Leksikon:Indremisjonsforeninger - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:12:44Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:12
Linje 4:		Linje 4:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Kristendom etter type\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom etter type\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Indremisjon\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Indremisjon\|{{PAGENAME}}]]

Stigrp: lenke Gisle Johnson (1822–1894)

2015-01-13T23:24:48Z

lenke Gisle Johnson (1822–1894)

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jan. 2015 kl. 23:24
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Leksikon:Indremisjonsforeninger\|Indremisjonsforeninger]]''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).		'''[[Leksikon:Indremisjonsforeninger\|Indremisjonsforeninger]]''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson (1822–1894)\|Gisle Johnson]] (1822–1894).

	Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}		Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}

Marthe Glad: kat

2011-04-28T08:49:32Z

kat

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. apr. 2011 kl. 08:49
Linje 6:		Linje 6:

	[[Kategori:Kristendom etter type\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom etter type\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Misjon~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Indremisjon\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Rydding: Religion og livssyn.

2011-04-18T08:05:46Z

Rydding: Religion og livssyn.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. apr. 2011 kl. 08:05
Linje 1:		Linje 1:
	'''[[Indremisjonsforeninger]]''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).		'''[[Leksikon:Indremisjonsforeninger\|Indremisjonsforeninger]]''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).

	Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}		Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}

Ida Tolgensbakk: Rydding: Religion og livssyn.

2011-04-18T08:04:47Z

Rydding: Religion og livssyn.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. apr. 2011 kl. 08:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Indremisjonsforeninger''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).		'''[[Indremisjonsforeninger]]''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).

	Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}		Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}
Linje 5:		Linje 5:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kristne samfunn~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom etter type\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Misjon\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk på 2. jun. 2009 kl. 14:19

2009-06-02T14:19:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. jun. 2009 kl. 14:19
Linje 1:		Linje 1:
	'''Indremisjonsforeninger''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (~~s.d.~~). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).		'''Indremisjonsforeninger''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (se dette). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).

	Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}		Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}

Siri J på 12. sep. 2008 kl. 13:36

2008-09-12T13:36:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. sep. 2008 kl. 13:36
Linje 1:		Linje 1:
	'''Indremisjonsforeninger''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (s.d.). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).		'''Indremisjonsforeninger''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og [[vekkelse]] innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (s.d.). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).

	Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}		Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}

Siri J: wikify

2008-08-25T14:22:12Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. aug. 2008 kl. 14:22
Linje 1:		Linje 1:
	Indremisjonsforeninger, organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av i. ble i Norge særlig et resultat av haugianismen og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere i. ble dannet som motvekt mot virksomhet fra dissentere (s.d.). I. var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor Gisle Johnson (1822–1894).		'''Indremisjonsforeninger''', organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av indremisjonsforeninger ble i Norge særlig et resultat av [[Leksikon:haugianismen\|haugianismen]] og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere indremisjonsforeninger ble dannet som motvekt mot virksomhet fra ''[[Leksikon:dissentere\|dissentere]]'' (s.d.). Indremisjonsforeningene var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor [[Gisle Johnson]] (1822–1894).

	Kjennetegn på ~~i.s~~ virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. I. kunne alene eller sammen med andre engasjere ~~emissærer. I~~. forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første i. ble etablert i Skien og Kristiania i 1853, deretter kom Sarpsborg (1855), Tromsø (1858), Drammen (1860), Bergen (1863) og Bodø (1864). I. kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, 1866) eller landsomfattende fellesskap, som Lutherstiftelsen i Kristiania (1868) (se også legmannsbevegelse). A.B.A.		Kjennetegn på indremisjonsforeningers virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. Indremisjonsforeningene kunne alene eller sammen med andre engasjere [[emissær]]er. Indremisjonsforeningene forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første indremisjonsforeningene ble etablert i [[Skien]] og [[Kristiania]] i [[1853]], deretter kom [[Sarpsborg]] ([[1855]]), [[Tromsø]] ([[1858]]), [[Drammen]] ([[1860]]), [[Bergen]] ([[1863]]) og [[Bodø]] ([[1864]]). Indremisjonsforeninger kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. [[Langesundsfjordens Indremisjonsselskap]], [[1866]]) eller landsomfattende fellesskap, som [[Lutherstiftelsen]] i Kristiania ([[1868]]) (se også ''[[Leksikon:legmannsbevegelse\|legmannsbevegelse]]''). {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kristne samfunn\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Indremisjonsforeninger, organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av i. ble i Norge særlig et resultat av h...

2008-06-23T23:46:52Z

Ny side: Indremisjonsforeninger, organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av i. ble i Norge særlig et resultat av h...

Ny side

Indremisjonsforeninger, organiserte legmannsgrupper som arbeider for økt religiøs interesse og vekkelse innenfor statskirkens grenser. Dannelsen av i. ble i Norge særlig et resultat av haugianismen og internasjonale impulser. I den første tiden var de særlig konsentrert i byene, der man mente behovet for «indre misjon» var sterkest. Flere i. ble dannet som motvekt mot virksomhet fra dissentere (s.d.). I. var ikke avhengige av det geistlige embete, men flere prester og teologer var positive eller direkte virksomme. En sentral skikkelse i indremisjonsbevegelsen gjennom siste del av 1800-tallet var teologiprofessor Gisle Johnson (1822–1894).

Kjennetegn på i.s virksomhet var offentlige møter eller såkalte bibellesninger i privathjem og i egne eller leide lokaler, kolportørvirksomhet med salg og utdeling av religiøs litteratur, husbesøk og sosial omsorg. I. kunne alene eller sammen med andre engasjere emissærer. I. forutsatte registrert og aktivt medlemskap, samt demokratisk valgt lederskap. De første i. ble etablert i Skien og Kristiania i 1853, deretter kom Sarpsborg (1855), Tromsø (1858), Drammen (1860), Bergen (1863) og Bodø (1864). I. kunne slutte seg sammen i regionale «kretser», regionale «selskaper» (f.eks. Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, 1866) eller landsomfattende fellesskap, som Lutherstiftelsen i Kristiania (1868) (se også legmannsbevegelse). A.B.A.

{{nhl}}