Leksikon:Retterting - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:08:15Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:08
Linje 14:		Linje 14:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

2023-04-19T07:09:43Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Rettsvesen» til «[[Kategori:Justisvesen»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:09
Linje 15:		Linje 15:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: lenker og forkortelser

2009-08-14T09:30:16Z

lenker og forkortelser

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2009 kl. 09:30
Linje 1:		Linje 1:
	'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. ~~1536–1660~~ brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).		'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. [[1536]]–[[1660]] brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).

	Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (~~1442–1481~~) møter vi stundom såkalte '''rettertingskommisjoner''' i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske ''[[Leksikon:Riksrådet\|riksrådsmedlemmer]]'' som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under [[Christoffer av Bayern]] og [[Christian I]] ([[1442]]–[[1481]]) møter vi stundom såkalte ''rettertingskommisjoner'' i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske ''[[Leksikon:Riksrådet\|riksrådsmedlemmer]]'' som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.

	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. ''NHD'' 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').		Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra [[1539]] var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. ''NHD'' 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter [[1483]].
	Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av [[reformasjonen]] en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]'' inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».
			Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av [[reformasjonen]] en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]'' inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter [[1537]] ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».

	I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').		I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').

Siri J: wikify

2009-05-09T09:28:59Z

wikify

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. mai 2009 kl. 09:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).		'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).

	Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte '''rettertingskommisjoner''' i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske ''[[Leksikon:Riksrådet\|riksrådsmedlemmer]]'' som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.

	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').		Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. ''NHD'' 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.
	Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».		Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av [[reformasjonen]] en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]'' inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».

	I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').		I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').
Linje 13:		Linje 13:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 12:34

2008-08-22T12:34:37Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 12:34
Linje 3:		Linje 3:
	Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.

	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:~~overlagtinget~~\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').		Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 12:34

2008-08-22T12:34:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 12:34
Linje 1:		Linje 1:
	'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:~~herredagen~~\|herredagen]]'' (s.d.).		'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).

	Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 12:33

2008-08-22T12:33:48Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 12:33
Linje 1:		Linje 1:
	'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare herredagen (s.d.).		'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredagen\|herredagen]]'' (s.d.).

	Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte ~~r.kommisjoner~~ i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte rettertingskommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.
	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se herredag).
			Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagtinget\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.
	Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til r. i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».		Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».

	I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).		I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').

	Rettertinget eksisterte fram til eneveldet. Ved kongelig forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble rettertinget erstattet av ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). {{sign\|S.I.}}		Rettertinget eksisterte fram til eneveldet. Ved kongelig forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble rettertinget erstattet av ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 12:31

2008-08-22T12:31:41Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 12:31
Linje 9:		Linje 9:
	I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).		I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).

	Rettertinget eksisterte fram til eneveldet. Ved kongelig forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble rettertinget erstattet av ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). S.I.		Rettertinget eksisterte fram til eneveldet. Ved kongelig forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble rettertinget erstattet av ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 14. jul. 2008 kl. 11:54

2008-07-14T11:54:05Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jul. 2008 kl. 11:54
Linje 1:		Linje 1:
	Retterting, også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den ~~kgl.~~ domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens r. eller bare herredagen (s.d.).		'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare herredagen (s.d.).

	Ordet r., som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte r.kommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med ~~kgl.~~ fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av ~~årh.~~ ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste ~~r.kommisjoner~~, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte r.kommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.
	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort		Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se herredag).

	~~levetid som norsk r.~~, ~~fikk kong Hans’ r~~.~~kommisjoner varig betydning~~ i ~~og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget~~ (~~s.d.~~)~~. Også~~ de ~~norske herredagene fra 1539 var~~ i ~~utgangspunktet å betrakte som r~~.~~kommisjoner. Kjernen~~ i ~~disse herredagene besto~~ av ~~kgl~~. ~~kommissærer, vanligvis~~ danske ~~riksrådsmedlemmer,~~ som ~~med kgl. fullmakt skulle felle dom i norske saker~~. I ~~sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som~~ en ~~lokal sesjon av kongens r~~. ~~Betegnelsen r~~. ~~brukes da også ofte om den nors¬ke herredagens sesjoner (f~~.~~eks~~. ~~NHD 2~~. r. ~~IV s~~. 3 og 1. ~~r. III s~~. 3). ~~Den~~ norske ~~herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden~~ av ~~det å fungere som norsk høyesterett (se herredag)~~.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.
			Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til r. i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen r. oppr. ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kgl. domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens doms¬makt. På dette grunnlaget ble r. i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).
	Etter hvert framsto det danske r. som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. R. fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre r. til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de flg. år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens r. R. ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til r. i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».
	I nær tilknytning til utviklingen av r. står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).

	R. eksisterte fram til eneveldet. Ved ~~kgl.~~ forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble r. erstattet av høyesterett (s.d.). S.I.		Rettertinget eksisterte fram til eneveldet. Ved kongelig forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble rettertinget erstattet av ''[[Leksikon:høyesterett\|høyesterett]]'' (s.d.). S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 12. jun. 2008 kl. 07:52

2008-06-12T07:52:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. jun. 2008 kl. 07:52
Linje 1:		Linje 1:
	Retterting, også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kgl. domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens r. eller bare herredagen (s.d.).		Retterting, også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kgl. domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. 1536–1660 brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens r. eller bare herredagen (s.d.).

	Ordet r., som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte r.kommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kgl. fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av årh. ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste r.kommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet r., som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (1442–1481) møter vi stundom såkalte r.kommisjoner i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske riksrådsmedlemmer som med kgl. fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av årh. ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (NglL 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste r.kommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.
	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort		Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort

	levetid som norsk r., fikk kong Hans’ r.kommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som r.kommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kgl. kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kgl. fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens r. Betegnelsen r. brukes da også ofte om den nors¬ke herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se herredag).		levetid som norsk r., fikk kong Hans’ r.kommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte overlagtinget (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som r.kommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kgl. kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kgl. fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens r. Betegnelsen r. brukes da også ofte om den nors¬ke herredagens sesjoner (f.eks. NHD 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se herredag).

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen r. oppr. ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kgl. domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens doms¬makt. På dette grunnlaget ble r. i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen r. oppr. ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kgl. domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se riksrådskonstitusjonalisme) falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens doms¬makt. På dette grunnlaget ble r. i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.
	Etter hvert framsto det danske r. som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. R. fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre r. til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de flg. år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens r. R. ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til r. i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».		Etter hvert framsto det danske r. som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av reformasjonen en viktig milepæl. R. fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s håndfestning inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre r. til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de flg. år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens r. R. ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til r. i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».
	I nær tilknytning til utviklingen av r. står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).		I nær tilknytning til utviklingen av r. står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se rikskansler).

	R. eksisterte fram til eneveldet. Ved kgl. forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble r. erstattet av høyesterett (s.d.). S.I.		R. eksisterte fram til eneveldet. Ved kgl. forordn. av 14. februar 1661 (Fogtman I s. 30) ble r. erstattet av høyesterett (s.d.). S.I.

			{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2009 kl. 09:30
Linje 1:		Linje 1:
	'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. ~~1536–1660~~ brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).		'''Retterting''', også kalt kongens retterting, betegner i dansk rettsspråk opprinnelig ethvert rettsmøte hvor kongen eller hans representanter gjorde bruk av den kongelig domsmakt. Denne betydningen av ordet forekommer fortsatt på 1500-tallet, skjønt i perioden ca. [[1536]]–[[1660]] brukes det stadig oftere om Danmarks og dermed også Norges høyeste domstol: kongens og riksrådets domstol, i kildene også ofte omtalt som «kongen og rådet», herredagens råd eller bare ''[[Leksikon:herredag\|herredagen]]'' (s.d.).

	Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under Christoffer av Bayern og Christian I (~~1442–1481~~) møter vi stundom såkalte '''rettertingskommisjoner''' i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske ''[[Leksikon:Riksrådet\|riksrådsmedlemmer]]'' som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.		Ordet retterting, som har lang tradisjon i dansk rettsliv, fikk innpass i Norge på 1400-tallet. Under [[Christoffer av Bayern]] og [[Christian I]] ([[1442]]–[[1481]]) møter vi stundom såkalte ''rettertingskommisjoner'' i Norge. Dette var midlertidige utvalg bestående av norske ''[[Leksikon:Riksrådet\|riksrådsmedlemmer]]'' som med kongelig fullmakt skulle avgjøre saker kongen selv ikke kunne ta seg av. Først mot slutten av århundret ble det mer fasthet i den øverste rettspleien i Norge. Med hjemmel i kong Hans’ dansk-norske håndfestning av 1483, kalt Halmstadrecessen, (''NglL'' 2. r. III, 1 s. 32), ble det opprettet en norsk riksrådsdomstol. Denne var innrettet som to faste rettertingskommisjoner, en for det nordafjelske og en for det sønnafjelske.

	Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra 1539 var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. ''NHD'' 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').		Selv om denne riksrådsdomstolen fikk kort levetid som norsk retterting, fikk kong Hans’ rettertingskommisjoner varig betydning i og med at de dannet grunnlaget for det såkalte ''[[Leksikon:overlagting\|overlagtinget]]'' (s.d.). Også de norske herredagene fra [[1539]] var i utgangspunktet å betrakte som rettertingskommisjoner. Kjernen i disse herredagene besto av kongelige kommissærer, vanligvis danske riksrådsmedlemmer, som med kongelig fullmakt skulle felle dom i norske saker. I sin dømmende funksjon kan den norske herredagen også betraktes som en lokal sesjon av kongens retterting. Betegnelsen retterting brukes da også ofte om den norske herredagens sesjoner (f.eks. ''NHD'' 2. r. IV s. 3 og 1. r. III s. 3). Den norske herredagen hadde imidlertid mange oppgaver ved siden av det å fungere som norsk høyesterett (se ''[[Leksikon:herredag\|herredag]]'').

	Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter 1483.		Som nevnt innledningsvis var betegnelsen retterting opprinnelig ikke knyttet til noen spesiell institusjon, men ble brukt om ethvert rettsmøte hvor den kongelige domsmakt ble utøvd. Med riksrådenes økende politiske kompetanse i senmiddelalderen (se ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]'') falt det naturlig at de også ble delaktige i utøvelsen av kongens domsmakt. På dette grunnlaget ble retterting i løpet av 1400-tallet institusjonalisert i Danmark, liksom det ble forsøkt i Norge etter [[1483]].
	Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av [[reformasjonen]] en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]'' inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter 1537 ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».
			Etter hvert framsto det danske rettertinget som rikets høyesterett. I denne utviklingen betegnet innføringen av [[reformasjonen]] en viktig milepæl. Rettertinget fikk nå en fastere organisasjon. Christian III.s ''[[Leksikon:håndfestning\|håndfestning]]'' inneholder bestemmelser som siktet mot å gjøre rettertinget til øverste appellinstans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Bestemmelsene ser ut til å være blitt gjennomført i de følgende år. En fast instansordning ble etter hvert etablert. Både sivile og kriminelle saker ble innanket for kongens retterting. Rettertinget ble nærmere knyttet til herredagen og fikk til slutt fast sete i København. (Det danske riksrådets delaktighet i kongens domsmakt ble også fastslått i senere lovgivning, eksempelvis Frderik II’s håndfestning av 1559.) Etter [[1537]] ble det også appellert fra det norske overlagtinget til retterting i København, liksom de norske herredagene kunne vise saker til endelig avgjørelse av «konge og råd».

	I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').		I nær tilknytning til utviklingen av rettertinget står framveksten av det danske rikskanslerembetet (se ''[[Leksikon:rikskansler\|rikskansler]]'').