Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 13. mar. 2024 kl. 13:03

2024-03-13T13:03:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 13:03
Linje 69:		Linje 69:
	[[Kategori:Kristendom]]		[[Kategori:Kristendom]]
	[[Kategori:Personlige minner]]		[[Kategori:Personlige minner]]
			{{bm}}

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: Thumb høyre

2024-03-04T15:03:02Z

Robot: Endrer mal: Thumb høyre

Cnyborg på 23. jun. 2017 kl. 08:17

2017-06-23T08:17:25Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2017 kl. 08:17
Linje 68:		Linje 68:
	[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]		[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
	[[Kategori:Kristendom]]		[[Kategori:Kristendom]]
			[[Kategori:Personlige minner]]

Kallrustad: /* Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren. */ tar vekk bildetekst (står to steder)

2012-11-12T13:18:45Z

Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.: tar vekk bildetekst (står to steder)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2012 kl. 13:18
Linje 63:		Linje 63:
	{{thumb høyre\|Bilde 14.jpg\|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 14.jpg\|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.\|Arne Andersen}}
	Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.		Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.
	{{thumb høyre\|Bilde 15.jpg\|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 15.jpg\|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.\|Arne Andersen}}
	~~Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.~~

	[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]		[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]
	[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]		[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
	[[Kategori:Kristendom]]		[[Kategori:Kristendom]]

Kallrustad: korr.

2012-11-12T13:17:36Z

korr.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2012 kl. 13:17
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

Kallrustad: språk

2012-10-24T10:33:01Z

språk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. okt. 2012 kl. 10:33
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

	== Leirdøla ==		== Leirdøla ==

Kallrustad: ny kategori (Kristendom)

2012-10-18T08:34:58Z

ny kategori (Kristendom)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:34
Linje 68:		Linje 68:
	[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]		[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]
	[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]		[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
			[[Kategori:Kristendom]]

Kallrustad: /* Skogbrann i bjerkelia */

2012-10-18T08:34:17Z

Skogbrann i bjerkelia

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:34
Linje 57:		Linje 57:
	Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.		Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.
	{{thumb høyre\|Bilde 13AA.jpg\|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 13AA.jpg\|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.\|Arne Andersen}}
	~~Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.~~

	På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.		På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.

Kallrustad: /* I båt over hovedelva i Leirdøla. */

2012-10-18T08:33:45Z

I båt over hovedelva i Leirdøla.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:33
Linje 47:		Linje 47:
	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}

Kallrustad: /* I båt over hovedelva i Leirdøla. */

2012-10-18T08:33:10Z

I båt over hovedelva i Leirdøla.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:33
Linje 46:		Linje 46:

	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}

	== Skogbrann i bjerkelia ==		== Skogbrann i bjerkelia ==

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. nov. 2012 kl. 13:17
Linje 1:		Linje 1:
	{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{thumb høyre\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. okt. 2012 kl. 08:33
Linje 47:		Linje 47:
	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen)}		{{thumb høyre\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{thumb høyre\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mar. 2024 kl. 15:03
Linje 1:		Linje 1:
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 1.jpg\|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.\|Arne Andersen}}
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)		{{Thumb\|Bilde 2.jpg\|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.\|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging\|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved. Altså må veden bort. I høyfjellet, der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet. (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
	I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.		I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage\|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

Linje 14:		Linje 14:
	Vatnedalsleiren var mer improvisert. Første året lå vi på ei gammel seter på nordøstsiden av vannet, og arbeidet for en gammel gubbe.		Vatnedalsleiren var mer improvisert. Første året lå vi på ei gammel seter på nordøstsiden av vannet, og arbeidet for en gammel gubbe.

	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 3.jpg\|Setra der vi lå første sesong ved Vatnedalsvatnet.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 3.jpg\|Setra der vi lå første sesong ved Vatnedalsvatnet.\|Arne Andersen}}
	Årene etter lå vi på ei myr innerst i vest. Ett år lå vi plasthaller, slike som brukes på anlegg. Det var helt fint, unntatt i stjerneklare netter, da gjorde kondens at det regnet inne. Feltkjøkkenet var bygget av raier og klar plast, og det ble kokt på gassbluss. På «gulvet» var parkett av grov furu. Sagførerne hadde stor moro av å lage furuparkett, så det ble det stadig mer av.		Årene etter lå vi på ei myr innerst i vest. Ett år lå vi plasthaller, slike som brukes på anlegg. Det var helt fint, unntatt i stjerneklare netter, da gjorde kondens at det regnet inne. Feltkjøkkenet var bygget av raier og klar plast, og det ble kokt på gassbluss. På «gulvet» var parkett av grov furu. Sagførerne hadde stor moro av å lage furuparkett, så det ble det stadig mer av.
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 4.jpg\|Feltkjøkkenet i Vatnedalsleiren. Legg merke til furuparketten.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 4.jpg\|Feltkjøkkenet i Vatnedalsleiren. Legg merke til furuparketten.\|Arne Andersen}}

	Matstellet var godt. Vi hadde til og med melk, som lå til kjøling i en bekk. En stor slager var surmelk og syltetøy. (Mener dette var før fruktyogurtens tid.) Salat av kål og revne gulrøtter hadde vi også. Likevel, det er tabbene som fester seg: Som da en amatør skulle lage mandelkjernepudding. Han gjorde som han var vant til hjemmefra, og kokte på hele pakka. Det var bare det, at dette var en storkjøkkenpakke på 120 porsjoner, mens vi var 12 mann i leiren. Fiskeboller i hvit saus er bare for innfødte. Da utlendingene kom tilbake året etter, hadde de diktet ei nidvise om fiskeboller. Til slutt vil jeg nevne striden om Banos, et bananpålegg av ubeskrivelig karakter. Det utløste en godlynt protestbevegelse, men antibanosistene slo seg til ro med slagordet: «Banosspisere er mennesker de også!» Etter slagordet «Røykere er mennesker de også!» Første året i Bykle havnet hele leirens forsyning av posesuppe på søppelbålet. Vi var enig om å kalle det et uhell, men ingen var lei seg.		Matstellet var godt. Vi hadde til og med melk, som lå til kjøling i en bekk. En stor slager var surmelk og syltetøy. (Mener dette var før fruktyogurtens tid.) Salat av kål og revne gulrøtter hadde vi også. Likevel, det er tabbene som fester seg: Som da en amatør skulle lage mandelkjernepudding. Han gjorde som han var vant til hjemmefra, og kokte på hele pakka. Det var bare det, at dette var en storkjøkkenpakke på 120 porsjoner, mens vi var 12 mann i leiren. Fiskeboller i hvit saus er bare for innfødte. Da utlendingene kom tilbake året etter, hadde de diktet ei nidvise om fiskeboller. Til slutt vil jeg nevne striden om Banos, et bananpålegg av ubeskrivelig karakter. Det utløste en godlynt protestbevegelse, men antibanosistene slo seg til ro med slagordet: «Banosspisere er mennesker de også!» Etter slagordet «Røykere er mennesker de også!» Første året i Bykle havnet hele leirens forsyning av posesuppe på søppelbålet. Vi var enig om å kalle det et uhell, men ingen var lei seg.
Linje 22:		Linje 22:
	== I båt over hovedelva i Leirdøla. ==		== I båt over hovedelva i Leirdøla. ==
	Arbeidsplassen i Leirdøla var som nevnt ei elveslette. Mellom anleggsveien og leiren hadde vi båt på vire over hovedløpet. Det var der strekkfisken kom til nytte, den som gav navn til teltene. For å komme til de ulike teigene måtte vi vade en eller flere sideløp. Etter hvert fikk vi ei bro ut fra leiren, men den var så skraklete at jeg ofte vadet i stedet.		Arbeidsplassen i Leirdøla var som nevnt ei elveslette. Mellom anleggsveien og leiren hadde vi båt på vire over hovedløpet. Det var der strekkfisken kom til nytte, den som gav navn til teltene. For å komme til de ulike teigene måtte vi vade en eller flere sideløp. Etter hvert fikk vi ei bro ut fra leiren, men den var så skraklete at jeg ofte vadet i stedet.
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 5.jpg\|Oversyn over Tunsbergdalen før oppdemming.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 5.jpg\|Oversyn over Tunsbergdalen før oppdemming.\|Arne Andersen}}
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 6.jpg\|I båt over hovedelva i Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 6.jpg\|I båt over hovedelva i Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 7.jpg\|Der det ikke var båt måtte vi vade.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 7.jpg\|Der det ikke var båt måtte vi vade.\|Arne Andersen}}
	Leirsangen var ''Å hvor salig å få vandre'':		Leirsangen var ''Å hvor salig å få vandre'':
	:«Her ved flodene i Babel		:«Her ved flodene i Babel
Linje 46:		Linje 46:

	Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.		Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 8.jpg\|Stabling av bål Leirdøla.\|Arne Andersen}}
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 9.jpg\|Mating av bålet.\|Arne Andersen}}
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 11.jpg\|Fersk ved brenner friskt!\|Arne Andersen}}
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 10.jpg\|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.\|Arne Andersen}}

	== Skogbrann i bjerkelia ==		== Skogbrann i bjerkelia ==
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 12.jpg\|Skogbrann i bjerkelia.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 12.jpg\|Skogbrann i bjerkelia.\|Arne Andersen}}
	Skogbrann hadde vi i Leirdøla. Varmen spredde seg i lia ovenfor det som skulle brennes. Brannvesenet kom, men slangene nådde ikke opp. Vi prøvde å slukke ved å feie vekk ilden med kvister, men det var for mye død ved på bakken til at vi kom til. På slutten satt vi øverst i brannfeltet, og dasket til flammene om de kom for nær sitteplassen. Tror ikke denne brannen gjorde nevneverdig skade. Ellers var skogbrann noe griseri. Trærne brant ikke opp, så vi måtte felle og brenne trær fulle av sot.		Skogbrann hadde vi i Leirdøla. Varmen spredde seg i lia ovenfor det som skulle brennes. Brannvesenet kom, men slangene nådde ikke opp. Vi prøvde å slukke ved å feie vekk ilden med kvister, men det var for mye død ved på bakken til at vi kom til. På slutten satt vi øverst i brannfeltet, og dasket til flammene om de kom for nær sitteplassen. Tror ikke denne brannen gjorde nevneverdig skade. Ellers var skogbrann noe griseri. Trærne brant ikke opp, så vi måtte felle og brenne trær fulle av sot.

	Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.		Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 13AA.jpg\|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 13AA.jpg\|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.\|Arne Andersen}}

	På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.		På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.

	== Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren. ==		== Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren. ==
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 14.jpg\|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 14.jpg\|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.\|Arne Andersen}}
	Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.		Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.
	{{~~thumb høyre~~\|Bilde 15.jpg\|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.\|Arne Andersen}}		{{Thumb\|Bilde 15.jpg\|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.\|Arne Andersen}}

	[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]		[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]