Leksikon:Skifte - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:11:25Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:11
Linje 16:		Linje 16:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Lenker.

2009-11-10T12:55:03Z

Lenker.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. nov. 2009 kl. 12:55
Linje 3:		Linje 3:
	Etter [[1591]] ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var [[Leksikon:sorenskriver\|sorenskriverne]] anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter [[1591]] ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var [[Leksikon:sorenskriver\|sorenskriverne]] anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (se dette), og senere til amtmennene. Først ved reskript [[1690]] kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med [[Leksikon:lensmann\|lensmennene]] som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under [[Leksikon:Byfogd\|byfogden]] og [[Leksikon:magistrat\|magistraten]], mens [[Leksikon:byskriver\|byskriveren]] førte [[skifteprotokoll]]en og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli [[1854]].		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (se dette), og senere til amtmennene. Først ved reskript [[1690]] kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med [[Leksikon:lensmann\|lensmennene]] som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under [[Leksikon:Byfogd\|byfogden]] og [[Leksikon:magistrat\|magistraten]], mens [[Leksikon:byskriver\|byskriveren]] førte [[skifteprotokoll]]en og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til [[Arveloven av 1854\|arveloven av 31. juli 1854]].

	Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte på grunn av gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).		Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte på grunn av gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-08-19T08:23:14Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. aug. 2009 kl. 08:23
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skifte'''. ~~Off.~~ arve-skifte ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen offentlig instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt skiftebrev ble satt opp til vitnesbyrd om at skifte var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved skifte av jordeiendom. Vitnebrev om skifte er bevart helt tilbake til 1300-tallet, og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest ''[[Leksikon:lagrettemenn\|lagrettemenn]]'' (~~s.d.~~) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne bygdeoffentligheten ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».		'''Skifte'''. Offentlig arve-skifte ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen offentlig instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt skiftebrev ble satt opp til vitnesbyrd om at skifte var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved skifte av jordeiendom. Vitnebrev om skifte er bevart helt tilbake til [[1300-tallet]], og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest ''[[Leksikon:lagrettemenn\|lagrettemenn]]'' (se dette) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne bygdeoffentligheten ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».

	Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter [[1591]] ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var [[Leksikon:sorenskriver\|sorenskriverne]] anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (~~s.d.~~), og senere til amtmennene. Først ved ~~reskr.~~ 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte ~~skifteprotokollen~~ og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (se dette), og senere til amtmennene. Først ved reskript [[1690]] kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med [[Leksikon:lensmann\|lensmennene]] som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under [[Leksikon:Byfogd\|byfogden]] og [[Leksikon:magistrat\|magistraten]], mens [[Leksikon:byskriver\|byskriveren]] førte [[skifteprotokoll]]en og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli [[1854]].

	Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte ~~pga.~~ gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).		Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte på grunn av gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).

	På 1700-tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for ~~off.~~ skifte; således ble det bestemt at skifte etter ~~legdslemmer~~ skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var skiftefrekvensen på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne skiftekommissærer, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til skifteretten. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne skiftejurisdiksjoner. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges ~~vedk.~~ i 1809 og for de militære i 1824.		På 1700-tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for offentlig skifte; således ble det bestemt at skifte etter [[legdslem]]mer skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var skiftefrekvensen på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne skiftekommissærer, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til skifteretten. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne skiftejurisdiksjoner. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges vedkommende i [[1809]] og for de militære i [[1824]].

	De eldste bevarte skifteprotokollene er fra 1656. I den følgende tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte skifteprotokoller, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. ~~Bl.a.~~ synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til ~~amtmannen~~. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte skifteprotokoller. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter ~~o.a.~~ blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.		De eldste bevarte skifteprotokollene er fra [[1656]]. I den følgende tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte skifteprotokoller, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. Blant annet synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til [[amtmann]]en. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte skifteprotokoller. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter og annet blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.

	Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for skifteforretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med skifteprotokoller: registreringsprotokoller, skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller og skifteslutnings- eller skifteutlodningsprotokoller.		Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for skifteforretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med skifteprotokoller: registreringsprotokoller, skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller og skifteslutnings- eller skifteutlodningsprotokoller.

	Statsarkivene har størstedelen av det skiftematerialet som er avlevert fra offentlige myndigheter. Riksarkivet har en del skiftebrev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av skifter i skifteprotokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av skifteprotokoller fra før ~~ca.~~ 1740. (Se også ''[[Leksikon:samfrendeskifte\|samfrendeskifte]]'' og ''[[Leksikon:oppgivelsesskifte\|oppgivelsesskifte]]''; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i ''Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år''.) {{sign\|S.I.}}/{{sign\|K.J.}}		Statsarkivene har størstedelen av det skiftematerialet som er avlevert fra offentlige myndigheter. Riksarkivet har en del skiftebrev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. [[Landslaget for lokalhistorie]] foretar registrering av skifter i skifteprotokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av skifteprotokoller fra før cirka 1740. (Se også ''[[Leksikon:samfrendeskifte\|samfrendeskifte]]'' og ''[[Leksikon:oppgivelsesskifte\|oppgivelsesskifte]]''; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i ''Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år''.) {{sign\|S.I.}}/{{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 24. aug. 2008 kl. 17:56

2008-08-24T17:56:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2008 kl. 17:56
Linje 3:		Linje 3:
	Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.
	hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.

	Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte pga. gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).		Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte pga. gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).
Linje 14:		Linje 13:
	Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for skifteforretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med skifteprotokoller: registreringsprotokoller, skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller og skifteslutnings- eller skifteutlodningsprotokoller.		Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for skifteforretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med skifteprotokoller: registreringsprotokoller, skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller og skifteslutnings- eller skifteutlodningsprotokoller.

	Statsarkivene har størstedelen av det skiftematerialet som er avlevert fra offentlige myndigheter. Riksarkivet har en del skiftebrev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av skifter i skifteprotokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av skifteprotokoller fra før ca. 1740. (Se også ''[[Leksikon:samfrendeskifte\|samfrendeskifte]]'' og ''[[Leksikon:oppgivelsesskifte\|oppgivelsesskifte]]''; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år.) S.I./K.J.		Statsarkivene har størstedelen av det skiftematerialet som er avlevert fra offentlige myndigheter. Riksarkivet har en del skiftebrev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av skifter i skifteprotokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av skifteprotokoller fra før ca. 1740. (Se også ''[[Leksikon:samfrendeskifte\|samfrendeskifte]]'' og ''[[Leksikon:oppgivelsesskifte\|oppgivelsesskifte]]''; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i ''Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år''.) {{sign\|S.I.}}/{{sign\|K.J.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Arv\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 17. jul. 2008 kl. 07:48

2008-07-17T07:48:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jul. 2008 kl. 07:48
Linje 3:		Linje 3:
	Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskrivere~~\|skifteskriver~~]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I
	hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.		hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.

Marthe Glad på 17. jul. 2008 kl. 07:48

2008-07-17T07:48:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jul. 2008 kl. 07:48
Linje 3:		Linje 3:
	Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskrivere\|~~skifteskrivere~~]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskrivere\|skifteskriver]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I
	hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.		hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.

Marthe Glad på 17. jul. 2008 kl. 07:47

2008-07-17T07:47:40Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jul. 2008 kl. 07:47
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skifte'''. Off. arve-s. ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen ~~off.~~ instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt ~~s.brev~~ ble satt opp til vitnesbyrd om at s. var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved s. av jordeiendom. Vitnebrev om s. er bevart helt tilbake til 1300-tallet, og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest lagrettemenn (s.d.) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne ~~bygde¬offentligheten~~ ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».		'''Skifte'''. Off. arve-skifte ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen offentlig instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt skiftebrev ble satt opp til vitnesbyrd om at skifte var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved skifte av jordeiendom. Vitnebrev om skifte er bevart helt tilbake til 1300-tallet, og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest ''[[Leksikon:lagrettemenn\|lagrettemenn]]'' (s.d.) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne bygdeoffentligheten ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».

	Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte ~~s.brevene~~ i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med s. dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som ~~s.forvaltere~~, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge ~~s.vesenet~~ til særskilte ~~s.skrivere~~ (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom ~~s.vesenet~~ i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne ~~s.forvaltere~~ på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå ~~s.forvaltningen~~ under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte ~~s.protokollen~~ og skrev ~~s.brevene~~. I		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskrivere\|skifteskrivere]]'' (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte skifteprotokollen og skrev skiftebrevene. I
	hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.		hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.

	~~Off. s.~~ var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se uskifte), eller kunne slippe skifte pga. gjensidig testament (se arv III).		Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte pga. gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).

	På 1700-		På 1700-tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for off. skifte; således ble det bestemt at skifte etter legdslemmer skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var skiftefrekvensen på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne skiftekommissærer, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til skifteretten. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne skiftejurisdiksjoner. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges vedk. i 1809 og for de militære i 1824.
	tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for off. s.; således ble det bestemt at s. etter legdslemmer skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var ~~s.frekvensen~~ på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne ~~s.kommissærer~~, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til ~~s.retten~~. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne ~~s.jurisdiksjoner~~. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges vedk. i 1809 og for de militære i 1824.

	De eldste bevarte ~~s.protokollene~~ er fra 1656. I den ~~flg.~~ tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte ~~s.protokoller~~, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. Bl.a. synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til amtmannen. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte ~~s.protokoller~~. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter o.a. blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.		De eldste bevarte skifteprotokollene er fra 1656. I den følgende tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte skifteprotokoller, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. Bl.a. synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til amtmannen. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte skifteprotokoller. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter o.a. blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.

	Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for ~~s.forretningene~~. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med ~~s.protokoller~~: registreringsprotokoller, ~~s.behandlings~~- eller ~~s.forhandlingsprotokoller~~ og ~~s.slutnings~~- eller ~~s.utlodningsprotokoller.~~		Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for skifteforretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med skifteprotokoller: registreringsprotokoller, skiftebehandlings- eller skifteforhandlingsprotokoller og skifteslutnings- eller skifteutlodningsprotokoller.

	Statsarkivene har størstedelen av det s.materialet som er avlevert fra off. myndigheter. Riksarkivet har en del s.brev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av s. i s.protokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av s.protokoller fra før ca. 1740. (Se også samfrendeskifte og oppgivelsesskifte; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år.) S.I./K.J.

			Statsarkivene har størstedelen av det skiftematerialet som er avlevert fra offentlige myndigheter. Riksarkivet har en del skiftebrev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av skifter i skifteprotokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av skifteprotokoller fra før ca. 1740. (Se også ''[[Leksikon:samfrendeskifte\|samfrendeskifte]]'' og ''[[Leksikon:oppgivelsesskifte\|oppgivelsesskifte]]''; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år.) S.I./K.J.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Skifte'''. Off. arve-s. ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen off. i...

2008-06-19T08:59:08Z

Ny side: '''Skifte'''. Off. arve-s. ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen off. i...

Ny side

'''Skifte'''. Off. arve-s. ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen off. instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt s.brev ble satt opp til vitnesbyrd om at s. var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved s. av jordeiendom. Vitnebrev om s. er bevart helt tilbake til 1300-tallet, og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest lagrettemenn (s.d.) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne bygde¬offentligheten ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».

Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte s.brevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med s. dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som s.forvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

Fra 1660-årene forsøkte man å legge s.vesenet til særskilte s.skrivere (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom s.vesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne s.forvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå s.forvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte s.protokollen og skrev s.brevene. I
hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.

Off. s. var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se uskifte), eller kunne slippe skifte pga. gjensidig testament (se arv III).

På 1700-
tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for off. s.; således ble det bestemt at s. etter legdslemmer skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var s.frekvensen på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne s.kommissærer, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til s.retten. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne s.jurisdiksjoner. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges vedk. i 1809 og for de militære i 1824.

De eldste bevarte s.protokollene er fra 1656. I den flg. tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte s.protokoller, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. Bl.a. synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til amtmannen. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte s.protokoller. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter o.a. blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.

Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for s.forretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med s.protokoller: registreringsprotokoller, s.behandlings- eller s.forhandlingsprotokoller og s.slutnings- eller s.utlodningsprotokoller.

Statsarkivene har størstedelen av det s.materialet som er avlevert fra off. myndigheter. Riksarkivet har en del s.brev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av s. i s.protokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av s.protokoller fra før ca. 1740. (Se også samfrendeskifte og oppgivelsesskifte; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år.) S.I./K.J.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. nov. 2009 kl. 12:55
Linje 3:		Linje 3:
	Etter [[1591]] ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var [[Leksikon:sorenskriver\|sorenskriverne]] anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.		Etter [[1591]] ble det vanlig at sorenskriverne førte skiftebrevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med skifte dersom han ble bedt om det. Med dette var [[Leksikon:sorenskriver\|sorenskriverne]] anerkjent som skifteforvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.

	Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (se dette), og senere til amtmennene. Først ved reskript [[1690]] kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med [[Leksikon:lensmann\|lensmennene]] som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under [[Leksikon:Byfogd\|byfogden]] og [[Leksikon:magistrat\|magistraten]], mens [[Leksikon:byskriver\|byskriveren]] førte [[skifteprotokoll]]en og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli [[1854]].		Fra 1660-årene forsøkte man å legge skiftevesenet til særskilte ''[[Leksikon:skifteskriver\|skifteskrivere]]'' (se dette), og senere til amtmennene. Først ved reskript [[1690]] kom skiftevesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne skifteforvaltere på landet, utpå 1700-tallet med [[Leksikon:lensmann\|lensmennene]] som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå skifteforvaltningen under [[Leksikon:Byfogd\|byfogden]] og [[Leksikon:magistrat\|magistraten]], mens [[Leksikon:byskriver\|byskriveren]] førte [[skifteprotokoll]]en og skrev skiftebrevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til [[Arveloven av 1854\|arveloven av 31. juli 1854]].

	Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte på grunn av gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).		Offentlig skifte var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se ''[[Leksikon:uskifte\|uskifte]]''), eller kunne slippe skifte på grunn av gjensidig testament (se ''[[Leksikon:arv\|arv]]'' III).