Leksikon:Patronatsrett - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:17:38Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:17
Linje 2:		Linje 2:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:11:17Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:11
Linje 4:		Linje 4:

	[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:39:13Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:39
Linje 1:		Linje 1:
	'''Patronatsrett''' (~~{{lat.}}~~ ''jus patronatus''), opprinnelig et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i [[middelalderen]] erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i [[1247]] ble innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten [[1536]], men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra [[1640]]-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}		'''Patronatsrett''' ([[latin]] ''jus patronatus''), opprinnelig et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i [[middelalderen]] erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i [[1247]] ble innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten [[1536]], men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra [[1640]]-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: forkortelse

2009-11-02T14:00:28Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 2. nov. 2009 kl. 14:00
Linje 1:		Linje 1:
	'''Patronatsrett''' ({{lat.}} ''jus patronatus''), ~~oppr.~~ et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i [[middelalderen]] erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}		'''Patronatsrett''' ({{lat.}} ''jus patronatus''), opprinnelig et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i [[middelalderen]] erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i [[1247]] ble innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten [[1536]], men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra [[1640]]-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Siri J på 1. nov. 2008 kl. 18:12

2008-11-01T18:12:53Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. nov. 2008 kl. 18:12
Linje 1:		Linje 1:
	'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de ~~kongeligekapellene~~. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}		'''Patronatsrett''' ({{lat.}} ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i [[middelalderen]] erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongelige kapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kirkerett\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:14

2008-08-22T11:14:30Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:14
Linje 1:		Linje 1:
	'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}		'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. ''[[Leksikon:birk\|birk]]''). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:14

2008-08-22T11:14:17Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:14
Linje 1:		Linje 1:
	'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}		'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye patronatsretten var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:14

2008-08-22T11:14:06Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:14
Linje 1:		Linje 1:
	'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. S.I.		'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 08:49

2008-08-22T08:49:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 08:49
Linje 1:		Linje 1:
	Patronatsrett (lat. jus patronatus), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i p., var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (jus presentandi). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (jus vocandi). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet p. til de kongeligekapellene. Adelens private p. ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra p. til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. P. ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye p. fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. S.I.		'''Patronatsrett''' (lat. ''jus patronatus''), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i patronatsrett, var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (''jus presentandi''). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (''jus vocandi''). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet patronatsrett til de kongeligekapellene. Adelens private patronatsrett ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra patronatsrett til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. Patronatsrett ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye patronatsrett fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg: Ny side: Patronatsrett (lat. jus patronatus), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettig...

2008-07-03T11:23:42Z

Ny side: Patronatsrett (lat. jus patronatus), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettig...

Ny side

Patronatsrett (lat. jus patronatus), oppr. et kompleks av rettigheter og såkalte ærefulle plikter som i middelalderen erstattet legfolks eiendomsrett til kirker. En av de viktigste rettighetene som inngikk i p., var patronens rett til å foreslå prest til patronatskirken, presentasjonsrett (jus presentandi). Fra presentasjonsretten var ikke veien lang til kallsrett (jus vocandi). Den eneste verdslige kirkepatron av betydning i Norge i middelalderen var kongen, som i 1247 ble innrømmet p. til de kongeligekapellene. Adelens private p. ble besluttet opprettholdt i under riksmøtet i København høsten 1536, men bestemmelsen hadde knapt relevans for Norge på det tidspunktet. Etter et par generasjoner begynte dessuten kongene å overdra p. til enkelte adelsmenn, særlig gjaldt dette fra 1640-årene. P. ble ofte innrømmet sammen med andre særretter som f.eks. birkerett (jf. birk). Det sentrale i denne nye p. var kallsretten, i tillegg kom visse økonomiske fordeler som kirkepatronens rett til kirketienden og andre kirkelige inntekter. Den nye p. fikk, liksom birkeretten, liten utbredelse i Norge, og de økonomiske fordelene telte lite for de få kirkepatronene som fantes. S.I.

{{nhl}}