Krimkrigen - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-13T12:12:51Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mar. 2024 kl. 12:12
Linje 66:		Linje 66:
	* Palme, Sven Ulric: ''Kameraet forteller historie : fra Krimkrigen til Første verdenskrig''. Utg. Dreyer. Oslo. 1958. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2016041448178}}.		* Palme, Sven Ulric: ''Kameraet forteller historie : fra Krimkrigen til Første verdenskrig''. Utg. Dreyer. Oslo. 1958. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2016041448178}}.
	* ''Sjøkrigsmateriellets utvikling etter Krimkrigen''. Utg. [K. Kvam]. Oslo. 1963. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015022408109}}.		* ''Sjøkrigsmateriellets utvikling etter Krimkrigen''. Utg. [K. Kvam]. Oslo. 1963. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015022408109}}.
			{{Bm}}

	[[Kategori:Kriger]]		[[Kategori:Kriger]]

Cnyborg på 3. mar. 2022 kl. 14:07

2022-03-03T14:07:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. mar. 2022 kl. 14:07
Linje 23:		Linje 23:
	Først etter nesten et år kom det siste store slaget i striden om Sevastopol. Den 16. august 1855 sto slaget ved Tsjernajaelva, der russerne forsøkte å bryte ut, men ble slått tilbake. En måneder senere måtte russerne trekke seg ut av Sevastopol etter at et artilleribombardement ødela en viktig festning og la sørsida åpen.		Først etter nesten et år kom det siste store slaget i striden om Sevastopol. Den 16. august 1855 sto slaget ved Tsjernajaelva, der russerne forsøkte å bryte ut, men ble slått tilbake. En måneder senere måtte russerne trekke seg ut av Sevastopol etter at et artilleribombardement ødela en viktig festning og la sørsida åpen.

	Det var også kamphandlinger i [[Østersjøen]]. I 1855 forsøkte en alliert flåte å ødelegge et befesta, russisk skipsverft ved Sveaborg nær Helsingfors. Mer enn 20 000 artilleriskudd ble avfyrt mot verftet, som ble forsvart av et russisk krigsskip og egne kanonbatterier. De klarte ikke å innta eller ødelegge verftet, og før en større flåte med tyngre skyts var på plass ble det klart at Sevastopol falt og at russerne var på tilbaketog.		Det var også kamphandlinger i [[Østersjøen]]. I 1855 forsøkte en alliert flåte å ødelegge et befesta, russisk skipsverft ved Sveaborg nær Helsingfors. Mer enn 20 000 artilleriskudd ble avfyrt mot verftet, som ble forsvart av et russisk krigsskip og egne kanonbatterier. De klarte ikke å innta eller ødelegge verftet, og før en større flåte med tyngre skyts var på plass ble det klart at Sevastopol falt og at russerne var på tilbaketog. Også i nord var det trefninger, blant annet et britisk angrep mot Kolahalvøya.

	Etter Sevastopols fall var krigen i realiteten over. Formelt endte den med en fredsavtale i Paris i 1856. Russland kom forholdsvis godt ut av dette; de måtte avstå mindre områder i Bessarabia og demilitarisere Svartehavet og Åland, men fikk også beholde områder på Balkan og i Kaukasus. Russerne oppfatta uansett vilkårene som vanærende, og dette ble et tema i landets utenrikspolitikk lenge. Det førte også til at Russland vendte seg vekk fra Østerrike som alliert, og så mer til Preussen. Storbritannia hadde sikra rutene til India, men innenrikspolitisk førte krigen til at regjeringa falt og at hæren fikk et stort omdømmetap. Frankrike kom på sin side godt ut av krigen, ved at landet hadde gjenvunnet status som stormakt. Sardinia og det nøytrale Preussen kom også sterkt ut av krigen; dette skulle komme til å påvirke både Tysklands og Italias samling.		Etter Sevastopols fall var krigen i realiteten over. Formelt endte den med en fredsavtale i Paris i 1856. Russland kom forholdsvis godt ut av dette; de måtte avstå mindre områder i Bessarabia og demilitarisere Svartehavet og Åland, men fikk også beholde områder på Balkan og i Kaukasus. Russerne oppfatta uansett vilkårene som vanærende, og dette ble et tema i landets utenrikspolitikk lenge. Det førte også til at Russland vendte seg vekk fra Østerrike som alliert, og så mer til Preussen. Storbritannia hadde sikra rutene til India, men innenrikspolitisk førte krigen til at regjeringa falt og at hæren fikk et stort omdømmetap. Frankrike kom på sin side godt ut av krigen, ved at landet hadde gjenvunnet status som stormakt. Sardinia og det nøytrale Preussen kom også sterkt ut av krigen; dette skulle komme til å påvirke både Tysklands og Italias samling.
Linje 40:		Linje 40:
	For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.		For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.

	~~Vi har så langt bare funnet én nordmann~~ som deltok direkte i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]]. En med litt mer indirekte deltakelse var kaptein [[Anthon Bothner (1830–1916)\|Anthon Bothner]], som seilte til Odessa i dagens [[Ukraina]] for å hjelpe skandinaver under krigen. Ankeret fra skipet befinner seg ved [[Norsk klippfiskmuseum]] i [[Kristiansund]].		== Nordmenn i krigen ==
			Det var ikke mange nordmenn som deltok direkte i krigen, men vi kjenner til noen:

			* [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]].
			* [[G.T: Giertsen (d. 1897)\|G.T: Giertsen]] (d. 1897) deltok som fransk soldat, muligens fremmedlegionær. Han ble senere koleralege i Norge, og i 1872 ble han oberst. Han skal ha vært på Krim i 1855.<ref>Notis om dødsfall i ''Nu. Utg. And. Mehlum. 1897. {{nb.no\|NBN:no-nb_digitidsskrift_2019030783288_001}}.''</ref>

			En med litt mer indirekte deltakelse var kaptein [[Anthon Bothner (1830–1916)\|Anthon Bothner]], som seilte til Odessa i dagens [[Ukraina]] for å hjelpe skandinaver under krigen. Ankeret fra skipet befinner seg ved [[Norsk klippfiskmuseum]] i [[Kristiansund]].

	== Konsekvenser av krigen for Norge ==		== Konsekvenser av krigen for Norge ==
Linje 46:		Linje 52:

	Sjøforsvaret ble også styrka, spesielt i nord. I tillegg hadde man observert at artillleriet som ble brukt i krigen førte til at man ikke lenger kunne satse på upansrede marinefartøy. Samtidig måtte man også oppdatere eget artilleri for å kunne møte fiendtlige panserskip.		Sjøforsvaret ble også styrka, spesielt i nord. I tillegg hadde man observert at artillleriet som ble brukt i krigen førte til at man ikke lenger kunne satse på upansrede marinefartøy. Samtidig måtte man også oppdatere eget artilleri for å kunne møte fiendtlige panserskip.

			Av mindre kuriositeter kan nevnes at bygården [[Balaklava i Fredrikstad]] fikk sitt navn etter slagstedet Balaklava - angivelig etter at det hadde vært et stort slagsmål utafor bygningen.

			== Referanser ==
			<references />

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==

Cnyborg på 3. mar. 2022 kl. 13:45

2022-03-03T13:45:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. mar. 2022 kl. 13:45
Linje 41:		Linje 41:

	Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok direkte i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]]. En med litt mer indirekte deltakelse var kaptein [[Anthon Bothner (1830–1916)\|Anthon Bothner]], som seilte til Odessa i dagens [[Ukraina]] for å hjelpe skandinaver under krigen. Ankeret fra skipet befinner seg ved [[Norsk klippfiskmuseum]] i [[Kristiansund]].		Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok direkte i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]]. En med litt mer indirekte deltakelse var kaptein [[Anthon Bothner (1830–1916)\|Anthon Bothner]], som seilte til Odessa i dagens [[Ukraina]] for å hjelpe skandinaver under krigen. Ankeret fra skipet befinner seg ved [[Norsk klippfiskmuseum]] i [[Kristiansund]].

			== Konsekvenser av krigen for Norge ==
			Da man i 1864 så at Oscarsborg allerede var utdatert, betydde erfaringene fra Krimkrigen mye for at det ble gitt midler til ny oppgradering. I [[Kristiansand]] førte erfaringene fra krigen til at det ble enighet om at hovedfestningen måtte legges til [[Odderøya]]; det skjedde først i 1880-åra, men med konflikten i 1850-åra som bakteppe.

			Sjøforsvaret ble også styrka, spesielt i nord. I tillegg hadde man observert at artillleriet som ble brukt i krigen førte til at man ikke lenger kunne satse på upansrede marinefartøy. Samtidig måtte man også oppdatere eget artilleri for å kunne møte fiendtlige panserskip.

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==
Linje 49:		Linje 54:
	* Munksgaard, Jan Henrik: ''Sjøforsvaret av Kristiansand 1550-1940''. Utg. Kristiansand kommune, Kulturetaten. 1997. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2010011400002}}.		* Munksgaard, Jan Henrik: ''Sjøforsvaret av Kristiansand 1550-1940''. Utg. Kristiansand kommune, Kulturetaten. 1997. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2010011400002}}.
	* Palme, Sven Ulric: ''Kameraet forteller historie : fra Krimkrigen til Første verdenskrig''. Utg. Dreyer. Oslo. 1958. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2016041448178}}.		* Palme, Sven Ulric: ''Kameraet forteller historie : fra Krimkrigen til Første verdenskrig''. Utg. Dreyer. Oslo. 1958. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2016041448178}}.
			* ''Sjøkrigsmateriellets utvikling etter Krimkrigen''. Utg. [K. Kvam]. Oslo. 1963. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2015022408109}}.

	[[Kategori:Kriger]]		[[Kategori:Kriger]]

Cnyborg på 3. mar. 2022 kl. 13:39

2022-03-03T13:39:46Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. mar. 2022 kl. 13:39
Linje 40:		Linje 40:
	For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.		For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.

	Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok direkte i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]].		Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok direkte i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]]. En med litt mer indirekte deltakelse var kaptein [[Anthon Bothner (1830–1916)\|Anthon Bothner]], som seilte til Odessa i dagens [[Ukraina]] for å hjelpe skandinaver under krigen. Ankeret fra skipet befinner seg ved [[Norsk klippfiskmuseum]] i [[Kristiansund]].

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==

Cnyborg: /* Norge og Sverige under krigen */

2022-03-03T11:59:57Z

Norge og Sverige under krigen

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. mar. 2022 kl. 11:59
Linje 40:		Linje 40:
	For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.		For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.

	Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]].		Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok direkte i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]].

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==

Cnyborg på 3. mar. 2022 kl. 11:59

2022-03-03T11:59:43Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. mar. 2022 kl. 11:59
Linje 39:		Linje 39:

	For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.		For Norges del førte krigen til gode inntekter for skipsfarten. Fraktprisene steg, og det var stor etterspørsel etter norske skip som kunne frakte utstyr og soldater til Svartehavet. Da krigen var over falt prisene raskt til førkrigsnivået igjen, og i 1857 kom en finanskrise som førte til at det på ingen måte ble noen langsiktig gevinst.

			Vi har så langt bare funnet én nordmann som deltok i krigen: [[Arthur Petersen (1831–1877)\|Arthur Petersen]] (1831–1877), sønn av statsråd [[Hans Christian Petersen]] var med som soldat i den franske [[Fremmedlegionen]].

	== Litteratur og kilder ==		== Litteratur og kilder ==

Cnyborg på 2. mar. 2022 kl. 09:56

2022-03-02T09:56:51Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mar. 2022 kl. 09:56
Linje 1:		Linje 1:
	~~{{Under arbeid}}~~

	'''[[Krimkrigen]]''' ble utkjempa mellom 1853 og 1856. Hovedpartene var [[Russland]] og [[Det osmanske riket]], og sistnevnte fikk også med sine forbundsfeller [[Frankrike]], [[Storbritannia]] og [[Sardinia]]. [[Norge]] og [[Sverige]], som da var i [[personalunion]] med [[Oscar I]] som statsoverhode, erklærte seg nøytralt. Krigen påvirka allikevel forhold i Norge og Sverige, blant annet gjennom opprettelse av [[nøytralitetsvern]], økonomiske konsekvenser og utenlandsk militær aktivitet i våre nærområder.		'''[[Krimkrigen]]''' ble utkjempa mellom 1853 og 1856. Hovedpartene var [[Russland]] og [[Det osmanske riket]], og sistnevnte fikk også med sine forbundsfeller [[Frankrike]], [[Storbritannia]] og [[Sardinia]]. [[Norge]] og [[Sverige]], som da var i [[personalunion]] med [[Oscar I]] som statsoverhode, erklærte seg nøytralt. Krigen påvirka allikevel forhold i Norge og Sverige, blant annet gjennom opprettelse av [[nøytralitetsvern]], økonomiske konsekvenser og utenlandsk militær aktivitet i våre nærområder.

Cnyborg på 2. mar. 2022 kl. 09:55

2022-03-02T09:55:03Z

@@ Linje 23: / Linje 23: @@
 Den 5. november 1854 sto slaget ved Inkerman. Russerne prøvde å bryte de allierte linjene og tvinge styrkene vekk fra Sevastopol, og angrep med en overveldende styrke. De led allikevel nederlag, og måtte trekke seg tilbake. Dermed kunne beleiringa virkelig ta til, og den utvikla seg til en stillingskrig med skyttergraver på begge sider. Britene bygde en jernbanestrekning fra Balaklava til fronten, den første jernbanen bygd spesifikt for krigsformål. De tok også for første gang i bruk telegrafen under krig, og de brukte de første pansrede krigsskipene. Det var også den første krigen som ble dokumentert med fotografi på slagmarka.
-Først etter nesten et år kom det siste store slaget i striden om Sevastopol. Den 16. august sto slaget ved Tsjernajaelva, der russerne forsøkte å bryte ut, men ble slått tilbake. En måneder senere måtte russerne trekke seg ut av Sevastopol etter at et artilleribombardement ødela en viktig festning og la sørsida åpen.
+Først etter nesten et år kom det siste store slaget i striden om Sevastopol. Den 16. august 1855 sto slaget ved Tsjernajaelva, der russerne forsøkte å bryte ut, men ble slått tilbake. En måneder senere måtte russerne trekke seg ut av Sevastopol etter at et artilleribombardement ødela en viktig festning og la sørsida åpen.
 Etter Sevastopols fall var krigen i realiteten over. Formelt endte den med en fredsavtale i Paris i 1856. Russland kom forholdsvis godt ut av dette; de måtte avstå mindre områder i Bessarabia og demilitarisere Svartehavet og Åland, men fikk også beholde områder på Balkan og i Kaukasus. Russerne oppfatta uansett vilkårene som vanærende, og dette ble et tema i landets utenrikspolitikk lenge. Det førte også til at Russland vendte seg vekk fra Østerrike som alliert, og så mer til Preussen. Storbritannia hadde sikra rutene til India, men innenrikspolitisk førte krigen til at regjeringa falt og at hæren fikk et stort omdømmetap. Frankrike kom på sin side godt ut av krigen, ved at landet hadde gjenvunnet status som stormakt. Sardinia og det nøytrale Preussen kom også sterkt ut av krigen; dette skulle komme til å påvirke både Tysklands og Italias samling.

Cnyborg: Ny side: {{Under arbeid}} '''Krimkrigen''' ble utkjempa mellom 1853 og 1856. Hovedpartene var Russland og Det osmanske riket, og sistnevnte fikk også med sine forbundsfeller Frank…

2022-03-01T14:37:14Z

Ny side: {{Under arbeid}} '''Krimkrigen''' ble utkjempa mellom 1853 og 1856. Hovedpartene var Russland og Det osmanske riket, og sistnevnte fikk også med sine forbundsfeller Frank…

Ny side

{{Under arbeid}}

'''[[Krimkrigen]]''' ble utkjempa mellom 1853 og 1856. Hovedpartene var [[Russland]] og [[Det osmanske riket]], og sistnevnte fikk også med sine forbundsfeller [[Frankrike]], [[Storbritannia]] og [[Sardinia]]. [[Norge]] og [[Sverige]], som da var i [[personalunion]] med [[Oscar I]] som statsoverhode, erklærte seg nøytralt. Krigen påvirka allikevel forhold i Norge og Sverige, blant annet gjennom opprettelse av [[nøytralitetsvern]], økonomiske konsekvenser og utenlandsk militær aktivitet i våre nærområder.

Kamphandlingene ble prega av flere nyvinninger innen våpenteknologi, og ikke minst at man hadde fått [[telegraf]] og [[jernbane]]. Økt presisjon, ildhastig og slagkraft innen både håndvåpen og artilleri førte til at dette ble den første moderne stillingskrigen. Tapstallene var svært høye, ikke bare på slagmarka, men også som følge av epidemier og kulde. Den berømte sykepleieren Florence Nightingale ble sentral i å forbedre sykepleien for sårede og syke soldater, noe som førte til store endringer i saniteten og i sivil sykepleie.

== Bakgrunn ==
Krimkrigen var den tiende russisk-osmanske krigen. De to rikene hadde altså lenge kjempa om kontroll over ulike områder. Her sto, som navnet tilsier, striden først og fremst om Krimhalvøya, men også om Azovhavet og Østersjøen. Den strategiske viktigheten av utfallet førte til at Det osmanske rikets forbundsfeller denne gang gikk aktivt inn i krigen. Russland hadde etter [[napoleonskrigene]] vært i forbund med [[Østerrike]] og andre stormakter. Dette begynte etter hvert å gå i oppløsning, men forbundet mellom Russland og Østerrike holdt seg lenge sterkt. Det var prega av et felles ønske om stabilitet i Europa.

Et hovedproblem i forholdet mellom Russland og Østerrike var Det osmanske riket, som ble omtalt som «Europas syke mann». Spesielt problematisk var rikets områder på Balkan. Russland hadde utvida sine grenser, men kontrollerte fortsatt ikke ortodokse og primært slaviske områder på Balkan. Østerrike var på sin side også interessert i disse områdene, og så på Russlands ekspansjonslyst som en inntreden i deres interessesfære. Samtidig var også Storbritannia svært skeptisk til russisk ekspansjon, blant annet fordi dette kunne true kontrollen over India ved at Russland ble for sterkt i østlige deler av Middelhavet og i Sentral-Asia.

Videre var også Frankrike interessert i kontroll over enkelte osmanskstyrte områder. Napoleon III så at han kunne splitte Russland og Østerrike, og samtidig gjenvinne noe av Frankrikes innflytelse. Han tok tak i konflikten omkring fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Frankrike hadde i tilknytning til disse kirkene fått status som beskytter for katolikker, mens Russland var beskytter for de ortodokse. I 1853 pressa Frankrike sultanen til å gi ytterligere innrømmelser til katolikkene i denne kirkestriden. Dette provoserte tsar Nikolaj I, og ble oppfatta som et brudd på en avtale fra 1774. Russiske hærstyrker ble sendt mot fyrstedømmene Moldavia og Valakia, og sultanen ble satt under press for å gi tilsvarende status til Russland; landet skulle være beskytter for alle ortodokse kristne i det osmanske riket. Frankrike og Storbritannia sendte da flåtestyrker til Svartehavet for å støtte Det osmanske riket.

Utbruddet av full krig kom da Nikolaj I i juli 1853 ga ordre om å okkupere Moldavia og Valakia, noe sultanen besvarte med krigserklæring og motangrep.

== Krigens gang ==
De andre nasjonene forsøkte i første omgang å forhandle om fred mellom Russland og Det osmanske riket. Men etter at den osmanske flåten ble ødelagt ved Sinop den 30. november 1853 sendte både Frankrike og Storbritannia militær hjelp til osmanerne, og ga russerne et ultimatum. De måtte trekke seg ut av Moldavia og Valakia, ellers ville også Frankrike og Storbritannia erklære krig. Russerne trakk seg ikke ut, og den 28. mars 1854 kom krigserklæringa. Østerrikerne erklærte ikke krig, men forholdt seg heller ikke nøytrale. De stilte seg bak kravet om russisk tilbaketrekning, noe som da skjedde. Østerrikerne gikk inn i Moldavia og Valakia, og ble stående med styrker der til slutten av krigen. Med det var det opprinnelige fransk-britiske kravet mot Russland oppfylt, men de to landene valgte å fortsette krigen.

Det første større målet for de fransk-britiske styrkene var den russiske flåtebasen Sevastopol. I september 1854 satt omkring 360 skip i land over 50 000 franske, britiske og osmanske soldater på Krimhalvøya. Etter et innledende slag ved Almaelva den 20. september 1854, der russerne ble drevet tilbake med store tap, begynte de på en beleiring av Sevastopol. Opprinnelig tenkte de å angripe byen raskt, men forsvaret var for sterkt til at det var mulig.

Men beleiringa av Sevastopol foregikk, sto det flere slag. Blant de viktigste er slaget ved Balaklava den 25. oktober 1854, der ingen av partene kunne innkassere en seier, men begge sider hadde betydelige tap. Her møtte russerne for første gang de overlegne, nye riflene til de britiske styrkene da det som ble kjent som «den tynne røde linja» - rødkledde skotske soldater - brukte rifler med Minié-kuler som var raskere å lade og mer treffsikre enn de russiske muskettene. Det russiske kavaleriet ble knust under forsøkte på å angripe den britiske linja. Slaget er også kjent for «The Charge of the Light Brigade» - et kavaleriangrep utløst av dårlig kommunikasjon og ledelse, som allikevel gikk inn i britisk bevissthet som et heltemodig ritt mot den visse død.

Den 5. november 1854 sto slaget ved Inkerman. Russerne prøvde å bryte de allierte linjene og tvinge styrkene vekk fra Sevastopol, og angrep med en overveldende styrke. De led allikevel nederlag, og måtte trekke seg tilbake. Dermed kunne beleiringa virkelig ta til, og den utvikla seg til en stillingskrig med skyttergraver på begge sider. Britene bygde en jernbanestrekning fra Balaklava til fronten, den første jernbanen bygd spesifikt for krigsformål. De tok også for første gang i bruk telegrafen under krig, og de brukte de første pansrede krigsskipene. Det var også den første krigen som ble dokumentert med fotografi på slagmarka.

Først etter nesten et år kom det siste store slaget i striden om Sevastopol. Den 16. august sto slaget ved Tsjernajaelva, der russerne forsøkte å bryte ut, men ble slått tilbake. En måneder senere måtte russerne trekke seg ut av Sevastopol etter at et artilleribombardement ødela en viktig festning og la sørsida åpen.

Etter Sevastopols fall var krigen i realiteten over. Formelt endte den med en fredsavtale i Paris i 1856. Russland kom forholdsvis godt ut av dette; de måtte avstå mindre områder i Bessarabia og demilitarisere Svartehavet og Åland, men fikk også beholde områder på Balkan og i Kaukasus. Russerne oppfatta uansett vilkårene som vanærende, og dette ble et tema i landets utenrikspolitikk lenge. Det førte også til at Russland vendte seg vekk fra Østerrike som alliert, og så mer til Preussen. Storbritannia hadde sikra rutene til India, men innenrikspolitisk førte krigen til at regjeringa falt og at hæren fikk et stort omdømmetap. Frankrike kom på sin side godt ut av krigen, ved at landet hadde gjenvunnet status som stormakt. Sardinia og det nøytrale Preussen kom også sterkt ut av krigen; dette skulle komme til å påvirke både Tysklands og Italias samling.