Leksikon:Høyesterett - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:12:42Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:12
Linje 16:		Linje 16:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:10:06Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:10
Linje 17:		Linje 17:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: lenker opprettelsesdato

2009-05-12T23:00:55Z

lenker opprettelsesdato

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mai 2009 kl. 23:00
Linje 1:		Linje 1:
	'''Høyesterett''' ble opprettet ved kongelig forordning av 14. februar 1661 og avløste ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen med riksrådet i rettertinget, skulle den nye høyesteretten i prinsippet dømme på vegne av kongen personlig. Retten ble derfor tiltalt som om kongen var til stede. Skiftet var en naturlig konsekvens av det eneveldige forfatningen (se ''[[Leksikon:enevoldsarveregjeringsakten\|enevoldsarveregjeringsakten]]'' og ''[[Leksikon:kongeloven\|kongeloven]]'').		'''Høyesterett''' ble opprettet ved kongelig forordning av [[14. februar]] [[1661]] og avløste ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen med riksrådet i rettertinget, skulle den nye høyesteretten i prinsippet dømme på vegne av kongen personlig. Retten ble derfor tiltalt som om kongen var til stede. Skiftet var en naturlig konsekvens av det eneveldige forfatningen (se ''[[Leksikon:enevoldsarveregjeringsakten\|enevoldsarveregjeringsakten]]'' og ''[[Leksikon:kongeloven\|kongeloven]]'').

	Den nye høyesteretten ble også nærmere knyttet til forvaltningen enn rettertinget hadde vært. Tilknytningen fikk sitt synlige uttrykk ved at kansleren (jf. ''[[Leksikon:riksembetsmenn\|riksembetsmenn]]'') som kongens stedfortreder ble rettens formann. Men ut over dette kom høyesteretten i den første tiden i hovedtrekkene til å bli ordnet etter mønster av det gamle rettertinget. De tidligere riksrådsmedlemmene (jf. ''[[Leksikon:riksråd\|riksråd]]'') fortsatte å sitte i domstolen, og i 1670 ble det endog fastslått at halvparten av rettens medlemmer skulle være adelige. (Dette standsprivilegiet ble imidlertid opphevet allerede i 1690.)		Den nye høyesteretten ble også nærmere knyttet til forvaltningen enn rettertinget hadde vært. Tilknytningen fikk sitt synlige uttrykk ved at kansleren (jf. ''[[Leksikon:riksembetsmenn\|riksembetsmenn]]'') som kongens stedfortreder ble rettens formann. Men ut over dette kom høyesteretten i den første tiden i hovedtrekkene til å bli ordnet etter mønster av det gamle rettertinget. De tidligere riksrådsmedlemmene (jf. ''[[Leksikon:riksråd\|riksråd]]'') fortsatte å sitte i domstolen, og i 1670 ble det endog fastslått at halvparten av rettens medlemmer skulle være adelige. (Dette standsprivilegiet ble imidlertid opphevet allerede i 1690.)

Siri J: linjeskift mellom kat

2009-05-12T23:00:26Z

linjeskift mellom kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mai 2009 kl. 23:00
Linje 17:		Linje 17:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]][[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk på 12. mai 2009 kl. 09:11

2009-05-12T09:11:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mai 2009 kl. 09:11
Linje 17:		Linje 17:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]][[Kategori:Juridiske termer\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: wikify

2009-05-02T14:15:44Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. mai 2009 kl. 14:15
Linje 1:		Linje 1:
	Høyesterett ble opprettet ved ~~kgl. forordn.~~ av 14. februar 1661 og avløste rettertinget (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen med riksrådet i rettertinget, skulle den nye h. i prinsippet dømme på vegne av kongen personlig. Retten ble derfor tiltalt som om kongen var til stede. Skiftet var en naturlig konsekvens av det eneveldige forfatningen (se ~~enevoldsarveregjeringsakten~~ og kongeloven).		'''Høyesterett''' ble opprettet ved kongelig forordning av 14. februar 1661 og avløste ''[[Leksikon:rettertinget\|rettertinget]]'' (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen med riksrådet i rettertinget, skulle den nye høyesteretten i prinsippet dømme på vegne av kongen personlig. Retten ble derfor tiltalt som om kongen var til stede. Skiftet var en naturlig konsekvens av det eneveldige forfatningen (se ''[[Leksikon:enevoldsarveregjeringsakten\|enevoldsarveregjeringsakten]]'' og ''[[Leksikon:kongeloven\|kongeloven]]'').

	Den nye h. ble også nærmere knyttet til forvaltningen enn rettertinget hadde vært. Tilknytningen fikk sitt synlige uttrykk ved at kansleren (jf. riksembetsmenn) som kongens stedfortreder ble rettens formann. Men ut over dette kom h. i den første tiden i hovedtrekkene til å bli ordnet etter mønster av det gamle rettertinget. De tidligere riksrådsmedlemmene (jf. riksråd) fortsatte å sitte i domstolen, og i 1670 ble det endog fastslått at halvparten av rettens medlemmer skulle være adelige. (Dette standsprivilegiet ble imidlertid opphevet allerede i 1690.)		Den nye høyesteretten ble også nærmere knyttet til forvaltningen enn rettertinget hadde vært. Tilknytningen fikk sitt synlige uttrykk ved at kansleren (jf. ''[[Leksikon:riksembetsmenn\|riksembetsmenn]]'') som kongens stedfortreder ble rettens formann. Men ut over dette kom høyesteretten i den første tiden i hovedtrekkene til å bli ordnet etter mønster av det gamle rettertinget. De tidligere riksrådsmedlemmene (jf. ''[[Leksikon:riksråd\|riksråd]]'') fortsatte å sitte i domstolen, og i 1670 ble det endog fastslått at halvparten av rettens medlemmer skulle være adelige. (Dette standsprivilegiet ble imidlertid opphevet allerede i 1690.)

	Det forekom at kongen personlig utøvde sin domsmakt i h., men ikke ofte, og mer sjelden etter hvert som h. fikk en klarere og fastere institusjonell utforming. Vanligst var det å forelegge kongen saker til endelig avgjørelse når retten ikke kunne bli enig eller når saken gjaldt kongens inntekter, gods og eiendom. Ut over 1700-tallet kom det stadig nye lovbestemmelser som søkte å begrense kongens personlige utøvelse av domsmyndigheten, inntil han i 1771 var fratatt alle muligheter til å blande seg inn i rettens avgjørelser. Enevoldsmonarken var med andre ord blitt redusert til en symbolsk leder av h. I løpet av 1700-tallet gikk også utviklingen i retning av stadig sterkere å betone ~~h.s~~ uavhengighet av den utøvende myndighet.		Det forekom at kongen personlig utøvde sin domsmakt i høyesterett, men ikke ofte, og mer sjelden etter hvert som høyesteretten fikk en klarere og fastere institusjonell utforming. Vanligst var det å forelegge kongen saker til endelig avgjørelse når retten ikke kunne bli enig eller når saken gjaldt kongens inntekter, gods og eiendom. Ut over 1700-tallet kom det stadig nye lovbestemmelser som søkte å begrense kongens personlige utøvelse av domsmyndigheten, inntil han i 1771 var fratatt alle muligheter til å blande seg inn i rettens avgjørelser. Enevoldsmonarken var med andre ord blitt redusert til en symbolsk leder av høyesteretten. I løpet av 1700-tallet gikk også utviklingen i retning av stadig sterkere å betone høyesterettens uavhengighet av den utøvende myndighet.

	I løpet av 1670-årene fikk h. en fastere organisasjon. Ved instr. av 1670 ble prosessordningen fastslått. I hovedtrekkene ble denne stående ut foreningstiden, men var underlagt stadige mindre revisjoner. Fire år senere ble kansleren fritatt for sine daglige forretninger i h., og i stedet ble det oppnevnt en fast fungerende formann for retten, justitiarius. Kanslerens formelle presidentembete ble likevel opprettholdt inntil 1758. Fra den tid var justitiarius ~~h.s~~ eneste formann. Opprettelsen av et eget justitiarembete i 1674 la grunnlaget for en løsere tilknytning mellom domstolene og administrasjonen.		I løpet av 1670-årene fikk høyesteretten en fastere organisasjon. Ved instr. av 1670 ble prosessordningen fastslått. I hovedtrekkene ble denne stående ut foreningstiden, men var underlagt stadige mindre revisjoner. Fire år senere ble kansleren fritatt for sine daglige forretninger i høyesteretten, og i stedet ble det oppnevnt en fast fungerende formann for retten, ''[[Leksikon:justitiarius\|justitiarius]]''. Kanslerens formelle presidentembete ble likevel opprettholdt inntil 1758. Fra den tid var justitiarius høyesterettens eneste formann. Opprettelsen av et eget justitiarembete i 1674 la grunnlaget for en løsere tilknytning mellom domstolene og administrasjonen.

	H. var en kollegial domstol. Foruten justitiarien besto retten av et varierende antall meddommere, assessorer. (I 1771 ble det bestemt at retten minst måtte bestå av 9 dommere for å være beslutningsdyktig.) Ved siden av de «faste» assessorene ble det også beskikket en lang rekke honorære medlemmer av h., som bare møtte ved mer høytidelige anledninger. Dommerembetene ble betraktet som æresverv og var derfor ulønnede. (Assessorene tjente til livets opphold ved andre embeter.) Av den grunn var det vanskelig å få rekruttert dommerstillingene ved h. Problemet ble forsøkt løst ved å innføre lønn for assessorene (første gang i 1726, men i fastere former først fra 1735). Dessuten ble det opprettet egne opplæringsstillinger ved h., såkalte assessores auscultantes. (Denne ordningen ble for ~~h.s vedk.~~ avskaffet i 1771.) H. hadde en fast sekretær, justissekretæren.		Høyesteretten var en kollegial domstol. Foruten justitiarien besto retten av et varierende antall meddommere, ''[[Leksikon:assessorer\|assessorer]]''. (I 1771 ble det bestemt at retten minst måtte bestå av 9 dommere for å være beslutningsdyktig.) Ved siden av de «faste» assessorene ble det også beskikket en lang rekke honorære medlemmer av høyesteretten, som bare møtte ved mer høytidelige anledninger. Dommerembetene ble betraktet som æresverv og var derfor ulønnede. (Assessorene tjente til livets opphold ved andre embeter.) Av den grunn var det vanskelig å få rekruttert dommerstillingene ved høyesteretten. Problemet ble forsøkt løst ved å innføre lønn for assessorene (første gang i 1726, men i fastere former først fra 1735). Dessuten ble det opprettet egne opplæringsstillinger ved høyesteretten, såkalte ''assessores auscultantes''. (Denne ordningen ble for høyesterettens vedkommende avskaffet i 1771.) Høyesteretten hadde en fast sekretær, ''[[Leksikon:justissekretæren\|justissekretæren]]''.

	Prosedyren i h. var dels muntlig, dels skriftlig; muntlighet kom etter hvert til å bli framherskende. Det var off. sakførere knyttet til h. For å få sakførerbevilling til h. ble det fra 1736 krevd juridisk embetseksamen, praksis ved en under- eller overrett og prøveprosedyrer. Voteringen var hemmelig.		Prosedyren i høyesteretten var dels muntlig, dels skriftlig; muntlighet kom etter hvert til å bli framherskende. Det var off. sakførere knyttet til høyesteretten. For å få sakførerbevilling til høyesteretten ble det fra 1736 krevd juridisk embetseksamen, praksis ved en under- eller overrett og prøveprosedyrer. Voteringen var hemmelig.

	H. skulle tre sammen årlig, og ~~h.året~~, som begynte i mars, ble vanligvis delt i to sesjoner. Var saksmengden for stor, kunne enkelte saker overlates spesialoppnevnte kommisjoner til avgjørelse. Disse kommisjonene kunne også hente medlemmer utenfor h.		Høyesteretten skulle tre sammen årlig, og høyesterettsåret, som begynte i mars, ble vanligvis delt i to sesjoner. Var saksmengden for stor, kunne enkelte saker overlates spesialoppnevnte kommisjoner til avgjørelse. Disse kommisjonene kunne også hente medlemmer utenfor høyesteretten.

	Da bare livs- og æressaker eller saker over 500 dlr. kunne appelleres fra den norske ~~overhoffretten~~ (s.d.) til h., ble domstolen i København i begynnelsen lite benyttet som norsk ankedomstol. Men C.5 no. lov (1–6–16) nedsatte summa appellabis til 100 lodd sølv (lik 200 dlr.), og fra denne tid forekom ofte appeller fra Norge til den felles h. Foruten overhoffretten kunne det i Norge appelleres direkte til h. fra overbirketing (jf. birk) og politirett (s.d.). Kommisjonsdommer var også vanligvis appellable direkte til h., og det samme kom til å gjelde alvorligere straffesaker fra Finnmark og Troms. (Fra 1797 ble overhoffretten erstattet av stiftsoverrettene, s.d.) Ved unionsoppløsningen i 1814 fikk Norge egen høyesterett. S.I.		Da bare livs- og æressaker eller saker over 500 dlr. kunne appelleres fra den norske ''[[Leksikon:overhoffretten\|overhoffretten]]'' (s.d.) til høyesteretten, ble domstolen i København i begynnelsen lite benyttet som norsk ankedomstol. Men [[C.5 no. lov]] (1–6–16) nedsatte ''summa appellabis'' til 100 ''[[Leksikon:lodd\|lodd]]'' sølv (lik 200 dlr.), og fra denne tid forekom ofte appeller fra Norge til den felles høyesteretten. Foruten overhoffretten kunne det i Norge appelleres direkte til høyesteretten fra overbirketing (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]'') og ''[[Leksikon:politirett\|politirett]]'' (s.d.). Kommisjonsdommer var også vanligvis appellable direkte til høyesteretten, og det samme kom til å gjelde alvorligere straffesaker fra Finnmark og Troms. (Fra [[1797]] ble overhoffretten erstattet av ''[[Leksikon:stiftsoverrettene\|stiftsoverrettene]]'', s.d.) Ved unionsoppløsningen i [[1814]] fikk Norge egen høyesterett. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Høyesterett ble opprettet ved kgl. forordn. av 14. februar 1661 og avløste rettertinget (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen...

2008-06-23T23:17:50Z

Ny side: Høyesterett ble opprettet ved kgl. forordn. av 14. februar 1661 og avløste rettertinget (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen...

Ny side

Høyesterett ble opprettet ved kgl. forordn. av 14. februar 1661 og avløste rettertinget (s.d.) som rikets øverste domstol. Mens kongens domsmyndighet tidligere var blitt forvaltet sammen med riksrådet i rettertinget, skulle den nye h. i prinsippet dømme på vegne av kongen personlig. Retten ble derfor tiltalt som om kongen var til stede. Skiftet var en naturlig konsekvens av det eneveldige forfatningen (se enevoldsarveregjeringsakten og kongeloven).

Den nye h. ble også nærmere knyttet til forvaltningen enn rettertinget hadde vært. Tilknytningen fikk sitt synlige uttrykk ved at kansleren (jf. riksembetsmenn) som kongens stedfortreder ble rettens formann. Men ut over dette kom h. i den første tiden i hovedtrekkene til å bli ordnet etter mønster av det gamle rettertinget. De tidligere riksrådsmedlemmene (jf. riksråd) fortsatte å sitte i domstolen, og i 1670 ble det endog fastslått at halvparten av rettens medlemmer skulle være adelige. (Dette standsprivilegiet ble imidlertid opphevet allerede i 1690.)

Det forekom at kongen personlig utøvde sin domsmakt i h., men ikke ofte, og mer sjelden etter hvert som h. fikk en klarere og fastere institusjonell utforming. Vanligst var det å forelegge kongen saker til endelig avgjørelse når retten ikke kunne bli enig eller når saken gjaldt kongens inntekter, gods og eiendom. Ut over 1700-tallet kom det stadig nye lovbestemmelser som søkte å begrense kongens personlige utøvelse av domsmyndigheten, inntil han i 1771 var fratatt alle muligheter til å blande seg inn i rettens avgjørelser. Enevoldsmonarken var med andre ord blitt redusert til en symbolsk leder av h. I løpet av 1700-tallet gikk også utviklingen i retning av stadig sterkere å betone h.s uavhengighet av den utøvende myndighet.

I løpet av 1670-årene fikk h. en fastere organisasjon. Ved instr. av 1670 ble prosessordningen fastslått. I hovedtrekkene ble denne stående ut foreningstiden, men var underlagt stadige mindre revisjoner. Fire år senere ble kansleren fritatt for sine daglige forretninger i h., og i stedet ble det oppnevnt en fast fungerende formann for retten, justitiarius. Kanslerens formelle presidentembete ble likevel opprettholdt inntil 1758. Fra den tid var justitiarius h.s eneste formann. Opprettelsen av et eget justitiarembete i 1674 la grunnlaget for en løsere tilknytning mellom domstolene og administrasjonen.

H. var en kollegial domstol. Foruten justitiarien besto retten av et varierende antall meddommere, assessorer. (I 1771 ble det bestemt at retten minst måtte bestå av 9 dommere for å være beslutningsdyktig.) Ved siden av de «faste» assessorene ble det også beskikket en lang rekke honorære medlemmer av h., som bare møtte ved mer høytidelige anledninger. Dommerembetene ble betraktet som æresverv og var derfor ulønnede. (Assessorene tjente til livets opphold ved andre embeter.) Av den grunn var det vanskelig å få rekruttert dommerstillingene ved h. Problemet ble forsøkt løst ved å innføre lønn for assessorene (første gang i 1726, men i fastere former først fra 1735). Dessuten ble det opprettet egne opplæringsstillinger ved h., såkalte assessores auscultantes. (Denne ordningen ble for h.s vedk. avskaffet i 1771.) H. hadde en fast sekretær, justissekretæren.

Prosedyren i h. var dels muntlig, dels skriftlig; muntlighet kom etter hvert til å bli framherskende. Det var off. sakførere knyttet til h. For å få sakførerbevilling til h. ble det fra 1736 krevd juridisk embetseksamen, praksis ved en under- eller overrett og prøveprosedyrer. Voteringen var hemmelig.

H. skulle tre sammen årlig, og h.året, som begynte i mars, ble vanligvis delt i to sesjoner. Var saksmengden for stor, kunne enkelte saker overlates spesialoppnevnte kommisjoner til avgjørelse. Disse kommisjonene kunne også hente medlemmer utenfor h.

Da bare livs- og æressaker eller saker over 500 dlr. kunne appelleres fra den norske overhoffretten (s.d.) til h., ble domstolen i København i begynnelsen lite benyttet som norsk ankedomstol. Men C.5 no. lov (1–6–16) nedsatte summa appellabis til 100 lodd sølv (lik 200 dlr.), og fra denne tid forekom ofte appeller fra Norge til den felles h. Foruten overhoffretten kunne det i Norge appelleres direkte til h. fra overbirketing (jf. birk) og politirett (s.d.). Kommisjonsdommer var også vanligvis appellable direkte til h., og det samme kom til å gjelde alvorligere straffesaker fra Finnmark og Troms. (Fra 1797 ble overhoffretten erstattet av stiftsoverrettene, s.d.) Ved unionsoppløsningen i 1814 fikk Norge egen høyesterett. S.I.

{{nhl}}