Leksikon:Verneting - Sideversjonshistorikk

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T15:16:03Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 15:16
Linje 4:		Linje 4:

	{{nhl}}		{{nhl}}
			{{Bm}}

	[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Cnyborg på 19. apr. 2023 kl. 07:12

2023-04-19T07:12:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. apr. 2023 kl. 07:12
Linje 5:		Linje 5:
	{{nhl}}		{{nhl}}

	[[Kategori:~~rettsvesen~~\|{{PAGENAME}}]]		[[Kategori:Justisvesen\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad: formatering

2009-05-22T09:04:29Z

formatering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. mai 2009 kl. 09:04
Linje 1:		Linje 1:
	'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ~~ev.~~ de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for ''privilegert verneting''. Retten til privilegert verneting hadde i [[middelalderen]] vært svært begrenset for den norske adelen. I [[Hirdskråen]] ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] (1–2–9, 10), og gjentatt i ~~kgl. forordn.~~ av 11. august 1797.		'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, eventuelt de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for ''privilegert verneting''. Retten til privilegert verneting hadde i [[middelalderen]] vært svært begrenset for den norske adelen. I [[Hirdskråen]] ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] (1–2–9, 10), og gjentatt i kongelig forordning av 11. august [[1797]].

	I løpet av [[senmiddelalderen]] oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med [[reformasjonen]], skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]'', ''[[Leksikon:prosterett\|prosterett]]'' og ''[[Leksikon:konsistorialrett\|konsistorialrett]]''; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) {{sign\|S.I.}}		I løpet av [[senmiddelalderen]] oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med [[reformasjonen]], skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]'', ''[[Leksikon:prosterett\|prosterett]]'' og ''[[Leksikon:konsistorialrett\|konsistorialrett]]''; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) {{sign\|S.I.}}

Siri J på 5. sep. 2008 kl. 16:05

2008-09-05T16:05:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 5. sep. 2008 kl. 16:05
Linje 1:		Linje 1:
	'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.		'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for ''privilegert verneting''. Retten til privilegert verneting hadde i [[middelalderen]] vært svært begrenset for den norske adelen. I [[Hirdskråen]] ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i [[C.5. no. lov]] (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.

	I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) {{sign\|S.I.}}		I løpet av [[senmiddelalderen]] oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med [[reformasjonen]], skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se ''[[Leksikon:kirkelig jurisdiksjon\|kirkelig jurisdiksjon]]'', ''[[Leksikon:prosterett\|prosterett]]'' og ''[[Leksikon:konsistorialrett\|konsistorialrett]]''; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

			[[Kategori:rettsvesen\|{{PAGENAME}}]]

Marthe Glad på 29. aug. 2008 kl. 07:36

2008-08-29T07:36:23Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. aug. 2008 kl. 07:36
Linje 1:		Linje 1:
	'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.		'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.

	I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) S.I.		I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) {{sign\|S.I.}}

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 29. jul. 2008 kl. 08:40

2008-07-29T08:40:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2008 kl. 08:40
Linje 1:		Linje 1:
	'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin ~~al¬minnelighet~~. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.		'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin alminnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.

	I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes ~~smst~~. 1–2.) S.I.		I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes samme sted. 1–2.) S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad på 29. jul. 2008 kl. 08:39

2008-07-29T08:39:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 29. jul. 2008 kl. 08:39
Linje 1:		Linje 1:
	'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert v. Retten til privilegert v. hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert v. i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert v. i livs- og æressaker i sin al¬minnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.		'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert verneting. Retten til privilegert verneting hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert verneting i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert verneting i livs- og æressaker i sin al¬minnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.

	I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om v. finnes smst. 1–2.) S.I.		I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om verneting finnes smst. 1–2.) S.I.

	{{nhl}}		{{nhl}}

Marthe Glad: Ny side: '''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet ...

2008-06-27T13:09:01Z

Ny side: '''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet ...

Ny side

'''Verneting''', brukes generelt i betydningen den domstol hvor saksøkte har rett til å kreve at hans sak skal behandles. For tidsrommet ca. 1500 til ca. 1800 blir ordet gjerne forbundet med adelens, ev. de geistliges, rett til i enkelte saker å bli innstevnet for andre domstoler enn den øvrige befolkning. Denne rett kalles for privilegert v. Retten til privilegert v. hadde i middelalderen vært svært begrenset for den norske adelen. I Hirdskråen ble det bestemt at tvister mellom hirdmenn i tjeneste kunne avgjøres ved en intern hirddomstol, noe senere er dette blitt utvidet til å gjelde alle saker kongsmennene imellom. Adelen hadde også rett til privilegert v. i såkalte landrådsaker (forræderi). På 1500-tallet fikk adelen dessuten rett til privilegert v. i livs- og æressaker i sin al¬minnelighet. Disse sakene skulle behandles av konge og råd, etter 1600 av høyesterett eller overhoffrett. Dette ble stadfestet i C.5. no. lov (1–2–9, 10), og gjentatt i kgl. forordn. av 11. august 1797.

I løpet av senmiddelalderen oppnådde kirken omfattende domsrett i interne saker. Selv om denne domsretten ble opphevet i og med reformasjonen, skulle geistligheten fortsatt stå til rette for egne domstoler i saker som gjaldt embetsforhold. (Se kirkelig jurisdiksjon, prosterett og konsistorialrett; jf. C.5. no. lov 1–2–11, 12, 13, lovens øvrige bestemmelser om v. finnes smst. 1–2.) S.I.

{{nhl}}