Katolsk kirkehistorie - Sideversjonshistorikk

Cnyborg: /* Okkupasjonsårene */

2025-06-10T11:11:26Z

Okkupasjonsårene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jun. 2025 kl. 11:11
Linje 92:		Linje 92:
	Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.		Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.

	Da [[Den norske kirke]] protesterte mot at ungdom ble tvangsutskrevet til [[Arbeidstjenesten]] i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til [[Innenriksdepartementet]] der han ba om at [[jøder]] som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Da Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at hans bønn om nåde ikke hadde ført fram~~. Etter dette sluttet han seg til den generelle protesten mot behandlingen av jødene, siden det ikke lenger var fare for at det kunne skade enkeltpersoners sak~~.		Da [[Den norske kirke]] protesterte mot at ungdom ble tvangsutskrevet til [[Arbeidstjenesten]] i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til [[Innenriksdepartementet]] der han ba om at [[jøder]] som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Da Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at hans bønn om nåde ikke hadde ført fram.

	I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på.		I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets ''Meddelelsesblad'' og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på.

Cnyborg på 9. des. 2024 kl. 08:46

2024-12-09T08:46:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2024 kl. 08:46
Linje 88:		Linje 88:
	Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I ''St. Olav'' ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at [[Sigrid Undset]] måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid.		Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I ''St. Olav'' ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at [[Sigrid Undset]] måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid.
	{{thumb\|Finn Thorn foto.jpg\|Pater [[Finn Thorn]] satt fengslet på [[Grini fangeleir\|Grini]] og i [[Kristiansand]] under [[andre verdenskrig]].\|Ukjent, hentet fra ''Studentene fra 1926''\|1951}}		{{thumb\|Finn Thorn foto.jpg\|Pater [[Finn Thorn]] satt fengslet på [[Grini fangeleir\|Grini]] og i [[Kristiansand]] under [[andre verdenskrig]].\|Ukjent, hentet fra ''Studentene fra 1926''\|1951}}
	Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av [[Gestapo]] for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid, kan nevnes [[Harald Taxt]], [[Haakon Kielland Bergwitz]], [[Johs. Duin]], [[Finn Thorn]] og [[Hugo van der Vlugt]]. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på [[Grini fangeleir\|Grini]], og i november 1942 ble han sendt til [[konsentrasjonsleir]]en Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved [[St. Olav domkirke (Oslo)\|St. Olav domkirke]] i Oslo. En annen prest, [[Franz Josef Fischedick (~~1902–1984~~)\|Franz Josef Fischedick]], ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa.		Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av [[Gestapo]] for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid, kan nevnes [[Harald Taxt]], [[Haakon Kielland Bergwitz]], [[Johs. Duin]], [[Finn Thorn]] og [[Hugo van der Vlugt]]. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på [[Grini fangeleir\|Grini]], og i november 1942 ble han sendt til [[konsentrasjonsleir]]en Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved [[St. Olav domkirke (Oslo)\|St. Olav domkirke]] i Oslo. En annen prest, [[Franz Josef Fischedick (1902–1983)\|Franz Josef Fischedick]], ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa.

	Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.		Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.

Cnyborg: /* Okkupasjonsårene */

2024-12-09T08:18:48Z

Okkupasjonsårene

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2024 kl. 08:18
Linje 88:		Linje 88:
	Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I ''St. Olav'' ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at [[Sigrid Undset]] måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid.		Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I ''St. Olav'' ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at [[Sigrid Undset]] måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid.
	{{thumb\|Finn Thorn foto.jpg\|Pater [[Finn Thorn]] satt fengslet på [[Grini fangeleir\|Grini]] og i [[Kristiansand]] under [[andre verdenskrig]].\|Ukjent, hentet fra ''Studentene fra 1926''\|1951}}		{{thumb\|Finn Thorn foto.jpg\|Pater [[Finn Thorn]] satt fengslet på [[Grini fangeleir\|Grini]] og i [[Kristiansand]] under [[andre verdenskrig]].\|Ukjent, hentet fra ''Studentene fra 1926''\|1951}}
	Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av [[Gestapo]] for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid, kan nevnes [[Harald Taxt]], [[Haakon Kielland Bergwitz]], [[Johs. Duin]], [[Finn Thorn]] og [[Hugo van der Vlugt]]. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på [[Grini fangeleir\|Grini]], og i november 1942 ble han sendt til [[konsentrasjonsleir]]en Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved [[St. Olav domkirke (Oslo)\|St. Olav domkirke]] i Oslo. En annen prest, [[Franz Josef Fischedick]], ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa.		Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av [[Gestapo]] for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid, kan nevnes [[Harald Taxt]], [[Haakon Kielland Bergwitz]], [[Johs. Duin]], [[Finn Thorn]] og [[Hugo van der Vlugt]]. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på [[Grini fangeleir\|Grini]], og i november 1942 ble han sendt til [[konsentrasjonsleir]]en Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved [[St. Olav domkirke (Oslo)\|St. Olav domkirke]] i Oslo. En annen prest, [[Franz Josef Fischedick (1902–1984)\|Franz Josef Fischedick]], ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa.

	Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.		Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.

PaulVIF: /* Struktur i moderne tid */

2024-12-02T12:36:46Z

Struktur i moderne tid

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. des. 2024 kl. 12:36
Linje 100:		Linje 100:
	==Struktur i moderne tid==		==Struktur i moderne tid==
	{{Utdypende artikkel\|Den katolske kirke}}		{{Utdypende artikkel\|Den katolske kirke}}
	I den katolske kirke er den viktigste enheten [[bispedømme]]ne. Disse kan være samlet under et [[erkebispedømme]], eller stå direkte under [[Den hellige stol\|Roma]]. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, ~~kapelldistrikter~~, der det er nødvendig.		I den katolske kirke er den viktigste enheten [[bispedømme]]ne. Disse kan være samlet under et [[erkebispedømme]], eller stå direkte under [[Den hellige stol\|Roma]]. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, [[kapelldistrikt]]er, der det er nødvendig, særlig av geografiske årsaker.

	===Bispedømmer og stift===		===Bispedømmer og stift===

PaulVIF på 28. nov. 2024 kl. 19:09

2024-11-28T19:09:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. nov. 2024 kl. 19:09
Linje 53:		Linje 53:

	==== Norske konvertitter ====		==== Norske konvertitter ====
	Av mer organisert motstand kjenner vi til «Kloster-Lasse», [[Lauritz Nilssøn]] (ca. 1538-1622) fra [[Tønsberg]] som konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i [[Belgia]], og han drev katolsk misjonsvirksomhet i hele Skandinavia. I [[1613]] ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i [[Skien]]. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene [[Christoffer Hjort (1561–1616)\|Christopher]], [[Jacob Hjort\|Jacob]] og [[Evert Hjort]] samt [[Herman Hansson Ring]] og [[Jens Pharo]]. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nilssøn.		Av mer organisert motstand kjenner vi til «Kloster-Lasse», [[Lauritz Nilssøn]] (ca. 1538-1622) fra [[Tønsberg]] som konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i [[Belgia]], og han drev katolsk misjonsvirksomhet i hele Skandinavia. I [[1613]] ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i [[Skien]]. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene [[Christoffer Hjort (1561–1616)\|Christopher]], [[Jacob Hjort\|Jacob]] og [[Evert Hjort]] samt [[Herman Hansson Ring]] og [[Jens Pharo]]. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med [[Ordinasjon\|ordinert]] som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nilssøn.

	19. juni 1613 ble det bestemt at katolikker bosatt i Norge skulle tape arveretten og utelukkes fra alle embeter i stat, kirke og skole. 21. august samme år ble Pharo, Ring og Jacob og Christoffer Hjort dømt til å miste kall, embete og arv, og til å forlate riket innen tolv uker. Dersom de ikke forlot Danmark-Norge ville de risikere dødsstraff. Evert Hjort ble frifunnet i saken. De andre mistenkte hadde allerede forlatt landet og nevnes derfor ikke i dommen.		19. juni 1613 ble det bestemt at katolikker bosatt i Norge skulle tape arveretten og utelukkes fra alle embeter i stat, kirke og skole. 21. august samme år ble Pharo, Ring og Jacob og Christoffer Hjort dømt til å miste kall, embete og arv, og til å forlate riket innen tolv uker. Dersom de ikke forlot Danmark-Norge ville de risikere dødsstraff. Evert Hjort ble frifunnet i saken. De andre mistenkte hadde allerede forlatt landet og nevnes derfor ikke i dommen.

Cnyborgbot: Robot: Erstatter mal: Den katolske kirke i Norge 1993

2024-10-16T13:09:34Z

Robot: Erstatter mal: Den katolske kirke i Norge 1993

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. okt. 2024 kl. 13:09
Linje 122:		Linje 122:

	==Kilder==		==Kilder==
	* {{Den katolske kirke i Norge 1993}}		* ''Den katolske kirke i Norge'', Aschehoug, Oslo 1993 {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2013042405123}}
	* [http://www.katolsk.no/ Den katolske kirkes hjemmeside], diverse artikler		* [http://www.katolsk.no/ Den katolske kirkes hjemmeside], diverse artikler
	* [https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/trosamf/aar/2016-11-25?fane=tabell&sort=nummer&tabell=285398 Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2016], [[Statistisk sentralbyrå]]		* [https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/statistikker/trosamf/aar/2016-11-25?fane=tabell&sort=nummer&tabell=285398 Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2016], [[Statistisk sentralbyrå]]

Niillas4: Endret brant til brente i "og brente alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld". Her er verbet brukt transitivt, og da skal preteritumsformen være 'brente' både ifølge Bokmålsordboka og NAOB. Noen språklige endringer.

2024-08-12T22:33:14Z

Endret brant til brente i "og brente alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld". Her er verbet brukt transitivt, og da skal preteritumsformen være 'brente' både ifølge Bokmålsordboka og NAOB. Noen språklige endringer.

Vis endringer

PaulVIF på 22. mar. 2024 kl. 13:55

2024-03-22T13:55:28Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. mar. 2024 kl. 13:55
Linje 1:		Linje 1:
	[[Fil:Oslo StOlavDomkirke01.JPG\|thumb\|right\|[[St. Olav domkirke (Oslo)\|St. Olav domkirke]], første katolske kirke i Norge etter reformasjonen]]		[[Fil:Oslo StOlavDomkirke01.JPG\|thumb\|right\|[[St. Olav domkirke (Oslo)\|St. Olav domkirke]], første katolske kirke i Norge etter reformasjonen]]
	<onlyinclude>'''Den katolske kirke i Norge''' ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt [[Den hellige stol\|Roma]]. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer. Med [[Olav den hellige]] ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i [[1030]] ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. [[Den katolske kirke]] var eneste kirke i Norge fram til [[Reformasjonen]] i [[1537]], da den ble forbudt. I [[1843]] ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i [[Oslo]]. Det er pr 1. januar ~~2017~~ rundt ~~167~~ ~~000~~ katolikker i Norge, som utgjør rundt 3,1 % av befolkningen.</onlyinclude>		<onlyinclude>'''Den katolske kirke i Norge''' ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt [[Den hellige stol\|Roma]]. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer. Med [[Olav den hellige]] ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i [[1030]] ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. [[Den katolske kirke]] var eneste kirke i Norge fram til [[Reformasjonen]] i [[1537]], da den ble forbudt. I [[1843]] ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i [[Oslo]]. Det er pr 1. januar 2024 rundt 169 224 katolikker i Norge, som utgjør rundt 3,1 % av befolkningen.</onlyinclude>

	== Historie ==		== Historie ==

PaulVIF: /* Katolsk liv etter reformasjonen */

2023-07-11T12:22:13Z

Katolsk liv etter reformasjonen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. jul. 2023 kl. 12:22
Linje 46:		Linje 46:

	=== Katolsk liv etter reformasjonen ===		=== Katolsk liv etter reformasjonen ===
			{{Utdypende artikkel\|Motreformasjonen}}
	{{thumb\|Christoffer Hjort No-nb digibok 2012101007000 0140 1.jpg\|Bilde av maleri av [[Christoffer Hjort (1561–1616)\|Christoffer Hjort]] (1561-1616) i [[Hoff kirke]] på [[Toten]].\|Fra ''Akers historie''\|utg. 1918}}		{{thumb\|Christoffer Hjort No-nb digibok 2012101007000 0140 1.jpg\|Bilde av maleri av [[Christoffer Hjort (1561–1616)\|Christoffer Hjort]] (1561-1616) i [[Hoff kirke]] på [[Toten]].\|Fra ''Akers historie''\|utg. 1918}}
	Med reformasjonen kom et forbud med etablering av nye munke- og nonneordener i Norge og mot innreise for katolske prester og ordensfolk. De gamle ordnene ble oppløst over noe tid, og forsvant i løpet av noen årtier. En orden som skapte spesielt stor frykt blant protestanter var [[jesuittordenen\|jesuittene]] som hadde et motreformatorisk formål. Som i andre land kom det i Norge en motreformasjon, men denne fikk en annen karakter enn mange andre steder. Forandringen i Norge var så brå og uventet at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble det dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. Folk som oppfordet til katolsk praksis ble hardt straffet, som pisket og brent.		Med reformasjonen kom et forbud med etablering av nye munke- og nonneordener i Norge og mot innreise for katolske prester og ordensfolk. De gamle ordnene ble oppløst over noe tid, og forsvant i løpet av noen årtier. En orden som skapte spesielt stor frykt blant protestanter var [[jesuittordenen\|jesuittene]] som hadde et motreformatorisk formål. Som i andre land kom det i Norge en motreformasjon, men denne fikk en annen karakter enn mange andre steder. Forandringen i Norge var så brå og uventet at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble det dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. Folk som oppfordet til katolsk praksis ble hardt straffet, som pisket og brent.

PaulVIF: /* Bispedømmer og stift */

2022-06-19T06:31:33Z

Bispedømmer og stift

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. jun. 2022 kl. 06:31
Linje 110:		Linje 110:

	Neste endring kom i [[1953]]. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.		Neste endring kom i [[1953]]. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.

			I 1977 ble [[Norsk katolsk bisperåd]] opprettet.

	I [[1979]] ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift\|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]].		I [[1979]] ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift\|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]].