Merkelovens Tilsynsmann - Sideversjonshistorikk

Marianne Wiig: formatering, ingress

2024-09-11T12:58:53Z

formatering, ingress

Cnyborgbot: Robot: Legger til {{Bm}}

2024-03-12T14:11:14Z

Robot: Legger til {{Bm}}

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 12. mar. 2024 kl. 14:11
Linje 51:		Linje 51:

	Lokalhistoriewiki-artikkelen er en oppdatert gjengivelse av artikkelen ”Merkelovens tilsynsmann”, av Sigurd Rødsten, publisert i [[Arkivmagasinet]] nr. 2/1996.		Lokalhistoriewiki-artikkelen er en oppdatert gjengivelse av artikkelen ”Merkelovens tilsynsmann”, av Sigurd Rødsten, publisert i [[Arkivmagasinet]] nr. 2/1996.
			{{Bm}}

	[[Kategori:Offentlig sektor]]		[[Kategori:Offentlig sektor]]

Cnyborg: Teksterstatting – «Kategori:Offentlig forvaltning» til «Kategori:Offentlig sektor»

2023-04-20T06:33:02Z

Teksterstatting – «Kategori:Offentlig forvaltning» til «Kategori:Offentlig sektor»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 20. apr. 2023 kl. 06:33
Linje 52:		Linje 52:
	Lokalhistoriewiki-artikkelen er en oppdatert gjengivelse av artikkelen ”Merkelovens tilsynsmann”, av Sigurd Rødsten, publisert i [[Arkivmagasinet]] nr. 2/1996.		Lokalhistoriewiki-artikkelen er en oppdatert gjengivelse av artikkelen ”Merkelovens tilsynsmann”, av Sigurd Rødsten, publisert i [[Arkivmagasinet]] nr. 2/1996.

	[[Kategori:Offentlig ~~forvaltning~~]]		[[Kategori:Offentlig sektor]]

Kallrustad: Kategori

2016-05-26T05:51:40Z

Kategori

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 26. mai 2016 kl. 05:51
Linje 51:		Linje 51:

	Lokalhistoriewiki-artikkelen er en oppdatert gjengivelse av artikkelen ”Merkelovens tilsynsmann”, av Sigurd Rødsten, publisert i [[Arkivmagasinet]] nr. 2/1996.		Lokalhistoriewiki-artikkelen er en oppdatert gjengivelse av artikkelen ”Merkelovens tilsynsmann”, av Sigurd Rødsten, publisert i [[Arkivmagasinet]] nr. 2/1996.

			[[Kategori:Offentlig forvaltning]]

Sigurd Rødsten på 25. mai 2016 kl. 09:36

2016-05-25T09:36:12Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2016 kl. 09:36
Linje 28:		Linje 28:
	Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.		Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.

	'''Arkiv''		''Arkiv''

	Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.		Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.

Sigurd Rødsten på 25. mai 2016 kl. 09:04

2016-05-25T09:04:27Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2016 kl. 09:04
Linje 8:		Linje 8:
	Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.		Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.

	''''Lønnet bistilling'''		'''Lønnet bistilling'''

	I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.		I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.
Linje 28:		Linje 28:
	Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.		Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.

	~~'''~~'''Arkiv''''		'''Arkiv''

	Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.		Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.

Sigurd Rødsten på 25. mai 2016 kl. 08:59

2016-05-25T08:59:26Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2016 kl. 08:59
Linje 8:		Linje 8:
	Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.		Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.

	'''''Lønnet bistilling''''		''''Lønnet bistilling'''

	I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.		I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.

Sigurd Rødsten på 25. mai 2016 kl. 08:53

2016-05-25T08:53:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2016 kl. 08:53
Linje 28:		Linje 28:
	Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.		Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.

	''''''Arkiv~~''''''Fet tekst'''''~~''''		''''''Arkiv''''

	Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.		Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.

Sigurd Rødsten på 25. mai 2016 kl. 08:53

2016-05-25T08:53:49Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2016 kl. 08:53
Linje 8:		Linje 8:
	Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.		Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.

	'''''Lønnet bistilling''''~~''''~~		'''''Lønnet bistilling''''

	I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.		I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.

Linje 27:		Linje 28:
	Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.		Den første instruksen for merkelovens tilsynsmann fra 1920, ble revidert i 1974 og senere. Deres hovedoppgave er å motta anmeldelser om registreringspliktige fartøyer og innføre disse i merkeregistret, tildele merker, det vil si sjablonger til påmaling, og utstede merkebrev til eierne. Fra 1950 ble det også pålagt undersøkelsesplikt i forhold til eiernes registreringsplikt. Samtidig ble de på linje med politiet, tollvesenet, havnevesenet og fiskerioppsynet pålagt tilsynet med merkelovens overholdelse. Ifølge den eldste instruksen skulle distriktets fiskeriinspektør innen utgangen av hvert år motta en ajoúrført utskrift av merkeprotokollen for videre sendelse til Fiskeridirektøren. Føringen av de distriktsvise merkeregistrene ble innhentet av et nytt løsbladsystem og ringpermer i 1970-årene. Tidligere benyttet merkelovens tilsynsmann seg av protokoller som var gjennomdratte og forseglet samt autorisert av Fiskeridirektørens kontor. De gir rubriserte opplysninger om anmeldelsesdato, eier, hjemsted, båttype, navn, lengde, bredde, dybde, brutto drektighet, byggested og år, materiale, maskin, farkostens bruk og eventuelle tilhørende båter. En anmerkningsrubrikk gir som regel nøyaktige dateringer vedrørende salg, eierskifte, kondemnering, oversendelse m.v.

	''''''Arkiv''''''Fet tekst''''''~~'''Fet tekst~~'''		''''''Arkiv''''''Fet tekst'''''''''

	Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.		Etter bestemmelse av Riksarkivaren skal merkeprotokoller for hele landet som ikke lenger er i bruk eller som er utskrevet, avleveres til Statsarkivet i Bergen. Fiskeridirektoratets arkiv oppbevares også der.

Sigurd Rødsten på 25. mai 2016 kl. 08:48

2016-05-25T08:48:47Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 25. mai 2016 kl. 08:48
Linje 3:		Linje 3:

	'''Merkeloven		'''Merkeloven
	~~''''''~~
	Merking av fiskefartøyer ble første gang innført ved lofotfisket ved lov i 1857, etter hvert også ved andre kystfiskerier. Ordningen med løsmerker i fisketiden avdekket imidlertid store mangler, og ble ved lov om registrering og merking av fiskefartøyer av 05.12.1917 avløst av et mer sinnrikt system med faste merker fra hjemstedet. Det ble innført registreringsplikt for alle fangst- og fiskefartøyer og anmeldelsesplikt for eieren. Loven trådte i kraft 15.10.1920.		Merking av fiskefartøyer ble første gang innført ved lofotfisket ved lov i 1857, etter hvert også ved andre kystfiskerier. Ordningen med løsmerker i fisketiden avdekket imidlertid store mangler, og ble ved lov om registrering og merking av fiskefartøyer av 05.12.1917 avløst av et mer sinnrikt system med faste merker fra hjemstedet. Det ble innført registreringsplikt for alle fangst- og fiskefartøyer og anmeldelsesplikt for eieren. Loven trådte i kraft 15.10.1920.

	Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.		Lovens ordensmessige, økonomiske og statistiske formål begrunnet også opprettelsen av et sentralt register over alle merkepliktige fiskefartøyer hos Fiskeridirektøren. Dette var basert på distriktsvise registre som for hvert merkedistrikt skulle føres av en tilsynsmann for merkeloven, og hvor hver by eller herredskommune utgjorde et merkedistrikt. Departementet hadde fryktet at et slikt system ville kreve et betydelig arbeid både for fiskeriinspektørene og Fiskeridirektøren. Ikke minst hadde lovkomitéen vært opptatt av, uten å måtte opprette en hel etat med funksjonærer, ”at saken ordnes paa en særdeles praktisk og for det offentlige meget billig maate”.

	''''''Lønnet bistilling'''''''''		'''''Lønnet bistilling''''''''

	I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.		I prinsippet var merkingen en fiskerisak som verken hørte inn under sjøfartsadministrasjonen eller ulykkesforsikringsforvaltningen. Når Sosial- og industridepartementet sammen med Riksforsikringsanstalten og Fiskeridirektøren likevel gikk inn for å kunne legge lønnete biposter som merkelovens tilsynsmann til Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn for ulykkesforsikringen, skyldtes det deres befatning med fiskeriforsikringen og at de fantes langs hele kysten. Gjennom lov om ulykkesforsikring for fiskere av 08.08.1908, var Riksforsikringsanstaltens tilsynsmenn blant annet blitt pålagt å motta årlig bekreftet gjenpart av fiskermanntallet samt å forestå premieinnkrevingen. I departementets innstilling het det videre at man imidlertid ikke burde være bundet av en slik ordning, men at det burde være ”fuld adgang til at anta ogsaa andre dertil skikkede mænd inden distriktet”.