Lindorm - Sideversjonshistorikk

Oskar Aanmoen: /* Folketro og lokale sagn */

2025-06-17T05:34:37Z

Folketro og lokale sagn

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 17. jun. 2025 kl. 05:34
Linje 21:		Linje 21:

	Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.		Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.

			===Kurud-ormen i Vinger===
			Denne beretningen er nedtegnet i Vinger bygdebok, skrevet av Eyvind Lillevold:

			{{sitat\|Rett ned for Kurud nedre, like ved uthusene, stod en gang en gammel lønn. Mange gamle folk mente det var farlig å komme inn til det store treet, og ungene ble advart mot det. For oppe i den gamle lønnen skulle lindormen holde til, og den som ble bitt av en lindorm, var skadd for livet.}}

	===Finnskogen===		===Finnskogen===

Oskar Aanmoen: /* Kilder */

2025-05-28T07:39:37Z

Kilder

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:39
Linje 46:		Linje 46:
	==Kilder==		==Kilder==
	* Aanmoen, Oskar. (2022). Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Åsnes: Hof Historielag. ISBN 9798796726921.		* Aanmoen, Oskar. (2022). Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Åsnes: Hof Historielag. ISBN 9798796726921.
			* Aanmoen, Oskar. (2023). Blå drager i Solør – fra middelalderen til vår egen tid. Solør-Odal – Tidsskrift for lokalhistorie og kultur nr. 1 og 2 / 2023. Side 19-25.
			* Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 9 - Den blå dragen i Solør. Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
	* Straume, Jakob. (1955). Kristenliv på Opplandene. Bergen: Aslunde & co.		* Straume, Jakob. (1955). Kristenliv på Opplandene. Bergen: Aslunde & co.
			* Bang, Anton Christian. (1884). Gjengangere fra Hedenskabet og Katholicismen blandt vort Folk efter Reformationen. Kristiania.
			* Hodne, Ørnulf. (1990). Jutulhogg og riddersprang: Sagn fra norsk kultur. Oslo: Grøndahl.
	* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.		* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.
	* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.		* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.

Oskar Aanmoen: /* Folketro og lokale sagn */

2025-05-28T07:37:30Z

Folketro og lokale sagn

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:37
Linje 25:		Linje 25:
	På 1940-tallet samlet Olaf Erling Lunde sagn om buormer og linnormer i Norge. Fortsatt da husket mange sagn om linnormen, men som Lunde påpeker er det best kjent av de eldste og en sagn-tradisjon som alt da var nesten utdødd. Han gjengir noen sagn fra [[Finnskogen]] om linnormen. Der ble det sagt at de lokale linnormene kunne bli et sted mellom 30 og 40 meter lange. Den største linnormen som skal ha blitt drept på Finnskogen var så stor at folket måtte kjøre vekk 60 lass for å bli kvitt hele ormen. En gang tre karer var å jaktet på Finnskogen kom de overaskende på en linnorm.		På 1940-tallet samlet Olaf Erling Lunde sagn om buormer og linnormer i Norge. Fortsatt da husket mange sagn om linnormen, men som Lunde påpeker er det best kjent av de eldste og en sagn-tradisjon som alt da var nesten utdødd. Han gjengir noen sagn fra [[Finnskogen]] om linnormen. Der ble det sagt at de lokale linnormene kunne bli et sted mellom 30 og 40 meter lange. Den største linnormen som skal ha blitt drept på Finnskogen var så stor at folket måtte kjøre vekk 60 lass for å bli kvitt hele ormen. En gang tre karer var å jaktet på Finnskogen kom de overaskende på en linnorm.

	Den så ikke gubbene og den var så stygg og skummel at ingen turte å skyte på den. Denne ormen er beskrevet som brun, med hode så stor som til en hest og den skal ha vært ti-tolv alen lang, altså 6,2-7,4 meter. Mennene stod stive av skrekk og så linnormen dra seg gjennom skogen. På Finnskogen var gjerne sagnet av linnormene bosatte seg nær folk for å spise de som gikk seg vill i skogen. Et annet sagn fra Finnskogen forteller om en gang folket der klarte å drepe linnormen ved å kaste en brennende fillerye på den.		Den så ikke gubbene og den var så stygg og skummel at ingen turte å skyte på den. Denne ormen er beskrevet som brun, med hode så stor som til en hest og den skal ha vært ti-tolv alen lang, altså 6,2-7,4 meter. Mennene stod stive av skrekk og så linnormen dra seg gjennom skogen. På Finnskogen var gjerne sagnet av linnormene bosatte seg nær folk for å spise de som gikk seg vill i skogen. Et annet sagn fra Finnskogen forteller om en gang folket der klarte å drepe linnormen ved å kaste en brennende fillerye på den.

			===Romerike===
			Fra [[Romerike]] kjenner vi sagnet om trollmannen Rottarasmus som jaget bort linnormer fra Romerike. Han lagde magiske bål som linnormene selv kastet seg på, mens en gang følte han nærværet av en enormt stor linnorm. Da linnormen omsider kom flyvende mot han beit han trollmannen i hodet og kastet han på bålet. Etter dette falt linnormen selv på bålet og da linnormen sprakk, skal lyden ha vært dobbelt så høy og skarp som et kanonskudd.

			Hvor gammelt sagnet er blir vanskelig å si, men ettersom det nevnes kanonskudd kan det ikke være eldre enn fra 1600-tallet. Det hører med til historien at ikke alle linnormer og drager var vonde. Blant annet fortellingen om Sankta Margaretha hevder at dragen hun nedkjempet gikk over til å kjempe for de gode kreftene. Andre sagn forteller oss om drager og linnormer som fungerte som vakter over store skatter og viktige ting slik at griske mennesker skulle skremmes fra å stjele dem.

	==Farge==		==Farge==

Oskar Aanmoen på 28. mai 2025 kl. 07:35

2025-05-28T07:35:20Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:35
Linje 28:		Linje 28:

	==Farge==		==Farge==
	I Østerdalen sier noen sagn fra 1700/1800-tallet at linnormen også kunne ha en blå farge. Dette er eksepsjonelt i og med at man i historien fra Solør på 1100-tallet også nevner dragen som blå. Her sies det også at linnormen bosatte seg ganske nærme folke og gjerne små vann og elver. Disse sagnene forveksles derfor i Østerdalen med «vassorm», men disse kan ikke fly, det kan linnormen og dragene.		I [[Østerdalen]] sier noen sagn fra 1700/1800-tallet at linnormen også kunne ha en blå farge. Dette er eksepsjonelt i og med at man i historien fra [[Solør]] på 1100-tallet også nevner dragen som blå. Her sies det også at linnormen bosatte seg ganske nærme folke og gjerne små vann og elver. Disse sagnene forveksles derfor i Østerdalen med «vassorm», men disse kan ikke fly, det kan linnormen og dragene.

	Fargen blå var dessuten å regne som en meget kostbar og lukrativ farge. Den var dyr å fremstille og symboliserte det sjeldne og dyre i datidens Norge, som i århundrene både før og etter. I Nord-Europa brukte man blomsten veide for å kunne farge stoff blått. Noen århundrer senere fant man flere steder i Sverige hele felt som kun dyrket frem blomsten slik at man skulle ha nok fargestoff til de klassiske svenske blå uniformene.		Fargen blå var dessuten å regne som en meget kostbar og lukrativ farge. Den var dyr å fremstille og symboliserte det sjeldne og dyre i datidens Norge, som i århundrene både før og etter. I Nord-Europa brukte man blomsten veide for å kunne farge stoff blått. Noen århundrer senere fant man flere steder i Sverige hele felt som kun dyrket frem blomsten slik at man skulle ha nok fargestoff til de klassiske svenske blå uniformene.

Oskar Aanmoen på 28. mai 2025 kl. 07:34

2025-05-28T07:34:17Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:34
Linje 48:		Linje 48:
	[[Kategori:Rovdyr]]		[[Kategori:Rovdyr]]
	[[Kategori:Kryptider]]		[[Kategori:Kryptider]]
			[[Kategori:Heraldikk]]

Oskar Aanmoen på 28. mai 2025 kl. 07:33

2025-05-28T07:33:05Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:33
Linje 37:		Linje 37:
	Selv i Biskop Eystein sitt biskop-segl finner vi linnormen. Han er særlig kjent for Biskop Eysteins jordebok, en fortegnelse over kirkens eiendommer på Østlandet og da også Solør. I hans segl er linnormen representert ved at den blir spiddet i hjel av St. Margareta. Vi kan tydelig se at det er en linnorm og ikke en drage da den har to og ikke fire bein.		Selv i Biskop Eystein sitt biskop-segl finner vi linnormen. Han er særlig kjent for Biskop Eysteins jordebok, en fortegnelse over kirkens eiendommer på Østlandet og da også Solør. I hans segl er linnormen representert ved at den blir spiddet i hjel av St. Margareta. Vi kan tydelig se at det er en linnorm og ikke en drage da den har to og ikke fire bein.

	Den norske slekten Bagge bruker til dags dato en rød linnorm på blå bakgrunn som sitt våpenskjold.		Den norske [[Bagge-slekten på Eiker\|slekten Bagge]] bruker til dags dato en rød linnorm på blå bakgrunn som sitt våpenskjold.

	==Kilder==		==Kilder==

Oskar Aanmoen på 28. mai 2025 kl. 07:31

2025-05-28T07:31:29Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:31
Linje 21:		Linje 21:

	Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.		Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.

			===Finnskogen===
			På 1940-tallet samlet Olaf Erling Lunde sagn om buormer og linnormer i Norge. Fortsatt da husket mange sagn om linnormen, men som Lunde påpeker er det best kjent av de eldste og en sagn-tradisjon som alt da var nesten utdødd. Han gjengir noen sagn fra [[Finnskogen]] om linnormen. Der ble det sagt at de lokale linnormene kunne bli et sted mellom 30 og 40 meter lange. Den største linnormen som skal ha blitt drept på Finnskogen var så stor at folket måtte kjøre vekk 60 lass for å bli kvitt hele ormen. En gang tre karer var å jaktet på Finnskogen kom de overaskende på en linnorm.

			Den så ikke gubbene og den var så stygg og skummel at ingen turte å skyte på den. Denne ormen er beskrevet som brun, med hode så stor som til en hest og den skal ha vært ti-tolv alen lang, altså 6,2-7,4 meter. Mennene stod stive av skrekk og så linnormen dra seg gjennom skogen. På Finnskogen var gjerne sagnet av linnormene bosatte seg nær folk for å spise de som gikk seg vill i skogen. Et annet sagn fra Finnskogen forteller om en gang folket der klarte å drepe linnormen ved å kaste en brennende fillerye på den.

	==Farge==		==Farge==
Linje 36:		Linje 41:
	==Kilder==		==Kilder==
	* Aanmoen, Oskar. (2022). Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Åsnes: Hof Historielag. ISBN 9798796726921.		* Aanmoen, Oskar. (2022). Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Åsnes: Hof Historielag. ISBN 9798796726921.
			* Straume, Jakob. (1955). Kristenliv på Opplandene. Bergen: Aslunde & co.
	* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.		* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.
	* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.		* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.

Oskar Aanmoen på 28. mai 2025 kl. 07:30

2025-05-28T07:30:03Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. mai 2025 kl. 07:30
Linje 21:		Linje 21:

	Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.		Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.

			==Farge==
			I Østerdalen sier noen sagn fra 1700/1800-tallet at linnormen også kunne ha en blå farge. Dette er eksepsjonelt i og med at man i historien fra Solør på 1100-tallet også nevner dragen som blå. Her sies det også at linnormen bosatte seg ganske nærme folke og gjerne små vann og elver. Disse sagnene forveksles derfor i Østerdalen med «vassorm», men disse kan ikke fly, det kan linnormen og dragene.

			Fargen blå var dessuten å regne som en meget kostbar og lukrativ farge. Den var dyr å fremstille og symboliserte det sjeldne og dyre i datidens Norge, som i århundrene både før og etter. I Nord-Europa brukte man blomsten veide for å kunne farge stoff blått. Noen århundrer senere fant man flere steder i Sverige hele felt som kun dyrket frem blomsten slik at man skulle ha nok fargestoff til de klassiske svenske blå uniformene.

			==Heraldikk==
			Linnormen er en skapning vi finner igjen i flere kristne kilder i Norge omkring tiden før reformasjonen, blant annet finner vi den igjen i flere geistlige segl. Prest Arne Halvardsson i Hobbøl hadde en linnorm i sitt segl, det samme hadde prestene Gudmund Berdersson, Lodin Ormsson i Aker, Botol Torgeirsson i Hissingen, Bård Brynjorsson i Asker og Olav Tosteinsson i Solum.

			Selv i Biskop Eystein sitt biskop-segl finner vi linnormen. Han er særlig kjent for Biskop Eysteins jordebok, en fortegnelse over kirkens eiendommer på Østlandet og da også Solør. I hans segl er linnormen representert ved at den blir spiddet i hjel av St. Margareta. Vi kan tydelig se at det er en linnorm og ikke en drage da den har to og ikke fire bein.

			Den norske slekten Bagge bruker til dags dato en rød linnorm på blå bakgrunn som sitt våpenskjold.

	==Kilder==		==Kilder==
			* Aanmoen, Oskar. (2022). Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Åsnes: Hof Historielag. ISBN 9798796726921.
	* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.		* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.
	* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.		* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.

Oskar Aanmoen: Ny side: '''Lindorm''', også skrevet ''lindormr'' eller ''lindworm'', er et mytologisk og folkloristisk vesen som forekommer i germanske og nordiske tradisjoner. Navnet kommer av gammelsvensk ''lindormber'' og gammelnorsk lindormr, som kan oversettes til «orm i lindetre» eller «fleksibel orm». I moderne språkbruk forbindes lindormen vanligvis med en drage- eller slangelignende skapning uten vinger. ==Fremstilling og egenskaper== Lindormen fremstilles ofte som en lang, ormelik…

2025-05-28T07:24:00Z

Ny side: '''Lindorm''', også skrevet ''lindormr'' eller ''lindworm'', er et mytologisk og folkloristisk vesen som forekommer i germanske og nordiske tradisjoner. Navnet kommer av gammelsvensk ''lindormber'' og gammelnorsk lindormr, som kan oversettes til «orm i lindetre» eller «fleksibel orm». I moderne språkbruk forbindes lindormen vanligvis med en drage- eller slangelignende skapning uten vinger. ==Fremstilling og egenskaper== Lindormen fremstilles ofte som en lang, ormelik…

Ny side

'''[[Lindorm]]''', også skrevet ''lindormr'' eller ''lindworm'', er et mytologisk og folkloristisk vesen som forekommer i germanske og nordiske tradisjoner.

Navnet kommer av gammelsvensk ''lindormber'' og gammelnorsk lindormr, som kan oversettes til «orm i lindetre» eller «fleksibel orm».

I moderne språkbruk forbindes lindormen vanligvis med en drage- eller slangelignende skapning uten vinger.

==Fremstilling og egenskaper==
Lindormen fremstilles ofte som en lang, ormeliknende skapning med to ben, men uten vinger, til forskjell fra andre drager i europeisk mytologi. Den er gjerne dekket av skjell og har et fryktinngytende utseende, ofte med horn, tenner og klør. I enkelte tradisjoner er lindormen vokter av skatter eller hemmeligheter, mens den i andre fungerer som et onde som må bekjempes av en helt.

Lindormen representerer ofte en prøvelse eller et hinder i heltefortellinger. I norrøn mytologi og sagaer, slik som i Volsungesaga, dukker lignende dragevesener opp, som Fafnir — selv om han teknisk sett er en drage, kan han i enkelte versjoner minne mer om en lindorm. Lindormen er også et symbol på kaos, naturkrefter eller utemmet ondskap, men kan også ha beskyttende eller voktende roller.

==Folketro og lokale sagn==
{{utdypende artikkel|Seljordsormen}}
I norsk, svensk og dansk folketro finnes det mange historier om lindormer som bor i innsjøer, myrer eller dype skoger. Det ble ofte sagt at lindormen kunne forhekse mennesker, og at den hadde helbredende eller giftige egenskaper, avhengig av konteksten. Et kjent motiv er at en lindorm må bekjempes av en modig helt for å redde en jomfru eller vinne rikdom og ære.

Lindormen har beholdt en viss populærkulturell tilstedeværelse, særlig i fantasy-litteratur, rollespill og dataspill, der den ofte inngår som en type drage. I heraldikk og symbolbruk kan lindormen fortsatt forekomme, spesielt i Skandinavia, der den kan symbolisere styrke og årvåkenhet.

Et av Norges mest kjente lindorm-sagn kommer fra Seljord i Telemark, hvor det ifølge folketroen lever et stort sjøuhyre i Seljordsvatnet, ofte kalt Seljordsormen. Selv om den i nyere tid er blitt omtalt som en sjøorm, har beskrivelser av den mange likhetstrekk med lindormen: lang og ormeliknende, med pukler som bryter vannflaten. Det har vært mange observasjoner gjennom årene, og sjøormen er blitt et lokalt symbol.

Et gammelt sagn fra området rundt Slottsfjellet i Tønsberg forteller om en lindorm som voktet en skjult skatt i fjellet. Den kom frem på bestemte netter og krøp rundt tårnruinene. En lokal bonde skal ha forsøkt å finne skatten, men ble forhekset av ormblikket og måtte vende tomhendt hjem. Skatten sies å fortsatt være bevoktet av ormen.

Fra Hadeland finnes det et sagn om en lindorm som skal ha holdt til i en hule i nærheten av Randsfjorden. Ifølge sagnene skal den ha terrorisert dyrene i området og slukt sauer og geiter. Først da en smed laget et spyd med en spiss av stål og kobber, klarte man å drepe lindormen.

==Kilder==
* Kvideland, Reimund & Sehmsdorf, Henning K. (red.): Scandinavian Folk Belief and Legend. University of Minnesota Press, 1988.
* Simek, Rudolf: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer, 2007.
* Bugge, Sophus: Norrøne Skrifter og Sagn.

[[Kategori:Rovdyr]]
[[Kategori:Kryptider]]