Leksikon:Confirmatio - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:06:20Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:06
Linje 2:		Linje 2:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:28:01Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Confirmatio''' (~~{{lat.}}~~ bekreftelse, stadfestelse) eller ''confirmats'' brukes fra [[middelalderen]] av og opp gjennom hele [[foreningstiden]] om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (''electus'') i katolsk tid fikk råderett (''jus in re'') over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter [[1660]] har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden [[1730-årene]] vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se ''[[Leksikon:konfirmasjon\|konfirmasjon]]''). {{sign\|S.I.}}		'''Confirmatio''' ([[latin]] bekreftelse, stadfestelse) eller ''confirmats'' brukes fra [[middelalderen]] av og opp gjennom hele [[foreningstiden]] om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (''electus'') i katolsk tid fikk råderett (''jus in re'') over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter [[1660]] har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden [[1730-årene]] vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se ''[[Leksikon:konfirmasjon\|konfirmasjon]]''). {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: lenke

2009-09-28T11:45:54Z

lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. sep. 2009 kl. 11:45
Linje 1:		Linje 1:
	'''Confirmatio''' ({{lat.}} bekreftelse, stadfestelse) eller ''confirmats'' brukes fra [[middelalderen]] av og opp gjennom hele [[foreningstiden]] om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (''electus'') i katolsk tid fikk råderett (''jus in re'') over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter 1660 har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden 1730-årene vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se ''[[Leksikon:konfirmasjon\|konfirmasjon]]''). {{sign\|S.I.}}		'''Confirmatio''' ({{lat.}} bekreftelse, stadfestelse) eller ''confirmats'' brukes fra [[middelalderen]] av og opp gjennom hele [[foreningstiden]] om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (''electus'') i katolsk tid fikk råderett (''jus in re'') over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter [[1660]] har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden [[1730-årene]] vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se ''[[Leksikon:konfirmasjon\|konfirmasjon]]''). {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 14. aug. 2008 kl. 16:23

2008-08-14T16:23:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2008 kl. 16:23
Linje 1:		Linje 1:
	Confirmatio (lat. bekreftelse, stadfestelse) eller confirmats brukes fra middelalderen av og opp gjennom hele foreningstiden om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (electus) i katolsk tid fikk råderett (jus in re) over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter 1660 har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte rettertinget (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden 1730-årene vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se konfirmasjon). S.I.		'''Confirmatio''' ({{lat.}} bekreftelse, stadfestelse) eller ''confirmats'' brukes fra [[middelalderen]] av og opp gjennom hele [[foreningstiden]] om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (''electus'') i katolsk tid fikk råderett (''jus in re'') over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter 1660 har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden 1730-årene vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se ''[[Leksikon:konfirmasjon\|konfirmasjon]]''). {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Confirmatio (lat. bekreftelse, stadfestelse) eller confirmats brukes fra middelalderen av og opp gjennom hele foreningstiden om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offen...

2008-06-08T21:52:24Z

Ny side: Confirmatio (lat. bekreftelse, stadfestelse) eller confirmats brukes fra middelalderen av og opp gjennom hele foreningstiden om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offen...

Ny side

Confirmatio (lat. bekreftelse, stadfestelse) eller confirmats brukes fra middelalderen av og opp gjennom hele foreningstiden om rettsnødvendig bekreftelse av offentlige handlinger og offentlige dokumenter. Eksempelvis var det først i og med den erkebiskoppelige bekreftelse av domkapitlenes bispevalg at den utvalgte biskopen (electus) i katolsk tid fikk råderett (jus in re) over kirkens temporalia, altså bispeembetets verdslige ansvarsområde. Likeledes ser vi at kongene både før og etter 1660 har bekreftet avgjørelser eller forslag til avgjørelser fattet på herredager, i kommisjonsmøter eller ved diverse embetsinstanser m.m. for at de skulle bli rettskraftige. Enkelte dommer måtte også bekreftes av kongen før de kunne iverksettes. I middelalderen var dette den vanligste måten de norske kongene brukte sin domsmakt på, til forskjell fra f.eks. de danske, som bygde opp en egen domstol til utøvelse av den kgl. domsmakt, det såkalte rettertinget (s.d.). I mer snever forstand har begrepet konfirmasjon siden 1730-årene vært brukt om bekreftelsen av dåpsløftet (se konfirmasjon). S.I.

{{nhl}}