Leksikon:Tronfølge - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:15:37Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:15
Linje 10:		Linje 10:

	{{nhl}}		{{nhl}}

			{{Klasserommet}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

	~~{{Klasserommet}}~~

Ola Alsvik på 16. mar. 2020 kl. 14:16

2020-03-16T14:16:35Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. mar. 2020 kl. 14:16
Linje 12:		Linje 12:

	[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

			{{Klasserommet}}

Cnyborg på 20. mai 2014 kl. 12:49

2014-05-20T12:49:04Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. mai 2014 kl. 12:49
Linje 11:		Linje 11:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Kongehuset~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Hanne Lillevold: Kategori endret.

2011-11-25T10:19:29Z

Kategori endret.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. nov. 2011 kl. 10:19
Linje 11:		Linje 11:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~Monarki~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Kongehuset\|{{PAGENAME}}]]

Ida Tolgensbakk: lenking

2009-07-10T09:08:34Z

lenking

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jul. 2009 kl. 09:08
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til 1660.		'''Tronfølge'''. I. I [[1450]] ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til [[1660]].

	Fram til 1537 var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles valghåndfestninger (~~s.d.~~). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (~~jf.~~ ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]''). Riktignok kunne ikke riksrådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.		Fram til [[1537]] var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles [[Leksikon:Valghåndfestninger\|valghåndfestninger]] (se dette). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (jamfør ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]''). Riktignok kunne ikke riksrådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.

	Riksrådets valgrett innebar ~~bl.a.~~ at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de andre samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom kongehyllingen, som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (~~jf.~~ ''[[Leksikon:stendermøter\|stendermøter]]''), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.		Riksrådets valgrett innebar blant annet at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de andre samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom ''[[Leksikon:Kongehylling\|kongehyllingen]]'', som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (jamfør ''[[Leksikon:stendermøter\|stendermøter]]''), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.

	'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (~~s.d.~~) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, ~~dvs.~~ arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang ~~mht.~~ arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.		'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, [[eneveldet]]. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (se dette) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, det vil si arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om [[førstefødselsrett]], primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang med hensyn til arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.

	'''III'''. [[Grunnloven]] av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, ~~dvs.~~ bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}		'''III'''. [[Grunnloven]] av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, det vil si bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 24. aug. 2008 kl. 17:46

2008-08-24T17:46:43Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 24. aug. 2008 kl. 17:46
Linje 7:		Linje 7:
	'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.		'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.

	'''III'''. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}		'''III'''. [[Grunnloven]] av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 22. aug. 2008 kl. 14:30

2008-08-22T14:30:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. aug. 2008 kl. 14:30
Linje 7:		Linje 7:
	'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.		'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.

	'''III'''. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) S.I.		'''III'''. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 28. jul. 2008 kl. 11:34

2008-07-28T11:34:58Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. jul. 2008 kl. 11:34
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til 1660.		'''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til 1660.

	Fram til 1537 var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles valghåndfestninger (s.d.). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (jf. riksrådskonstitusjonalisme). Riktignok kunne ikke ~~riks¬rådet~~ velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.		Fram til 1537 var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles valghåndfestninger (s.d.). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (jf. ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]''). Riktignok kunne ikke riksrådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.

	Riksrådets valgrett innebar bl.a. at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de ~~and¬re~~ samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom kongehyllingen, som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (jf. stendermøter), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.		Riksrådets valgrett innebar bl.a. at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de andre samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom kongehyllingen, som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (jf. ''[[Leksikon:stendermøter\|stendermøter]]''), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.

	'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte Kongeloven (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal ~~arve¬¬følge~~, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, ~~primo¬genitur~~, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.		'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.

	'''III'''. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også kroning.) S.I.		'''III'''. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tysk...

2008-06-26T13:45:23Z

Ny side: '''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tysk...

Ny side

'''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til 1660.

Fram til 1537 var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles valghåndfestninger (s.d.). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (jf. riksrådskonstitusjonalisme). Riktignok kunne ikke riks¬rådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.

Riksrådets valgrett innebar bl.a. at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de and¬re samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom kongehyllingen, som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (jf. stendermøter), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.

'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte Kongeloven (s.d.) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arve¬¬følge, dvs. arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primo¬genitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang mht. arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.

'''III'''. Grunnloven av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, dvs. bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også kroning.) S.I.

{{nhl}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. jul. 2009 kl. 09:08
Linje 1:		Linje 1:
	'''Tronfølge'''. I. I 1450 ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til 1660.		'''Tronfølge'''. I. I [[1450]] ble Norge et valgmonarki på linje med de andre nordiske kongedømmene. Før det hadde landet vært et arverike, og kongene av det oldenborgske hus og deres tyske slektninger fortsatte å kreve arverett til det norske riket, selv om valgforfatningen gang på gang ble fastslått i lovgivningen og i tronfølgerettslig praksis. Valgforfatningen sto ved lag til [[1660]].

	Fram til 1537 var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles valghåndfestninger (~~s.d.~~). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (~~jf.~~ ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]''). Riktignok kunne ikke riksrådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.		Fram til [[1537]] var det det norske riksrådet som forvaltet valgretten, deretter var det det danske riksrådet som valgte konge også på vegne av Norge. Dette forholdet fastslås utvetydig i C.4. no. lov i 1604 (I, 10). Riksrådets valgrett var hjemlet i de forfatningslovene som kalles [[Leksikon:Valghåndfestninger\|valghåndfestninger]] (se dette). Valgretten var grunnpillaren i den riksrådskonstitusjonalistiske statsordningen (jamfør ''[[Leksikon:riksrådskonstitusjonalisme\|riksrådskonstitusjonalisme]]''). Riktignok kunne ikke riksrådet velge hvem som helst til konge. Valget var i virkeligheten bundet til én av kongens sønner, og det ble aldri valgt noen utenfor kongefamilien. Dessuten var det svært vanlig at kongen lot én av sine sønner utpeke, designere, til etterfølger. Designasjonen skjedde oftest ved at riksrådet valgte en av kongssønnene til tronfølger. Men selv om valgretten således var begrenset, var kongevalget langtfra noen tom og betydningsløs form.

	Riksrådets valgrett innebar ~~bl.a.~~ at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de andre samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom kongehyllingen, som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (~~jf.~~ ''[[Leksikon:stendermøter\|stendermøter]]''), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.		Riksrådets valgrett innebar blant annet at rådet foresto regjeringen under vakanser og interregna, og at rådet forhandlet om valghåndfestningen og fastsatte vilkårene for valget. Riksrådets kongevalg trengte imidlertid godkjennelse fra de andre samfunnsgruppene. Dette samtykket kom til uttrykk gjennom ''[[Leksikon:Kongehylling\|kongehyllingen]]'', som på én og samme tid kan betraktes som en godtagelse av den nye kongen og som et samtykke i riksrådets valg. Kongehyllingen, som i den gamle norske forfatningen var blitt kalt konungstekja, og som hadde vært en ren akklamasjon av arvekongen, fortsatte altså etter 1450. Hyllingen ble vanligvis utført av en stenderforsamling eller en folkerepresentasjon av stenderaktig karakter (jamfør ''[[Leksikon:stendermøter\|stendermøter]]''), og hyllingsmøtene ble etter selvstendighetstapet (første gang i 1548) viktige politiske begivenheter hvor menigmann og lokalsamfunn kunne fremme klagemål og ønskemål for øvrigheten. Selv om riksrådet alene hadde valgretten, fikk de danske riksstendene stadig større innflytelse ved kongevalget mot slutten av perioden.

	'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, eneveldet. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (~~s.d.~~) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, ~~dvs.~~ arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om førstefødselsrett, primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang ~~mht.~~ arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.		'''II'''. I 1660 ble arvekongedømmet innført i Danmark-Norge. Den automatiske kongearvefølgen utgjorde hjørnestenen i den nye forfatningen som ble bygd opp, [[eneveldet]]. Nærmere bestemmelser om arvefølgen kom i den såkalte ''[[Leksikon:Kongeloven\|Kongeloven]]'' (se dette) av 14. nov. 1665. Det skulle være lineal arvefølge, det vil si arveretten skulle bestemmes ut fra nærhet mellom slektslinjene som igjen avhang av gradnærhet mellom linjenes opphav og arvelateren. Prinsippet om [[førstefødselsrett]], primogenitur, ble fastslått. Menn hadde en viss forrang med hensyn til arverett, men kvinner kunne ta arv hvis det innenfor den enkelte linje ikke fantes menn. Arvtageren måtte være ektefødt.

	'''III'''. [[Grunnloven]] av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, ~~dvs.~~ bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}		'''III'''. [[Grunnloven]] av 1814 opprettholdt arvekongedømmet i den nye demokratisk-representative forfatningen. Men arvefølgen ble gjort strengt agnatisk, det vil si bare menn kunne arve tronen, og kvinner kunne heller ikke formidle arv. (Se også ''[[Leksikon:kroning\|kroning]]''.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Monarki\|{{PAGENAME}}]]