Leksikon:Kirkehus - Sideversjonshistorikk

Cnyborg på 1. nov. 2024 kl. 09:03

2024-11-01T09:03:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. nov. 2024 kl. 09:03
Linje 1:		Linje 1:
	~~--[[Bruker:Marthe Glad\|vennlig hilsen Marthe Glad]] 14. des 2009 kl. 13:45 (CET){{allmenning\|kirke}}~~
	'''Kirkehus''', kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. Kirkehus forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (''kyrmessudagr'' eller ''kirkjudagr''). Vigslingen (''dedicatio ecclesiae'') ble utført av biskopen, som blant annet med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde kirkehuset til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne ifølge kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i kirkehus. Forbrytelser utført i kirkehus ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i kirkehus (sml. ''[[Leksikon:kirkegård\|kirkegård]]''). I tiden etter [[svartedauen]] ble mange kirkehus nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, ''KLNM'' XX, 631ff, sml. ''[[Leksikon:prestegjeld\|prestegjeld]]'').		'''Kirkehus''', kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. Kirkehus forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (''kyrmessudagr'' eller ''kirkjudagr''). Vigslingen (''dedicatio ecclesiae'') ble utført av biskopen, som blant annet med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde kirkehuset til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne ifølge kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i kirkehus. Forbrytelser utført i kirkehus ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i kirkehus (sml. ''[[Leksikon:kirkegård\|kirkegård]]''). I tiden etter [[svartedauen]] ble mange kirkehus nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, ''KLNM'' XX, 631ff, sml. ''[[Leksikon:prestegjeld\|prestegjeld]]'').

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:14:34Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:14
Linje 13:		Linje 13:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Kirker\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirker\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kristen byggeskikk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristen byggeskikk\|{{PAGENAME}}]]

Veslemøy: endret kategorinavn

2011-08-17T12:04:16Z

endret kategorinavn

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. aug. 2011 kl. 12:04
Linje 15:		Linje 15:

	[[Kategori:Kirker\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirker\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Kristen ~~arkitektur~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristen byggeskikk\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: forkortelse

2009-12-14T12:45:42Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. des. 2009 kl. 12:45
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|kirke}}		--[[Bruker:Marthe Glad\|vennlig hilsen Marthe Glad]] 14. des 2009 kl. 13:45 (CET){{allmenning\|kirke}}
	'''Kirkehus''', kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. Kirkehus forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (''kyrmessudagr'' ~~el.~~ ''kirkjudagr''). Vigslingen (''dedicatio ecclesiae'') ble utført av biskopen, som ~~bl.a.~~ med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde kirkehuset til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne ~~iflg.~~ kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i kirkehus. Forbrytelser utført i kirkehus ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i kirkehus (sml. ''[[Leksikon:kirkegård\|kirkegård]]''). I tiden etter [[svartedauen]] ble mange kirkehus nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, ''KLNM'' XX, 631ff, sml. ''[[Leksikon:prestegjeld\|prestegjeld]]'').		'''Kirkehus''', kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. Kirkehus forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (''kyrmessudagr'' eller ''kirkjudagr''). Vigslingen (''dedicatio ecclesiae'') ble utført av biskopen, som blant annet med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde kirkehuset til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne ifølge kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i kirkehus. Forbrytelser utført i kirkehus ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i kirkehus (sml. ''[[Leksikon:kirkegård\|kirkegård]]''). I tiden etter [[svartedauen]] ble mange kirkehus nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, ''KLNM'' XX, 631ff, sml. ''[[Leksikon:prestegjeld\|prestegjeld]]'').

	Rituell vigsling og gjenvigsling av denne type forsvinner på reformasjonstiden. Antagelig har man regnet den første høymesse med biskopens preken som seremoniell vigsling av kirkehus. Eget reglement for innvielse kom med ~~kgl.res.~~ 10/10 1818. Stiftvise ordninger for dette er kjent i hvert fall fra 1700-tallet; en trykt ordning fra 1708 forfattet av Akershus-bispen Hans Munch ser ut til å ha blitt fulgt av flere senere biskoper (P.G. Lindhardt: ''Kirkeritualet'' s. 127).		Rituell vigsling og gjenvigsling av denne type forsvinner på reformasjonstiden. Antagelig har man regnet den første høymesse med biskopens preken som seremoniell vigsling av kirkehus. Eget reglement for innvielse kom med kongelig resolusjon 10/10 1818. Stiftvise ordninger for dette er kjent i hvert fall fra 1700-tallet; en trykt ordning fra 1708 forfattet av Akershus-bispen [[Hans Munch]] ser ut til å ha blitt fulgt av flere senere biskoper (P.G. Lindhardt: ''Kirkeritualet'' s. 127).

	Ved reformasjonen beholdt man de bestående kirkehus, men fjernet det som var i strid med den nye lære (helgenbilder, sidealtere osv.). Etter hvert kom det «klassiske» lutherske inventar til, med prekestol, døpefont ved alteret, altertavle, skriftestol, gallerier og benker. Det primære ansvar for tilsyn og vedlikehold hadde ''[[Leksikon:kirkevergene\|kirkevergene]]'', men sognealmuen hadde etter sedvane plikt til å utføre arbeid og transport ([[C.5. no. lov]] 1687 2-21-6, jfr. ''[[Leksikon:stiftsdireksjon\|stiftsdireksjon]]'').		Ved reformasjonen beholdt man de bestående kirkehus, men fjernet det som var i strid med den nye lære (helgenbilder, sidealtere osv.). Etter hvert kom det «klassiske» lutherske inventar til, med prekestol, døpefont ved alteret, altertavle, skriftestol, gallerier og benker. Det primære ansvar for tilsyn og vedlikehold hadde ''[[Leksikon:kirkevergene\|kirkevergene]]'', men sognealmuen hadde etter sedvane plikt til å utføre arbeid og transport ([[C.5. no. lov]] 1687 2-21-6, jfr. ''[[Leksikon:stiftsdireksjon\|stiftsdireksjon]]'').

	Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved kirkehus; normalt skulle økonomien ved det enkelte kirkehus dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann ~~osv.~~) kunne kirkehus låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre kirkehus (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med kirkehusene skjedde ved ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]'' (s.d.). Inne i kirkehuset kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. ~~no.~~ lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]'', mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I kirkehuset satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.		Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved kirkehus; normalt skulle økonomien ved det enkelte kirkehus dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann og så videre) kunne kirkehus låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre kirkehus (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med kirkehusene skjedde ved ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]'' (s.d.). Inne i kirkehuset kunne man inntil [[1805]] mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; Christian 5. norske lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]'', mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I kirkehuset satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.

	Ved [[kirkesalget]] i 1720-årene, da mange kirkehus kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at kirkehuset skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. Kirkehuset (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis kirkehuset hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). [[Grunnloven av 1814]] åpnet for å holde valgforsamlinger i kirkehus.		Ved [[kirkesalget]] i 1720-årene, da mange kirkehus kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at kirkehuset skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. Kirkehuset (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis kirkehuset hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). [[Grunnloven av 1814]] åpnet for å holde valgforsamlinger i kirkehus.

Ida Tolgensbakk: Rødlenket.

2009-08-24T15:25:17Z

Rødlenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2009 kl. 15:25
Linje 8:		Linje 8:
	Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved kirkehus; normalt skulle økonomien ved det enkelte kirkehus dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann osv.) kunne kirkehus låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre kirkehus (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med kirkehusene skjedde ved ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]'' (s.d.). Inne i kirkehuset kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. no. lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]'', mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I kirkehuset satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.		Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved kirkehus; normalt skulle økonomien ved det enkelte kirkehus dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann osv.) kunne kirkehus låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre kirkehus (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med kirkehusene skjedde ved ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]'' (s.d.). Inne i kirkehuset kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. no. lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]'', mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I kirkehuset satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.

	Ved kirkesalget i 1720-årene, da mange kirkehus kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at kirkehuset skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. Kirkehuset (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis kirkehuset hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). [[Grunnloven av 1814]] åpnet for å holde valgforsamlinger i kirkehus.		Ved [[kirkesalget]] i 1720-årene, da mange kirkehus kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at kirkehuset skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. Kirkehuset (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis kirkehuset hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). [[Grunnloven av 1814]] åpnet for å holde valgforsamlinger i kirkehus.

	I folketradisjonen så man på kirkehus som sted for møte med overnaturlige krefter; de døde kunne ha sine egne gudstjenester der og bly fra kirkevinduene («kirkebly») kunne brukes i folkemedisinen (sml. også ''[[Leksikon:alter\|alter]]''). {{sign\|A.B.A.}}		I folketradisjonen så man på kirkehus som sted for møte med overnaturlige krefter; de døde kunne ha sine egne gudstjenester der og bly fra kirkevinduene («kirkebly») kunne brukes i folkemedisinen (sml. også ''[[Leksikon:alter\|alter]]''). {{sign\|A.B.A.}}

Siri J på 26. jan. 2009 kl. 12:00

2009-01-26T12:00:21Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. jan. 2009 kl. 12:00
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|kirke}}		{{allmenning\|kirke}}
	Kirkehus, kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. K. forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (kyrmessudagr el. kirkjudagr). Vigslingen (dedicatio ecclesiae) ble utført av biskopen, som bl.a. med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde k. til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne iflg. kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i k. Forbrytelser utført i k. ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i k. (sml. kirkegård). I tiden etter svartedauen ble mange k. nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, KLNM XX, 631ff, sml. prestegjeld).		'''Kirkehus''', kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. Kirkehus forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (''kyrmessudagr'' el. ''kirkjudagr''). Vigslingen (''dedicatio ecclesiae'') ble utført av biskopen, som bl.a. med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde kirkehuset til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne iflg. kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i kirkehus. Forbrytelser utført i kirkehus ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i kirkehus (sml. ''[[Leksikon:kirkegård\|kirkegård]]''). I tiden etter [[svartedauen]] ble mange kirkehus nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, ''KLNM'' XX, 631ff, sml. ''[[Leksikon:prestegjeld\|prestegjeld]]'').

	Rituell vigsling og gjenvigsling av denne type forsvinner på reformasjonstiden. Antagelig har man regnet den første høymesse med biskopens preken som seremoniell vigsling av k. Eget reglement for innvielse kom med kgl.res. 10/10 1818. Stiftvise ordninger for dette er kjent i hvert fall fra 1700-tallet; en trykt ordning fra 1708 forfattet av Akershus-bispen Hans Munch ser ut til å ha blitt fulgt av flere senere biskoper (P.G. Lindhardt: Kirkeritualet s. 127).		Rituell vigsling og gjenvigsling av denne type forsvinner på reformasjonstiden. Antagelig har man regnet den første høymesse med biskopens preken som seremoniell vigsling av kirkehus. Eget reglement for innvielse kom med kgl.res. 10/10 1818. Stiftvise ordninger for dette er kjent i hvert fall fra 1700-tallet; en trykt ordning fra 1708 forfattet av Akershus-bispen Hans Munch ser ut til å ha blitt fulgt av flere senere biskoper (P.G. Lindhardt: ''Kirkeritualet'' s. 127).

	Ved reformasjonen beholdt man de bestående k., men fjernet det som var i strid med den nye lære (helgenbilder, sidealtere osv.). Etter hvert kom det «klassiske» lutherske inventar til, med prekestol, døpefont ved alteret, altertavle, skriftestol, gallerier og benker. Det primære ansvar for tilsyn og vedlikehold hadde kirkevergene, men sognealmuen hadde etter sedvane plikt til å utføre arbeid og transport (C.5. no. lov 1687 2-21-6, jfr. stiftsdireksjon).		Ved reformasjonen beholdt man de bestående kirkehus, men fjernet det som var i strid med den nye lære (helgenbilder, sidealtere osv.). Etter hvert kom det «klassiske» lutherske inventar til, med prekestol, døpefont ved alteret, altertavle, skriftestol, gallerier og benker. Det primære ansvar for tilsyn og vedlikehold hadde ''[[Leksikon:kirkevergene\|kirkevergene]]'', men sognealmuen hadde etter sedvane plikt til å utføre arbeid og transport ([[C.5. no. lov]] 1687 2-21-6, jfr. ''[[Leksikon:stiftsdireksjon\|stiftsdireksjon]]'').

	Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved k.; normalt skulle økonomien ved det enkelte k. dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann osv.) kunne k. låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre k. (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med k. skjedde ved visitas (s.d.). Inne i k. kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. no. lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i kjøpstedene, mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I k. satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.		Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved kirkehus; normalt skulle økonomien ved det enkelte kirkehus dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann osv.) kunne kirkehus låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre kirkehus (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med kirkehusene skjedde ved ''[[Leksikon:visitas\|visitas]]'' (s.d.). Inne i kirkehuset kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. no. lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i ''[[Leksikon:kjøpstedene\|kjøpstedene]]'', mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I kirkehuset satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.

	Ved kirkesalget i 1720-årene, da mange k. kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at k. skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. K. (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis k. hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). Grunnloven av 1814 åpnet for å holde valgforsamlinger i k.		Ved kirkesalget i 1720-årene, da mange kirkehus kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at kirkehuset skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. Kirkehuset (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis kirkehuset hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). [[Grunnloven av 1814]] åpnet for å holde valgforsamlinger i kirkehus.

	I folketradisjonen så man på k. som sted for møte med overnaturlige krefter; de døde kunne ha sine egne gudstjenester der og bly fra kirkevinduene («kirkebly») kunne brukes i ~~folkemedisinen~~ (sml. også alter). A.B.A.		I folketradisjonen så man på kirkehus som sted for møte med overnaturlige krefter; de døde kunne ha sine egne gudstjenester der og bly fra kirkevinduene («kirkebly») kunne brukes i folkemedisinen (sml. også ''[[Leksikon:alter\|alter]]''). {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kirker\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Kristen arkitektur\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: {{allmenning|kirke}} Kirkehus, kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. K. forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (kyrmessud...

2008-06-25T22:11:54Z

Ny side: {{allmenning|kirke}} Kirkehus, kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. K. forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (kyrmessud...

Ny side

{{allmenning|kirke}}
Kirkehus, kirkelig innviet bygning til bruk for gudstjeneste. K. forutsatte i middelalderen en spesiell vigsling, og årsdagen for denne ble høytideligholdt (kyrmessudagr el. kirkjudagr). Vigslingen (dedicatio ecclesiae) ble utført av biskopen, som bl.a. med hellig olje markerte 12 steder i kirkerommet som var korsmerket (innvielseskors). Vigslingen gjorde k. til et kvalitativt annerledes sted som ikke kunne vanhelliges uten at vigslingen måtte gjentas. Vanhelligelse kunne iflg. kanonisk rett skyldes voldsdåd, materiell ødeleggelse eller seksuelle forgåelser utført i k. Forbrytelser utført i k. ble straffet hardere enn ellers, mens bestemmelser om kirkefred åpnet adgang til å søke tilflukt i k. (sml. kirkegård). I tiden etter svartedauen ble mange k. nedlagt, kanskje så mange som drøyt 300 i tiden fram til 1500-tallets slutt (Jørn Sandnes, KLNM XX, 631ff, sml. prestegjeld).

Rituell vigsling og gjenvigsling av denne type forsvinner på reformasjonstiden. Antagelig har man regnet den første høymesse med biskopens preken som seremoniell vigsling av k. Eget reglement for innvielse kom med kgl.res. 10/10 1818. Stiftvise ordninger for dette er kjent i hvert fall fra 1700-tallet; en trykt ordning fra 1708 forfattet av Akershus-bispen Hans Munch ser ut til å ha blitt fulgt av flere senere biskoper (P.G. Lindhardt: Kirkeritualet s. 127).

Ved reformasjonen beholdt man de bestående k., men fjernet det som var i strid med den nye lære (helgenbilder, sidealtere osv.). Etter hvert kom det «klassiske» lutherske inventar til, med prekestol, døpefont ved alteret, altertavle, skriftestol, gallerier og benker. Det primære ansvar for tilsyn og vedlikehold hadde kirkevergene, men sognealmuen hadde etter sedvane plikt til å utføre arbeid og transport (C.5. no. lov 1687 2-21-6, jfr. stiftsdireksjon).

Kirkeregnskapene opplyser om utgifter og inntekter ved k.; normalt skulle økonomien ved det enkelte k. dekke driften, men i enkelte tilfeller (store reparasjoner, brann osv.) kunne k. låne hverandre penger, få lokale tilskudd eller tildeles en mindre avgift pålagt andre k. (sml. reskr. 1/8 1800). Øvrighetens tilsyn med k. skjedde ved visitas (s.d.). Inne i k. kunne man inntil 1805 mot betaling få gravsted. Senest på 1600-tallet ble det vanlig med egne benker eller «kirkestoler»; C.5. no. lov fastla at disse kunne kjøpes og leies i kjøpstedene, mens de på landet avgiftsfritt fulgte gårdene og deres husstander. De som falt utenfor disse ordningene, måtte bruke den plass som ble til overs. I k. satt mennene på høyre side, kvinnene på den venstre.

Ved kirkesalget i 1720-årene, da mange k. kom på private hender, ble vedlikeholdsansvaret overtatt av de nye eierne, men fortsatt hadde allmuen visse plikter i forbindelse med reparasjoner (forordn. 25/2 1733, 13/8 1734). Forordn. 13/8 1734 satte som et minimum at k. skulle være golvlagt og dråpefritt, klokken plasseres i støpul på taket og kirkestolene holdes ved like. K. (dvs. loft, tårn, våpenhus o.l.) kunne i visse tilfeller brukes til oppbevaringssted for militære effekter og strandet gods. Hvis k. hadde sakristi, kunne kirkelige retter ha møte der (reskr. 18/10 1743). Grunnloven av 1814 åpnet for å holde valgforsamlinger i k.

I folketradisjonen så man på k. som sted for møte med overnaturlige krefter; de døde kunne ha sine egne gudstjenester der og bly fra kirkevinduene («kirkebly») kunne brukes i folkemedisinen (sml. også alter). A.B.A.

{{nhl}}