.

PaulVIF på 15. mai 2026 kl. 18:08

2026-05-15T18:08:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. mai 2026 kl. 18:08
Linje 21:		Linje 21:
	Karl var sønn av Knut Tordsson Bonde og Margareta Karlsdotter Sparre. Han var gift tre ganger. Først ca. [[1428]] med Birgitta Turesdotter, så [[1438]] med [[Katarina Karlsdotter]] som ble hans dronning i Norge og til sist med Kristina Abrahamsdotter ca. 1570. Han hadde sønnen Ture og datteren Kristina med Birgitta, døtrene Margareta, Magdalena og Birgitta med Katarina og datteren Anna og sønnen Karl med Kristina. Hans siste kone var frille en tid, og barna ble født før de gifta seg. Karl tilhørte dn svenske høyadelen, og var utdannet i språk og krigskunst i utlandet. Han arvet sin far som barn, og i [[1429]] arva han også store eiendommer etter mora. Med de eiendommer han forvalta for sin første kone, som hadde arva etter sin mor, var han en av de største jordeiere i Sverige.		Karl var sønn av Knut Tordsson Bonde og Margareta Karlsdotter Sparre. Han var gift tre ganger. Først ca. [[1428]] med Birgitta Turesdotter, så [[1438]] med [[Katarina Karlsdotter]] som ble hans dronning i Norge og til sist med Kristina Abrahamsdotter ca. 1570. Han hadde sønnen Ture og datteren Kristina med Birgitta, døtrene Margareta, Magdalena og Birgitta med Katarina og datteren Anna og sønnen Karl med Kristina. Hans siste kone var frille en tid, og barna ble født før de gifta seg. Karl tilhørte dn svenske høyadelen, og var utdannet i språk og krigskunst i utlandet. Han arvet sin far som barn, og i [[1429]] arva han også store eiendommer etter mora. Med de eiendommer han forvalta for sin første kone, som hadde arva etter sin mor, var han en av de største jordeiere i Sverige.

	Fra [[1435]] var han marsk, og senere ble han også rikshøvedsmann. Han ledet et stormannsopprør som var en fortsettelse av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i [[1434]]. Men da bondereisninger i [[1436]]–[[1437]] forsøkte å videreføre Engelbrekts politikk slo han ned disse opprørene. Han ble riksforstander i Sverige i [[1438]], og brøt med unionskongen [[Erik av Pommern]]. Han støtte på samme tid mektige adelsslekter som Vasa og Oxenstierna fra seg, fordi de frykta at han skulle bli for mektig. Da [[Christoffer av Bayern]] ble svensk konge i [[1441]] gikk Karl av som riksforstander. Kongen utnevnte ham til drottsete, det vil si stedfortreder eller visekonge, og slo ham til ridder. Men Karls motstandere hadde også kongens øre, og Karl ble nokså raskt avsatt som ~~drots~~, og hans forleninger ble noe redusert. Han tok da sete på Viborg slott.		Fra [[1435]] var han marsk, og senere ble han også rikshøvedsmann. Han ledet et stormannsopprør som var en fortsettelse av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i [[1434]]. Men da bondereisninger i [[1436]]–[[1437]] forsøkte å videreføre Engelbrekts politikk slo han ned disse opprørene. Han ble riksforstander i Sverige i [[1438]], og brøt med unionskongen [[Erik av Pommern]]. Han støtte på samme tid mektige adelsslekter som Vasa og Oxenstierna fra seg, fordi de frykta at han skulle bli for mektig. Da [[Christoffer av Bayern]] ble svensk konge i [[1441]] gikk Karl av som riksforstander. Kongen utnevnte ham til drottsete, det vil si stedfortreder eller visekonge, og slo ham til ridder. Men Karls motstandere hadde også kongens øre, og Karl ble nokså raskt avsatt som drotsete, og hans forleninger ble noe redusert. Han tok da sete på Viborg slott.

	Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.		Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.

PaulVIF på 15. mai 2026 kl. 18:06

2026-05-15T18:06:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. mai 2026 kl. 18:06
Linje 21:		Linje 21:
	Karl var sønn av Knut Tordsson Bonde og Margareta Karlsdotter Sparre. Han var gift tre ganger. Først ca. [[1428]] med Birgitta Turesdotter, så [[1438]] med [[Katarina Karlsdotter]] som ble hans dronning i Norge og til sist med Kristina Abrahamsdotter ca. 1570. Han hadde sønnen Ture og datteren Kristina med Birgitta, døtrene Margareta, Magdalena og Birgitta med Katarina og datteren Anna og sønnen Karl med Kristina. Hans siste kone var frille en tid, og barna ble født før de gifta seg. Karl tilhørte dn svenske høyadelen, og var utdannet i språk og krigskunst i utlandet. Han arvet sin far som barn, og i [[1429]] arva han også store eiendommer etter mora. Med de eiendommer han forvalta for sin første kone, som hadde arva etter sin mor, var han en av de største jordeiere i Sverige.		Karl var sønn av Knut Tordsson Bonde og Margareta Karlsdotter Sparre. Han var gift tre ganger. Først ca. [[1428]] med Birgitta Turesdotter, så [[1438]] med [[Katarina Karlsdotter]] som ble hans dronning i Norge og til sist med Kristina Abrahamsdotter ca. 1570. Han hadde sønnen Ture og datteren Kristina med Birgitta, døtrene Margareta, Magdalena og Birgitta med Katarina og datteren Anna og sønnen Karl med Kristina. Hans siste kone var frille en tid, og barna ble født før de gifta seg. Karl tilhørte dn svenske høyadelen, og var utdannet i språk og krigskunst i utlandet. Han arvet sin far som barn, og i [[1429]] arva han også store eiendommer etter mora. Med de eiendommer han forvalta for sin første kone, som hadde arva etter sin mor, var han en av de største jordeiere i Sverige.

	Fra [[1435]] var han marsk, og senere ble han også rikshøvedsmann. Han ledet et stormannsopprør som var en fortsettelse av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i [[1434]]. Men da bondereisninger i [[1436]]–[[1437]] forsøkte å videreføre Engelbrekts politikk slo han ned disse opprørene. Han ble riksforstander i Sverige i [[1438]], og brøt med unionskongen [[Erik av Pommern]]. Han støtte på samme tid mektige adelsslekter som Vasa og Oxenstierna fra seg, fordi de frykta at han skulle bli for mektig. Da [[Christoffer av Bayern]] ble svensk konge i [[1441]] gikk Karl av som riksforstander. Kongen utnevnte ham til ~~drots~~, det vil si stedfortreder eller visekonge, og slo ham til ridder. Men Karls motstandere hadde også kongens øre, og Karl ble nokså raskt avsatt som drots, og hans forleninger ble noe redusert. Han tok da sete på Viborg slott.		Fra [[1435]] var han marsk, og senere ble han også rikshøvedsmann. Han ledet et stormannsopprør som var en fortsettelse av Engelbrekt Engelbrektssons opprør i [[1434]]. Men da bondereisninger i [[1436]]–[[1437]] forsøkte å videreføre Engelbrekts politikk slo han ned disse opprørene. Han ble riksforstander i Sverige i [[1438]], og brøt med unionskongen [[Erik av Pommern]]. Han støtte på samme tid mektige adelsslekter som Vasa og Oxenstierna fra seg, fordi de frykta at han skulle bli for mektig. Da [[Christoffer av Bayern]] ble svensk konge i [[1441]] gikk Karl av som riksforstander. Kongen utnevnte ham til drottsete, det vil si stedfortreder eller visekonge, og slo ham til ridder. Men Karls motstandere hadde også kongens øre, og Karl ble nokså raskt avsatt som drots, og hans forleninger ble noe redusert. Han tok da sete på Viborg slott.

	Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.		Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.

PaulVIF på 6. mai 2026 kl. 20:07

2026-05-06T20:07:11Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. mai 2026 kl. 20:07
Linje 25:		Linje 25:
	Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.		Christoffer døde uten arvinger i [[1448]], og Karl ble valgt til svensk konge. Det var flere faktorer som lå bak dette. Den viktigste var at den avsatte Erik av Pommern lurte i kulissene, og Karl hadde militære tropper, økonomi og status som kunne forpurre hans muligheter til å komme tilbake. Karl spilte også ut det nasjonale kortet, idet han argumenterte for en innenlandsk konge og ikke en danske. Da danskene hyllet [[Christian I]] som konge i 1448 forsvant muligheten til å bli unionskonge i alle tre land. Karl ble året etter konge også i Norge, i en personalunion. Christian I hadde også ambisjoner om å være konge i alle tre land, og ble en mektig fiende.

	Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.		Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson (1390–1453)\|Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.

	For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.		For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.

Cnyborg: Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?»

2025-10-23T10:18:30Z

Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2025 kl. 10:18
Linje 27:		Linje 27:
	Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.		Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.

	For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.~~prl~~?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.~~prl~~?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.		For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.

	Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.~~prl~~?b=3108&s=n&str= DN III, nr. 810]</ref>, men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i [[1452]]–[[1453]] og [[1455]]–[[1457]] var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til [[Hansaforbundet\|hansabyen]] Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet.		Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.cgi?b=3108&s=n&str= DN III, nr. 810]</ref>, men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i [[1452]]–[[1453]] og [[1455]]–[[1457]] var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til [[Hansaforbundet\|hansabyen]] Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet.

	I [[1464]] ble Karl gjeninnsatt i Sverige etter et stormannsopprør, men han måtte gå av i januar [[1465]]. Sin tredje periode som svensk konge fikk han i november [[1647]], og denne gang ble han sittende inntil sin død.		I [[1464]] ble Karl gjeninnsatt i Sverige etter et stormannsopprør, men han måtte gå av i januar [[1465]]. Sin tredje periode som svensk konge fikk han i november [[1647]], og denne gang ble han sittende inntil sin død.

Cnyborg: Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst»

2025-10-23T10:15:16Z

Teksterstatting – «http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst» til «http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. okt. 2025 kl. 10:15
Linje 27:		Linje 27:
	Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.		Kongevalget i Norge var ingen enkel sak. [[Sigurd Jonsson]], orknøyjarlen William Sinclair og Erik av Pommern var kandidater, men de sterkeste kongsemnene var Karl og Christian I. Blant allmuen og mange innen aristokratiet hadde Karl sterk støtte, mens Christian var populær blant medlemmene av [[Riksrådet]]. Særlig Oslo-bispen [[Jens Jakobssøn Blik]] og [[Hartvig Krummedike]], som var henholdsvis fra Danmark og Holstein, ivret for en dansk unionskonge. Sigurd Jonsson støttet også Christian. Blant stormenn som støttet Karl finner vi erkebiskop [[Aslak Bolt]] og [[Eirik Sæmundsson]]. Deres viktigste argument ser ut til å ha vært at Danmark ville bli for dominerende i en union, mens med svenskene sto Norge mer på like fot. Sju av riksrådsmedlemmene gikk under et møte på [[Båhus festning]] i februar 1449 inn for Karl. Noen av dem snudde senere, antagelig på grunn av at Christian i juli samme år utstedte den første norske [[håndfestning]] der riksrådet fikk en sterk stilling. Christian ble dermed valgt til konge, men med støtte blant en del stormenn valgte Karl å avgjøre med militærmakt. Han rykket inn på [[Østlandet]] i oktonber 1449, og lot seg hylle som konge. I november ble han formelt valgt og kronet i [[Nidarosdomen]]. Det var med Karl at Nidarosdomen ble fast kroningssted for norske konger; tidligere hadde de som regel blitt kronet i den byen de hadde sete i.

	For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/~~perl~~/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/~~perl~~/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.		For å sikre seg støtte i Norge ble åtte eller ni stormenn slått til riddere, og [[Aslak Turesson]] og [[Einar Fluga]] ble utnevnt til høvdinger. Nøyaktig hva dette innebar er uklart. Det kan være riksforstanderembetete, men samtidig der man at Eirik Sæmundsson kalte seg riksforstander sønnafjelds i desember samme år<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=9150&s=n&str= DN X, nr. 201]</ref>. Karl ga en håndfestning som avvek noe fra Christians<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6264&s=n&str= DN VI, nr. 531]</ref>. Valgriket ble presisert på bekostning av arveretten. Det ble ikke gjort noe unntak fra kravet om at medlemmer av riksrådet måtte være innfødt i Norge, hvilket må ha tilfredsstilt de som fryktet utenlandsk dominans. Kirken fikk også en formell anerkjennelse av [[sættargjerden i Tunsberg]], som siden forliket ble inngått i [[1277]] hadde hatt en uklar og uforutsigbar status. Innholdet i håndfestningen såvel som språklig analyse peker mot at det var Aslak Bolt som forfattet den.

	Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen<ref>[http://www.dokpro.uio.no/~~perl~~/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=3108&s=n&str= DN III, nr. 810]</ref>, men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i [[1452]]–[[1453]] og [[1455]]–[[1457]] var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til [[Hansaforbundet\|hansabyen]] Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet.		Karl umiddelbare problem var at han ikke fikk militær kontroll sønnafjells. Derfor måtte han gå med på at spørsmålet om Norge skulle diskuteres på et møte som skulle holdes i Halmstad i mai 1450 for å diskutere konflikten om Gotland. På møtet ledc Karl nederlag da de svenske stormennene anerkjente Christian som norsk konge. Karl ble presset av den svenske riksrådet til å godta avtalen<ref>[http://www.dokpro.uio.no/cgi-bin/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=3108&s=n&str= DN III, nr. 810]</ref>, men han nektet å gi fra seg tittelen. Forholdet mellom Norge og Sverige ble mer anspent, og i [[1452]]–[[1453]] og [[1455]]–[[1457]] var det krig mellom landene. I 1457 måtte Karl flykte fra Sverige til [[Hansaforbundet\|hansabyen]] Danzig, i dag Gdansk i Polen. Christian I ble dermed valgt til svensk konge. Norske stormenn som hadde dratt til Sverige da Karl ble avsatt i 1450 vendte hjem igjen og ble forlikt med riksrådet.

	I [[1464]] ble Karl gjeninnsatt i Sverige etter et stormannsopprør, men han måtte gå av i januar [[1465]]. Sin tredje periode som svensk konge fikk han i november [[1647]], og denne gang ble han sittende inntil sin død.		I [[1464]] ble Karl gjeninnsatt i Sverige etter et stormannsopprør, men han måtte gå av i januar [[1465]]. Sin tredje periode som svensk konge fikk han i november [[1647]], og denne gang ble han sittende inntil sin død.

Kallrustad: kategorirydding Sverige

2025-07-28T08:53:09Z

kategorirydding Sverige

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2025 kl. 08:53
Linje 44:		Linje 44:
	[[Kategori:Norges monarker]]		[[Kategori:Norges monarker]]
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	~~[[Kategori:Sverige]]~~
	[[Kategori:Fødsler på 1400-tallet]]		[[Kategori:Fødsler på 1400-tallet]]
	[[Kategori:Dødsfall på 1400-tallet]]		[[Kategori:Dødsfall på 1400-tallet]]
	{{DEFAULTSORT:Bonde, Karl Knutsson}}		{{DEFAULTSORT:Bonde, Karl Knutsson}}
			[[Kategori:Sveriges monarker]]

Sondrehareide: redigert defsort

2024-03-19T11:13:05Z

redigert defsort

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. mar. 2024 kl. 11:13
Linje 47:		Linje 47:
	[[Kategori:Fødsler på 1400-tallet]]		[[Kategori:Fødsler på 1400-tallet]]
	[[Kategori:Dødsfall på 1400-tallet]]		[[Kategori:Dødsfall på 1400-tallet]]
			{{DEFAULTSORT:Bonde, Karl Knutsson}}

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-13T12:12:48Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 12:12
Linje 40:		Linje 40:

	* [http://snl.no/.nbl_biografi/Karl_1_Knutsson_Bonde/utdypning Karl Knutsson Bonde] i ''Norsk biografisk leksikon''		* [http://snl.no/.nbl_biografi/Karl_1_Knutsson_Bonde/utdypning Karl Knutsson Bonde] i ''Norsk biografisk leksikon''
			{{Bm}}

	[[Kategori:Norges monarker]]		[[Kategori:Norges monarker]]

Olve Utne: Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

2023-11-16T13:47:42Z

Teksterstatting – «[[kategori:» til «[[Kategori:»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. nov. 2023 kl. 13:47
Linje 44:		Linje 44:
	[[Kategori:Personer]]		[[Kategori:Personer]]
	[[Kategori:Sverige]]		[[Kategori:Sverige]]
	[[~~kategori~~:Fødsler på 1400-tallet]]		[[Kategori:Fødsler på 1400-tallet]]
	[[Kategori:Dødsfall på 1400-tallet]]		[[Kategori:Dødsfall på 1400-tallet]]