Lokalhistorie - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: formatering

2024-06-13T08:28:01Z

formatering

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T14:05:28Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 14:05
Linje 80:		Linje 80:

	{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}		{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}
			{{Klasserommet}}
			{{Bm}}
	[[Kategori:Historiefaget]]		[[Kategori:Historiefaget]]
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	~~{{Klasserommet}}~~

Cnyborgbot: Robot: Endrer mal: Bokhylla

2024-03-07T10:26:31Z

Robot: Endrer mal: Bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 7. mar. 2024 kl. 10:26
Linje 76:		Linje 76:

	==Litteratur==		==Litteratur==
	* Sandal, Per: ''Lokalhistorie'', Landbruksforlaget (1983).{{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2007081404011}}		* Sandal, Per: ''Lokalhistorie'', Landbruksforlaget (1983).{{Nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007081404011}}
	* Sandnes, Jørn: ''Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene'', Universitetsforlaget (1983).{{~~bokhylla~~\|NBN:no-nb_digibok_2008060400191}}		* Sandnes, Jørn: ''Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene'', Universitetsforlaget (1983).{{Nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008060400191}}

	{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}		{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}

Cnyborg på 22. mai 2023 kl. 10:40

2023-05-22T10:40:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 22. mai 2023 kl. 10:40
Linje 80:		Linje 80:

	{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}		{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}
			[[Kategori:Historiefaget]]
	[[Kategori:~~Historie~~]]
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
	{{Klasserommet}}		{{Klasserommet}}

Marianne Wiig: mal

2020-01-14T15:18:36Z

mal

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. jan. 2020 kl. 15:18
Linje 83:		Linje 83:
	[[Kategori:Historie]]		[[Kategori:Historie]]
	[[Kategori:Metode]]		[[Kategori:Metode]]
			{{Klasserommet}}

Arnfinn Kjelland: /* Litteratur */ lenke bokhylla

2019-01-18T13:06:12Z

Litteratur: lenke bokhylla

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 18. jan. 2019 kl. 13:06
Linje 76:		Linje 76:

	==Litteratur==		==Litteratur==
	* Sandal, Per: ''Lokalhistorie'', Landbruksforlaget (1983).		* Sandal, Per: ''Lokalhistorie'', Landbruksforlaget (1983).{{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2007081404011}}
	* Sandnes, Jørn: ''Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene'', Universitetsforlaget (1983).		* Sandnes, Jørn: ''Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene'', Universitetsforlaget (1983).{{bokhylla\|NBN:no-nb_digibok_2008060400191}}

	{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}		{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}

Jobr: Jobr flyttet siden Metode:Lokalhistorie til Lokalhistorie uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode

2016-06-23T14:54:30Z

Jobr flyttet siden Metode:Lokalhistorie til Lokalhistorie uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode

← Eldre sideversjon

Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 14:54

Jobr på 23. jun. 2016 kl. 14:54

2016-06-23T14:54:19Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 23. jun. 2016 kl. 14:54
Linje 82:		Linje 82:

	[[Kategori:Historie]]		[[Kategori:Historie]]
			[[Kategori:Metode]]

Cnyborg: kategorirydding

2015-08-14T08:02:24Z

kategorirydding

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 14. aug. 2015 kl. 08:02
Linje 81:		Linje 81:
	{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}		{{DEFAULTSORT:LOKALHISTORIE}}

	[[Kategori:~~Metode~~]]		[[Kategori:Historie]]

Ola Alsvik: Slettet tekst som kan misforstås derhen at NLI i dag har et avrundet og endegyldig svar på hva lokalhistorie er.

2013-09-26T10:43:38Z

Slettet tekst som kan misforstås derhen at NLI i dag har et avrundet og endegyldig svar på hva lokalhistorie er.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. sep. 2013 kl. 10:43
Linje 55:		Linje 55:
	Noen deltakere i debatten har ønsket å trekke en grense mellom lokalhistorie og mer typiske forskningsbaserte tilnærmingene til lokale samfunnsforhold i fortida – omtrent på linje med den engelskspråklige distinksjonen mellom ”Local History” på den ene siden og ”History Localized” på den annen. Kjell Haarstad var tilhenger av denne mer moderat åpne forståelsen, der man la vekt på å opprettholde en grense vis à vis punktundersøkelsene (i tråd med Jørn Sandnes), men samtidig markere at det var uten betydning hvem som hadde tatt initiativ til undersøkelsen, om den var skrevet av en lokal forfatter eller ikke, om den var bygd på emosjonalitet eller identitetsfølelse (i tråd med Kåre Lunden). Haarstads mer moderat åpne definisjon var: ”Lokalhistorie er historie om lokale samfunn – av størrelsesorden fra gård til landsdel – der menneskene føler et visst fellesskap og samhørighet, og der framstillingen er vendt i første rekke mot lokalsamfunnets medlemmer.”		Noen deltakere i debatten har ønsket å trekke en grense mellom lokalhistorie og mer typiske forskningsbaserte tilnærmingene til lokale samfunnsforhold i fortida – omtrent på linje med den engelskspråklige distinksjonen mellom ”Local History” på den ene siden og ”History Localized” på den annen. Kjell Haarstad var tilhenger av denne mer moderat åpne forståelsen, der man la vekt på å opprettholde en grense vis à vis punktundersøkelsene (i tråd med Jørn Sandnes), men samtidig markere at det var uten betydning hvem som hadde tatt initiativ til undersøkelsen, om den var skrevet av en lokal forfatter eller ikke, om den var bygd på emosjonalitet eller identitetsfølelse (i tråd med Kåre Lunden). Haarstads mer moderat åpne definisjon var: ”Lokalhistorie er historie om lokale samfunn – av størrelsesorden fra gård til landsdel – der menneskene føler et visst fellesskap og samhørighet, og der framstillingen er vendt i første rekke mot lokalsamfunnets medlemmer.”

	Andre argumenterte, mer i tråd med Kåre Lundens forståelse, for en helt åpen lokalhistorie, der kriteriene om historisk forankring og stedsforankring – var de eneste som fortsatt var relevante. Dagfinn Slettan slo rett og slett fast at lokalhistorie var alle forskningsarbeider ”som er lokalt og regionalt avgrensa”. Dermed inkluderte han også arbeider som var skrevet på basis av forskningsprosjekter som hadde helt generelle problemstillinger som utgangspunkt. Ingar Kaldal – som også har skrevet om lokalhistoriebegrepet i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie – er helt på linje med Slettan, når han kort og godt slår fast at ”lokalhistorie er forsking og formidling om historiske prosessar i lokale kontekstar.”		Andre argumenterte, mer i tråd med Kåre Lundens forståelse, for en helt åpen lokalhistorie, der kriteriene om historisk forankring og stedsforankring – var de eneste som fortsatt var relevante. Dagfinn Slettan slo rett og slett fast at lokalhistorie var alle forskningsarbeider ”som er lokalt og regionalt avgrensa”. Dermed inkluderte han også arbeider som var skrevet på basis av forskningsprosjekter som hadde helt generelle problemstillinger som utgangspunkt. Ingar Kaldal – som også har skrevet om lokalhistoriebegrepet i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie – er helt på linje med Slettan, når han kort og godt slår fast at ”lokalhistorie er forsking og formidling om historiske prosessar i lokale kontekstar.”

	Den vide lokalhistoriedefinisjonen er nok framherskende i dag. Norsk lokalhistorisk institutt har gått helt bort fra den trange definisjonen som instituttet støttet seg på før årtusenskiftet. Vårt aktuelle lokalhistoriebegrep ligger på linje med den inkluderende definisjonen som Aud Mikkelsen Tretvik har foreslått: ”Lokalhistorie handlar (…) om lokalt avgrensa studiar av menneske i samfunn sett i tidsperspektiv.”

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. jun. 2024 kl. 08:28
Linje 1:		Linje 1:
	'''Lokalhistorie''' er en disiplin innen faget historie. Den kommer til uttrykk gjennom ulike [[Hjelp:Sjanger\|sjangere]]. Når det kommer til spørsmål om hvordan lokalhistorie avgrenses fra historie for øvrig og hva som kjennetegner lokalhistorie, er det vanskelig å gi et presist svar. De prinsippene som lokalhistorisk forskning utføres etter, [[Hjelp:Metode\|metodene]], og måten en danner [[Hjelp:Teori\|teori]]er på, skiller seg ikke vesentlig fra metoder og teoridannelse i historiefaget generelt. [[Hjelp:Hjelpedisiplin\|Hjelpedisipliner]] og støttefag er også i hovedsak felles for lokalhistorie og historie.		'''Lokalhistorie''' er en disiplin innen faget historie. Den kommer til uttrykk gjennom ulike [[Hjelp:Sjanger\|sjangere]]. Når det kommer til spørsmål om hvordan lokalhistorie avgrenses fra historie for øvrig og hva som kjennetegner lokalhistorie, er det vanskelig å gi et presist svar. De prinsippene som lokalhistorisk forskning utføres etter, [[Hjelp:Metode\|metodene]], og måten en danner [[Hjelp:Teori\|teori]]er på, skiller seg ikke vesentlig fra metoder og teoridannelse i historiefaget generelt. [[Hjelp:Hjelpedisiplin\|Hjelpedisipliner]] og støttefag er også i hovedsak felles for lokalhistorie og historie.


	==Hva er lokalhistorie?==		==Hva er lokalhistorie?==
Linje 27:		Linje 26:

	Spørsmålet om hva lokalhistorie er – eller hvordan vi skal definere og avgrense disiplinen lokalhistorie fra andre historiske disipliner – har først og fremst vært gjenstand for debatt i de siste 30 til 40 åra. Da den moderne lokalhistoria oppsto på begynnelsen av 1900-tallet, var det gjerne to store historiefaglige oppgaver den ble tilskrevet: For det første skulle lokalhistoria utforske det lokale samfunnet i seg sjøl, det vil si beskrive og forklare den historiske utviklinga til hver enkelt bygd eller by i Norge. For det andre hadde lokalhistoria en viktig rikshistorisk oppgave, som leverandør av empiriske enkeltstudier til den store nasjonale syntesen eller helhetsframstillinga av norsk historie. Disse to dimensjonene hadde imidlertid forskjellig vekt. Den første oppgaven var viktigst. Den lokalhistoriske forskningen skulle primært være forskning om og for lokalbefolkningen. Både by- og bygdeboka henvendte seg i første rekke til innbyggerne i byen eller bygda. Den rikshistoriske oppgaven var sekundær, men på ingen måte uviktig: Lokalhistoria var et ledd i den norske nasjonsbygginga, som Ola Svein Stugu har uttrykt det.		Spørsmålet om hva lokalhistorie er – eller hvordan vi skal definere og avgrense disiplinen lokalhistorie fra andre historiske disipliner – har først og fremst vært gjenstand for debatt i de siste 30 til 40 åra. Da den moderne lokalhistoria oppsto på begynnelsen av 1900-tallet, var det gjerne to store historiefaglige oppgaver den ble tilskrevet: For det første skulle lokalhistoria utforske det lokale samfunnet i seg sjøl, det vil si beskrive og forklare den historiske utviklinga til hver enkelt bygd eller by i Norge. For det andre hadde lokalhistoria en viktig rikshistorisk oppgave, som leverandør av empiriske enkeltstudier til den store nasjonale syntesen eller helhetsframstillinga av norsk historie. Disse to dimensjonene hadde imidlertid forskjellig vekt. Den første oppgaven var viktigst. Den lokalhistoriske forskningen skulle primært være forskning om og for lokalbefolkningen. Både by- og bygdeboka henvendte seg i første rekke til innbyggerne i byen eller bygda. Den rikshistoriske oppgaven var sekundær, men på ingen måte uviktig: Lokalhistoria var et ledd i den norske nasjonsbygginga, som Ola Svein Stugu har uttrykt det.


	==Den nye sosialhistoria – behov for definisjon==		==Den nye sosialhistoria – behov for definisjon==

	Forholdet mellom den lokale og den nasjonale dimensjonen i lokalhistorisk forskning var lenge uproblematisk. På mange måter var det først i løpet av 1960- og 1970-åra at det oppsto et behov for å definere eller avgrense lokalhistoria nærmere. Årsakene til dette lå på flere plan. Én viktig forklaring lå i utviklinga av historiefaget. En annen forklaring var det vi kan kalle profesjonaliseringen av lokalhistoria som fag. På slutten av 1960-tallet vokste det fram en ny retning innenfor den sosialhistoriske forskningen, som la vekt på å synliggjøre forsømte grupper i samfunnet. Historikerne Sivert Langholm og Edvard Bull var de fremst eksponentene for den nye retningen i norsk historisk forskning. Parolen var å snu det historiske hovedperspektivet. I stedet for å se samfunnet ovenfra, ønsket Langholm og Bull å betrakte det nedenfra. Framfor å studere samfunnet fra sentrum, ville Langholm og Bull betrakte det fra periferien. Denne endringen i perspektiv gjorde at det lokale samfunnets historie ble interessant på en ny måte – nemlig i form av punktundersøkelser, eller undersøkelser på lokalt nivå av allment formulerte problemstillinger.		Forholdet mellom den lokale og den nasjonale dimensjonen i lokalhistorisk forskning var lenge uproblematisk. På mange måter var det først i løpet av 1960- og 1970-åra at det oppsto et behov for å definere eller avgrense lokalhistoria nærmere. Årsakene til dette lå på flere plan. Én viktig forklaring lå i utviklinga av historiefaget. En annen forklaring var det vi kan kalle profesjonaliseringen av lokalhistoria som fag. På slutten av 1960-tallet vokste det fram en ny retning innenfor den sosialhistoriske forskningen, som la vekt på å synliggjøre forsømte grupper i samfunnet. Historikerne Sivert Langholm og Edvard Bull var de fremst eksponentene for den nye retningen i norsk historisk forskning. Parolen var å snu det historiske hovedperspektivet. I stedet for å se samfunnet ovenfra, ønsket Langholm og Bull å betrakte det nedenfra. Framfor å studere samfunnet fra sentrum, ville Langholm og Bull betrakte det fra periferien. Denne endringen i perspektiv gjorde at det lokale samfunnets historie ble interessant på en ny måte – nemlig i form av punktundersøkelser, eller undersøkelser på lokalt nivå av allment formulerte problemstillinger.


	==Lokalhistorie på lokalsamfunnets premisser==		==Lokalhistorie på lokalsamfunnets premisser==

	I forlengelsen av den nye sosialhistorien oppsto et behov for å trekke et skille mellom på den ene siden undersøkelser på lokalt nivå og på den annen side lokalhistorie – eller mellom lokale undersøkelser som var begrunnet i profesjonelle historikerinteresser og lokale undersøkelser som var motivert ut fra lokale aktørers kunnskapsbehov. Historikeren Jørn Sandnes tok nettopp utgangspunkt i spenningene mellom ulike interesser da han i 1973 formulerte følgende definisjon av lokalhistorie: ”Lokalhistorie er arbeid med historien til et lokalsamfunn på lokalsamfunnets egne premisser.” Med dette uttrykket tenkte Sandnes først og fremst på tre forhold, for det ene at arbeidet var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, for det andre at det var satt i gang av lokalsamfunnet eller av personer som hadde sin identitet der, og for det tredje at arbeidet var kjennetegnet av det Sandnes kalte lokalhistorisk metode, det vil si av en metode preget av ”individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.”		I forlengelsen av den nye sosialhistorien oppsto et behov for å trekke et skille mellom på den ene siden undersøkelser på lokalt nivå og på den annen side lokalhistorie – eller mellom lokale undersøkelser som var begrunnet i profesjonelle historikerinteresser og lokale undersøkelser som var motivert ut fra lokale aktørers kunnskapsbehov. Historikeren Jørn Sandnes tok nettopp utgangspunkt i spenningene mellom ulike interesser da han i 1973 formulerte følgende definisjon av lokalhistorie: ”Lokalhistorie er arbeid med historien til et lokalsamfunn på lokalsamfunnets egne premisser.” Med dette uttrykket tenkte Sandnes først og fremst på tre forhold, for det ene at arbeidet var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, for det andre at det var satt i gang av lokalsamfunnet eller av personer som hadde sin identitet der, og for det tredje at arbeidet var kjennetegnet av det Sandnes kalte lokalhistorisk metode, det vil si av en metode preget av ”individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.”


	==”Ekte” og ”uekte” lokalhistorie==		==”Ekte” og ”uekte” lokalhistorie==

	Sandnes’ definisjon skapte stor debatt, og debatten ble ekstra intens fordi definisjonen berørte de spente strengene mellom såkalte amatører på den ene siden og profesjonelle historikere på den annen, eller mellom lokalhistorie som folkebevegelse og lokalhistorie som fagfelt. Det vokste fram et skille mellom ”ekte” og ”uekte” lokalhistorie, der den ekte lokalhistorien ble tillagt en rekke egenskaper som for eksempel at initiativet kom fra lokalsamfunnet, at lokalhistoria var vokst fram nedenfra og hadde rot i lokalsamfunnet, at den var grunnlagt på emosjonelt engasjement eller opplevelse av identitet med det lokale samfunnet, at den var skrevet på basis av temaer, språk og formidlingsformer som lokalbefolkningen opplevde at var meningsfylte for dem. Et slags klimaks langs denne utviklingslinjen representerte NLIs definisjon av lokalhistorie fra annen halvdel av 1990-åra, der lokalhistoria ble avgrenset til å være studier ”av fortidige lokalsamfunn, der lokalsamfunnet både er initiativtaker til studiet, gjenstand for undersøkelsen og i siste instans mottaker for det ferdige produktet.”		Sandnes’ definisjon skapte stor debatt, og debatten ble ekstra intens fordi definisjonen berørte de spente strengene mellom såkalte amatører på den ene siden og profesjonelle historikere på den annen, eller mellom lokalhistorie som folkebevegelse og lokalhistorie som fagfelt. Det vokste fram et skille mellom ”ekte” og ”uekte” lokalhistorie, der den ekte lokalhistorien ble tillagt en rekke egenskaper som for eksempel at initiativet kom fra lokalsamfunnet, at lokalhistoria var vokst fram nedenfra og hadde rot i lokalsamfunnet, at den var grunnlagt på emosjonelt engasjement eller opplevelse av identitet med det lokale samfunnet, at den var skrevet på basis av temaer, språk og formidlingsformer som lokalbefolkningen opplevde at var meningsfylte for dem. Et slags klimaks langs denne utviklingslinjen representerte NLIs definisjon av lokalhistorie fra annen halvdel av 1990-åra, der lokalhistoria ble avgrenset til å være studier ”av fortidige lokalsamfunn, der lokalsamfunnet både er initiativtaker til studiet, gjenstand for undersøkelsen og i siste instans mottaker for det ferdige produktet.”


	==1990-åra: Mot en åpnere lokalhistorie==		==1990-åra: Mot en åpnere lokalhistorie==

	Denne trange definisjonen av ”ekte” lokalhistorie – som nærmest rendyrket lokalhistorien som et indre, lukket kretsløp mellom forfatter, lokalsamfunn og lesere – ble imidlertid gjenstand for økende kritikk. Allerede på begynnelsen av 1980-åra argumenterte Kåre Lunden for en prinsipielt åpen lokalhistorie, der ”ingen grep er forbodne”, og der valget av problemstillinger og temaer ikke bestemmes av lokalsamfunnet, men står i sammenheng med relevante faghistoriske diskusjoner. Lundens posisjon fikk stadig sterkere tilslutning i løpet av 1980- og 90-åra. En viktig faktor i denne sammenheng var at lokalhistoria fikk innpass ved universiteter og høgskoler. Lokalhistoria åpnet seg som et kunnskapsfelt for den akademiske historieforskningen. En undersøkelse som Dagfinn Slettan gjennomførte i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie i 1995, viste at omkring halvparten av alle hovedoppgaver i historie levert ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø falt innenfor kategorien lokal- eller regionalhistorie. En annen viktig faktor var at det vokste fram en litteratur som tok for seg større geografiske områder – områder som fylke, region eller landsdel – enheter som var som større enn den tradisjonelle lokalhistorias enheter, men ellers lignet lokalhistorien både i form og innhold. Det virket kunstig å skille denne typen forskning og formidling fra lokalhistoria, men samtidig problematisk å relatere den til flere av de faktorene som hadde kvalifisert såkalt ”ekte” lokalhistorie.		Denne trange definisjonen av ”ekte” lokalhistorie – som nærmest rendyrket lokalhistorien som et indre, lukket kretsløp mellom forfatter, lokalsamfunn og lesere – ble imidlertid gjenstand for økende kritikk. Allerede på begynnelsen av 1980-åra argumenterte Kåre Lunden for en prinsipielt åpen lokalhistorie, der ”ingen grep er forbodne”, og der valget av problemstillinger og temaer ikke bestemmes av lokalsamfunnet, men står i sammenheng med relevante faghistoriske diskusjoner. Lundens posisjon fikk stadig sterkere tilslutning i løpet av 1980- og 90-åra. En viktig faktor i denne sammenheng var at lokalhistoria fikk innpass ved universiteter og høgskoler. Lokalhistoria åpnet seg som et kunnskapsfelt for den akademiske historieforskningen. En undersøkelse som Dagfinn Slettan gjennomførte i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie i 1995, viste at omkring halvparten av alle hovedoppgaver i historie levert ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø falt innenfor kategorien lokal- eller regionalhistorie. En annen viktig faktor var at det vokste fram en litteratur som tok for seg større geografiske områder – områder som fylke, region eller landsdel – enheter som var som større enn den tradisjonelle lokalhistorias enheter, men ellers lignet lokalhistorien både i form og innhold. Det virket kunstig å skille denne typen forskning og formidling fra lokalhistoria, men samtidig problematisk å relatere den til flere av de faktorene som hadde kvalifisert såkalt ”ekte” lokalhistorie.


	==Dagens definisjonspraksis==		==Dagens definisjonspraksis==
Linje 56:		Linje 50:

	Andre argumenterte, mer i tråd med Kåre Lundens forståelse, for en helt åpen lokalhistorie, der kriteriene om historisk forankring og stedsforankring – var de eneste som fortsatt var relevante. Dagfinn Slettan slo rett og slett fast at lokalhistorie var alle forskningsarbeider ”som er lokalt og regionalt avgrensa”. Dermed inkluderte han også arbeider som var skrevet på basis av forskningsprosjekter som hadde helt generelle problemstillinger som utgangspunkt. Ingar Kaldal – som også har skrevet om lokalhistoriebegrepet i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie – er helt på linje med Slettan, når han kort og godt slår fast at ”lokalhistorie er forsking og formidling om historiske prosessar i lokale kontekstar.”		Andre argumenterte, mer i tråd med Kåre Lundens forståelse, for en helt åpen lokalhistorie, der kriteriene om historisk forankring og stedsforankring – var de eneste som fortsatt var relevante. Dagfinn Slettan slo rett og slett fast at lokalhistorie var alle forskningsarbeider ”som er lokalt og regionalt avgrensa”. Dermed inkluderte han også arbeider som var skrevet på basis av forskningsprosjekter som hadde helt generelle problemstillinger som utgangspunkt. Ingar Kaldal – som også har skrevet om lokalhistoriebegrepet i forbindelse med 75-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie – er helt på linje med Slettan, når han kort og godt slår fast at ”lokalhistorie er forsking og formidling om historiske prosessar i lokale kontekstar.”


	==Hvorfor lokalhistorie?==		==Hvorfor lokalhistorie?==