Leksikon:Preken - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:17:53Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:17
Linje 5:		Linje 5:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:42:39Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:42
Linje 1:		Linje 1:
	'''Preken''', (~~{{lat.}}~~ ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I [[1215]] ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).		'''Preken''', ([[latin]] ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I [[1215]] ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).

	Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor

Marthe Glad: forkortelse

2009-11-09T10:14:15Z

forkortelse

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. nov. 2009 kl. 10:14
Linje 1:		Linje 1:
	'''Preken''', ({{lat.}} ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).		'''Preken''', ({{lat.}} ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I [[1215]] ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).

	Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor

Siri J på 5. des. 2008 kl. 23:25

2008-12-05T23:25:27Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. des. 2008 kl. 23:25
Linje 1:		Linje 1:
	'''Preken''', (lat. ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).		'''Preken''', ({{lat.}} ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).

	Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor

Siri J på 5. des. 2008 kl. 23:24

2008-12-05T23:24:14Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. des. 2008 kl. 23:24
Linje 2:		Linje 2:

	Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor
	prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:kirkeår\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). {{sign\|A.B.A.}}		prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:kirkeår\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av ''[[Leksikon:katekismen\|katekismen]]''. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger ([[C.5. no. lov]] 2-4-12/13). {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 11:32

2008-08-22T11:32:10Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 11:32
Linje 2:		Linje 2:

	Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor
	prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:kirkeår\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). A.B.A.		prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:kirkeår\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). {{sign\|A.B.A.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 09:30

2008-08-22T09:30:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 09:30
Linje 2:		Linje 2:

	Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor
	prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:~~kirkeåret~~\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). A.B.A.		prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:kirkeår\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). A.B.A.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 09:29

2008-08-22T09:29:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 09:29
Linje 1:		Linje 1:
	Preken, (lat. praedicatio, kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde ~~p. P~~. fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt p. mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av p. I vanlige sognekirker var p. som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).		'''Preken''', (lat. ''praedicatio'', kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde preken. Preken fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt prekener mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av preken. I vanlige sognekirker var preken som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).

	Ved reformasjonen fikk p. en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. P. hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor		Ved reformasjonen fikk preken en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. Preken hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor
	prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at p. ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under ~~p. P~~. fulgte tekstene i kirkeåret (s.d.), og på landet skulle den siste del av p. brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at p. skulle begynne («presten gikk på stolen»). P. ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). A.B.A.		prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at preken ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under preken. Preken fulgte tekstene i ''[[Leksikon:kirkeåret\|kirkeåret]]'' (s.d.), og på landet skulle den siste del av preken brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at preken skulle begynne («presten gikk på stolen»). Preken ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). A.B.A.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg: Ny side: Preken, (lat. praedicatio, kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester m...

2008-07-03T10:09:09Z

Ny side: Preken, (lat. praedicatio, kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester m...

Ny side

Preken, (lat. praedicatio, kunngjøring), oftest betegnelse på prestens utleggelse av bibeltekster i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger. I 1215 ble biskoper og prester med sjelesorgansvar gitt plikt og rett til å holde p. P. fikk økende betydning i gudstjenestelivet i senmiddelalderen, da også tiggermunker (mendikanter) holdt p. mange steder, og også utarbeidet hjelpemidler for utarbeidelse av p. I vanlige sognekirker var p. som oftest enkel gjennomgang av en bibeltekst (homilie, i motsetning til den mer kunstferdige sermo) eller sentrale punkter i troen (budene, trosartiklene, sakramentene).

Ved reformasjonen fikk p. en helt spesiell plass, da det religiøse budskap mer skulle høres enn ses. P. hørte med til prestens viktigste plikter overhodet, fordi den lutherske religionsforståelse bygde på at alle døpte skulle kunne forstå og utlegge Guds ord (det såkalte skriftprinsippet). En vanlig del av det lutherske kirkeinventar ble derfor
prekestolen. Flere bestemmelser fra 1500–1700-tallet bestemte at p. ikke skulle vare lenger enn en time, og mange prekestoler ble utstyrt med egne timeglass. Forordn. 22/4 1645 kom med foranstaltninger mot at folk skulle sovne under p. P. fulgte tekstene i kirkeåret (s.d.), og på landet skulle den siste del av p. brukes til å utlegge deler av katekismen. Det var vanlig å ringe med kirkeklokken i forbindelse med at p. skulle begynne («presten gikk på stolen»). P. ble avsluttet med forbønner og tidvis med opplesning av kirkelige forordninger (C.5. no. lov 2-4-12/13). A.B.A.

{{nhl}}