Leksikon:Takkonstruksjon - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:15:13Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:15
Linje 17:		Linje 17:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Tak\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Tak\|{{PAGENAME}}]]
	[[Kategori:Byggemåter\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Byggemåter\|{{PAGENAME}}]]

Olve Utne: Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

2023-02-10T15:30:53Z

Teksterstatting – «{{m.}}» til «''m.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 15:30
Linje 8:		Linje 8:
	Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', det vil si en takvinkel på ca. 25°.		Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', det vil si en takvinkel på ca. 25°.

	Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]'', eller ''farved'', {{m.}}) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.		Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]'', eller ''farved'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'') enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.

	''[[Torvtekking\|Torvtaket]]'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', {{m.}}) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, for eksempel selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.		''[[Torvtekking\|Torvtaket]]'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', ''[[grammatisk kjønn\|m.]]'') nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, for eksempel selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.

	''Spontak'' var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt ''kvåvtak'' (også: ''gvåv''-, ''kvav''-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over. ''Halmtak'' (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm kunne også brukes som erstatning for never.		''Spontak'' var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt ''kvåvtak'' (også: ''gvåv''-, ''kvav''-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over. ''Halmtak'' (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm kunne også brukes som erstatning for never.

Olve Utne: Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

2023-02-10T15:11:55Z

Teksterstatting – «{{n.}}» til «''n.''»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. feb. 2023 kl. 15:11
Linje 8:		Linje 8:
	Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', det vil si en takvinkel på ca. 25°.		Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', det vil si en takvinkel på ca. 25°.

	Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', {{n.}}, eller ''farved'', {{m.}}) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.		Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', ''[[grammatisk kjønn\|n.]]'', eller ''farved'', {{m.}}) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.

	''[[Torvtekking\|Torvtaket]]'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', {{m.}}) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, for eksempel selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.		''[[Torvtekking\|Torvtaket]]'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', {{m.}}) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, for eksempel selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.

Ida Tolgensbakk: Lenke til wikien.

2009-06-22T14:09:53Z

Lenke til wikien.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. jun. 2009 kl. 14:09
Linje 4:		Linje 4:

	Mønsåstaket hørte først og fremst hjemme i de viktigste innhusene på gården (''[[Leksikon:stue\|stue]]'', ''[[Leksikon:loft\|loft]]'', ''[[Leksikon:eldhus\|eldhus]]''). I uthus og i mindre statusbærende innhus (''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'', smie o.a.) har en brukt åstak. Det besto av en rekke åser lagt parallelt fra gavl til gavl. Fra 1700-		Mønsåstaket hørte først og fremst hjemme i de viktigste innhusene på gården (''[[Leksikon:stue\|stue]]'', ''[[Leksikon:loft\|loft]]'', ''[[Leksikon:eldhus\|eldhus]]''). I uthus og i mindre statusbærende innhus (''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'', smie o.a.) har en brukt åstak. Det besto av en rekke åser lagt parallelt fra gavl til gavl. Fra 1700-
	tallet var denne takkonstruksjonen på frammarsj også i innhus, til tross for at mønsåstak visstnok var ansett for å være gjevere. Bakgrunnen var ~~bl.a.~~ at det nå ble vanligere å legge himling, i hvert fall over stuerommet; dermed ble takkonstruksjonen skjult, og det spilte mindre rolle hvordan den så ut. Det kan også ha budt på problemer å skaffe grovt nok tømmer til mønsås.		tallet var denne takkonstruksjonen på frammarsj også i innhus, til tross for at mønsåstak visstnok var ansett for å være gjevere. Bakgrunnen var blant annet at det nå ble vanligere å legge himling, i hvert fall over stuerommet; dermed ble takkonstruksjonen skjult, og det spilte mindre rolle hvordan den så ut. Det kan også ha budt på problemer å skaffe grovt nok tømmer til mønsås.

	Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', ~~dvs.~~ en takvinkel på ca. 25°.		Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', det vil si en takvinkel på ca. 25°.

	Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', {{n.}}, eller ''farved'', {{m.}}) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.		Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', {{n.}}, eller ''farved'', {{m.}}) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.

	''Torvtaket'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', {{m.}}) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, ~~f.eks.~~ selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.		''[[Torvtekking\|Torvtaket]]'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', {{m.}}) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, for eksempel selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.

	''Spontak'' var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt ''kvåvtak'' (også: ''gvåv''-, ''kvav''-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over. ''Halmtak'' (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm kunne også brukes som erstatning for never.		''Spontak'' var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt ''kvåvtak'' (også: ''gvåv''-, ''kvav''-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over. ''Halmtak'' (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm kunne også brukes som erstatning for never.

Siri J på 14. jul. 2008 kl. 23:39

2008-07-14T23:39:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jul. 2008 kl. 23:39
Linje 18:		Linje 18:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Arkitektur~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Tak\|{{PAGENAME}}]]
			[[Kategori:Byggemåter\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 11. jul. 2008 kl. 15:07

2008-07-11T15:07:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. jul. 2008 kl. 15:07
Linje 1:		Linje 1:
	'''Takkonstruksjon'''. På grunnlag av hvilke bærende ledd som er brukt, er det vanlig å skjelne mellom tre hovedtyper av t. i Norge: sperretak, mønsåstak og åstak. Det rene sperretaket opptrådte mest i samband med stavbygde hus og er beskrevet under stavbygging.		'''Takkonstruksjon'''. På grunnlag av hvilke bærende ledd som er brukt, er det vanlig å skjelne mellom tre hovedtyper av takkonstruksjoner i Norge: ''sperretak'', ''mønsåstak'' og ''åstak''. Det rene sperretaket opptrådte mest i samband med stavbygde hus og er beskrevet under ''[[Leksikon:stavbygging\|stavbygging]]''.

	Mønsåstaket hadde også sperrer (rafter), men sperrene hvilte her på en kraftig ås i mønet, i en del tilfeller også på to sideåser litt nede på takskråningen (kalt le-åser, bjørnerygger). I bygninger med ildsted som krevde ljore, finner en som regel ikke mønsås; her bruktes enten rent sperretak eller sperretak med le-åser. ~~Mønsås¬taket~~ har i nyere tid vært vanligst på Østlandet, spesielt i dalførene (Indre Aust-Agder, Øvre Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Nord-Gudbrandsdalen, Nord-~~Øster¬dalen~~, fjellbygdene i Sør-Trøndelag).		''Mønsåstaket'' hadde også sperrer (rafter), men sperrene hvilte her på en kraftig ås i mønet, i en del tilfeller også på to sideåser litt nede på takskråningen (kalt le-åser, bjørnerygger). I bygninger med ildsted som krevde ''[[Leksikon:ljore\|ljore]]'', finner en som regel ikke mønsås; her bruktes enten rent sperretak eller sperretak med le-åser. Mønsåstaket har i nyere tid vært vanligst på [[Østlandet]], spesielt i dalførene (Indre [[Aust-Agder]], [[Øvre Telemark]], [[Numedal]], [[Hallingdal]], [[Valdres]], [[Nord-Gudbrandsdalen]], [[Nord-Østerdalen]], fjellbygdene i [[Sør-Trøndelag]]).

	~~Mønsås¬taket~~ hørte først og fremst hjemme i de viktigste innhusene på gården (stue, loft, eldhus). I uthus og i mindre statusbærende innhus (bastu, smie o.a.) har en brukt åstak. Det besto av en rekke åser lagt parallelt fra gavl til gavl. Fra 1700-		Mønsåstaket hørte først og fremst hjemme i de viktigste innhusene på gården (''[[Leksikon:stue\|stue]]'', ''[[Leksikon:loft\|loft]]'', ''[[Leksikon:eldhus\|eldhus]]''). I uthus og i mindre statusbærende innhus (''[[Leksikon:bastu\|bastu]]'', smie o.a.) har en brukt åstak. Det besto av en rekke åser lagt parallelt fra gavl til gavl. Fra 1700-
	tallet var denne t. på frammarsj også i innhus, til tross for at mønsåstak visstnok var ansett for å være gjevere. Bakgrunnen var bl.a. at det nå ble vanligere å legge himling, i hvert fall over stuerommet; dermed ble t. skjult, og det spilte mindre rolle hvordan den så ut. Det kan også ha budt på problemer å skaffe grovt nok tømmer til mønsås.		tallet var denne takkonstruksjonen på frammarsj også i innhus, til tross for at mønsåstak visstnok var ansett for å være gjevere. Bakgrunnen var bl.a. at det nå ble vanligere å legge himling, i hvert fall over stuerommet; dermed ble takkonstruksjonen skjult, og det spilte mindre rolle hvordan den så ut. Det kan også ha budt på problemer å skaffe grovt nok tømmer til mønsås.

	Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer treungsrøst. Sperrehus i Setesdalen hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I Trøndelag og på Østlandet ble det som regel brukt fjerdingsrøst, dvs. en takvinkel på ca. 25°.		Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer ''treungsrøst''. Sperrehus i [[Setesdalen]] hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I [[Trøndelag]] og på Østlandet ble det som regel brukt ''fjerdingsrøst'', dvs. en takvinkel på ca. 25°.

	Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (tro, n., eller farved, m.) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og		Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (''tro'', {{n.}}, eller ''farved'', {{m.}}) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og underligger, er kjent fra [[Jæren]] noe før midten av 1800-tallet (i [[Bergen]] allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.
	underligger, er kjent fra Jæren noe før midten av 1800-tallet (i Bergen allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.

	Torvtaket var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (torvvol, m.) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, f.eks. selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (røytestokk, torovolsberja, tørvemat) mellom torvvol og torv. ~~Torv¬volen~~ var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.		''Torvtaket'' var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (''torvvol'', {{m.}}) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, f.eks. selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (''røytestokk'', ''torovolsberja'', ''tørvemat'') mellom torvvol og torv. Torvvolen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.

	Spontak var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt kvåvtak (også: gvåv-, kvav-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over.		''Spontak'' var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt ''kvåvtak'' (også: ''gvåv''-, ''kvav''-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over. ''Halmtak'' (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm kunne også brukes som erstatning for never.
	Halmtak (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm
	kunne også brukes som erstatning for never.

	Steintak begynte å komme i bruk i enkelte landdistrikter (Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal) mot slutten av 1700-tallet. På den tiden var det ennå som regel lokal naturstein av varierende form og størrelse som ble brukt. I 1800-årene kom regelmessig tilhogd skifer og serieproduserte teglpanner i bruk. I bybebyggelser var steintekte tak vanlige langt tidligere enn på bygdene. Steintak muliggjorde (og krevde) brattere takflater enn torvtaket. H.W.		''Steintak'' begynte å komme i bruk i enkelte landdistrikter (Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal) mot slutten av 1700-tallet. På den tiden var det ennå som regel lokal naturstein av varierende form og størrelse som ble brukt. I 1800-årene kom regelmessig tilhogd skifer og serieproduserte teglpanner i bruk. I bybebyggelser var steintekte tak vanlige langt tidligere enn på bygdene. Steintak muliggjorde (og krevde) brattere takflater enn torvtaket. {{sign\|H.W.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Arkitektur\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: Ny side: '''Takkonstruksjon'''. På grunnlag av hvilke bærende ledd som er brukt, er det vanlig å skjelne mellom tre hovedtyper av t. i Norge: sperretak, mønsåstak og åstak. Det rene sperretake...

2008-06-26T08:31:56Z

Ny side: '''Takkonstruksjon'''. På grunnlag av hvilke bærende ledd som er brukt, er det vanlig å skjelne mellom tre hovedtyper av t. i Norge: sperretak, mønsåstak og åstak. Det rene sperretake...

Ny side

'''Takkonstruksjon'''. På grunnlag av hvilke bærende ledd som er brukt, er det vanlig å skjelne mellom tre hovedtyper av t. i Norge: sperretak, mønsåstak og åstak. Det rene sperretaket opptrådte mest i samband med stavbygde hus og er beskrevet under stavbygging.

Mønsåstaket hadde også sperrer (rafter), men sperrene hvilte her på en kraftig ås i mønet, i en del tilfeller også på to sideåser litt nede på takskråningen (kalt le-åser, bjørnerygger). I bygninger med ildsted som krevde ljore, finner en som regel ikke mønsås; her bruktes enten rent sperretak eller sperretak med le-åser. Mønsås¬taket har i nyere tid vært vanligst på Østlandet, spesielt i dalførene (Indre Aust-Agder, Øvre Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Nord-Gudbrandsdalen, Nord-Øster¬dalen, fjellbygdene i Sør-Trøndelag).

Mønsås¬taket hørte først og fremst hjemme i de viktigste innhusene på gården (stue, loft, eldhus). I uthus og i mindre statusbærende innhus (bastu, smie o.a.) har en brukt åstak. Det besto av en rekke åser lagt parallelt fra gavl til gavl. Fra 1700-
tallet var denne t. på frammarsj også i innhus, til tross for at mønsåstak visstnok var ansett for å være gjevere. Bakgrunnen var bl.a. at det nå ble vanligere å legge himling, i hvert fall over stuerommet; dermed ble t. skjult, og det spilte mindre rolle hvordan den så ut. Det kan også ha budt på problemer å skaffe grovt nok tømmer til mønsås.

Takfallet har variert lokalt. Ved sperretak var sperrene oftest på 3/5 av husbredden, med et tillegg for takskjegget. Takvinkelen ble dermed på ca. 33°, som tilsvarer treungsrøst. Sperrehus i Setesdalen hadde likevel noe flatere tak (takvinkel ca. 30°). I Trøndelag og på Østlandet ble det som regel brukt fjerdingsrøst, dvs. en takvinkel på ca. 25°.

Over sperrene eller åsene ble det lagt takfjøler (tro, n., eller farved, m.) enten på tvers av takfallet (langtro) eller langs takfallet (reistro). Fjølene ble lagt enten med små mellomrom, kant i kant, eller – ved langtro – noe inn over den nedenforliggende. Såkalt sutak, som var reistro med over- og
underligger, er kjent fra Jæren noe før midten av 1800-tallet (i Bergen allerede i 1600-årene). Langtro hørte sammen med sperre- og mønsåstak; på åstak krevdes det reistro. Over troa ble det lagt flere lag never (eller granbark) med barksiden opp, og derover grasbundet torv, spon, halm eller stein.

Torvtaket var vanligst over hele landet ennå i første halvdel av 1800-tallet. Torva ble helst lagt med rotsiden opp, men der en brukte to lag torv ble det øverste gjerne lagt med rotsida ned. For å hindre torvlaget i å gli ned ble det lagt en stokk eller planke (torvvol, m.) nederst på takskjegget. Den ble holdt på plass av forskjellige typer torv(halds)kroker, f.eks. selvvokste einerkroker, som var naglet til tro eller sperrer. For å bevare torvvolen best mulig mot råte er det blitt lagt never, et bord eller en stokk (røytestokk, torovolsberja, tørvemat) mellom torvvol og torv. Torv¬volen var forsynt med skår i underkant, slik at vannet fikk avløp. Store takflater kunne kreve en ekstra torvvol midtveis oppe på takflaten.

Spontak var i bruk allerede i middelalderen, i hvert fall i skog- og flatbygdene østafjells. I skogrike distrikter har en også benyttet såkalt kvåvtak (også: gvåv-, kvav-); det besto av halvkløyvinger, lagt som over- og underliggere, uten ytterligere tekkemateriale over.
Halmtak (oftest rughalm) forekom i 1600- og 1700-årene i flere strøk, helst på uthus. Halm
kunne også brukes som erstatning for never.

Steintak begynte å komme i bruk i enkelte landdistrikter (Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal) mot slutten av 1700-tallet. På den tiden var det ennå som regel lokal naturstein av varierende form og størrelse som ble brukt. I 1800-årene kom regelmessig tilhogd skifer og serieproduserte teglpanner i bruk. I bybebyggelser var steintekte tak vanlige langt tidligere enn på bygdene. Steintak muliggjorde (og krevde) brattere takflater enn torvtaket. H.W.

{{nhl}}