Leksikon:Garving - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:10:27Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:10
Linje 10:		Linje 10:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Garving\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Garving\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lagt til kategori og skrevet forkortelser helt ut.

2009-10-27T09:04:22Z

Lagt til kategori og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. okt. 2009 kl. 09:04
Linje 3:		Linje 3:
	'''I.''' Garving med bark, kalt ''barking'' eller ''lo-garving'', var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær og annet), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk eller tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, [[Leksikon:sliul\|sliul]] eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, det vil si en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender ([[Vestlandet]]).		'''I.''' Garving med bark, kalt ''barking'' eller ''lo-garving'', var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær og annet), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk eller tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, [[Leksikon:sliul\|sliul]] eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, det vil si en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender ([[Vestlandet]]).

	'''II.''' Semsking, ''sems-garving'' eller ''fett-garving'' var en teknikk som kom til Norge i [[senmiddelalderen]] (cirka 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere II]]'').		'''II.''' Semsking, ''sems-garving'' eller ''fett-garving'' var en teknikk som kom til Norge i [[senmiddelalderen]] (cirka 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt ''fellberedere'' (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere II]]'').

	'''III.''' Ved ''alun-'' eller ''hvit-garving'' ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.		'''III.''' Ved ''alun-'' eller ''hvit-garving'' ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.
Linje 12:		Linje 12:

	[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Garving\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut.

2009-08-25T12:02:31Z

Skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. aug. 2009 kl. 12:02
Linje 1:		Linje 1:
	'''Garving''' av skinn og lær.		'''Garving''' av skinn og lær.

	'''I.''' Garving med bark, kalt ''barking'' eller ''lo-garving'', var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær ~~o.a.~~), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk ~~el.~~ tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, [[Leksikon:sliul\|sliul]] eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, ~~dvs.~~ en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).		'''I.''' Garving med bark, kalt ''barking'' eller ''lo-garving'', var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær og annet), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk eller tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, [[Leksikon:sliul\|sliul]] eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, det vil si en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender ([[Vestlandet]]).

	'''II.''' Semsking, ''sems-garving'' eller ''fett-garving'' var en teknikk som kom til Norge i [[senmiddelalderen]] (~~ca.~~ 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere II]]'').		'''II.''' Semsking, ''sems-garving'' eller ''fett-garving'' var en teknikk som kom til Norge i [[senmiddelalderen]] (cirka 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere II]]'').

	'''III.''' Ved ''alun-'' eller ''hvit-garving'' ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.		'''III.''' Ved ''alun-'' eller ''hvit-garving'' ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.

	'''IV.''' ''Karduansberedning''. Garvemidlet var sumak (smakk), ~~dvs.~~ løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. {{sign\|H.W.}}		'''IV.''' ''Karduansberedning''. Garvemidlet var sumak (smakk), det vil si løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]

Siri J på 5. sep. 2008 kl. 09:25

2008-09-05T09:25:55Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 09:25
Linje 1:		Linje 1:
	'''Garving''' av skinn og lær. '''I.''' Garving med bark, kalt barking eller lo-garving, var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).		'''Garving''' av skinn og lær.

	'''II.''' ~~Semsking~~, ~~sems-garving~~ eller ~~fett~~-garving var en ~~teknikk som kom~~ til ~~Norge i senmiddelalderen (ca~~. ~~1400~~)~~. Det~~ var ~~først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku~~ og ~~okse) og av elg og rein~~ som ~~ble semsket~~, ~~og det semskede skinnet~~ ble ~~brukt til klær~~ (~~ikke skotøy)~~. ~~Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk~~), ~~innsmurt~~ med ~~fett eller tran og behandlet i~~ en ~~(vanndrevet) stampe~~ eller ~~banket med~~ en ~~klubbe eller øksehammer~~. ~~Av utseende~~ ble ~~skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking~~, ~~ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''~~[[Leksikon:~~skinnarbeidere~~\|~~skinnarbeidere~~]]~~'' II~~).		'''I.''' Garving med bark, kalt ''barking'' eller ''lo-garving'', var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, [[Leksikon:sliul\|sliul]] eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).

	'''~~III~~.''' ~~Ved alun~~- eller ~~hvit~~-garving ble det brukt ~~alun eller koksalt~~ (~~natriumklorid~~) ~~som garvemiddel~~. Teknikken ~~var kjent allerede~~ i ~~middelalderen, og~~ ble ~~i likhet~~ med ~~sems-garving anvendt særlig på skinn av sau~~, ~~geit~~ og ~~vilt. Forskjellen besto hovedsakelig~~ i ~~at hvitgarveren lot ull~~ eller ~~hår sitte på~~ skinnet~~; saltet konserverte ulla~~.		'''II.''' Semsking, ''sems-garving'' eller ''fett-garving'' var en teknikk som kom til Norge i [[senmiddelalderen]] (ca. 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere II]]'').

	'''IV.''' Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.		'''III.''' Ved ''alun-'' eller ''hvit-garving'' ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.

			'''IV.''' ''Karduansberedning''. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 5. sep. 2008 kl. 07:32

2008-09-05T07:32:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 07:32
Linje 9:		Linje 9:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Lærarbeid~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skinn og pelsverk\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 5. sep. 2008 kl. 07:32

2008-09-05T07:32:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 07:32
Linje 1:		Linje 1:
	'''Garving''' av skinn og lær. '''I.''' Garving med bark, kalt barking eller lo-garving, var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).		'''Garving''' av skinn og lær. '''I.''' Garving med bark, kalt barking eller lo-garving, var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).
	'''
	II.''' Semsking, sems-garving eller fett-garving var en teknikk som kom til Norge i senmiddelalderen (ca. 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere]]'' II).		'''II.''' Semsking, sems-garving eller fett-garving var en teknikk som kom til Norge i senmiddelalderen (ca. 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere]]'' II).
	'''
	III.''' Ved alun- eller hvit-garving ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.		'''III.''' Ved alun- eller hvit-garving ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.

	'''IV.''' Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.		'''IV.''' Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.

Marthe Glad på 5. sep. 2008 kl. 07:31

2008-09-05T07:31:42Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 07:31
Linje 1:		Linje 1:
	Garving av skinn og lær. I. G. med bark, kalt barking eller lo-g., var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).		'''Garving''' av skinn og lær. '''I.''' Garving med bark, kalt barking eller lo-garving, var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).
			'''
			II.''' Semsking, sems-garving eller fett-garving var en teknikk som kom til Norge i senmiddelalderen (ca. 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se ''[[Leksikon:skinnarbeidere\|skinnarbeidere]]'' II).
			'''
			III.''' Ved alun- eller hvit-garving ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-garving anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.

	II. ~~Semsking, sems-g. eller fett-g~~. var ~~en teknikk som kom til Norge i senmiddelalderen~~ (~~ca. 1400~~). ~~Det var først og fremst skinn av mindre husdyr~~ (~~ikke huder av ku og okse~~) og av ~~elg og rein~~ som ~~ble semsket~~, og ~~det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy)~~. ~~Teknikken besto i at skinnet~~ ble røytet ~~(med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer~~. ~~Av utseende~~ ble ~~skinnet gulaktig~~. ~~De håndverkere som utførte semsking~~, ble i ~~Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se skinnarbeidere II)~~.		'''IV.''' Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr egentlig skinn fra den spanske byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.

	III. Ved alun- eller hvit-g. ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-g. anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.		{{nhl}}

	IV. Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr eg. skinn fra den sp. byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.		[[Kategori:Lærarbeid\|{{PAGENAME}}]]

	{{~~nhl~~}}

Cnyborg: Ny side: Garving av skinn og lær. I. G. med bark, kalt barking eller lo-g., var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når ...

2008-06-17T19:10:04Z

Ny side: Garving av skinn og lær. I. G. med bark, kalt barking eller lo-g., var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når ...

Ny side

Garving av skinn og lær. I. G. med bark, kalt barking eller lo-g., var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når en hud skulle barkes (til skolær, sålelær o.a.), var den enkleste framgangsmåten og den som bøndene stort sett fulgte, i hovedtrekkene slik: Huden ble lagt i vann (bekk el. tjern) en tid til røytingen var nådd et visst stadium, slik at hårene kunne fjernes med en trekniv eller en trespade. Barken ble knust med klubbe, sliul eller i byene på en barkemølle og lagt i et kar med vann for at garvestoffet skulle trekkes ut; deretter ble huden lagt oppi. Den ble enten liggende der til den var gjennombarket, eller den ble tatt opp mens det ennå var igjen et tynt, ubarket lag midt inne i den; lær med slik rårand kaltes råbarket og hadde den fordelen framfor gjennombarket lær at vann og vind ikke kunne trenge igjennom. Til gjengjeld hadde råbarket lær lettere for å tørke og slå sprekker, og det måtte derfor stadig smøres. Etter barkingen ble huden skrapt ren på kjøttsiden; også den såkalte underhuden ble fjernet da. Redskapet kunne være a) en utslitt ljå, b) en råfals, dvs. en bred kniv med to skaft og med eggen banket til så den sto vinkelrett på resten av bladet, c) et slagjern, en kort, firkantet jernstang med skarpe kanter og skaft i begge ender (Vestlandet).

II. Semsking, sems-g. eller fett-g. var en teknikk som kom til Norge i senmiddelalderen (ca. 1400). Det var først og fremst skinn av mindre husdyr (ikke huder av ku og okse) og av elg og rein som ble semsket, og det semskede skinnet ble brukt til klær (ikke skotøy). Teknikken besto i at skinnet ble røytet (med kalk), innsmurt med fett eller tran og behandlet i en (vanndrevet) stampe eller banket med en klubbe eller øksehammer. Av utseende ble skinnet gulaktig. De håndverkere som utførte semsking, ble i Norge og Danmark oftest kalt fellberedere (se skinnarbeidere II).

III. Ved alun- eller hvit-g. ble det brukt alun eller koksalt (natriumklorid) som garvemiddel. Teknikken var kjent allerede i middelalderen, og ble i likhet med sems-g. anvendt særlig på skinn av sau, geit og vilt. Forskjellen besto hovedsakelig i at hvitgarveren lot ull eller hår sitte på skinnet; saltet konserverte ulla.

IV. Karduansberedning. Garvemidlet var sumak (smakk), dvs. løv (bark, kvister) av buskaktige trær med samme navn, som vokser i Nord-Afrika, Nord-Amerika og Øst-Asia. Denne garvemåten ble især anvendt på geite- og bukkeskinn som først var røytet. Karduanskinn ble ofte farget. Navnet betyr eg. skinn fra den sp. byen Cordoba, garvet på denne måten. Produktet var kjent i Norge allerede i middelalderen, men det er tvilsomt om garveteknikken ble tatt i bruk her før tidligst i 1500-årene. H.W.

{{nhl}}

Leksikon:Garving - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

Ida Tolgensbakk: Lagt til kategori og skrevet forkortelser helt ut.

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut.

Siri J på 5. sep. 2008 kl. 09:25

Marthe Glad på 5. sep. 2008 kl. 07:32

Marthe Glad på 5. sep. 2008 kl. 07:32

Marthe Glad på 5. sep. 2008 kl. 07:31

Cnyborg: Ny side: Garving av skinn og lær. I. G. med bark, kalt barking eller lo-g., var den vanligste metoden. Eike­bark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når ...

Cnyborg: Ny side: Garving av skinn og lær. I. G. med bark, kalt barking eller lo-g., var den vanligste metoden. Eikebark var regnet for å være best, men både bjørk og selje var alminnelig brukt. Når ...