Magnus VII Eiriksson - Sideversjonshistorikk

PaulVIF på 13. mai 2026 kl. 09:07

2026-05-13T09:07:52Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mai 2026 kl. 09:07
Linje 29:		Linje 29:
	I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].		I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].

	Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|~~Borgeryssel~~]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.		Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgersyssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.

	I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var Magnus mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på [[Tunsberghus]] sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.		I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var Magnus mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på [[Tunsberghus]] sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.
Linje 37:		Linje 37:
	For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter [[Margrete I\|Margrete]] i [[1359]]. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i [[1360]] allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i [[1362]] valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.		For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter [[Margrete I\|Margrete]] i [[1359]]. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i [[1360]] allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i [[1362]] valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.

	I [[1364]] ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av ~~Mecklennburgs~~ sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i [[1365]] havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august [[1371]]. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte [[Värmland]], [[Dalsland]] og deler av [[Västgötaland]].		I [[1364]] ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av Mecklenburgs sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i [[1365]] havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august [[1371]]. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte [[Värmland]], [[Dalsland]] og deler av [[Västgötaland]].

	Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]], under en seilas fra [[Bergen]] til [[Østlandet]]. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] i Oslo, men dette er usikkert.		Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]], under en seilas fra [[Bergen]] til [[Østlandet]]. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] i Oslo, men dette er usikkert.

PaulVIF på 11. mai 2026 kl. 13:24

2026-05-11T13:24:02Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 13:24
Linje 25:		Linje 25:
	Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.		Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.

	Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling Vidkunnsson (1292–1355)\|Erling Vidkunnsson]] (1292–1355), den avgåtte [[drottsete]]n. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[~~Leksikon:adel~~\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].		Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling Vidkunnsson (1292–1355)\|Erling Vidkunnsson]] (1292–1355), den avgåtte [[drottsete]]n og blant andre [[Havtoressønnene]]. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[Adel\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]], ledet av [[Sigurd Havtoresson]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].

	I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].		I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].
Linje 31:		Linje 31:
	Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgeryssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.		Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgeryssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.

	I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var ~~han~~ mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på Tunsberghus sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.		I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var Magnus mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på [[Tunsberghus]] sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.

	I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt [[1350]], regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med [[Birgitta av Vadstena]], som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (''den kjælne'') i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I [[1356]] utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.		I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt [[1350]], regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med [[Birgitta av Vadstena]], som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (''den kjælne'') i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I [[1356]] utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.

PaulVIF på 4. mai 2026 kl. 14:38

2026-05-04T14:38:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mai 2026 kl. 14:38
Linje 31:		Linje 31:
	Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgeryssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.		Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgeryssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.

	I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson]] som drottsete fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var han mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på Tunsberghus sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.		I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var han mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på Tunsberghus sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.

	I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt [[1350]], regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med [[Birgitta av Vadstena]], som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (''den kjælne'') i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I [[1356]] utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.		I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt [[1350]], regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med [[Birgitta av Vadstena]], som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (''den kjælne'') i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I [[1356]] utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.

PaulVIF på 4. mai 2026 kl. 08:18

2026-05-04T08:18:31Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mai 2026 kl. 08:18
Linje 25:		Linje 25:
	Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.		Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.

	Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling ~~Vidkunnson~~]], den avgåtte [[drottsete]]n. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[Leksikon:adel\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].		Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling Vidkunnsson (1292–1355)\|Erling Vidkunnsson]] (1292–1355), den avgåtte [[drottsete]]n. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[Leksikon:adel\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].

	I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].		I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].

Cnyborg på 28. okt. 2025 kl. 12:54

2025-10-28T12:54:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. okt. 2025 kl. 12:54
Linje 17:		Linje 17:
	\| barn = Erik Magnusson av Sverige <br/>[[Håkon VI Magnusson]]<br/>Ant. tre døtre		\| barn = Erik Magnusson av Sverige <br/>[[Håkon VI Magnusson]]<br/>Ant. tre døtre
	}}		}}
	'''[[Magnus VII ~~Eirikssson~~]]''' (født [[1316]], druknet [[1. desember]] [[1374]] ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]]) var konge av Norge fra [[1319]] til [[1355]], og av Sverige (som Magnus II) fra 1319 til [[1364]]. Han styrte også Skånelandene i dagens Sverige med kongsnavn fra [[1332]] til [[1360]].		'''[[Magnus VII Eiriksson]]''' (født [[1316]], druknet [[1. desember]] [[1374]] ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]]) var konge av Norge fra [[1319]] til [[1355]], og av Sverige (som Magnus II) fra 1319 til [[1364]]. Han styrte også Skånelandene i dagens Sverige med kongsnavn fra [[1332]] til [[1360]].

	Magnus var sønn av hertug [[Erik Magnusson av Södermanland]] (ca. 1282–1318) og [[Ingebjørg Håkonsdatter]] (1301–1361). Gjennnom moren var han dattersønn av [[Håkon V Magnusson]] og [[Eufemia av Rügen]].		Magnus var sønn av hertug [[Erik Magnusson av Södermanland]] (ca. 1282–1318) og [[Ingebjørg Håkonsdatter]] (1301–1361). Gjennnom moren var han dattersønn av [[Håkon V Magnusson]] og [[Eufemia av Rügen]].

Cnyborg på 28. okt. 2025 kl. 12:54

2025-10-28T12:54:13Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 28. okt. 2025 kl. 12:54
Linje 17:		Linje 17:
	\| barn = Erik Magnusson av Sverige <br/>[[Håkon VI Magnusson]]<br/>Ant. tre døtre		\| barn = Erik Magnusson av Sverige <br/>[[Håkon VI Magnusson]]<br/>Ant. tre døtre
	}}		}}
	'''Magnus VII Eirikssson''' (født [[1316]], druknet [[1. desember]] [[1374]] ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]]) var konge av Norge fra [[1319]] til [[1355]], og av Sverige (som Magnus II) fra 1319 til [[1364]]. Han styrte også Skånelandene i dagens Sverige med kongsnavn fra [[1332]] til [[1360]].		'''[[Magnus VII Eirikssson]]''' (født [[1316]], druknet [[1. desember]] [[1374]] ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]]) var konge av Norge fra [[1319]] til [[1355]], og av Sverige (som Magnus II) fra 1319 til [[1364]]. Han styrte også Skånelandene i dagens Sverige med kongsnavn fra [[1332]] til [[1360]].

	Magnus var sønn av hertug [[Erik Magnusson av Södermanland]] (ca. 1282–1318) og [[Ingebjørg Håkonsdatter]] (1301–1361). Gjennnom moren var han dattersønn av [[Håkon V Magnusson]] og [[Eufemia av Rügen]].		Magnus var sønn av hertug [[Erik Magnusson av Södermanland]] (ca. 1282–1318) og [[Ingebjørg Håkonsdatter]] (1301–1361). Gjennnom moren var han dattersønn av [[Håkon V Magnusson]] og [[Eufemia av Rügen]].

Cnyborg på 27. mar. 2024 kl. 10:42

2024-03-27T10:42:30Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 27. mar. 2024 kl. 10:42
Linje 56:		Linje 56:
	{{bm}}		{{bm}}
	{{sh}}		{{sh}}
			{{DEFAULTSORT:Magnus 7}}

Marthe Glad: Bjørn Bandlien skrev en tekst om sodomianklager i avisa - lurt å få det inn. Setter SH som en påminnelse.

2022-03-10T13:51:28Z

Bjørn Bandlien skrev en tekst om sodomianklager i avisa - lurt å få det inn. Setter SH som en påminnelse.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 10. mar. 2022 kl. 13:51
Linje 55:		Linje 55:
	[[Kategori:Dødsfall på 1300-tallet]]		[[Kategori:Dødsfall på 1300-tallet]]
	{{bm}}		{{bm}}
			{{sh}}

PaulVIF på 1. mar. 2019 kl. 11:14

2019-03-01T11:14:16Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. mar. 2019 kl. 11:14
Linje 37:		Linje 37:
	For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter [[Margrete I\|Margrete]] i [[1359]]. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i [[1360]] allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i [[1362]] valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.		For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter [[Margrete I\|Margrete]] i [[1359]]. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i [[1360]] allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i [[1362]] valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.

	I [[1364]] ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av Mecklennburgs sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i [[1365]] havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august [[1371]]. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte Värmland, Dalsland og deler av Västgötaland.		I [[1364]] ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av Mecklennburgs sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i [[1365]] havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august [[1371]]. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte [[Värmland]], [[Dalsland]] og deler av [[Västgötaland]].

	Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]], under en seilas fra [[Bergen]] til [[Østlandet]]. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] i Oslo, men dette er usikkert.		Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]], under en seilas fra [[Bergen]] til [[Østlandet]]. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] i Oslo, men dette er usikkert.

Kallrustad: videre lesing, Haug

2019-01-31T12:55:41Z

videre lesing, Haug

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. jan. 2019 kl. 12:55
Linje 44:		Linje 44:

	* [http://snl.no/.nbl_biografi/Magnus_7_Eriksson/utdypning Magnus 7 Eriksson] i ''Norsk biografisk leksikon''		* [http://snl.no/.nbl_biografi/Magnus_7_Eriksson/utdypning Magnus 7 Eriksson] i ''Norsk biografisk leksikon''

			== Videre lesing ==

			*[https://www.idunn.no/ht/2018/01/om_magnus_erikssons_kroninger_og_kildene_til_dem Haug, Eldbjørg: «Om Magnus Erikssons kroninger og kildene til dem», i ''Historisk tidsskrift'', 1/2018.]

	[[Kategori:Norges monarker]]		[[Kategori:Norges monarker]]
Linje 50:		Linje 54:
	[[Kategori:Fødsler på 1300-tallet]]		[[Kategori:Fødsler på 1300-tallet]]
	[[Kategori:Dødsfall på 1300-tallet]]		[[Kategori:Dødsfall på 1300-tallet]]
			{{bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 13. mai 2026 kl. 09:07
Linje 29:		Linje 29:
	I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].		I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].

	Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|~~Borgeryssel~~]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.		Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgersyssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.

	I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var Magnus mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på [[Tunsberghus]] sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.		I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var Magnus mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på [[Tunsberghus]] sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.
Linje 37:		Linje 37:
	For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter [[Margrete I\|Margrete]] i [[1359]]. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i [[1360]] allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i [[1362]] valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.		For å stille sterkere i Sverige allierte Magnus seg med kong Valdemar, og forlovet sønnen Håkon med Valdemars datter [[Margrete I\|Margrete]] i [[1359]]. Samme år døde Erik, og Magnus ble igjen enekonge i Sverige. Han brøt da med Valdemar, og inngikk en allianse med Albrekt den store av Mecklenburg. Han forsonte seg også med stormennene, men måtte sende sin yndling Benedikt Algotsson ut av landet. Alliansen med Albrekt holdt ikke, for i [[1360]] allierte Albrekt og Valdemar seg, og Valdemar kunne gjenerobre Skåne. Han tok også Gotland året etter. Forlovelsen med Margrete ble brutt, og i stedet forsøkte man å få Håkon gift med en datter av grev Henrik av Holstein. Magnus satte seg imot dette. Denne motstanden, kombinert med tapet av Sverige, førte til at svenskene i [[1362]] valgte Håkon til svensk konge. Det ble raskt et forlik mellom far og sønn, og de styrte Sverige i fellesskap.

	I [[1364]] ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av ~~Mecklennburgs~~ sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i [[1365]] havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august [[1371]]. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte [[Värmland]], [[Dalsland]] og deler av [[Västgötaland]].		I [[1364]] ble så både Magnus og Håkon avsatt i Sverige, til fordel for Albrekt den store av Mecklenburgs sønn, som også het Albrekt. Valdemar var igjen et godt parti, og Håkon ble gift med Margrete. Magnus forsøkte å kjempe for det svenske riket, men etter nederlag i slaget ved Gata i [[1365]] havnet han i fangenskap hos Albrekt den yngre. Det ser ut til at han var i Tunsberg senere samme år, men da mot borgen, og så var han i fangenskap til august [[1371]]. Håkon fikk da forhandlet ham fri mot betaling på 12 000 lødige mark og anerkjennelse av Albrekts tronkrav. Løsesummen ble betalt gjennom en ekstraskatt som ble skrevet ut i Norge. Magnus fikk på sin side beholde inntektene fra Skara stift, men hadde ingen verdslig makt i området. Avtalen ble brutt kort tid etter, og Magnus og Håkon styrte [[Värmland]], [[Dalsland]] og deler av [[Västgötaland]].

	Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]], under en seilas fra [[Bergen]] til [[Østlandet]]. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] i Oslo, men dette er usikkert.		Den 1. desember 1374 grunnstøtte skipet Magnus var om bord i ved [[Lyngholmen]] utenfor [[Bømlafjorden]], under en seilas fra [[Bergen]] til [[Østlandet]]. I hans testamente hadde han bedt om å bli gravlagt i Vadstena kloster, men av politiske årsaker lot dette seg ikke gjøre. Ifølge tradisjonen ble han gravlagt i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] i Oslo, men dette er usikkert.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 11. mai 2026 kl. 13:24
Linje 25:		Linje 25:
	Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.		Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.

	Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling Vidkunnsson (1292–1355)\|Erling Vidkunnsson]] (1292–1355), den avgåtte [[drottsete]]n. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[~~Leksikon:adel~~\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].		Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling Vidkunnsson (1292–1355)\|Erling Vidkunnsson]] (1292–1355), den avgåtte [[drottsete]]n og blant andre [[Havtoressønnene]]. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[Adel\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]], ledet av [[Sigurd Havtoresson]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].

	I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].		I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].
Linje 31:		Linje 31:
	Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgeryssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.		Da Håkon Magnusson ble myndig i [[1355]] tok han over styret av Norge, mens Magnus bare beholdt styringa i [[Tunsberg fehirdsle]] ([[Vestfold]] og [[Skiensyssel]]), [[Borgarsysle\|Borgeryssel]] og [[Båhuslen]] som var dronning Blancas norske [[morgengave]]len og trolig også [[Hålogaland]], [[Jemtland]], [[Herjedalen]] og [[skattlandene]] (i det minste [[Island]]). Inntektene fra disse områdene må ha utgjort en betydelig del av de norske inntektene, så slik sett satt Magnus fortsatt med mye makt i Norge. Han beholdt også i flere år etter at Håkon tok over kontrollen over norsk utenrikspolitikk. Det må nevnes at i [[1349]] rammet [[Svartedauen]] Norge og Sverige, og førte til en økonomisk vanskelig periode, og svikt i mange viktige samfunnsfunksjoner.

	I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var ~~han~~ mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på Tunsberghus sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.		I årene mellom Håkons overtagelse og [[1365]] var Magnus tilsynelatende i Norge bare noen få ganger, og da bare på Båhus. I Magnus' riksdel styrte [[Orm Øysteinsson (1315–1358)\|Orm Øysteinsson]] som [[drottsete]] fram til [[1358]]. Da ble han trolig beskyldt for økonomiske misligheter og illojalitet; uansett om det var disse eller andre anklager ble han henrettet på Magnus' og Håkons ordre. Etter 1365 var Magnus mer i Norge, og bodde da i lengre perioder på [[Tunsberghus]] sammen med dronning Blanca, med flere norske stormenn hos seg. Tunsberghus ble utbedret i denne perioden.

	I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt [[1350]], regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med [[Birgitta av Vadstena]], som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (''den kjælne'') i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I [[1356]] utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.		I Sverige fortsatte Magnus som konge. Han drev der reformvirksomhet, som utarbeidelse av en lands- og bylov rundt [[1350]], regulering av bergverkene og bedring av kommunikasjonene. Han ga også donasjoner til Vadstena kloster. Til tross for dette kom han i konflikt med [[Birgitta av Vadstena]], som kom med beskyldninger om at kongen var homofil. Han fikk på denne tiden tilnavnet «Smek» (''den kjælne'') i Sverige som følge av hennes påstander. Om det lå noe i dem vites ikke; han hadde to sønner og antagelig tre døtre, men kan jo også ha hatt homoseksuelle forbindelser ved siden av. På den annen side kan Birgittas påstander ha vært falske anklager framsatt av grunner som vi nå ikke kjenner. Som i Norge omga han seg ned utvalgte stormenn, og han holdt riksrådet på armlengdes avstand. Ønsket om å kontrollere Skåne fortsatte å være kostbart, og Svartedauen rammet som nevnt ovenfor økonomien, og Magnus forsøkte å bøte på dette ved å skattlegge først det verdslige aristokratiet, og senere også geistligheten. I [[1356]] utløste skattekravene og andre sider ved Magnus' politikk et stormannsopprør, med sønnen Erik som samlingsmerke. Sverige ble delt mellom de to, og Magnus styrte de vestlige delene.

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 4. mai 2026 kl. 08:18
Linje 25:		Linje 25:
	Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.		Kongens mor var en av de som var med i [[formynderregjering]]en, men i [[1322]]/[[1323]] ble hun skjøvet ut i begge land, og stormenn i de to land styrte inntil Magnus ble myndig i [[1331]]/[[1332]]. Det norske [[riksrådet]] gjennomgikk en betydelig utvikling i denne perioden, og ble et klarere definert organ. I [[1335]] giftet han seg med [[Blanca av Namur]] (ca. 1315/1320–1363) på [[Båhus]] eller [[Tunsberghus]]. De fikk i [[1339]] sønnen Erik, og i [[1340]] [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]], som var konge (som Håkon VI) fra [[1343]] til [[1380]]; han ble altså medkonge som treåring. I [[1336]] ble det holdt en felles kroningsseremoni i Stockholm.

	Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling ~~Vidkunnson~~]], den avgåtte [[drottsete]]n. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[Leksikon:adel\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].		Det brøt ut to opprør mot Magnus i [[1330-åra]]. Det første kom rett etter at han ble myndig, og ble ledet av [[Erling Vidkunnsson (1292–1355)\|Erling Vidkunnsson]] (1292–1355), den avgåtte [[drottsete]]n. Dette opprøret hadde antagelig sin bakgrunn i gnisninger blant [[Leksikon:adel\|adelen]] om hvordan riksrådet skulle fungere etter at kongen hadde blitt myndig. Opprøret ble slått ned, og opprørerne underkastet seg kongen. Det andre oppøret kom [[1338]]/[[1339]]. Det hadde sin bakgrunn i en svenskdominert utenrikspolitikk og manglende samarbeid med stormennene. Magnus fokuserte på å sikre svensk herredømme i Skåne og Blekinge, som da var danske områder, etter å ha kjøpt panterettighetene for 34 000 [[Leksikon:Mark kølnsk\|mark kølnsk]] sølv. Norske stormenn fryktet særlig at inntektene fra Norge skulle brukes til å finansiere svensk ekspansjon i danske områder og Østerjøområdet. At Magnus sikret seg bedre kontroll med inntektene blant annet ved å legge Båhus og Tunsberghus direkte under kronen bidro ikke til å svekke slike mistanker. Denne striden endte etter at kongens sønner Erik og Håkon ble født. Det ser ut til at Magnus nå planla en riksdeling, med Erik i Sverige og Håkon i Norge. Håkon fikk som tidligere nevnt kongsnavn i Norge [[1343]], mens Erik ble hyllet som tronarving i Sverige og Skåne. Dette kan ha blidgjort norske stormenn, som så for seg slutten på personalunionen og dermed felles utenrikspolitikk., og en konge som oppholdt seg mer i Norge. I årene fra [[1344]] til [[1350]] var også Magnus mer i Norge enn tidligere. Han delegerte oppgaver til riksrådet, og bygget bro mellom kongemakt og kirke etter de lange og vanskelige konfliktene i [[høymiddelalderen]].

	I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].		I [[1342]] kom Magnus sammen med holsteinerne i krig med kong Valdemar og de tyske kystbyene. Dette var lite heldig med tanke på hans ønske om å sikre herredømmet i Skåne, og for å få de tyske byene på sin side fjernet han tollen på utlendingers eksport i [[1343]]. Kort tid etter dette fornyet han [[Bergen bys privilegium]], og [[Oslo bys privilegium]] ble gitt for første gang. Dermed fikk han både velvilje fra tyskerne, og styrket de norske kjøpmennene i konkurransen med [[Hansaforbundet\|hansaen]].