Leksikon:Bygsel - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:06:05Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:06
Linje 18:		Linje 18:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{Klasserommet}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	~~{{Klasserommet}}~~

Ola Alsvik på 16. jan. 2020 kl. 10:50

2020-01-16T10:50:36Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. jan. 2020 kl. 10:50
Linje 20:		Linje 20:

	[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
			{{Klasserommet}}

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-11T12:44:06Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 12:44
Linje 19:		Linje 19:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-11-23T13:05:56Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 13:05
Linje 7:		Linje 7:
	Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').		Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').

	Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (~~jf.~~ ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').		Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jamfør ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').

	Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.		Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I [[senmiddelalderen]] var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.

	''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel ~~bl.a.~~ at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.\|~~rdlr.~~]]'' ~~pr.~~ ''[[Leksikon:skpd.\|~~skpd.~~]]'' Dette var mindre enn hva ~~fogdene~~ tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.		''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel blant annet at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved [[Leksikon:forordning\|forordning]] 4/3 [[1684]] ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.\|riksdaler]]'' per ''[[Leksikon:skpd.\|skippund]]'' Dette var mindre enn hva [[fogd]]ene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for [[krongods]], og private eiere hadde ofte tatt mer.

	''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler\|daler]]'' ~~pr. skpd.~~ eller ''[[Leksikon:laup\|laup]]'', en sats som gikk over i C. 4. ~~no.~~ lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.		''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler\|daler]]'' per skippund eller ''[[Leksikon:laup\|laup]]'', en sats som gikk over i Christian 4. norske lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.

	Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ~~ca.~~ 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign\|K.J.}}		Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før [[1680-årene]] kunne gi årlige inntekter på cirka 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Mellomlagrer.

2009-11-23T13:02:21Z

Mellomlagrer.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 13:02
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''.		'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''.

	Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' (~~s.d.~~), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn\|husmenn]]'' (~~s.d.~~). Det siste blir ikke behandlet her.		Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' (se dette), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På [[Vestlandet]] finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn\|husmenn]]'' (se dette). Det siste blir ikke behandlet her.

	''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint\|steint og reint]]'' (~~s.d.~~) (recess 1539, [[C.4. ~~no.~~ lov]], VI, 1, [[C.5.~~no.~~ lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.		''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint\|steint og reint]]'' (se dette) ([[Leksikon:recess\|recess]] [[1539]], [[Christian 4. norske lov]], VI, 1, [[Christian 5. norske lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.

	Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (~~s.d.~~) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').		Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').

	Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').		Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').

Cnyborg på 6. jul. 2008 kl. 17:29

2008-07-06T17:29:00Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 6. jul. 2008 kl. 17:29
Linje 1:		Linje 1:
	Bygsel. Det ~~gno.~~ verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var bygselrådig.		'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''.

	B. gjaldt opprinnelig leie av jord til leilendinger (s.d.), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til husmenn (s.d.). Det siste blir ikke behandlet her.		Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' (s.d.), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn\|husmenn]]'' (s.d.). Det siste blir ikke behandlet her.

	~~B.retten~~. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om ~~b.retten~~ til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde ~~b.retten~~ alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for b. Sto de sosialt likt, skulle b. deles. Særskilt ~~b.rett~~ kunne følge en part som var skilt ut steint og reint (s.d.) (recess 1539, C.4. no. lov, VI, 1, C.5.no. lov 3–14–2). I praksis var ~~b.retten~~ delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte b. mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne ~~b.retten~~ være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.		''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint\|steint og reint]]'' (s.d.) (recess 1539, [[C.4. no. lov]], VI, 1, [[C.5.no. lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.

	Alle eiere fikk landskyld (s.d.) av leilendingen. ~~B.rådig~~ eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn ~~b.avgiftene~~ (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se buslitsmann).		Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (s.d.) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').

	Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens ~~b.retten~~ ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet ~~b.løse~~ parter og konsentrerte seg om jord med ~~b.rett~~. I løpet av 1700-årene kom ~~b.retten~~ til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. landskyld).		Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').

	Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av ~~b.avgifter~~, de kalles jordveitsle eller jordemuter. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.		Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.

	Førstebygselen kalles også førstetake, (første) stedsmål, (gård)festing, og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel bl.a. at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble f. fastsatt til 10 rdlr. pr. skpd. Dette var mindre enn hva fogdene tidligere hadde pleid å kreve i f. for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.		''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel bl.a. at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.\|rdlr.]]'' pr. ''[[Leksikon:skpd.\|skpd.]]'' Dette var mindre enn hva fogdene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.

	Tredjeårstaken har også mange andre navn: holding, landboveitsle, landbohold, husbondshold, åbygsel, tredjepenger. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i høymiddelalderen hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I Bergenhus len ble den så legalisert i 1561 og anerkjent for hele landet i 1578. Da ble den satt til 1 gammel daler pr. skpd. eller laup, en sats som gikk over i C. 4. no. lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.		''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler\|daler]]'' pr. skpd. eller ''[[Leksikon:laup\|laup]]'', en sats som gikk over i C. 4. no. lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.

	Det er anslått at ~~b.avgiftene~~ av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ca. 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av ~~b.avgiftene~~ i 1684 var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at ~~første-b.~~ dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble ~~b.lovgivningen~~ først opphevet i 1965. B. er i senere tid brukt om tomtefeste. K.J.		Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ca. 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Bygsel. Det gno. verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere ba...

2008-06-08T20:11:18Z

Ny side: Bygsel. Det gno. verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere ba...

Ny side

Bygsel. Det gno. verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var bygselrådig.

B. gjaldt opprinnelig leie av jord til leilendinger (s.d.), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til husmenn (s.d.). Det siste blir ikke behandlet her.

B.retten. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om b.retten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde b.retten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for b. Sto de sosialt likt, skulle b. deles. Særskilt b.rett kunne følge en part som var skilt ut steint og reint (s.d.) (recess 1539, C.4. no. lov, VI, 1, C.5.no. lov 3–14–2). I praksis var b.retten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte b. mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne b.retten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.

Alle eiere fikk landskyld (s.d.) av leilendingen. B.rådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn b.avgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se buslitsmann).

Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens b.retten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet b.løse parter og konsentrerte seg om jord med b.rett. I løpet av 1700-årene kom b.retten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. landskyld).

Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av b.avgifter, de kalles jordveitsle eller jordemuter. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.

Førstebygselen kalles også førstetake, (første) stedsmål, (gård)festing, og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel bl.a. at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble f. fastsatt til 10 rdlr. pr. skpd. Dette var mindre enn hva fogdene tidligere hadde pleid å kreve i f. for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.

Tredjeårstaken har også mange andre navn: holding, landboveitsle, landbohold, husbondshold, åbygsel, tredjepenger. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i høymiddelalderen hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I Bergenhus len ble den så legalisert i 1561 og anerkjent for hele landet i 1578. Da ble den satt til 1 gammel daler pr. skpd. eller laup, en sats som gikk over i C. 4. no. lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.

Det er anslått at b.avgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ca. 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av b.avgiftene i 1684 var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at første-b. dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble b.lovgivningen først opphevet i 1965. B. er i senere tid brukt om tomtefeste. K.J.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 13:05
Linje 7:		Linje 7:
	Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').		Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').

	Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (~~jf.~~ ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').		Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jamfør ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').

	Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.		Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I [[senmiddelalderen]] var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.

	''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel ~~bl.a.~~ at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.\|~~rdlr.~~]]'' ~~pr.~~ ''[[Leksikon:skpd.\|~~skpd.~~]]'' Dette var mindre enn hva ~~fogdene~~ tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.		''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel blant annet at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved [[Leksikon:forordning\|forordning]] 4/3 [[1684]] ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.\|riksdaler]]'' per ''[[Leksikon:skpd.\|skippund]]'' Dette var mindre enn hva [[fogd]]ene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for [[krongods]], og private eiere hadde ofte tatt mer.

	''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler\|daler]]'' ~~pr. skpd.~~ eller ''[[Leksikon:laup\|laup]]'', en sats som gikk over i C. 4. ~~no.~~ lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.		''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler\|daler]]'' per skippund eller ''[[Leksikon:laup\|laup]]'', en sats som gikk over i Christian 4. norske lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.

	Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ~~ca.~~ 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign\|K.J.}}		Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før [[1680-årene]] kunne gi årlige inntekter på cirka 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av landskylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredjeårstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 13:02
Linje 1:		Linje 1:
	'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''.		'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''.

	Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' (~~s.d.~~), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn\|husmenn]]'' (~~s.d.~~). Det siste blir ikke behandlet her.		Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger\|leilendinger]]'' (se dette), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På [[Vestlandet]] finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn\|husmenn]]'' (se dette). Det siste blir ikke behandlet her.

	''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint\|steint og reint]]'' (~~s.d.~~) (recess 1539, [[C.4. ~~no.~~ lov]], VI, 1, [[C.5.~~no.~~ lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.		''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint\|steint og reint]]'' (se dette) ([[Leksikon:recess\|recess]] [[1539]], [[Christian 4. norske lov]], VI, 1, [[Christian 5. norske lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.

	Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (~~s.d.~~) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').		Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'').

	Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').		Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]'').