Leksikon:Stiftsdireksjon - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:13:46Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:13
Linje 8:		Linje 8:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{Klasserommet}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Offentlig sektor\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Offentlig sektor\|{{PAGENAME}}]]

	~~{{Klasserommet}}~~

Cnyborg: Teksterstatting – «[[Kategori:Offentlig forvaltning|» til «[[Kategori:Offentlig sektor|»

2023-04-20T06:36:02Z

Teksterstatting – «[[Kategori:Offentlig forvaltning|» til «[[Kategori:Offentlig sektor|»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. apr. 2023 kl. 06:36
Linje 10:		Linje 10:

	[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Offentlig ~~forvaltning~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Offentlig sektor\|{{PAGENAME}}]]

	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Ola Alsvik på 16. mar. 2020 kl. 15:44

2020-03-16T15:44:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. mar. 2020 kl. 15:44
Linje 11:		Linje 11:
	[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Offentlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Offentlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

			{{Klasserommet}}

Ida Tolgensbakk: Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

2009-08-24T15:14:41Z

Lenket og skrevet forkortelser helt ut.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2009 kl. 15:14
Linje 1:		Linje 1:
	'''Stiftsdireksjon'''. Ved ~~kgl. forordn.~~ av 23. august 1672 ble det bestemt at ~~stiftamtmannen~~ og ~~biskopen~~ skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige offentlige stiftelser. Forordningen innebar dels en kodifisering av lang tids skikk og bruk, dels en klargjøring av bestemmelser i kirkeordinansene av 1539 og 1607. Stiftamtmannen skulle være formann. Betegnelsen stiftsdireksjon kom i bruk først på 1800-tallet, men benyttes i dag om institusjonen like fra den ble opprettet. Den første tiden ble institusjonen helst kalt «Kirckernis Forsvar», mens «Over-Inspection og Direction ved det publiqve Væsen» og «Direction for de offentlige Stiftelser i N Stift» var vanlige betegnelser på 1700-tallet.		'''Stiftsdireksjon'''. Ved kongelig forordning av 23. august [[1672]] ble det bestemt at [[stiftamtmann]]en og [[Leksikon:biskop\|\|biskop]]en skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige offentlige stiftelser. Forordningen innebar dels en kodifisering av lang tids skikk og bruk, dels en klargjøring av bestemmelser i [[Leksikon:kirkeordinans\|kirkeordinansene]] av [[1539]] og [[1607]]. Stiftamtmannen skulle være formann. Betegnelsen stiftsdireksjon kom i bruk først på [[1800-tallet]], men benyttes i dag om institusjonen like fra den ble opprettet. Den første tiden ble institusjonen helst kalt «Kirckernis Forsvar», mens «Over-Inspection og Direction ved det publiqve Væsen» og «Direction for de offentlige Stiftelser i N Stift» var vanlige betegnelser på [[1700-tallet]].

	Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det ~~hovedlensherrene~~ som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved ~~forordn.~~ av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med ~~forordn.~~ av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.		Etter [[reformasjonen]] ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hoved[[lensherre]]ne som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordning av 19. juni [[1582]] ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store [[Leksikon:recess\|recess]] av [[1643]], og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i [[1687]] var i strid med forordningen av [[1672]], og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.

	Det avgjørende nye ved stiftsdireksjonen var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. Stiftsdireksjonen skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at stiftsdireksjonen skulle verne og ha omsorg for kirker, skolevesen, prester, presteenker ~~m.m~~. I dette lå det ~~bl.a.~~ at stiftsdireksjonen skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. Stiftsdireksjonen skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige ~~off.~~ stiftelser som ~~f.eks.~~ hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom stiftsdireksjonen og ''[[Leksikon:domkapitlene\|domkapitlene]]'' (~~s.d.~~). Stiftsdireksjonen fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (~~jf.~~ ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''). Det ble dessuten pålagt stiftsdireksjonen å fastsette kapitelstakstene (~~d.e.~~ normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitelstakstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av ''[[Leksikon:notarius capituli\|notarius capituli]]'' (~~s.d.~~).		Det avgjørende nye ved stiftsdireksjonen var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. Stiftsdireksjonen skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av [[Leksikon:kirkeverge\|kirkeverger]] og [[Leksikon:organist\|organister]]. Det het seg at stiftsdireksjonen skulle verne og ha omsorg for kirker, skolevesen, prester, presteenker med mer. I dette lå det blant annet at stiftsdireksjonen skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med [[Leksikon:prestegård\|prestegårder]] og alt annet [[Leksikon:benefisert gods\|benefisert gods]]. Stiftsdireksjonen skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige offentlige stiftelser som for eksempel [[Leksikon:hospital\|hospitaler]]. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom stiftsdireksjonen og ''[[Leksikon:domkapitlene\|domkapitlene]]'' (se dette). Stiftsdireksjonen fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jamfør ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''). Det ble dessuten pålagt stiftsdireksjonen å fastsette [[Leksikon:kapitelstakst\|kapitelstakstene]] (dette er normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitelstakstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av ''[[Leksikon:notarius capituli\|notarius capituli]]'' (se dette).

	Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for stiftsdireksjonen før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av stiftsdireksjonen gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk stiftsdireksjon først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under stiftsdireksjon eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. Stiftsdireksjon unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga stiftsdireksjon bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i ''[[Leksikon:kanselliet\|kanselliet]]'' i København. Av den grunn kan stiftsdireksjonrn ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. {{sign\|S.I.}}		Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for stiftsdireksjonen før [[unionsoppløsningen]]. Derfor kan de sakene som ble behandlet av stiftsdireksjonen gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk stiftsdireksjon først i løpet av [[1820-årene]], og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under stiftsdireksjon eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. Stiftsdireksjon unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga stiftsdireksjon bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i ''[[Leksikon:kanselliet\|kanselliet]]'' i København. Av den grunn kan stiftsdireksjonrn ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Cnyborg på 19. jul. 2008 kl. 10:41

2008-07-19T10:41:59Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. jul. 2008 kl. 10:41
Linje 3:		Linje 3:
	Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hovedlensherrene som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordn. av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med forordn. av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.		Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hovedlensherrene som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordn. av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med forordn. av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.

	Det avgjørende nye ved stiftsdireksjonen var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. Stiftsdireksjonen skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at stiftsdireksjonen skulle verne og ha omsorg for kirker, skolevesen, prester, presteenker m.m. I dette lå det bl.a. at stiftsdireksjonen skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. Stiftsdireksjonen skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige off. stiftelser som f.eks. hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom stiftsdireksjonen og ''[[Leksikon:domkapitlene\|domkapitlene]]'' (s.d.). Stiftsdireksjonen fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jf. ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''). Det ble dessuten pålagt stiftsdireksjonen å fastsette kapitelstakstene (d.e. normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitelstakstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av ~~notarius~~ ''[[Leksikon:capituli\|capituli]]'' (s.d.).		Det avgjørende nye ved stiftsdireksjonen var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. Stiftsdireksjonen skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at stiftsdireksjonen skulle verne og ha omsorg for kirker, skolevesen, prester, presteenker m.m. I dette lå det bl.a. at stiftsdireksjonen skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. Stiftsdireksjonen skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige off. stiftelser som f.eks. hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom stiftsdireksjonen og ''[[Leksikon:domkapitlene\|domkapitlene]]'' (s.d.). Stiftsdireksjonen fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jf. ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''). Det ble dessuten pålagt stiftsdireksjonen å fastsette kapitelstakstene (d.e. normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitelstakstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av ''[[Leksikon:notarius capituli\|notarius capituli]]'' (s.d.).

	Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for stiftsdireksjonen før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av stiftsdireksjonen gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk stiftsdireksjon først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under stiftsdireksjon eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. Stiftsdireksjon unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga stiftsdireksjon bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i kanselliet i København. Av den grunn kan stiftsdireksjonrn ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. S.I.		Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for stiftsdireksjonen før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av stiftsdireksjonen gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk stiftsdireksjon først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under stiftsdireksjon eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. Stiftsdireksjon unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga stiftsdireksjon bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i ''[[Leksikon:kanselliet\|kanselliet]]'' i København. Av den grunn kan stiftsdireksjonrn ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Geistlig inndeling\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Offentlig forvaltning\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 18. jul. 2008 kl. 11:13

2008-07-18T11:13:22Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. jul. 2008 kl. 11:13
Linje 1:		Linje 1:
	'''Stiftsdireksjon'''. Ved kgl. forordn. av 23. august 1672 ble det bestemt at stiftamtmannen og biskopen skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige ~~off.~~ stiftelser. Forordningen innebar dels en kodifisering av lang tids skikk og bruk, dels en klargjøring av bestemmelser i kirkeordinansene av 1539 og 1607. Stiftamtmannen skulle være formann. Betegnelsen s. kom i bruk først på 1800-tallet, men benyttes i dag om institusjonen like fra den ble opprettet. Den første tiden ble institusjonen helst kalt «Kirckernis Forsvar», mens «Over-Inspection og Direction ved det publiqve Væsen» og «Direction for de offentlige Stiftelser i N Stift» var vanlige betegnelser på 1700-tallet.		'''Stiftsdireksjon'''. Ved kgl. forordn. av 23. august 1672 ble det bestemt at stiftamtmannen og biskopen skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige offentlige stiftelser. Forordningen innebar dels en kodifisering av lang tids skikk og bruk, dels en klargjøring av bestemmelser i kirkeordinansene av 1539 og 1607. Stiftamtmannen skulle være formann. Betegnelsen stiftsdireksjon kom i bruk først på 1800-tallet, men benyttes i dag om institusjonen like fra den ble opprettet. Den første tiden ble institusjonen helst kalt «Kirckernis Forsvar», mens «Over-Inspection og Direction ved det publiqve Væsen» og «Direction for de offentlige Stiftelser i N Stift» var vanlige betegnelser på 1700-tallet.

	Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hovedlensherrene som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordn. av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med forordn. av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.		Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hovedlensherrene som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordn. av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med forordn. av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.

	Det avgjørende nye ved s. var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. S. skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at s. skulle verne og ha omsorg for kirker, ~~skole¬vesen~~, prester, presteenker m.m. I dette lå det bl.a. at s. skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. S. skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige off. stiftelser som f.eks. hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom s. og domkapitlene (s.d.). S. fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jf. kirkelig jurisdiksjon). Det ble ~~dess¬uten~~ pålagt s. å fastsette kapitelstakstene (d.e. normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. ~~Kapitels¬takstene~~ ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av notarius capituli (s.d.).		Det avgjørende nye ved stiftsdireksjonen var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. Stiftsdireksjonen skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at stiftsdireksjonen skulle verne og ha omsorg for kirker, skolevesen, prester, presteenker m.m. I dette lå det bl.a. at stiftsdireksjonen skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. Stiftsdireksjonen skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige off. stiftelser som f.eks. hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom stiftsdireksjonen og ''[[Leksikon:domkapitlene\|domkapitlene]]'' (s.d.). Stiftsdireksjonen fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jf. ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]''). Det ble dessuten pålagt stiftsdireksjonen å fastsette kapitelstakstene (d.e. normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitelstakstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av notarius ''[[Leksikon:capituli\|capituli]]'' (s.d.).

	Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for s. før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av s. gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk s. først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under s. eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. S. unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga s. bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i kanselliet i København. Av den grunn kan s. ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. S.I.		Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for stiftsdireksjonen før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av stiftsdireksjonen gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk stiftsdireksjon først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under stiftsdireksjon eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. Stiftsdireksjon unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga stiftsdireksjon bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i kanselliet i København. Av den grunn kan stiftsdireksjonrn ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Stiftsdireksjon'''. Ved kgl. forordn. av 23. august 1672 ble det bestemt at stiftamtmannen og biskopen skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige off. stiftelser. Forord...

2008-06-23T09:37:54Z

Ny side: '''Stiftsdireksjon'''. Ved kgl. forordn. av 23. august 1672 ble det bestemt at stiftamtmannen og biskopen skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige off. stiftelser. Forord...

Ny side

'''Stiftsdireksjon'''. Ved kgl. forordn. av 23. august 1672 ble det bestemt at stiftamtmannen og biskopen skulle ha overtilsynet med kirkene, skolene og forskjellige off. stiftelser. Forordningen innebar dels en kodifisering av lang tids skikk og bruk, dels en klargjøring av bestemmelser i kirkeordinansene av 1539 og 1607. Stiftamtmannen skulle være formann. Betegnelsen s. kom i bruk først på 1800-tallet, men benyttes i dag om institusjonen like fra den ble opprettet. Den første tiden ble institusjonen helst kalt «Kirckernis Forsvar», mens «Over-Inspection og Direction ved det publiqve Væsen» og «Direction for de offentlige Stiftelser i N Stift» var vanlige betegnelser på 1700-tallet.

Etter reformasjonen ble ansvaret for forvaltningen av kirkebygningene og deres formuer og inntekter overført til verdslig øvrighet. Fra først av var det hovedlensherrene som skulle forestå «kirkeforsvaret», men ved forordn. av 19. juni 1582 ble det fordelt på samtlige lensherrer. Denne ordningen ble stadfestet i Christian IV.s store recess av 1643, og på nytt i C.5. no. lov (2–12–14). Bekreftelsen i 1687 var i strid med forordn. av 1672, og kan bero på en lapsus. I alle fall var det bestemmelsene fra 1672 som ble gjeldende.

Det avgjørende nye ved s. var at overtilsynet med kirkene igjen ble samlet hos én autoritet for hele stiftet og at geistlig øvrighet, superintendenten (biskopen), fikk del i kirkeforsvaret. S. skulle, foruten å føre tilsyn med kirkene, godkjenne tilsetting av kirkeverger og organister. Det het seg at s. skulle verne og ha omsorg for kirker, skole¬vesen, prester, presteenker m.m. I dette lå det bl.a. at s. skulle ha tilsyn med kirkenes økonomi, med prestegårder og alt annet benefisert gods. S. skulle også ha oppsyn med og revidere regnskaper for forskjellige off. stiftelser som f.eks. hospitaler. Når det gjaldt tilsynet med hospitalene, var det ofte et visst samarbeid mellom s. og domkapitlene (s.d.). S. fungerte videre som overdomstol i en del geistlige saker. Dette var imidlertid en oppgave biskopen og stiftsbefalingsmannen hadde vært sammen om før 1672 og som kom til å vokse inn i en ny kollegial domstol på 1700-tallet – konsistorialretten (jf. kirkelig jurisdiksjon). Det ble dess¬uten pålagt s. å fastsette kapitelstakstene (d.e. normaltakst på forskjellige landskyld-species), men fortsatt var det i flere stift et visst samarbeid med domkapitlet om denne oppgaven. Kapitels¬takstene ble også etter 1672 flere steder ført inn i kapitelboka av notarius capituli (s.d.).

Det ble ikke opprettet noe fast ekspedisjonskontor for s. før unionsoppløsningen. Derfor kan de sakene som ble behandlet av s. gjenfinnes både i stiftamtmannsarkivene og bispearkivene. Et eget kontor fikk s. først i løpet av 1820-årene, og da bevirket av den store saksmengden som hopet seg opp i forbindelse med salget av benefisert gods. Heller ikke var det fastslått i detalj hvilke saker som hørte under s. eller bare skulle behandles av stiftamtmann eller biskop. Det kunne derfor forekomme en del kompetansestrid mellom disse to embetsmennene, men som oftest dreide det seg bare om bagateller. S. unnlot ofte å fatte avgjørelse i de saker som ble sendt inn fra lavere embetsmenn. I stedet avga s. bare en betenkning eller innstilling og sendte saken videre til endelig avgjørelse i kanselliet i København. Av den grunn kan s. ofte betraktes som en mellominstans mellom sentraladministrasjonen og stiftgeistligheten. S.I.

{{nhl}}