Leksikon:Skriftemål - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:11:39Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:11
Linje 6:		Linje 6:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg: Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

2022-12-01T10:41:56Z

Teksterstatting – «{{lat.}}» til «latin»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 10:41
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skriftemål'''.		'''Skriftemål'''.

	'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jamfør ~~{{lat.}}~~ ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før [[1600]] var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, for eksempel et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars [[1629]] og [[kirkeritualet 1685]] satte individuelt skriftemål som det normale. [[Pietismen]] i første halvdel av [[1700-tallet]] gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av [[1800-tallet]] har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kongelig resolusjon 2. desember [[1886]], men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kongelig resolusjon 28. september 1907.		'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jamfør [[latin]] ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før [[1600]] var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, for eksempel et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars [[1629]] og [[kirkeritualet 1685]] satte individuelt skriftemål som det normale. [[Pietismen]] i første halvdel av [[1700-tallet]] gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av [[1800-tallet]] har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kongelig resolusjon 2. desember [[1886]], men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kongelig resolusjon 28. september 1907.

	'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (se dette), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge [[Ribe-artiklene 1542]] mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordning 12. oktober [[1617]] skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (se dette), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordning 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordning 8. juni [[1767]], åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni [[1790]]. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. [[Leksikon:Adel\|Adelspersoner]] var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra [[reformasjonen]]. {{sign\|H.W.}}		'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (se dette), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge [[Ribe-artiklene 1542]] mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordning 12. oktober [[1617]] skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (se dette), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordning 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordning 8. juni [[1767]], åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni [[1790]]. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. [[Leksikon:Adel\|Adelspersoner]] var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra [[reformasjonen]]. {{sign\|H.W.}}

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

2009-07-24T11:08:37Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. jul. 2009 kl. 11:08
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skriftemål'''.		'''Skriftemål'''.

	'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, ~~jf.~~ {{lat.}} ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, ~~f.eks.~~ et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt skriftemål som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved ~~kgl. res.~~ 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved ~~kgl. res.~~ 28. september 1907.		'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jamfør {{lat.}} ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før [[1600]] var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, for eksempel et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars [[1629]] og [[kirkeritualet 1685]] satte individuelt skriftemål som det normale. [[Pietismen]] i første halvdel av [[1700-tallet]] gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av [[1800-tallet]] har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kongelig resolusjon 2. desember [[1886]], men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kongelig resolusjon 28. september 1907.

	'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (~~s.d.~~), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter ~~forordn.~~ 12. oktober 1617 skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (~~s.d.~~), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved ~~forordn.~~ 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved ~~forordn.~~ 8. juni 1767, åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra reformasjonen. {{sign\|H.W.}}		'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (se dette), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge [[Ribe-artiklene 1542]] mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordning 12. oktober [[1617]] skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (se dette), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordning 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordning 8. juni [[1767]], åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni [[1790]]. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. [[Leksikon:Adel\|Adelspersoner]] var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra [[reformasjonen]]. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 17. jul. 2008 kl. 23:27

2008-07-17T23:27:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jul. 2008 kl. 23:27
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skriftemål'''.		'''Skriftemål'''.
	'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jf. lat. ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, f.eks. et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt skriftemål som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kgl. res. 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kgl. res. 28. september 1907.

	'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (s.d.), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordn. 12. oktober 1617 skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (s.d.), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordn. 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordn. 8. juni 1767, åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra reformasjonen. H.W.		'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jf. {{lat.}} ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, f.eks. et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt skriftemål som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kgl. res. 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kgl. res. 28. september 1907.

			'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (s.d.), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordn. 12. oktober 1617 skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (s.d.), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordn. 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordn. 8. juni 1767, åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra reformasjonen. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Kristendom\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Liturgi\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 17. jul. 2008 kl. 11:15

2008-07-17T11:15:09Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jul. 2008 kl. 11:15
Linje 1:		Linje 1:
	'''Skriftemål'''.		'''Skriftemål'''.
	'''I.''' Vanlig (lønnlig) s. som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jf. lat. confiteor, jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, f.eks. et ektepar, et hushold. Senere ble felles s. for større grupper stadig vanligere, til tross for at både ~~forordn.~~ 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt s. som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt s. Men ikke minst ~~befolknings¬økningen~~ og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles s., først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne s. i 1600- og 1700-årene foregå ved ~~lørdags¬preken~~, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. S. var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kgl. res. 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kgl. res. 28. september 1907.		'''I.''' Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jf. lat. ''confiteor'', jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, f.eks. et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt skriftemål som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kgl. res. 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kgl. res. 28. september 1907.

	'''II.''' Åpenbart s. var et middel til kirketukt (s.d.), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved ~~å.s.~~ er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til ~~å.s.~~, var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordn. 12. oktober 1617 skulle de som begikk leiermål (s.d.), stå ~~å.s.~~ Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for ~~å.s.~~ ved første gangs leiermål, senest ved forordn. 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste ~~å.s.~~ gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». ~~Å.s.~~ for leiermål ble avskaffet ved forordn. 8. juni 1767, ~~å.s.~~ for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk ~~å.s.~~ helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for ~~å.s.~~ helt fra reformasjonen. H.W.		'''II.''' Åpenbart skriftemål var et middel til ''[[Leksikon:kirketukt\|kirketukt]]'' (s.d.), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordn. 12. oktober 1617 skulle de som begikk ''[[Leksikon:leiermål\|leiermål]]'' (s.d.), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordn. 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordn. 8. juni 1767, åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra reformasjonen. H.W.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Skriftemål'''. '''I.''' Vanlig (lønnlig) s. som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med...

2008-06-19T13:54:59Z

Ny side: '''Skriftemål'''. '''I.''' Vanlig (lønnlig) s. som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med...

Ny side

'''Skriftemål'''.
'''I.''' Vanlig (lønnlig) s. som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jf. lat. confiteor, jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, f.eks. et ektepar, et hushold. Senere ble felles s. for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordn. 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt s. som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt s. Men ikke minst befolknings¬økningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles s., først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne s. i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdags¬preken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. S. var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kgl. res. 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kgl. res. 28. september 1907.

'''II.''' Åpenbart s. var et middel til kirketukt (s.d.), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved å.s. er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til å.s., var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordn. 12. oktober 1617 skulle de som begikk leiermål (s.d.), stå å.s. Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for å.s. ved første gangs leiermål, senest ved forordn. 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste å.s. gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Å.s. for leiermål ble avskaffet ved forordn. 8. juni 1767, å.s. for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk å.s. helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for å.s. helt fra reformasjonen. H.W.

{{nhl}}