Middelalderen - Sideversjonshistorikk

PaulVIF: /* Utenriks- og handelspolitikk */

2026-05-15T07:03:20Z

Utenriks- og handelspolitikk

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 15. mai 2026 kl. 07:03
Linje 98:		Linje 98:
	Under Håkon Håkonsson kom det også et ekspansjonsforsøk retta sørover. Han forsøkte å ta kontroll over [[Halland]], og hadde planer om å utvide dette til [[Skåne]]. En slik erobring ville styrka handelen med [[hansaforbundet\|hansabyene]] i Nord-Tyskland. Det ble ingen varige resultater av dette forsøket.		Under Håkon Håkonsson kom det også et ekspansjonsforsøk retta sørover. Han forsøkte å ta kontroll over [[Halland]], og hadde planer om å utvide dette til [[Skåne]]. En slik erobring ville styrka handelen med [[hansaforbundet\|hansabyene]] i Nord-Tyskland. Det ble ingen varige resultater av dette forsøket.

	Nordover ble riksstyret styrka under Håkon Håkonsson. Med økt bosetning nord for [[Malangen]] kunne kongen oppføre kirke og festning på [[Tromsøya]], og dette ble kimen til dagens [[Tromsø]]. [[Vardøhus festning\|Vardøhus]] festning ble også en tydelig markering av norsk kongemakt på Nordkalotten. Den [[samer\|samiske]] befolkninga ble likevel ikke fullt underlagt norsk styre. De betalte skatt, men mer i form av en tributt enn en egentlig skattlegging. Først mot slutten av senmiddelalderen ble samene norske undersåtter på linje med den norskspråklige befolkninga i nord. I 1326 kom ~~det~~ på plass en avtale mellom Norge og Novgorod som regulerte handelen blant samene.		Nordover ble riksstyret styrka under Håkon Håkonsson. Med økt bosetning nord for [[Malangen]] kunne kongen oppføre kirke og festning på [[Tromsøya]], og dette ble kimen til dagens [[Tromsø]]. [[Vardøhus festning\|Vardøhus]] festning ble også en tydelig markering av norsk kongemakt på Nordkalotten. Den [[samer\|samiske]] befolkninga ble likevel ikke fullt underlagt norsk styre. De betalte skatt, men mer i form av en tributt enn en egentlig skattlegging. Først mot slutten av senmiddelalderen ble samene norske undersåtter på linje med den norskspråklige befolkninga i nord. I 1326 kom [[Novgorod-traktaten]] på plass, som var en avtale mellom Norge og Novgorod som regulerte handelen blant, og skattleggingen av samene.

	Det var allikevel fortsatt mot vest at man hadde den største innsatsen. [[Grønland]] anerkjente Håkon Håkonsson som konge i 1261, og [[Island]] gjorde det samme i 1262–1264. Etter Håkons død begynte Norgesveldet gradvis å rakne. [[Magnus Lagabøte]] gjorde en handel med den skotske kongen, som i 1266 fikk Hebridene og Man mot at det norske herredømmet over Orknøyene og Shetland ble anerkjent. Det ble også fastslått en årlig avgift som skottene skulle betale, men denne ble bare innbetalt i noen få år.		Det var allikevel fortsatt mot vest at man hadde den største innsatsen. [[Grønland]] anerkjente Håkon Håkonsson som konge i 1261, og [[Island]] gjorde det samme i 1262–1264. Etter Håkons død begynte Norgesveldet gradvis å rakne. [[Magnus Lagabøte]] gjorde en handel med den skotske kongen, som i 1266 fikk Hebridene og Man mot at det norske herredømmet over Orknøyene og Shetland ble anerkjent. Det ble også fastslått en årlig avgift som skottene skulle betale, men denne ble bare innbetalt i noen få år.

Cnyborg: /* Litteratur */

2026-04-09T11:14:46Z

Litteratur

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. apr. 2026 kl. 11:14
Linje 243:		Linje 243:

	== Litteratur ==		== Litteratur ==
	* {{~~subst~~:~~Bagge 2005~~}}		* Bagge, Sverre: ''Mennesket i middelalderens Norge : tanker, tro og holdninger 1000-1300''. Utg. Aschehoug. Oslo. 2005. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2011092306064}}.
	* {{~~subst~~:~~Grunntrekk 1991~~}}		* ''Grunntrekk i norsk historie''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1991. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2007092600035}}.
	* Helle, Knut: ''Norge blir en stat: 1130–1319''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008052904003}}		* Helle, Knut: ''Norge blir en stat: 1130–1319''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008052904003}}
	* Holmsen, Andreas. ''Norges historie : fra de eldste tider til 1660''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1977. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2006082500029}}.		* Holmsen, Andreas. ''Norges historie : fra de eldste tider til 1660''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1977. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2006082500029}}.

Rool på 31. okt. 2025 kl. 21:15

2025-10-31T21:15:14Z

Simen1995: /* Periodisering */

2025-05-31T14:35:24Z

Periodisering

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. mai 2025 kl. 14:35
Linje 8:		Linje 8:
	Inndeling av [[historiske perioder]] varierer fra område til område. På det europeiske kontinentet og i Storbritannia setter man gjerne middelalderens begynnelse til omkring år 500, etter Romerrikets kollaps. Årsaken til at dette settes som grense varierer. I det romerske kjerneområde markerer det et tydelig brudd med en tidligere periode, mens andre steder markerer det økt bruk av skrift og innføring av kristendommen og dermed kirken som maktfaktor.		Inndeling av [[historiske perioder]] varierer fra område til område. På det europeiske kontinentet og i Storbritannia setter man gjerne middelalderens begynnelse til omkring år 500, etter Romerrikets kollaps. Årsaken til at dette settes som grense varierer. I det romerske kjerneområde markerer det et tydelig brudd med en tidligere periode, mens andre steder markerer det økt bruk av skrift og innføring av kristendommen og dermed kirken som maktfaktor.

	I nordisk sammenheng passer ikke denne inndelinga like godt. Romerrikets fall påvirker indirekte, gjennom folkevandringene og nye handelsmønstre, men det var først et halvt årtusen senere at kirken fikk fotfeste og at skriftkulturen tar skrittet fra korte innskrifter til lengre tekster. Mens vikingtida i europeisk og britisk historieskriving regnes som en del av middelalderen, regnes den i Norge som sen jernalder, og som den siste av de arkeologiske periodene i forhistorisk tid. Selv om det finnes kilder til vikingtidas historie utafor Norden, er det først etter årtusenskiftet at vi får nok egne skriftlige kilder til å kunne si at skrittet over i historisk tid var tatt. Ser vi på slutten av perioden er den også svært ~~tydlig~~ tilpassa en norsk-dansk virkelighet, med reformasjons- og unionsåret 1536 som grense. I mange andre land har man ikke et like klart skille, og setter ofte rundt 1500 som grense.		I nordisk sammenheng passer ikke denne inndelinga like godt. Romerrikets fall påvirker indirekte, gjennom folkevandringene og nye handelsmønstre, men det var først et halvt årtusen senere at kirken fikk fotfeste og at skriftkulturen tar skrittet fra korte innskrifter til lengre tekster. Mens vikingtida i europeisk og britisk historieskriving regnes som en del av middelalderen, regnes den i Norge som sen jernalder, og som den siste av de arkeologiske periodene i forhistorisk tid. Selv om det finnes kilder til vikingtidas historie utafor Norden, er det først etter årtusenskiftet at vi får nok egne skriftlige kilder til å kunne si at skrittet over i historisk tid var tatt. Ser vi på slutten av perioden er den også svært tydelig tilpassa en norsk-dansk virkelighet, med reformasjons- og unionsåret 1536 som grense. I mange andre land har man ikke et like klart skille, og setter ofte rundt 1500 som grense.

	Middelalderen kan deles inn i tre underperioder, med omtrent disse dateringene:		Middelalderen kan deles inn i tre underperioder, med omtrent disse dateringene:

Rool på 9. des. 2024 kl. 15:16

2024-12-09T15:16:56Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 9. des. 2024 kl. 15:16
Linje 84:		Linje 84:
	{{thumb\|Kolorert tegning av Haakon Vs Akershus år 1300. Rekonstruksjon av 09.11.1925 - no-nb digimanus 165357-1.jpg\|Akersus festning slik Håkon bygde den rundt 1300. Tegning av		{{thumb\|Kolorert tegning av Haakon Vs Akershus år 1300. Rekonstruksjon av 09.11.1925 - no-nb digimanus 165357-1.jpg\|Akersus festning slik Håkon bygde den rundt 1300. Tegning av
	Holger Sinding-Larsen.}}		Holger Sinding-Larsen.}}
	Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson\|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det ~~til~~ til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning\|Akershus]], [[Båhus festning\|Båhus]] og [[Vardøhus festning\|Vardøhus]], samt utbygging av [[Tunsberghus festning\|Tunsberghus]]. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra [[Bergen]] til [[middelalderens Oslo\|Oslo]]. I 1314 bestemte Håkon at prosten i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] skulle være [[Norges rikes kansler]], noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad.		Magnus Lagabøtes eldste sønn [[Eirik Magnusson]] kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, [[Håkon V Magnusson\|Håkon]], ble utnevnt til [[hertug]] og styrte deler av Sør-Norge og [[Færøyene]] som [[len]]. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det ut til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: [[Akershus festning\|Akershus]], [[Båhus festning\|Båhus]] og [[Vardøhus festning\|Vardøhus]], samt utbygging av [[Tunsberghus festning\|Tunsberghus]]. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra [[Bergen]] til [[middelalderens Oslo\|Oslo]]. I 1314 bestemte Håkon at prosten i [[Mariakirken (Oslo)\|Mariakirken]] skulle være [[Norges rikes kansler]], noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad.

	Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen [[Magnus VII Eiriksson]], og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom [[Kalmarunionen]] i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger.		Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen [[Magnus VII Eiriksson]], og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom [[Kalmarunionen]] i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger.

Cnyborg på 16. okt. 2024 kl. 12:42

2024-10-16T12:42:50Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. okt. 2024 kl. 12:42
Linje 243:		Linje 243:

	== Litteratur ==		== Litteratur ==
	* {{Bagge 2005}}		* {{subst:Bagge 2005}}
	* {{Grunntrekk 1991}}		* {{subst:Grunntrekk 1991}}
	* {{~~Helle 1974~~}}		* Helle, Knut: ''Norge blir en stat: 1130–1319''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1974. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2008052904003}}
	* Holmsen, Andreas. ''Norges historie : fra de eldste tider til 1660''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1977. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2006082500029}}.		* Holmsen, Andreas. ''Norges historie : fra de eldste tider til 1660''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1977. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2006082500029}}.

	[[Kategori:Middelalderen\| ]]		[[Kategori:Middelalderen\| ]]
	{{bm}}{{ikke koord}}		{{bm}}{{ikke koord}}

Cnyborg på 16. okt. 2024 kl. 12:06

2024-10-16T12:06:34Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 16. okt. 2024 kl. 12:06
Linje 246:		Linje 246:
	* {{Grunntrekk 1991}}		* {{Grunntrekk 1991}}
	* {{Helle 1974}}		* {{Helle 1974}}
	* {{~~Holmsen 1971~~}}		* Holmsen, Andreas. ''Norges historie : fra de eldste tider til 1660''. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1977. {{nb.no\|NBN:no-nb_digibok_2006082500029}}.

	[[Kategori:Middelalderen\| ]]		[[Kategori:Middelalderen\| ]]
	{{bm}}{{ikke koord}}		{{bm}}{{ikke koord}}

Cnyborg: bm

2023-11-08T10:24:32Z

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. nov. 2023 kl. 10:24
Linje 249:		Linje 249:

	[[Kategori:Middelalderen\| ]]		[[Kategori:Middelalderen\| ]]
			{{bm}}{{ikke koord}}

Olve Utne: Teksterstatting – «{{nn.}}» til «nynorsk»

2022-12-01T16:45:02Z

Teksterstatting – «{{nn.}}» til «nynorsk»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 16:45
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Sakshaug.JPG\|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.\|Dag Bertelsen\|2009}}		<onlyinclude>{{thumb\|Sakshaug.JPG\|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.\|Dag Bertelsen\|2009}}
	'''[[Middelalderen]]''' ([[bokmål]]) eller '''mellomalderen''' ~~{{nn.}}~~ ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel\|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.		'''[[Middelalderen]]''' ([[bokmål]]) eller '''mellomalderen''' [[nynorsk]] ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel\|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.

	Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>		Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>

Olve Utne: Teksterstatting – «{{nb}}» til «(bokmål)»

2022-12-01T12:10:44Z

Teksterstatting – «{{nb}}» til «(bokmål)»

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 1. des. 2022 kl. 12:10
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Sakshaug.JPG\|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.\|Dag Bertelsen\|2009}}		<onlyinclude>{{thumb\|Sakshaug.JPG\|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.\|Dag Bertelsen\|2009}}
	'''[[Middelalderen]]''' ~~{{nb}}~~ eller '''mellomalderen''' {{nn.}} ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel\|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.		'''[[Middelalderen]]''' ([[bokmål]]) eller '''mellomalderen''' {{nn.}} ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel\|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.

	Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>		Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 31. okt. 2025 kl. 21:15
Linje 1:		Linje 1:
	<onlyinclude>{{thumb\|Sakshaug.JPG\|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.\|Dag Bertelsen\|2009}}		<onlyinclude>{{thumb\|Sakshaug.JPG\|Middelalderen har etterlatt seg mange spor. Sakshaug gamle kirke er en av steinkirkene som minner oss om at middelalderen var tida da kristendommen slo rot i Norge.\|Dag Bertelsen\|2009}}
	'''[[Middelalderen]]''' ([[bokmål]]) eller '''mellomalderen''' [[nynorsk]] ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand i norsk historie perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel\|adelens]] og kongens makt; framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift - og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.		'''[[Middelalderen]]''' ([[bokmål]]) eller '''mellomalderen''' ([[nynorsk]]) ([[latin]]: ''medium ævum'' eller ''media ætas'') er i streng forstand norsk historie i perioden fra [[vikingtiden]]s slutt til [[reformasjonen]] i [[1536]]. Perioden kjennetegnes blant annet av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av [[Leksikon:Adel\|adelens]] og kongens makt, framveksten av et [[borger]]skap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet. En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap. Et nytt skriftspråk, basert på det latinske alfabetet, førte også til økt bruk av skrift, og dermed en overgang fra forhistorisk til historisk tid.

	Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>		Starten på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man [[1066]], da [[Harald Hardråde]] falt ved Stamford Bridge, men også [[1030]] ([[slaget ved Stiklestad]] og [[Olav den hellige]]s død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Ofte er dateringene man bruker basert på temaet man jobber med, slik at vi kan ha en demografisk definisjon, en arkeologisk og så videre. Det mest hensiktsmessige i en allmennhistorisk sammenheng ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og [[1050]] settes da ofte som startår for middelalderen. Med en slik definisjon faller vikingtiden utenfor, og den regnes da også gjerne med til [[jernalderen]] og [[forhistorisk tid]]. Samtidig er det gode grunner til å se på vikingtiden og tidlig middelalder under ett, fordi mye av utviklinga som leder fram mot høymiddelalderen finner sted i tida fra omkring 750/800 til 1050.</onlyinclude>
Linje 12:		Linje 12:
	Middelalderen kan deles inn i tre underperioder, med omtrent disse dateringene:		Middelalderen kan deles inn i tre underperioder, med omtrent disse dateringene:

	* '''Tidlig middelalder''' (ca. ~~1050-1130~~).		* '''Tidlig middelalder''' (ca. 1050–1130).
	* '''Høymiddelalder''' (~~1130- 1319~~/omkr. 1350).		* '''Høymiddelalder''' (1130–1319/omkr. 1350).
	* '''Senmiddelalder''' (1319/omkr. ~~1350-1536~~).		* '''Senmiddelalder''' (1319/omkr. 1350–1536).

	Et alternativ er å dele inn i kun to underperioder:		Et alternativ er å dele inn i kun to underperioder:
Linje 90:		Linje 90:
	Magnus prøvde å holde sine to riker adskilt, men norske stormenn hadde allikevel en oppfatning av at han drev en offensiv utenrikspolitikk som svensk konge, og at han ikke samarbeida godt med stormennene her i landet. Dette førte til to opprør i 1330-åra. Mot slutten av dette tiåret kom det som syntes å være en løsning på problemet. Magnus fikk nemlig to sønner, Erik og Håkon, som ble født tett på hverandre. Dermed så man muligheter til å skille rikene fra hverandre igjen. Yngstemann [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]] ble født i 1340, og var rundt et år yngre enn broren. Han ble hylla som norsk konge i 1343/44, mens Erik ble hylla som tronfølger i Sverige og Skåne. Tanken var at Håkon skulle dele riket med faren når han ble myndig.		Magnus prøvde å holde sine to riker adskilt, men norske stormenn hadde allikevel en oppfatning av at han drev en offensiv utenrikspolitikk som svensk konge, og at han ikke samarbeida godt med stormennene her i landet. Dette førte til to opprør i 1330-åra. Mot slutten av dette tiåret kom det som syntes å være en løsning på problemet. Magnus fikk nemlig to sønner, Erik og Håkon, som ble født tett på hverandre. Dermed så man muligheter til å skille rikene fra hverandre igjen. Yngstemann [[Håkon VI Magnusson\|Håkon]] ble født i 1340, og var rundt et år yngre enn broren. Han ble hylla som norsk konge i 1343/44, mens Erik ble hylla som tronfølger i Sverige og Skåne. Tanken var at Håkon skulle dele riket med faren når han ble myndig.

	Det er enighet om en ting blant historikere, uansett hvordan man tolker forholdet mellom kirke, stat, aristokrati og bondestand: Framgangen for kirke og kongemakt i høymiddelalderen betydde at de to overtok mange viktige funksjoner i samfunnet. Tidligere hadde bondestanden sjøl stått for rettsutøvelsen, men den ble overtatt av kongen - og av kirken i spørsmål som berørte [[kirkerett]]en. Dette førte til en umyndiggjørelse av bondestanden, med bedre stabilitet og rettssikkerhet som motytelse fra makthaverne.		Det er enighet om en ting blant historikere, uansett hvordan man tolker forholdet mellom kirke, stat, aristokrati og bondestand: Framgangen for kirke og kongemakt i høymiddelalderen betydde at de to overtok mange viktige funksjoner i samfunnet. Tidligere hadde bondestanden sjøl stått for rettsutøvelsen, men den ble overtatt av kongen – og av kirken i spørsmål som berørte [[kirkerett]]en. Dette førte til en umyndiggjørelse av bondestanden, med bedre stabilitet og rettssikkerhet som motytelse fra makthaverne.

	===Utenriks- og handelspolitikk===		===Utenriks- og handelspolitikk===
Linje 114:		Linje 114:
	De flytende grensene aristokratiet hadde mot resten av befolkninga gjorde sosial mobilitet mulig. Personer som utmerka seg kunne bli tatt opp som medlemmer av hirden.		De flytende grensene aristokratiet hadde mot resten av befolkninga gjorde sosial mobilitet mulig. Personer som utmerka seg kunne bli tatt opp som medlemmer av hirden.

	Mot slutten av 1200-tallet lå det an til en ny endring i hirdorganisasjonen. I 1277 bestemte [[Magnus Lagabøte]] at de to øverste gruppene i hirden, [[lendmann\|lendmenn]] og [[skutilsvein]]er, skulle ha herretittel. Lendmennene fikk også, i tråd med engelsk praksis, tittelen [[baron]], mens skutilsveinene ble [[ridder]]e. Hirdmenn av lavere rang ble titulert [[væpner]]. Med dette var det riddervesenet vi kjenner fra England og kontinentet innført i Norge, om enn i en langt mer beskjeden grad. Adelsmennene fikk på 1300-tallet skattefritak for [[setegård]]en, men ikke for sine andre eiendommer - i Sverige og Danmark innførte man rundt samme tid skattefritak for all adelig eiendom, også den adelsmennene ikke drev sjøl. Som motytelse for skattefritaket skulle adelsmennene utføre militærtjeneste.		Mot slutten av 1200-tallet lå det an til en ny endring i hirdorganisasjonen. I 1277 bestemte [[Magnus Lagabøte]] at de to øverste gruppene i hirden, [[lendmann\|lendmenn]] og [[skutilsvein]]er, skulle ha herretittel. Lendmennene fikk også, i tråd med engelsk praksis, tittelen [[baron]], mens skutilsveinene ble [[ridder]]e. Hirdmenn av lavere rang ble titulert [[væpner]]. Med dette var det riddervesenet vi kjenner fra England og kontinentet innført i Norge, om enn i en langt mer beskjeden grad. Adelsmennene fikk på 1300-tallet skattefritak for [[setegård]]en, men ikke for sine andre eiendommer – i Sverige og Danmark innførte man rundt samme tid skattefritak for all adelig eiendom, også den adelsmennene ikke drev sjøl. Som motytelse for skattefritaket skulle adelsmennene utføre militærtjeneste.

	Trolig har det at adelen i Norge fikk et mindre omfattende skattefritak enn i de andre skandinaviske landene en praktisk årsak. Norge hadde mindre dyrkbar jord, og kronen måtte beskytte sine inntekter fra jorda. For adelen førte denne ordninga til at de ikke i samme grad som i andre land søkte å øke størrelsen på sine gods, ettersom de gårdene som ble drevet av leilendinger måtte svare skatt. Det førte også til at inntektene fra kongstjeneste ble svært viktig for det norske aristokratiet.		Trolig har det at adelen i Norge fikk et mindre omfattende skattefritak enn i de andre skandinaviske landene en praktisk årsak. Norge hadde mindre dyrkbar jord, og kronen måtte beskytte sine inntekter fra jorda. For adelen førte denne ordninga til at de ikke i samme grad som i andre land søkte å øke størrelsen på sine gods, ettersom de gårdene som ble drevet av leilendinger måtte svare skatt. Det førte også til at inntektene fra kongstjeneste ble svært viktig for det norske aristokratiet.
Linje 192:		Linje 192:
	Norge var på den tida et arverike, mens Danmark og Sverige var valgriker. Både Christian og Karl utstedte norske [[håndfestning]]er, noe som er en del av valgrikeordninga. For den norske eliten ville en håndfestning bety mer makt. Karl ble krona til norsk konge i [[Nidarosdomen]] i 1449, og saken syntes å være avgjort. Men allerede året etter mista Karl sin støtte for en svensk-norsk union i Sverige, og han måtte oppgi Norge for å kunne holde på Sverige. I august 1450 var det dermed Christian Is tur til å reise til Nidaros. Det ble i forbindelse med kroninga inngått en norsk-dansk unionsavtale i Bergen, kjent som [[Bergenstraktaten]]. Det skulle være en evig [[personalunion]] mellom to likestilte riker. Riksrådene skulle være garantister for det enkelte rikes suverenitet. Christian fulgte opp dette med å sikre seg en lojal norsk sentraladministrasjon, og besøkte sjelden Norge sjøl. Først i 1457 ble Christian konge i Sverige, og han ble avsatt der i 1464.		Norge var på den tida et arverike, mens Danmark og Sverige var valgriker. Både Christian og Karl utstedte norske [[håndfestning]]er, noe som er en del av valgrikeordninga. For den norske eliten ville en håndfestning bety mer makt. Karl ble krona til norsk konge i [[Nidarosdomen]] i 1449, og saken syntes å være avgjort. Men allerede året etter mista Karl sin støtte for en svensk-norsk union i Sverige, og han måtte oppgi Norge for å kunne holde på Sverige. I august 1450 var det dermed Christian Is tur til å reise til Nidaros. Det ble i forbindelse med kroninga inngått en norsk-dansk unionsavtale i Bergen, kjent som [[Bergenstraktaten]]. Det skulle være en evig [[personalunion]] mellom to likestilte riker. Riksrådene skulle være garantister for det enkelte rikes suverenitet. Christian fulgte opp dette med å sikre seg en lojal norsk sentraladministrasjon, og besøkte sjelden Norge sjøl. Først i 1457 ble Christian konge i Sverige, og han ble avsatt der i 1464.

	Bondestanden var tjent med et forvaltningsapparat der det hovedsakelig var nordmenn som fikk embetene, men samtidig ønska de ikke et sterkt utbygd statsapparat - det ville føre til høyere skatter. Ettersom kongen var nokså passiv i Norge trengte heller ikke aristokratiet å bygge ut sentraladministasjonen, og det var liten vilje til å ha en riksforstander.		Bondestanden var tjent med et forvaltningsapparat der det hovedsakelig var nordmenn som fikk embetene, men samtidig ønska de ikke et sterkt utbygd statsapparat – det ville føre til høyere skatter. Ettersom kongen var nokså passiv i Norge trengte heller ikke aristokratiet å bygge ut sentraladministasjonen, og det var liten vilje til å ha en riksforstander.

	Selv om det meste tilsynelatende hadde gått greit i Norge under Christian, viste det seg da han døde i 1481 at det var mye misnøya som ulma under overflaten. Riksrådet satte opp ei liste over brudd på håndfestninga. Der ble blant annet pantsettinga av [[Orknøyene]] og [[Shetland]] i 1468/1469 nevnt; dette hadde skjedd uten riksrådets samtykke. En stilte spørsmål ved om unionen egentlig var så bra for Norges del. Under forhandlingene om håndfestninga til etterfølgeren [[Hans av Brandenburg\|Hans]] allierte svensker og nordmenn seg med hverandre. Først i 1483 kunne man endelig velge Hans til norsk og dansk konge. Hans håndfestning, kjent som [[Halmstadrecessen]], var den strengeste en unionsmonark hadde måttet gi så langt. Flere av de 51 paragrafene inneholdt særnorske krav, og skulle sikre en strengt avgrensa personalunion. Riksrådene skulle ha en sentral plass i styret av rikene, mens monarkens makt ble avgrensa.		Selv om det meste tilsynelatende hadde gått greit i Norge under Christian, viste det seg da han døde i 1481 at det var mye misnøya som ulma under overflaten. Riksrådet satte opp ei liste over brudd på håndfestninga. Der ble blant annet pantsettinga av [[Orknøyene]] og [[Shetland]] i 1468/1469 nevnt; dette hadde skjedd uten riksrådets samtykke. En stilte spørsmål ved om unionen egentlig var så bra for Norges del. Under forhandlingene om håndfestninga til etterfølgeren [[Hans av Brandenburg\|Hans]] allierte svensker og nordmenn seg med hverandre. Først i 1483 kunne man endelig velge Hans til norsk og dansk konge. Hans håndfestning, kjent som [[Halmstadrecessen]], var den strengeste en unionsmonark hadde måttet gi så langt. Flere av de 51 paragrafene inneholdt særnorske krav, og skulle sikre en strengt avgrensa personalunion. Riksrådene skulle ha en sentral plass i styret av rikene, mens monarkens makt ble avgrensa.