Leksikon:Leilending - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:17:07Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:17
Linje 32:		Linje 32:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]

Olve Utne: Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

2023-02-10T15:13:21Z

Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 15:13
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|Leilending}}		{{allmenning\|Leilending}}

	'''Leilending''' ([[norrønt]] ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ([[norrønt]] ''leiglendingr'' ''[[grammatisk kjønn\|m.]]''). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').

Olve Utne: Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

2022-12-01T22:13:59Z

Teksterstatting – «{{gno.}}» til «norrønt»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:13
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|Leilending}}		{{allmenning\|Leilending}}

	'''Leilending''' (~~{{gno.}}~~ ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ([[norrønt]] ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-11T13:25:09Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 13:25
Linje 32:		Linje 32:

	{{nhl}}		{{nhl}}
	[[Kategori:~~Eiendom~~\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Eiendomsforhold\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Henviser til almenningen.

2009-12-01T09:22:28Z

Henviser til almenningen.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2009 kl. 09:22
Linje 1:		Linje 1:
			{{allmenning\|Leilending}}

	'''Leilending''' ({{gno.}} ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ({{gno.}} ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

Marthe Glad: forkortelse

2009-11-23T15:54:29Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. nov. 2009 kl. 15:54
Linje 3:		Linje 3:
	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').

	På ~~off.~~ gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i [[Christian 5. norske lov]] som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og ''[[Leksikon:åremål\|åremålsfestet]]'' konsentrert til deler av Østlandet.		På offentlig gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i [[Christian 5. norske lov]] som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og ''[[Leksikon:åremål\|åremålsfestet]]'' konsentrert til deler av Østlandet.

	Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.		Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.
Linje 20:		Linje 20:

	;Grunner til å si opp leilendinger.		;Grunner til å si opp leilendinger.
	En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer ~~osv~~. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).		En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer og så videre. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).

	;Leilending og selveier. <br />		;Leilending og selveier. <br />
	Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger ~~f.eks.~~ ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:Jordeiendomsforhold\|Jordeiendomsforhold]]''.		Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger for eksempel ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:Jordeiendomsforhold\|Jordeiendomsforhold]]''.

	De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.		De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.

Siri J: lenking, layout

2009-05-08T12:56:10Z

lenking, layout

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2009 kl. 12:56
Linje 1:		Linje 1:
	'''Leilending''' ({{gno.}} ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ({{gno.}} ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i C.4. no. lov (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').

	På off. gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i Christian 5. norske lov som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og åremålsfestet konsentrert til deler av Østlandet.		På off. gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i [[Christian 5. norske lov]] som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og ''[[Leksikon:åremål\|åremålsfestet]]'' konsentrert til deler av Østlandet.

	Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.		Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.

	Leilendings plikter. 1. Leieavgifter. ''[[Leksikon:Landskyld\|Landskyld]]'' (s.d.) skulle betales årlig, førstebygsel når leilending tok over, og tredjeårstake hvert 3. år deretter (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]''). 2. Leilendings arbeidsplikt for jordeieren var, om den forekom, i regelen beskjeden (se ''[[Leksikon:arbeidsplikt\|arbeidsplikt]]''). 3. Leilending hadde plikt til å holde husene på gården ved like (se ''[[Leksikon:åbot\|åbot]]''). 4. Leilending betalte alle skatter som hvilte på gården.		;Leilendings plikter. <br />
			1. Leieavgifter. ''[[Leksikon:Landskyld\|Landskyld]]'' (s.d.) skulle betales årlig, førstebygsel når leilending tok over, og tredjeårstake hvert 3. år deretter (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]''). <br />
			2. Leilendings arbeidsplikt for jordeieren var, om den forekom, i regelen beskjeden (se ''[[Leksikon:arbeidsplikt\|arbeidsplikt]]'').<br />
			3. Leilending hadde plikt til å holde husene på gården ved like (se ''[[Leksikon:åbot\|åbot]]''). <br />
			4. Leilending betalte alle skatter som hvilte på gården.<br />

	Leilendings rettigheter. 1. Leilending hadde etter Christian 5. no. lov (3–14–25 og 20) krav på ''[[Leksikon:bygselseddel\|bygselseddel]]'' (s.d.) og på en kvitteringsbok for leieavgiften. 2. Det var få begrensninger eieren la på leilendings bruksrett til gården. Jordveien drev han som han ville, og heller ikke i utmarka behøvde han fra først av å ta hensyn til eieren. Men da det ble penger å få ut av tømmersalg, ble skogen et konfliktemne, og Christian 5. norske lov (3–14–34) bestemte derfor at leilending bare kunne ta virke til gårdens behov, og dessuten hogge tømmer for halve verdien av landskylda. 3. Forholdet til eventuelle husmenn var ikke omtalt i lovene. Det ser ut til at inntektene av dem i regelen tilfalt leilendingen 4. Når gården ble solgt, hadde leilending lenge ingen lovfestet forkjøpsrett. Men reskript av 23/9 1699 forutsatte slik rett, og den ble påbudt i forordn. 18/1 1710.		;Leilendings rettigheter. <br />
			1. Leilending hadde etter Christian 5. no. lov (3–14–25 og 20) krav på ''[[Leksikon:bygselseddel\|bygselseddel]]'' (s.d.) og på en kvitteringsbok for leieavgiften. <br />
			2. Det var få begrensninger eieren la på leilendings bruksrett til gården. Jordveien drev han som han ville, og heller ikke i utmarka behøvde han fra først av å ta hensyn til eieren. Men da det ble penger å få ut av tømmersalg, ble skogen et konfliktemne, og Christian 5. norske lov (3–14–34) bestemte derfor at leilending bare kunne ta virke til gårdens behov, og dessuten hogge tømmer for halve verdien av landskylda. <br />
			3. Forholdet til eventuelle ''[[Leksikon:husmenn\|husmenn]]'' var ikke omtalt i lovene. Det ser ut til at inntektene av dem i regelen tilfalt leilendingen. <br />
			4. Når gården ble solgt, hadde leilending lenge ingen lovfestet forkjøpsrett. Men reskript av 23/9 1699 forutsatte slik rett, og den ble påbudt i forordn. 18/1 1710.<br />

	Grunner til å si opp. ~~leilendinger~~ En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).		;Grunner til å si opp leilendinger.
			En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).

	Leilending og selveier. Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:Jordeiendomsforhold\|Jordeiendomsforhold]]''.		;Leilending og selveier. <br />
			Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:Jordeiendomsforhold\|Jordeiendomsforhold]]''.

	De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.		De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.
Linje 20:		Linje 30:

	{{nhl}}		{{nhl}}
	[[Kategori:Eiendom{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Eiendom\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 8. mai 2009 kl. 12:44

2009-05-08T12:44:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2009 kl. 12:44
Linje 13:		Linje 13:
	Grunner til å si opp. leilendinger En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).		Grunner til å si opp. leilendinger En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).

	Leilending og selveier. Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:~~jordeiendomsforhold~~\|~~jordeiendomsforhold~~]]''.		Leilending og selveier. Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:Jordeiendomsforhold\|Jordeiendomsforhold]]''.

	De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.		De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.

Marthe Glad: formatert

2009-05-08T12:42:47Z

formatert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2009 kl. 12:42
Linje 1:		Linje 1:
	Leilending (gno. leiglendingr m.). En l. leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner l. som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene l. (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og ~~l.s~~ plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for l., og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget ~~l.vennlig~~ retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ({{gno.}} ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av ~~l.jorda~~ ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i C.4. no. lov (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se bygsel).		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i C.4. no. lov (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').

	På off. gods var det ganske vanlig at en slektning av l. fikk ta over etter ham, og ~~forordn.~~ 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i C.5. ~~no.~~ lov som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og åremålsfestet konsentrert til deler av Østlandet.		På off. gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i Christian 5. norske lov som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og åremålsfestet konsentrert til deler av Østlandet.

	Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var buslitsmann (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.		Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.

	~~L.s~~ plikter. 1. Leieavgifter. Landskyld (s.d.) skulle betales årlig, førstebygsel når l. tok over, og tredjeårstake hvert 3. år deretter (se bygsel). 2. ~~L.s~~ arbeidsplikt for jordeieren var, om den forekom, i regelen beskjeden (se arbeidsplikt). 3. L. hadde plikt til å holde husene på gården ved like (se åbot). 4. L. betalte alle skatter som hvilte på gården.		Leilendings plikter. 1. Leieavgifter. ''[[Leksikon:Landskyld\|Landskyld]]'' (s.d.) skulle betales årlig, førstebygsel når leilending tok over, og tredjeårstake hvert 3. år deretter (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]''). 2. Leilendings arbeidsplikt for jordeieren var, om den forekom, i regelen beskjeden (se ''[[Leksikon:arbeidsplikt\|arbeidsplikt]]''). 3. Leilending hadde plikt til å holde husene på gården ved like (se ''[[Leksikon:åbot\|åbot]]''). 4. Leilending betalte alle skatter som hvilte på gården.

	~~L.s~~ rettigheter. 1. L. hadde etter C.5. no. lov (3–14–25 og 20) krav på bygselseddel (s.d.) og på en kvitteringsbok for leieavgiften. 2. Det var få begrensninger eieren la på ~~l.s~~ bruksrett til gården. Jordveien drev han som han ville, og heller ikke i utmarka behøvde han fra først av å ta hensyn til eieren. Men da det ble penger å få ut av tømmersalg, ble skogen et konfliktemne, og C.5. ~~no.~~ lov (3–14–34) bestemte derfor at l. bare kunne ta virke til gårdens behov, og dessuten hogge tømmer for halve verdien av landskylda. 3. Forholdet til eventuelle husmenn var ikke omtalt i lovene. Det ser ut til at inntektene av dem i regelen tilfalt l. 4. Når gården ble solgt, hadde l. lenge ingen lovfestet forkjøpsrett. Men ~~reskr.~~ 23/9 1699 forutsatte slik rett, og den ble påbudt i forordn. 18/1 1710.		Leilendings rettigheter. 1. Leilending hadde etter Christian 5. no. lov (3–14–25 og 20) krav på ''[[Leksikon:bygselseddel\|bygselseddel]]'' (s.d.) og på en kvitteringsbok for leieavgiften. 2. Det var få begrensninger eieren la på leilendings bruksrett til gården. Jordveien drev han som han ville, og heller ikke i utmarka behøvde han fra først av å ta hensyn til eieren. Men da det ble penger å få ut av tømmersalg, ble skogen et konfliktemne, og Christian 5. norske lov (3–14–34) bestemte derfor at leilending bare kunne ta virke til gårdens behov, og dessuten hogge tømmer for halve verdien av landskylda. 3. Forholdet til eventuelle husmenn var ikke omtalt i lovene. Det ser ut til at inntektene av dem i regelen tilfalt leilendingen 4. Når gården ble solgt, hadde leilending lenge ingen lovfestet forkjøpsrett. Men reskript av 23/9 1699 forutsatte slik rett, og den ble påbudt i forordn. 18/1 1710.

	Grunner til å si opp. l. En del grove forsømmelser fra ~~l.s~~ side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var buslitsmann (s.d.).		Grunner til å si opp. leilendinger En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var ''[[Leksikon:buslitsmann\|buslitsmann]]'' (s.d.).

	L. og selveier. Lovgivningen skilte klart mellom l. og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens ~~l.vesenet~~ ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende l., dels selveier (jf. landskyld). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var l. f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av ~~l.systemet~~, se jordeiendomsforhold.		Leilending og selveier. Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. ''[[Leksikon:landskyld\|landskyld]]''). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold\|jordeiendomsforhold]]''.

	De viktigste praktiske begrensninger en l. hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte l. økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.		De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.

	Andre former for jordleie, se forpaktning og lottebruk. K.J.		Andre former for jordleie, se ''[[Leksikon:forpaktning\|forpaktning]]'' og ''[[Leksikon:lottebruk\|lottebruk]]''. {{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}
			[[Kategori:Eiendom{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Samfunnsklasser\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Leilending (gno. leiglendingr m.). En l. leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner l. som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bønde...

2008-06-30T07:29:21Z

Ny side: Leilending (gno. leiglendingr m.). En l. leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner l. som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bønde...

Ny side

Leilending (gno. leiglendingr m.). En l. leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner l. som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene l. (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og l.s plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for l., og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget l.vennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av l.jorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i C.4. no. lov (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se bygsel).

På off. gods var det ganske vanlig at en slektning av l. fikk ta over etter ham, og forordn. 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i C.5. no. lov som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og åremålsfestet konsentrert til deler av Østlandet.

Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var buslitsmann (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.

L.s plikter. 1. Leieavgifter. Landskyld (s.d.) skulle betales årlig, førstebygsel når l. tok over, og tredjeårstake hvert 3. år deretter (se bygsel). 2. L.s arbeidsplikt for jordeieren var, om den forekom, i regelen beskjeden (se arbeidsplikt). 3. L. hadde plikt til å holde husene på gården ved like (se åbot). 4. L. betalte alle skatter som hvilte på gården.

L.s rettigheter. 1. L. hadde etter C.5. no. lov (3–14–25 og 20) krav på bygselseddel (s.d.) og på en kvitteringsbok for leieavgiften. 2. Det var få begrensninger eieren la på l.s bruksrett til gården. Jordveien drev han som han ville, og heller ikke i utmarka behøvde han fra først av å ta hensyn til eieren. Men da det ble penger å få ut av tømmersalg, ble skogen et konfliktemne, og C.5. no. lov (3–14–34) bestemte derfor at l. bare kunne ta virke til gårdens behov, og dessuten hogge tømmer for halve verdien av landskylda. 3. Forholdet til eventuelle husmenn var ikke omtalt i lovene. Det ser ut til at inntektene av dem i regelen tilfalt l. 4. Når gården ble solgt, hadde l. lenge ingen lovfestet forkjøpsrett. Men reskr. 23/9 1699 forutsatte slik rett, og den ble påbudt i forordn. 18/1 1710.

Grunner til å si opp. l. En del grove forsømmelser fra l.s side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer osv. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var buslitsmann (s.d.).

L. og selveier. Lovgivningen skilte klart mellom l. og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens l.vesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende l., dels selveier (jf. landskyld). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var l. f.eks. ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av l.systemet, se jordeiendomsforhold.

De viktigste praktiske begrensninger en l. hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte l. økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.

Andre former for jordleie, se forpaktning og lottebruk. K.J.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 15:13
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|Leilending}}		{{allmenning\|Leilending}}

	'''Leilending''' ([[norrønt]] ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ([[norrønt]] ''leiglendingr'' ''[[grammatisk kjønn\|m.]]''). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 22:13
Linje 1:		Linje 1:
	{{allmenning\|Leilending}}		{{allmenning\|Leilending}}

	'''Leilending''' (~~{{gno.}}~~ ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.		'''Leilending''' ([[norrønt]] ''leiglendingr'' {{m.}}). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. [[Landsloven\|Landsloven]] (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

	Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').		Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i [[C.4. no. lov]] (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se ''[[Leksikon:bygsel\|bygsel]]'').