Leksikon:Skogfinnene - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:11:35Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:11
Linje 18:		Linje 18:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{Klasserommet}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Skogfinsk historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skogfinsk historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]

	~~{{Klasserommet}}~~

Marianne Wiig: kat.

2021-11-30T15:25:07Z

kat.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 30. nov. 2021 kl. 15:25
Linje 19:		Linje 19:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Finner~~ og ~~kvener~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Skogfinsk historie og kultur\|{{PAGENAME}}]]

	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Ola Alsvik på 17. mar. 2020 kl. 11:04

2020-03-17T11:04:44Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. mar. 2020 kl. 11:04
Linje 20:		Linje 20:

	[[Kategori:Finner og kvener\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Finner og kvener\|{{PAGENAME}}]]

			{{Klasserommet}}

Aslak Kittelsen: fikser lenke

2014-10-22T10:53:14Z

fikser lenke

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. okt. 2014 kl. 10:53
Linje 7:		Linje 7:
	Mot slutten av [[1500-tallet]] og tidlig på [[1600-tallet]] begynte så den «ytre» kolonisasjon, til Nordkarelen, Kexholm len, Ingermanland, Estland, Sverige og Norge. Overfarten over Østersjøen og Bottenhavet ble som regel besørget ved hjelp av den vel utviklede «bondeseglationen». Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis [[Klubbekrigen]] i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. [[Svedjebruk]]et ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende blant annet etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene.		Mot slutten av [[1500-tallet]] og tidlig på [[1600-tallet]] begynte så den «ytre» kolonisasjon, til Nordkarelen, Kexholm len, Ingermanland, Estland, Sverige og Norge. Overfarten over Østersjøen og Bottenhavet ble som regel besørget ved hjelp av den vel utviklede «bondeseglationen». Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis [[Klubbekrigen]] i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. [[Svedjebruk]]et ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende blant annet etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene.

	Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med [Värmland]] som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt [[1620]], med området rundt sjøen [[Store Røgden]] i [[Grue kommune\|Grue]] (jamfør Röytä) som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra [[Våler]] og [[Trysil]] i nord til [[Vinger]] i sør, som fikk fellesnavnet [[Finnskogen]]. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i [[Hedmark]], [[Akershus]], [[Oppland]], [[Østfold]] og [[Buskerud]]. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, blant annet med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget [[Finnemanntallet\|finnemanntall]] på [[Østlandet]]. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom.		Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med [[Värmland]] som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt [[1620]], med området rundt sjøen [[Store Røgden]] i [[Grue kommune\|Grue]] (jamfør Röytä) som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra [[Våler]] og [[Trysil]] i nord til [[Vinger]] i sør, som fikk fellesnavnet [[Finnskogen]]. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i [[Hedmark]], [[Akershus]], [[Oppland]], [[Østfold]] og [[Buskerud]]. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, blant annet med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget [[Finnemanntallet\|finnemanntall]] på [[Østlandet]]. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom.

	For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk [[Leksikon:Bygselseddel\|bygselsedler]] av [[Leksikon:fogd\|fogdene]] på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i [[1648]], i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til [[1800-tallet]]. Selv i [[Nordmarka (Oslo og Akershus)\|Nordmarka]] nær [[Oslo]] er svedjing dokumentert så sent som på [[1820-tallet]]. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet.		For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk [[Leksikon:Bygselseddel\|bygselsedler]] av [[Leksikon:fogd\|fogdene]] på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i [[1648]], i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til [[1800-tallet]]. Selv i [[Nordmarka (Oslo og Akershus)\|Nordmarka]] nær [[Oslo]] er svedjing dokumentert så sent som på [[1820-tallet]]. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet.

Kallrustad: lenke til Värmland

2014-09-15T09:02:27Z

lenke til Värmland

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. sep. 2014 kl. 09:02
Linje 5:		Linje 5:
	Bosettingen av skogfinnene i det norske østlandsområdet er et utslag av en omfattende [[migrasjon]]sbevegelse fra [[1500-tallet]] av finner fra det sørøstlige Finland nordover og vestover, særlig av savolaksene (fra landskapet Savolax). Også før den store utflyttingen tok til, hadde savolaksene utmerket seg som ekspansive nybyggere i skogsområdene som grenset opp til deres gamle historiske landskap. Ingen andre finske folkegrupper kan vise til en tilsvarende iver etter å «ta upp nya hemman i utmarker». Den savolaksiske «indre» kolonisasjonen gikk i hovedsak i tre retninger, til det nordlige Satakunta, det sørlige og nordlige Österbottens innland og nordover til de nederste deler av Kemi og Torne lappmark. Basisområdet for utflyttingen var gjennom lang tid «storsognet» Rautalampi, etablert i 1560.		Bosettingen av skogfinnene i det norske østlandsområdet er et utslag av en omfattende [[migrasjon]]sbevegelse fra [[1500-tallet]] av finner fra det sørøstlige Finland nordover og vestover, særlig av savolaksene (fra landskapet Savolax). Også før den store utflyttingen tok til, hadde savolaksene utmerket seg som ekspansive nybyggere i skogsområdene som grenset opp til deres gamle historiske landskap. Ingen andre finske folkegrupper kan vise til en tilsvarende iver etter å «ta upp nya hemman i utmarker». Den savolaksiske «indre» kolonisasjonen gikk i hovedsak i tre retninger, til det nordlige Satakunta, det sørlige og nordlige Österbottens innland og nordover til de nederste deler av Kemi og Torne lappmark. Basisområdet for utflyttingen var gjennom lang tid «storsognet» Rautalampi, etablert i 1560.

	Mot slutten av [[1500-tallet]] og tidlig på [[1600-tallet]] begynte så den «ytre» kolonisasjon, til Nordkarelen, Kexholm len, Ingermanland, Estland, Sverige og Norge. Overfarten over ~~Øster¬sjøen~~ og Bottenhavet ble som regel besørget ved hjelp av den vel utviklede «bondeseglationen». Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis [[Klubbekrigen]] i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. [[Svedjebruk]]et ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende blant annet etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene.		Mot slutten av [[1500-tallet]] og tidlig på [[1600-tallet]] begynte så den «ytre» kolonisasjon, til Nordkarelen, Kexholm len, Ingermanland, Estland, Sverige og Norge. Overfarten over Østersjøen og Bottenhavet ble som regel besørget ved hjelp av den vel utviklede «bondeseglationen». Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis [[Klubbekrigen]] i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. [[Svedjebruk]]et ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende blant annet etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene.

	Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med Värmland som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt [[1620]], med området rundt sjøen [[Store Røgden]] i [[Grue kommune\|Grue]] (jamfør Röytä) som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra [[Våler]] og [[Trysil]] i nord til [[Vinger]] i sør, som fikk fellesnavnet [[Finnskogen]]. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i [[Hedmark]], [[Akershus]], [[Oppland]], [[Østfold]] og [[Buskerud]]. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, blant annet med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget [[Finnemanntallet\|finnemanntall]] på [[Østlandet]]. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom.		Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med [Värmland]] som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt [[1620]], med området rundt sjøen [[Store Røgden]] i [[Grue kommune\|Grue]] (jamfør Röytä) som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra [[Våler]] og [[Trysil]] i nord til [[Vinger]] i sør, som fikk fellesnavnet [[Finnskogen]]. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i [[Hedmark]], [[Akershus]], [[Oppland]], [[Østfold]] og [[Buskerud]]. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, blant annet med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget [[Finnemanntallet\|finnemanntall]] på [[Østlandet]]. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom.

	For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk [[Leksikon:Bygselseddel\|bygselsedler]] av [[Leksikon:fogd\|fogdene]] på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i [[1648]], i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til [[1800-tallet]]. Selv i [[Nordmarka (Oslo og Akershus)\|Nordmarka]] nær [[Oslo]] er svedjing dokumentert så sent som på [[1820-tallet]]. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet.		For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk [[Leksikon:Bygselseddel\|bygselsedler]] av [[Leksikon:fogd\|fogdene]] på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i [[1648]], i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til [[1800-tallet]]. Selv i [[Nordmarka (Oslo og Akershus)\|Nordmarka]] nær [[Oslo]] er svedjing dokumentert så sent som på [[1820-tallet]]. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet.

Cnyborg på 9. jul. 2014 kl. 10:46

2014-07-09T10:46:39Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jul. 2014 kl. 10:46
Linje 1:		Linje 1:
			{{allmenning\|Skogfinner}}
	<onlyinclude>{{thumb\|04b.png\|Finner på Østlandet 1686}}		<onlyinclude>{{thumb\|04b.png\|Finner på Østlandet 1686}}
	'''[[Leksikon:Skogfinnene\|Skogfinnene]]'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner». </onlyinclude>		'''[[Leksikon:Skogfinnene\|Skogfinnene]]'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner». </onlyinclude>

Cnyborg: lenkeretting

2014-02-11T12:42:52Z

lenkeretting

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. feb. 2014 kl. 12:42
Linje 6:		Linje 6:
	Mot slutten av [[1500-tallet]] og tidlig på [[1600-tallet]] begynte så den «ytre» kolonisasjon, til Nordkarelen, Kexholm len, Ingermanland, Estland, Sverige og Norge. Overfarten over Øster¬sjøen og Bottenhavet ble som regel besørget ved hjelp av den vel utviklede «bondeseglationen». Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis [[Klubbekrigen]] i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. [[Svedjebruk]]et ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende blant annet etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene.		Mot slutten av [[1500-tallet]] og tidlig på [[1600-tallet]] begynte så den «ytre» kolonisasjon, til Nordkarelen, Kexholm len, Ingermanland, Estland, Sverige og Norge. Overfarten over Øster¬sjøen og Bottenhavet ble som regel besørget ved hjelp av den vel utviklede «bondeseglationen». Det har vært en omfattende debatt om årsakene til denne dynamiske finske ekspansjonen. Hovedforklaringen er trolig en kombinasjon av demografiske, økonomiske, krigshistoriske og teknologiske forhold. Etter alt å dømme opplevde utflyttingsområdene en betydelig naturlig folketilvekst gjennom lang tid. På den annen side ble de gang etter gang rammet av krig og uår (eksempelvis [[Klubbekrigen]] i 1590-årene). Selve agrarkulturen bidro også til mobilitet. [[Svedjebruk]]et ga svært høye folltall, men forutsatte stadig flytting av svedjeåkrene og store skogsområder. Det fantes ulike svedjebruksmetoder, varierende blant annet etter skogstype og treslag, som kaski (løvskogssvedje) og huuhta (tidligere uutnyttet granskog). Skogfinnene i Norge brukte de fleste av de gamle svedjemetodene.

	Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med Värmland som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt [[1620]], med området rundt sjøen [[Store Røgden]] i [[Grue]] (jamfør Röytä) som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra [[Våler]] og [[Trysil]] i nord til [[Vinger]] i sør, som fikk fellesnavnet [[Finnskogen]]. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i [[Hedmark]], [[Akershus]], [[Oppland]], [[Østfold]] og [[Buskerud]]. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, blant annet med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget [[Finnemanntallet\|finnemanntall]] på [[Østlandet]]. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom.		Den norske skogfinnkulturen kan ses på som en utvidelse av den midtsvenske finnekulturen, med Värmland som hovedområde. Innflyttingen til Sverige var dels et resultat av hertug Karls (senere Karl 9.) initiativ for å få finner til å bosette seg i de tynt befolkede skogstraktene mot norskegrensen. Henimot 200 midtsvenske sogn fikk en finnebosetting. De første skogfinnene slo seg ned i Norge rundt [[1620]], med området rundt sjøen [[Store Røgden]] i [[Grue kommune\|Grue]] (jamfør Röytä) som det eldste bosettingsområdet. Herfra ble det raskt etablert et belte langs grensen på 20–25 kms bredde, om lag fra [[Våler]] og [[Trysil]] i nord til [[Vinger]] i sør, som fikk fellesnavnet [[Finnskogen]]. Etter hvert spredte skogfinnene seg til mer enn 40 østnorske kommuner, i [[Hedmark]], [[Akershus]], [[Oppland]], [[Østfold]] og [[Buskerud]]. Stedsnavnmaterialet gir god dokumentasjon av bosettingen, blant annet med mange lokale finnskog- og finnemarknavn, sammen med en rekke finske slektsnavn som senere oftest er blitt skiftet ut med norske navn. I 1686 ble det tatt opp et eget [[Finnemanntallet\|finnemanntall]] på [[Østlandet]]. Det registrerte 1065 «rene» finner og 160 «halvblods», der én av foreldrene var norsk eller svensk kvinne. Det ser ut til at parforhold mellom norske menn og finske kvinner ikke ble registrert, heller ikke deres avkom.

	For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk [[Leksikon:Bygselseddel\|bygselsedler]] av [[Leksikon:fogd\|fogdene]] på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i [[1648]], i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til [[1800-tallet]]. Selv i [[Nordmarka (Oslo og Akershus)\|Nordmarka]] nær [[Oslo]] er svedjing dokumentert så sent som på [[1820-tallet]]. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet.		For skogfinnene var det de til nå lite utnyttede skogområdene mellom vassdrag og lavlende som var hovedattraksjonen. Skogfinnene fikk [[Leksikon:Bygselseddel\|bygselsedler]] av [[Leksikon:fogd\|fogdene]] på de plassene de ryddet; skogsområdene ble betraktet som kongens eiendom, samtidig som de var utmarker for de norske bøndene. Konflikter var ikke til å unngå, noe mange rettssaker vitner om. På grunn av den økende kommersielle verdien skogen fikk, ble svedjebruket motarbeidet tidlig, delvis forbudt alt i [[1648]], i en forordning om skogfinnene Likevel forsatte det i stort omfang til [[1800-tallet]]. Selv i [[Nordmarka (Oslo og Akershus)\|Nordmarka]] nær [[Oslo]] er svedjing dokumentert så sent som på [[1820-tallet]]. På Finnskogen ble det i noen grad svedjet ennå tidlig på 1900-tallet.

Olve Utne på 21. jun. 2013 kl. 12:35

2013-06-21T12:35:57Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 21. jun. 2013 kl. 12:35
Linje 18:		Linje 18:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~skogfinner~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Finner og kvener\|{{PAGENAME}}]]

Olve Utne på 20. jun. 2013 kl. 13:37

2013-06-20T13:37:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. jun. 2013 kl. 13:37
Linje 1:		Linje 1:
	~~[[Fil:~~04b.png~~\|thumb\|350px~~\|Finner på Østlandet 1686]]		<onlyinclude>{{thumb\|04b.png\|Finner på Østlandet 1686}}
	'''Skogfinnene'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner».		'''[[Leksikon:Skogfinnene\|Skogfinnene]]'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner». </onlyinclude>

	Bosettingen av skogfinnene i det norske østlandsområdet er et utslag av en omfattende [[migrasjon]]sbevegelse fra [[1500-tallet]] av finner fra det sørøstlige Finland nordover og vestover, særlig av savolaksene (fra landskapet Savolax). Også før den store utflyttingen tok til, hadde savolaksene utmerket seg som ekspansive nybyggere i skogsområdene som grenset opp til deres gamle historiske landskap. Ingen andre finske folkegrupper kan vise til en tilsvarende iver etter å «ta upp nya hemman i utmarker». Den savolaksiske «indre» kolonisasjonen gikk i hovedsak i tre retninger, til det nordlige Satakunta, det sørlige og nordlige Österbottens innland og nordover til de nederste deler av Kemi og Torne lappmark. Basisområdet for utflyttingen var gjennom lang tid «storsognet» Rautalampi, etablert i 1560.		Bosettingen av skogfinnene i det norske østlandsområdet er et utslag av en omfattende [[migrasjon]]sbevegelse fra [[1500-tallet]] av finner fra det sørøstlige Finland nordover og vestover, særlig av savolaksene (fra landskapet Savolax). Også før den store utflyttingen tok til, hadde savolaksene utmerket seg som ekspansive nybyggere i skogsområdene som grenset opp til deres gamle historiske landskap. Ingen andre finske folkegrupper kan vise til en tilsvarende iver etter å «ta upp nya hemman i utmarker». Den savolaksiske «indre» kolonisasjonen gikk i hovedsak i tre retninger, til det nordlige Satakunta, det sørlige og nordlige Österbottens innland og nordover til de nederste deler av Kemi og Torne lappmark. Basisområdet for utflyttingen var gjennom lang tid «storsognet» Rautalampi, etablert i 1560.

Cnyborg på 3. jan. 2013 kl. 09:00

2013-01-03T09:00:53Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. jan. 2013 kl. 09:00
Linje 1:		Linje 1:
	[[Fil:04b.png\|thumb\|350px\|Finner på ~~Østladet~~ 1686]]		[[Fil:04b.png\|thumb\|350px\|Finner på Østlandet 1686]]
	'''Skogfinnene'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner».		'''Skogfinnene'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner».

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. jul. 2014 kl. 10:46
Linje 1:		Linje 1:
			{{allmenning\|Skogfinner}}
	<onlyinclude>{{thumb\|04b.png\|Finner på Østlandet 1686}}		<onlyinclude>{{thumb\|04b.png\|Finner på Østlandet 1686}}
	'''[[Leksikon:Skogfinnene\|Skogfinnene]]'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner». </onlyinclude>		'''[[Leksikon:Skogfinnene\|Skogfinnene]]'''. Betegnelsen «finn» har i Skandinavia blitt brukt både om samer (se ''[[Leksikon:samer\|samer]]''), finner og kvener (se ''[[Leksikon:kven\|kven]]''). Mens mennesker i [[Nord-Norge]] med finsk kulturell og etnisk bakgrunn har vært kalt [[Leksikon:Kvener\|kvener]], og blir det fortsatt, har de med slik bakgrunn i Sverige og i Sør-Norge blitt kalt finner. Bare unntaksvis har finnene på [[Østlandet]] blitt omtalt som kvener. Det eldste historiske basisområdet for finnene i Sverige er Tornedals-området. Finnene her er følgelig gjerne omtalt som «tornedalsfinner». I forbindelse med den etnopolitiske mobiliseringen blant finnene i Tornedalen de siste par tiår har de selv mer og mer valgt å kalle seg «tornedalingar», finsk tornionlaaksolaiset. Finnene i de sørlige bosettingsområdene i Sverige og Norge har gjerne hatt karakteriserende suffikser til finn-betegnelsen, som avspeiler deres særlige kjennetegn slik omverdenen så det, som «rugfinner», «svedjefinner» og særlig «skogfinner». </onlyinclude>