Leksikon:Opprørsrett - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:17:25Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:17
Linje 6:		Linje 6:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:08:43Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:08
Linje 9:		Linje 9:
	[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 30. mar. 2020 kl. 12:49

2020-03-30T12:49:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. mar. 2020 kl. 12:49
Linje 1:		Linje 1:
	'''Opprørsrett'''. Ifølge [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''NglL'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).		'''Opprørsrett'''. Ifølge [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''[[NglL]]'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''[[NglL]]'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., [[NglL]] 2.r. IV s. 214ff.).

	Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jamfør ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.		Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jamfør ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-09-23T11:21:13Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. sep. 2009 kl. 11:21
Linje 1:		Linje 1:
	'''Opprørsrett'''. ~~Iflg.~~ [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''NglL'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).		'''Opprørsrett'''. Ifølge [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''NglL'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).

	Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (~~jf.~~ ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.		Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jamfør ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.

	Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk opprørsretten mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for opprørsrett søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: «Oprørsret», ''KLNM'' XII; H. Matzen: ''Danske Kongers Haandfæstninger'' s. 91ff.) {{sign\|S.I.}}		Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk opprørsretten mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for opprørsrett søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: «Oprørsret», ''KLNM'' XII; H. Matzen: ''Danske Kongers Haandfæstninger'' s. 91ff.) {{sign\|S.I.}}

Cnyborg på 20. jan. 2009 kl. 17:58

2009-01-20T17:58:38Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jan. 2009 kl. 17:58
Linje 7:		Linje 7:
	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Siri J: wikify

2008-10-13T19:48:05Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. okt. 2008 kl. 19:48
Linje 1:		Linje 1:
	Opprørsrett. Iflg. Frostatingsloven (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle o. forsvant i løpet av høymiddelalderen. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom o. på nytt inn i norsk rett mot slutten av senmiddelalderen. Halmstadrecessen 1483 (NglL 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler o., likeledes Christian II.s dansk-norske valghåndfestning (s.d.) 1513 (NglL 2.r. IV s. 10ff.) og Frederik I.s danske og norske ~~håndfestninger~~ 1523 og 1524 (Aarsberetn. G. Arch. II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).		'''Opprørsrett'''. Iflg. [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''NglL'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).

	Den nye o. hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jf. riksrådskonstitusjonalisme) og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var		Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jf. ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.
	således riksrådet som forvaltet o.

	Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk o. mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for o. søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: ~~Oprørsret~~, KLNM XII; H. Matzen: Danske Kongers Haandfæstninger s. 91ff.) S.I.		Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk opprørsretten mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for opprørsrett søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: «Oprørsret», ''KLNM'' XII; H. Matzen: ''Danske Kongers Haandfæstninger'' s. 91ff.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Ny side: Opprørsrett. Iflg. Frostatingsloven (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle o. forsvant i løpet av høymiddelalderen. Men gj...

2008-07-05T16:47:14Z

Ny side: Opprørsrett. Iflg. Frostatingsloven (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle o. forsvant i løpet av høymiddelalderen. Men gj...

Ny side

Opprørsrett. Iflg. Frostatingsloven (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle o. forsvant i løpet av høymiddelalderen. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom o. på nytt inn i norsk rett mot slutten av senmiddelalderen. Halmstadrecessen 1483 (NglL 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler o., likeledes Christian II.s dansk-norske valghåndfestning (s.d.) 1513 (NglL 2.r. IV s. 10ff.) og Frederik I.s danske og norske håndfestninger 1523 og 1524 (Aarsberetn. G. Arch. II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).

Den nye o. hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jf. riksrådskonstitusjonalisme) og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var
således riksrådet som forvaltet o.

Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk o. mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for o. søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: Oprørsret, KLNM XII; H. Matzen: Danske Kongers Haandfæstninger s. 91ff.) S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:08
Linje 9:		Linje 9:
	[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Opprør\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Adel\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. sep. 2009 kl. 11:21
Linje 1:		Linje 1:
	'''Opprørsrett'''. ~~Iflg.~~ [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''NglL'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).		'''Opprørsrett'''. Ifølge [[Frostatingsloven]] (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av [[høymiddelalderen]]. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av [[senmiddelalderen]]. Halmstadrecessen 1483 (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes [[Christian II]].s dansk-norske ''[[Leksikon:valghåndfestning\|valghåndfestning]]'' (s.d.) 1513 (''NglL'' 2.r. IV s. 10ff.) og [[Frederik I]].s danske og norske ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]er'' 1523 og 1524 (''Aarsberetn. G. Arch.'' II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).

	Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (~~jf.~~ ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.		Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jamfør ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådet]]'' som forvaltet opprørsretten.

	Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk opprørsretten mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for opprørsrett søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: «Oprørsret», ''KLNM'' XII; H. Matzen: ''Danske Kongers Haandfæstninger'' s. 91ff.) {{sign\|S.I.}}		Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk opprørsretten mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for opprørsrett søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: «Oprørsret», ''KLNM'' XII; H. Matzen: ''Danske Kongers Haandfæstninger'' s. 91ff.) {{sign\|S.I.}}