Leksikon:Kroningen - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:16:37Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:16
Linje 10:		Linje 10:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Etableringer på 1100-tallet\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer på 1100-tallet\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 20. mai 2014 kl. 12:48

2014-05-20T12:48:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. mai 2014 kl. 12:48
Linje 11:		Linje 11:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kongehuset~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Etableringer på 1100-tallet\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer på 1100-tallet\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: kategorirydding

2013-09-24T08:58:26Z

kategorirydding

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. sep. 2013 kl. 08:58
Linje 12:		Linje 12:

	[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Etableringer ~~i 1163~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer på 1100-tallet\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-25T10:18:10Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. nov. 2011 kl. 10:18
Linje 11:		Linje 11:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Monarki~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Etableringer i 1163\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer i 1163\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]

Olve Utne på 23. nov. 2009 kl. 14:47

2009-11-23T14:47:07Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 14:47
Linje 1:		Linje 1:
	'''Kroningen''' var ~~oppr.~~ en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om kroning i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller utøvelse av kongemakten, kunne den i enkelte situasjoner likevel få stor politisk betydning slik tilfellet var ved den første norske kroningen i Bergen i 1163. Den fikk avgjørende betydning for [[Magnus Erlingsson]]s overtagelse av kongemakten. For kong Magnus som ikke var kongssønn tjente kroningen som et ekstra legitimerende tillegg. Også senere ser vi at enkelte konger har sett det politisk opportunt å bli kronet. [[Håkon Håkonsson]], som først ble kronet i 1247, tretti år etter at han var blitt konge, inngikk ved det høvet flere viktige avtaler med paven, som for anledningen sendte en kardinal til landet.		'''[[Leksikon:Kroningen\|Kroningen]]''' var opprinnelig en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om kroning i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller utøvelse av kongemakten, kunne den i enkelte situasjoner likevel få stor politisk betydning slik tilfellet var ved den første norske kroningen i Bergen i 1163. Den fikk avgjørende betydning for [[Magnus Erlingsson]]s overtagelse av kongemakten. For kong Magnus som ikke var kongssønn tjente kroningen som et ekstra legitimerende tillegg. Også senere ser vi at enkelte konger har sett det politisk opportunt å bli kronet. [[Håkon Håkonsson]], som først ble kronet i [[1247]], tretti år etter at han var blitt konge, inngikk ved det høvet flere viktige avtaler med paven, som for anledningen sendte en kardinal til landet.

	Med de nordiske unionene endret kroningen natur. Riktignok ble tradisjonelle norske kroningen gjennomført for de fleste norske kongene etter 1319, men i tillegg ble det avholdt felleskroninger som seremonielt understreket kongefelleskapene. Således ble [[Magnus Eriksson]] kronet for Norge og Sverige under ett i Stockholm i 1336, og i 1397 ble [[Erik av Pommern]] kronet til nordisk felleskonge i Kalmar. (Han var tidligere blitt kronet til norsk konge trolig i 1392.) Også Christoffer av Bayerns kroning i Danmark bærer noe av felleskroningens preg.		Med de nordiske unionene endret kroningen natur. Riktignok ble tradisjonelle norske kroningen gjennomført for de fleste norske kongene etter [[1319}}, men i tillegg ble det avholdt felleskroninger som seremonielt understreket kongefelleskapene. Således ble [[Magnus Eriksson]] kronet for Norge og Sverige under ett i [[Stockholm]] i [[1336]], og i [[1397]] ble [[Erik av Pommern]] kronet til nordisk felleskonge i [[Kalmar]]. (Han var tidligere blitt kronet til norsk konge trolig i [[1392]].) Også Christoffer av Bayerns kroning i Danmark bærer noe av felleskroningens preg.

	Etter innføringen av valgkongedømme (jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge I]]'') i 1449/50 og etableringen av en riksrådskonstitusjonalistisk forfatning (jf. ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') fikk kroningen også en sentral forfatningsrettslig funksjon, riktignok ikke formelt fastslått før i kong [[kong Hans]]’ dansk-norske valghåndfestning fra 1483, den såkalte [[Halmstadrecessen]] (''NglL''. 2.r. III, 1 s. 33). Heretter kom kongen i besittelse av den fulle ~~kgl.~~ myndighet først ved kroningen, og selve kroningsseremonien ble utført av riksrådsmedlemmer og episkopat i fellesskap. En nødvendig betingelse for at kroningen kunne finne sted, var at alle forhold ~~m.h.t.~~ ''[[Leksikon:valghåndfestningen\|valghåndfestningen]]'' (s.d.) var brakt i orden. Forut for kroningen gikk kongevalget og ''[[Leksikon:kongehyllingen\|kongehyllingen]]'' (s.d.). Før den nye kongen var valgt, foresto ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' riksstyret. Den nyvalgte kongen ble titulert '''utvalgt konge''' inntil han ble kronet, og hans regjeringsmyndighet var begrenset av riksrådet i dette tidsrommet. Denne forfatningsrettslige formaliteten var trolig grunnen til at erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]] stadig utsatte [[Frederik I]]’s kroning. Frederik oppnådde derfor aldri å bli mer enn utvalgt konge til Norge.		Etter innføringen av valgkongedømme (jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge I]]'') i 1449/50 og etableringen av en riksrådskonstitusjonalistisk forfatning (jf. ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') fikk kroningen også en sentral forfatningsrettslig funksjon, riktignok ikke formelt fastslått før i kong [[kong Hans]]’ dansk-norske valghåndfestning fra [[1483]], den såkalte [[Halmstadrecessen]] (''NglL''. 2.r. III, 1 s. 33). Heretter kom kongen i besittelse av den fulle kongelige myndighet først ved kroningen, og selve kroningsseremonien ble utført av riksrådsmedlemmer og episkopat i fellesskap. En nødvendig betingelse for at kroningen kunne finne sted, var at alle forhold med hensyn til ''[[Leksikon:valghåndfestningen\|valghåndfestningen]]'' (s.d.) var brakt i orden. Forut for kroningen gikk kongevalget og ''[[Leksikon:kongehyllingen\|kongehyllingen]]'' (s.d.). Før den nye kongen var valgt, foresto ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' riksstyret. Den nyvalgte kongen ble titulert '''utvalgt konge''' inntil han ble kronet, og hans regjeringsmyndighet var begrenset av riksrådet i dette tidsrommet. Denne forfatningsrettslige formaliteten var trolig grunnen til at erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]] stadig utsatte [[Frederik I]]’s kroning. Frederik oppnådde derfor aldri å bli mer enn utvalgt konge til Norge.

	Kroningen forandret fullstendig karakter i det dansk-norske eneveldet. Etter 1660 ble kroningen en seremoni som symboliserte kongedømmets absolutte makt og suverenitet. Kongen satte selv kronen på hodet, og istedenfor at han som tidligere avla ed på håndfestningen, ble ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) opplest av en av de tilstedeværende biskoper.		Kroningen forandret fullstendig karakter i det dansk-norske eneveldet. Etter [[1660]] ble kroningen en seremoni som symboliserte kongedømmets absolutte makt og suverenitet. Kongen satte selv kronen på hodet, og istedenfor at han som tidligere avla ed på håndfestningen, ble ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) opplest av en av de tilstedeværende biskoper.

	I [[Grunnloven av 1814]] § 10 ble det fastsatt bestemmelser om kongekroning, men disse ble opphevet ved grunnlovsbestemmelse av 1908. Siden [[Håkon VII]] er ingen norsk konge blitt kronet. {{sign\|S.I.}}		I [[Grunnloven av 1814]] § 10 ble det fastsatt bestemmelser om kongekroning, men disse ble opphevet ved grunnlovsbestemmelse av [[1908]]. Siden [[Håkon VII]] er ingen norsk konge blitt kronet. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Siri J på 24. jan. 2009 kl. 11:31

2009-01-24T11:31:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jan. 2009 kl. 11:31
Linje 1:		Linje 1:
	Kroningen var oppr. en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om k. i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller utøvelse av kongemakten, kunne den i enkelte situasjoner likevel få stor politisk betydning slik tilfellet var ved den første norske k. i Bergen i 1163. Den fikk avgjørende betydning for Magnus ~~Erlingssons~~ overtagelse av kongemakten. For kong Magnus som ikke var kongssønn tjente k. som et ekstra legitimerende tillegg. Også senere ser vi at enkelte konger har sett det politisk opportunt å bli kronet. Håkon Håkonsson, som først ble kronet i 1247, tretti år etter at han var blitt konge, inngikk ved det høvet flere viktige avtaler med paven, som for anledningen sendte en kardinal til landet.		'''Kroningen''' var oppr. en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om kroning i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller utøvelse av kongemakten, kunne den i enkelte situasjoner likevel få stor politisk betydning slik tilfellet var ved den første norske kroningen i Bergen i 1163. Den fikk avgjørende betydning for [[Magnus Erlingsson]]s overtagelse av kongemakten. For kong Magnus som ikke var kongssønn tjente kroningen som et ekstra legitimerende tillegg. Også senere ser vi at enkelte konger har sett det politisk opportunt å bli kronet. [[Håkon Håkonsson]], som først ble kronet i 1247, tretti år etter at han var blitt konge, inngikk ved det høvet flere viktige avtaler med paven, som for anledningen sendte en kardinal til landet.

	Med de nordiske unionene endret k. natur. Riktignok ble tradisjonelle norske k. gjennomført for de fleste norske kongene etter 1319, men i tillegg ble det avholdt felleskroninger som seremonielt understreket kongefelleskapene. Således ble Magnus Eriksson kronet for Norge og Sverige under ett i Stockholm i 1336, og i 1397 ble Erik av Pommern kronet til nordisk felleskonge i Kalmar. (Han var tidligere blitt kronet til norsk konge trolig i 1392.) Også Christoffer av Bayerns kroning i Danmark bærer noe av felleskroningens preg.		Med de nordiske unionene endret kroningen natur. Riktignok ble tradisjonelle norske kroningen gjennomført for de fleste norske kongene etter 1319, men i tillegg ble det avholdt felleskroninger som seremonielt understreket kongefelleskapene. Således ble [[Magnus Eriksson]] kronet for Norge og Sverige under ett i Stockholm i 1336, og i 1397 ble [[Erik av Pommern]] kronet til nordisk felleskonge i Kalmar. (Han var tidligere blitt kronet til norsk konge trolig i 1392.) Også Christoffer av Bayerns kroning i Danmark bærer noe av felleskroningens preg.

	Etter innføringen av valgkongedømme (jf. tronfølge I) i 1449/50 og etableringen av en riksrådskonstitusjonalistisk forfatning (jf. riksrådskonstitusjonalisme) fikk k. også en sentral forfatningsrettslig funksjon, riktignok ikke formelt fastslått før i kong ~~Hans’~~ dansk-norske valghåndfestning fra 1483, den såkalte Halmstadrecessen (NglL. 2.r. III, 1 s. 33). Heretter kom kongen i besittelse av den fulle kgl. myndighet først ved k., og selve ~~k.seremonien~~ ble utført av riksrådsmedlemmer og episkopat i fellesskap. En nødvendig betingelse for at k. kunne finne sted, var at alle forhold m.h.t. valghåndfestningen (s.d.) var brakt i orden. Forut for k. gikk kongevalget og kongehyllingen (s.d.). Før den nye kongen var valgt, foresto riksrådet riksstyret. Den nyvalgte kongen ble titulert utvalgt konge inntil han ble kronet, og hans regjeringsmyndighet var begrenset av riksrådet i dette tidsrommet. Denne forfatningsrettslige formaliteten var trolig grunnen til at erkebiskop Olav Engelbrektsson stadig utsatte Frederik ~~I’s~~ kroning. Frederik oppnådde derfor aldri å bli mer enn utvalgt konge til Norge.		Etter innføringen av valgkongedømme (jf. ''[[Leksikon:tronfølge\|tronfølge I]]'') i 1449/50 og etableringen av en riksrådskonstitusjonalistisk forfatning (jf. ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') fikk kroningen også en sentral forfatningsrettslig funksjon, riktignok ikke formelt fastslått før i kong [[kong Hans]]’ dansk-norske valghåndfestning fra 1483, den såkalte [[Halmstadrecessen]] (''NglL''. 2.r. III, 1 s. 33). Heretter kom kongen i besittelse av den fulle kgl. myndighet først ved kroningen, og selve kroningsseremonien ble utført av riksrådsmedlemmer og episkopat i fellesskap. En nødvendig betingelse for at kroningen kunne finne sted, var at alle forhold m.h.t. ''[[Leksikon:valghåndfestningen\|valghåndfestningen]]'' (s.d.) var brakt i orden. Forut for kroningen gikk kongevalget og ''[[Leksikon:kongehyllingen\|kongehyllingen]]'' (s.d.). Før den nye kongen var valgt, foresto ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' riksstyret. Den nyvalgte kongen ble titulert '''utvalgt konge''' inntil han ble kronet, og hans regjeringsmyndighet var begrenset av riksrådet i dette tidsrommet. Denne forfatningsrettslige formaliteten var trolig grunnen til at erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]] stadig utsatte [[Frederik I]]’s kroning. Frederik oppnådde derfor aldri å bli mer enn utvalgt konge til Norge.

	K. forandret fullstendig karakter i det dansk-norske eneveldet. Etter 1660 ble k. en seremoni som symboliserte kongedømmets absolutte makt og suverenitet. Kongen satte selv kronen på hodet, og istedenfor at han som tidligere avla ed på håndfestningen, ble Kongeloven (s.d.) opplest av en av de tilstedeværende biskoper.		Kroningen forandret fullstendig karakter i det dansk-norske eneveldet. Etter 1660 ble kroningen en seremoni som symboliserte kongedømmets absolutte makt og suverenitet. Kongen satte selv kronen på hodet, og istedenfor at han som tidligere avla ed på håndfestningen, ble ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) opplest av en av de tilstedeværende biskoper.

	I Grunnloven av 1814 § 10 ble det fastsatt bestemmelser om kongekroning, men disse ble opphevet ved grunnlovsbestemmelse av 1908. Siden Håkon VII er ingen norsk konge blitt kronet. S.I.		I [[Grunnloven av 1814]] § 10 ble det fastsatt bestemmelser om kongekroning, men disse ble opphevet ved grunnlovsbestemmelse av 1908. Siden [[Håkon VII]] er ingen norsk konge blitt kronet. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Etableringer i 1163\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Kroningen var oppr. en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om k. i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller ut...

2008-06-27T15:51:07Z

Ny side: Kroningen var oppr. en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om k. i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller ut...

Ny side

Kroningen var oppr. en rent kirkelig seremoni hvorved kongen mottok kirkens velsignelse og godkjennelse. Selv om k. i høymiddelalderen ikke var nødvendig for kongens overtagelse eller utøvelse av kongemakten, kunne den i enkelte situasjoner likevel få stor politisk betydning slik tilfellet var ved den første norske k. i Bergen i 1163. Den fikk avgjørende betydning for Magnus Erlingssons overtagelse av kongemakten. For kong Magnus som ikke var kongssønn tjente k. som et ekstra legitimerende tillegg. Også senere ser vi at enkelte konger har sett det politisk opportunt å bli kronet. Håkon Håkonsson, som først ble kronet i 1247, tretti år etter at han var blitt konge, inngikk ved det høvet flere viktige avtaler med paven, som for anledningen sendte en kardinal til landet.

Med de nordiske unionene endret k. natur. Riktignok ble tradisjonelle norske k. gjennomført for de fleste norske kongene etter 1319, men i tillegg ble det avholdt felleskroninger som seremonielt understreket kongefelleskapene. Således ble Magnus Eriksson kronet for Norge og Sverige under ett i Stockholm i 1336, og i 1397 ble Erik av Pommern kronet til nordisk felleskonge i Kalmar. (Han var tidligere blitt kronet til norsk konge trolig i 1392.) Også Christoffer av Bayerns kroning i Danmark bærer noe av felleskroningens preg.

Etter innføringen av valgkongedømme (jf. tronfølge I) i 1449/50 og etableringen av en riksrådskonstitusjonalistisk forfatning (jf. riksrådskonstitusjonalisme) fikk k. også en sentral forfatningsrettslig funksjon, riktignok ikke formelt fastslått før i kong Hans’ dansk-norske valghåndfestning fra 1483, den såkalte Halmstadrecessen (NglL. 2.r. III, 1 s. 33). Heretter kom kongen i besittelse av den fulle kgl. myndighet først ved k., og selve k.seremonien ble utført av riksrådsmedlemmer og episkopat i fellesskap. En nødvendig betingelse for at k. kunne finne sted, var at alle forhold m.h.t. valghåndfestningen (s.d.) var brakt i orden. Forut for k. gikk kongevalget og kongehyllingen (s.d.). Før den nye kongen var valgt, foresto riksrådet riksstyret. Den nyvalgte kongen ble titulert utvalgt konge inntil han ble kronet, og hans regjeringsmyndighet var begrenset av riksrådet i dette tidsrommet. Denne forfatningsrettslige formaliteten var trolig grunnen til at erkebiskop Olav Engelbrektsson stadig utsatte Frederik I’s kroning. Frederik oppnådde derfor aldri å bli mer enn utvalgt konge til Norge.

K. forandret fullstendig karakter i det dansk-norske eneveldet. Etter 1660 ble k. en seremoni som symboliserte kongedømmets absolutte makt og suverenitet. Kongen satte selv kronen på hodet, og istedenfor at han som tidligere avla ed på håndfestningen, ble Kongeloven (s.d.) opplest av en av de tilstedeværende biskoper.

I Grunnloven av 1814 § 10 ble det fastsatt bestemmelser om kongekroning, men disse ble opphevet ved grunnlovsbestemmelse av 1908. Siden Håkon VII er ingen norsk konge blitt kronet. S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. sep. 2013 kl. 08:58
Linje 12:		Linje 12:

	[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Etableringer ~~i 1163~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Etableringer på 1100-tallet\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opphør i 1908\|{{PAGENAME}}]]