Leksikon:Stendermøter - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:13:43Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:13
Linje 9:		Linje 9:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

2009-07-23T12:23:36Z

Skrevet forkortelser helt ut og lenket.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jul. 2009 kl. 12:23
Linje 2:		Linje 2:

	I mange europeiske land ble det rundt år [[1300]] etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådene]]'' (se dette) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste		I mange europeiske land ble det rundt år [[1300]] etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådene]]'' (se dette) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste
	andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på [[1700-tallet]] kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til [[1600-tallet]]. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter [[1500]], men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i [[senmiddelalderen]], men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.		andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på [[1700-tallet]] kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til [[1600-tallet]]. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter [[1500]], men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til [[enevelde\|eneveldet]]. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i [[senmiddelalderen]], men utelukkende knyttet til [[Leksikon:Kongehylling\|kongehyllingene]]. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i [[1661]] for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

	Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. århundre. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, ~~f.eks.~~ i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal ~~Sehesteds~~ stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å organisere nordmennenes samtykke.		Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter [[reformasjonen]], især fra første halvdel av det 17. århundre. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, for eksempel i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under [[Hannibal Sehested]]s stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å organisere nordmennenes samtykke.

	Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg ~~o.l~~. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]], har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle lagtingene er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}		Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg og liknende. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]], har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle lagtingene er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}
	[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: mellomlagring

2009-07-23T12:18:02Z

mellomlagring

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jul. 2009 kl. 12:18
Linje 1:		Linje 1:
	'''Stendermøter''', ~~d.e.~~ forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen, bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistligheten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), adelen, som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av 1200-tallet, har et anstrøk av tredjestand.		'''Stendermøter''', dette er forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av [[høymiddelalderen]], bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistligheten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), [[Leksikon:Adel\|adelen]], som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av [[1200-tallet]], har et anstrøk av tredjestand.

	I mange europeiske land ble det rundt år 1300 etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådene]]'' (~~s.d.~~) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste		I mange europeiske land ble det rundt år [[1300]] etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådene]]'' (se dette) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste
	andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.		andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på [[1700-tallet]] kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til [[1600-tallet]]. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter [[1500]], men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i [[senmiddelalderen]], men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

	Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. århundre. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å organisere nordmennenes samtykke.		Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. århundre. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å organisere nordmennenes samtykke.

Siri J: lenket opp Gulatinget og Frostatinget

2009-05-08T13:00:27Z

lenket opp Gulatinget og Frostatinget

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2009 kl. 13:00
Linje 4:		Linje 4:
	andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.		andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

	Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. ~~årh~~. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å		Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. århundre. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å organisere nordmennenes samtykke.
	organisere nordmennenes samtykke.

	Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle lagtingene er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}		Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]], har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle lagtingene er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}
	[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: formatert

2009-05-08T11:58:57Z

formatert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. mai 2009 kl. 11:58
Linje 7:		Linje 7:
	organisere nordmennenes samtykke.		organisere nordmennenes samtykke.

	Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle l. er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}		Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle lagtingene er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}
			[[Kategori:Politikk\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 09:46

2008-08-29T09:46:15Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 09:46
Linje 1:		Linje 1:
	'''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen, bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistligheten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), adelen, som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av 1200-tallet, har et anstrøk av tredjestand.		'''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen, bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistligheten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), adelen, som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av 1200-tallet, har et anstrøk av tredjestand.

	I mange europeiske land ble det rundt år 1300 etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:~~riksrådene~~\|riksrådene]]'' (s.d.) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste		I mange europeiske land ble det rundt år 1300 etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådet\|riksrådene]]'' (s.d.) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste
	andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.		andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 09:45

2008-08-29T09:45:08Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 09:45
Linje 7:		Linje 7:
	organisere nordmennenes samtykke.		organisere nordmennenes samtykke.

	Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle l. er knapt nok blitt undersøkt ennå. S.I.		Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle l. er knapt nok blitt undersøkt ennå. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 18. jul. 2008 kl. 10:50

2008-07-18T10:50:18Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. jul. 2008 kl. 10:50
Linje 1:		Linje 1:
	'''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen, bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. ~~Geistlig¬heten~~, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), adelen, som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av 1200-tallet, har et anstrøk av tredjestand.		'''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen, bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistligheten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), adelen, som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av 1200-tallet, har et anstrøk av tredjestand.
	I mange europeiske land ble det rundt år 1300 etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det riks¬rådene (s.d.) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste
	andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk s. økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riks¬rådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Like¬ledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske s.s hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

	Som riksinstitusjon har de norske s. knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. årh. Norske riks-s. ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-s. på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om s. betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-s. som øvrighetens redskap for å		I mange europeiske land ble det rundt år 1300 etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det ''[[Leksikon:riksrådene\|riksrådene]]'' (s.d.) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste
			andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk stendermøter økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riksrådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Likeledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske stendermøters hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

			Som riksinstitusjon har de norske stendermøter knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. årh. Norske riks-stendermøter ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-stendermøter på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om stendermøtets betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-stendermøter som øvrighetens redskap for å
	organisere nordmennenes samtykke.		organisere nordmennenes samtykke.

	Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle s. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-s. var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av s., og her kan vi virkelig tale om provins-s. Men denne siden ved de gamle l. er knapt nok blitt undersøkt ennå. S.I.		Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle stendermøter. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-stendermøter var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av stendermøter, og her kan vi virkelig tale om provins-stendermøter. Men denne siden ved de gamle l. er knapt nok blitt undersøkt ennå. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen...

2008-06-23T08:53:14Z

Ny side: '''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen...

Ny side

'''Stendermøter''', d.e. forsamlinger sammensatt av representanter for de forskjellige stender. Stenderprinsippet, som slo gjennom i de fleste europeiske land i løpet av høymiddelalderen, bygde på en kombinasjon av sosial differensiering og evaluering; det vil si folk ble gruppert og verdsatt etter sine samfunnsoppgaver. Geistlig¬heten, som skulle sørge for samfunnets åndelige velferd, ble regnet som førstestanden (trolig fordi den samfunnsforståelsen som standsprinsippet var basert på hadde geistlig opphav), adelen, som skulle beskytte samfunnet, ble regnet for andrestanden, og bøndene og borgerne, som skulle skaffe til veie det samfunnet trengte av mat og andre materielle goder, ble grovsortert som tredjestand. (Det fantes også mer fingraderte standsskjemaer, men dette treleddete skjemaet er det mest alminnelig, og det grunnleggende.) Begrepet allmue, slik det opptrer i norskspråklige kilder mot slutten av 1200-tallet, har et anstrøk av tredjestand.
I mange europeiske land ble det rundt år 1300 etablert riks- og provinsforsamlinger som bygde på prinsippet om standsrepresentasjon. Også i Norden var det tendenser i denne retning, men både i Norge, Sverige og Danmark var det riks¬rådene (s.d.) som kom til å innta den plass i statslivet som stenderforsamlingene fikk de fleste
andre steder. Riktignok skulle det vokse fram en svensk stenderriksdag fra slutten av middelalderen, som særlig på 1700-tallet kom til å spille en sentral politisk rolle. Men også i Sverige beholdt riksrådet sin dominerende stilling helt fram til 1600-tallet. Også i Danmark fikk s. økende betydning etter 1500, men de kom aldri til å true riks¬rådets posisjon, som var urokket fram til eneveldet. Like¬ledes blir det holdt stenderaktige møter i Norge i senmiddelalderen, men utelukkende knyttet til kongehyllingene. Å hylle den nye kongen og samtykke i riksrådets kongevalg forble de norske s.s hovedfunksjon så lenge de eksisterte. De ble siste gang innkalt i 1661 for å akklamere den nye eneveldige statsformen.

Som riksinstitusjon har de norske s. knapt spilt noen større rolle. Best kjennskap har vi til dem for tiden etter reformasjonen, især fra første halvdel av det 17. årh. Norske riks-s. ble da også innkalt ved andre anledninger enn kongehyllingene, f.eks. i krisesituasjoner da myndighetene trengte undersåttenes samtykke til ekstraordinære skatter og andre pålegg. Særlig var dette tilfelle under Hannibal Sehesteds stattholdertid (1642–51). Den hyppigere sammenkallingen av riks-s. på 1600-tallet resulterte ikke i at institusjonen fikk noen rikspolitisk betydning, skjønt vi kan ikke utelukke at hyppigere konsultasjoner med stendene også har gitt bønder og borgere mulighet til å fremme standsinteresser. Det er mye vi ennå ikke vet om s. betydning i norsk samfunnsliv. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det likevel riktigst å karakterisere riks-s. som øvrighetens redskap for å
organisere nordmennenes samtykke.

Det finnes også eksempler på at representanter for en eller flere stender ble innkalt til lokale forhandlinger med representanter for myndighetene. Enkelte historikere har betegnet disse forsamlingene som provinsielle s. Betegnelsen synes ikke helt dekkende da den antyder at forsamlingene hadde et fast, institusjonelt preg. Til forskjell fra riks-s. var disse lokale forhandlingene av en tilfeldig og improvisert karakter. Bondestanden var vanligvis heller ikke representert. Forsamlingenes eneste oppgave var å samtykke i skattepålegg o.l. De verken forsøkte på å få eller fikk noen politisk betydning. Endelig må det nevnes at enkelte lagtingsforsamlinger, særlig av Gulatinget og Frostatinget, har preg av s., og her kan vi virkelig tale om provins-s. Men denne siden ved de gamle l. er knapt nok blitt undersøkt ennå. S.I.

{{nhl}}